Jeg er valpesyk og tenker stort sett ikke på noe annet enn hund for tiden. Jeg har venner som ikke engang er intr. i å se bilder av den søte valpen min. De er total careface og vil ikke høre et knyss om hunden min eller annet som har med hund å gjøre. Og det er greit det - jeg er nøye på å ikke snakke for mye om hund. Men hvem vil vel ikke se bilder av og til??

Jeg kjenner at jeg blir lei meg fordi jeg mener det ikke handler om en hund - det handler om at venner viser intr. for hva jeg er opptatt med og bryr meg om! Det er selvfølelig kun snakk om et lite mindretall her, de fleste er mer gira enn meg! Haha

Men jeg kjenner helt klart at jeg ikke vil være sammen med disse mer, da passer vi rett og slett ikke sammen mer føler jeg. Og jeg føler jeg har mistet noen av vennene mine etter at jeg bestemte meg for å kjøpe meg hund og har blitt skikkelig "hundegal"! Ikke at det får meg til å angre på noe - men det er jo litt trist.

Mistet venner? Jeg har vel kanskje fått flere bekjente enn jeg ville vanlig fordi jeg trener hund sammen me folk.. 

Men har venner som ikke er overbegeistret for hunder, men de slipper å forholde seg til hundene hvis de kommer på besøk. Jeg respekterer de såpass og hundene havner i burene =)

For meg er det nesten motsatt: Mange venner har mistet meg som venn, siden mesteparten av tiden min går ut på hundehold . Men, når det er sagt er livet alltid en dynamisk prosess, det kan jo være man blir kjent med noen nye venner, som liker hund like mye, og det kan jo være bra!

Har fått fler venner pga. hunden jeg :P

Har aldri giddet å gå noe spesielt ut før, men etter at jeg fikk hund så møtte jeg veninna mi (som også har hund) oftere og møtte gamle kjente som har hund og har møtt en litt stilig fyr som bor på campingplassen som har en Siberian/Shäfer/malamute blanding som heter varg <3 

har blitt mer sosial etter at jeg fikk ira enn før <3 kjempe fin bonus som fulgte med en nydelig bestevenn <3 

Tja.. folk som ikke er det spøtt interessert i AT du har det kult og fint og gleder deg (til valp i hus, eller til videre liv med hunden om du HAR fått den i hus?).. vel, da er de ikke mye venner, sånn egentlig?

At ikke alle er interessert i hund generelt er jo noe annet :) Og kanskje ikke vil høre stort om det etter den første "åfysørensågladjeger!". Så det tar du vel ikke videre ille opp?

Men nei, jeg har ikke mistet venner pga hund/katt/osv (tja, vi var vel nære på slik vi eksponerte vår kompis med hundefobi for forrige hunden ;p - "tenk fort!", sheltie i fanget - men han tolerer så mye rart fra oss, og er fremdeles glad i oss selv om vi kanskje aldri ble helt tilgitt). Så jeg kjenner meg ikke igjen i problematikken, nei. Heldigvis, får en vel si :)

Snarere tvert imot :) Å få hund i livet mitt har bare beriket det, og jeg har ikke mistet noe eller noen på veien :) Jeg prakker ikke hunden på de rundt meg, de får velge selv om de vil ha noe med han å gjøre bortsett fra når de kommer på besøk til oss. De fleste er blitt veldig glad i han, selv de som egentlig ikke liker hunder gennerelt :) Jeg snakker masse om han, men merker jo fort hvis det er uinterresant for den som må høre på, og da skifter vi tema :)

Når jeg fikk valp føltes det som jeg skulle få barn. Jeg gleda meg helt villt og sendte bilder til alle venner. Venta meg en storm tilbake med gratulasjoner og kommentarer om hvor søt hunden var. De fleste svarte ikke! Jeg var så såra og skuffa og lei meg. Jeg tenkte at selv om de ikke har hundedilla så burde de forstå hvor viktig det var for meg og i det minste late som de var entusiastiske, eller i det minste svar på mailen min! Men jeg fortsatte selvsagt å være venner med de, og de er alle blitt glade i hunden min. Og jeg tror at de nå forstår hvor enormt mye hun betyr for meg. For om jeg møter de nå så spør de gjerne hvordan hunden har det :) Jeg tror man bare må huske at alle ikke er like fantastisk glade i hunder som oss, så de forstår ikke hvor stort det å få valp er for oss. Det er ikke vondt ment. Noen av disse vennene har jeg mistet kontakten med, det er sånn som skjer gradvis når man bor langt fra hverandre og studerer. Noen ser jeg hver gang jeg er hjemme og snakker med masse på msn. Jeg synes ikke du skal velge venner utifra enkelthendelser eller interesser. De man passer sammen med kan ha vilt forskjellige interesser iblant. Og de man ikke passer med glir man ifra naturlig. Ikke ta det personlig at ikke de er i ekstase over valpen din. Det er i alle fall sånn jeg tenker :)

Amatheo:

 De fleste er blitt veldig glad i han, selv de som egentlig ikke liker hunder gennerelt :)

Ja, litt sånn her og :) Har f.eks. en kompis som selv har uttalt at han er ikke noe hundemenneske, han misliker dem ikke direkte, men har egentlig ingen interesse av dem i det hele tatt. Men han har blitt med mannen på en del turer med bikkja. Og jeg tror han nesten ble rørt når Frost f.eks. på vei tilbake til bilen plasserte seg inntil leggen hans og bare "du og jeg, vettu. du og jeg på tur. jeg liker å gå sammen med deg, jeg". Og at Frost er veldig "innkluderende" med tobente turkompiser, viser veldig at han venter på deg også, selv om du ikke kjenner ham så godt, når han løper løs. Fordi det var kult å ha med deg og på turen.

kaffedyr:

 (tja, vi var vel nære på slik vi eksponerte vår kompis med hundefobi for forrige hunden ;p - "tenk fort!", sheltie i fanget - 

haha må jeg også prøve me rottisene mine :P haha *morsomme bilder i hodet mitt* :P

Misky:

For meg er det nesten motsatt: Mange venner har mistet meg som venn, siden mesteparten av tiden min går ut på hundehold . Men, når det er sagt er livet alltid en dynamisk prosess, det kan jo være man blir kjent med noen nye venner, som liker hund like mye, og det kan jo være bra!

Kjenner meg igjen her, men samtidig har jeg fått enda flere nye venner gjennom hundetreningen. Flesteparten er disse er venner jeg også er med på fritiden utenom hundetreningen så jeg er veldig glad for å ha kommet inn i et hundemiljø og fått venner med samme interesse som meg.

Har en venninne som har det som TS hvor de fleste vennene er uinteressert i å høre om hunden hennes og det skaper selvsagt irritasjon fra hennes side.

Nei jeg har FÅTT mange nye venner pga hund. Jeg har også mange venner uten interesse for hund overhodet. Og det er helt greit. Vi er ulike, de er glade for at jeg har et meningsfyllt liv, og så prater vi om annet enn hund når jeg er sammen med dem. Andre venner er like gira på hund som meg, da går det mye i hund når vi er sammen. Viktig å evne å kunne bruke mange sider av seg selv, for verden er full av mennesker som stort sett er ganske ulik deg. Og du kan ikke forvente eller forlange at andre skal dele alle dine interesser.

Gled deg over hunden din. Og gled deg sammen med vennene dine over andre felles interesser.

Jeg mistet noen få, var nok mest pga at jeg la om hele livet og de personene passet bare ikke inn lengre. Men jeg har fått sange mange flere enn de jeg mistet.

Jeg vil ikke si jeg har mistet noen, bare fått mindre kontakt med. Men så har jeg blitt kjent med mange flere etter at jeg fikk hund! :D

Jeg har vel ikke mistet noen venner pga hunden, som jeg kan komme på i hvert fall. Men jeg har gått igjennom litt vanskelige stunder med meg selv pga min bestevenninne som er allergisk, og som ikke kom på besøk til meg i den nye leiligheten før hunden kom i hus. Da var slaget tapt på en måte. Så ble hun gravid, og pga risikoen for barnet får hun ikke lov av legen til å ta astmamedisinene like hyppig som før. Helst ikke i det hele tatt. Kun nødstilfeller. Derfor har det vært SVÆRT mye styr med å få til møter mellom oss to... Eller... Styr har det egentlig ikke vært sånn rent praktisk. Men mentalt har det vært litt. For jeg blir jo såret selv om jeg vet at hun ikke tåler hunden min. Det er bare det at før så var det mange ting som gikk helt fint, som ikke går nå lenger. Og så pratet jeg VELDIG mye hund da jeg fikk Sam for et år siden, og det fikk jeg endel pes og tilbakemeldinger for. Så da ble jeg litt sånn barnslig snurt og skulle i hvert fall ikke prate mer. Nå som det har gått litt tid har ting liksom bare gått seg til. Jeg har aldri forventet at hun skal interessere seg for hund. Det har jeg ikke som mål overhode. Eneste jeg vil, er som TS skriver, at hun skal interessere seg for meg og mine følelser, og de angår hunden. Og DER har venninnen min litt å lære føler jeg. At når jeg tar opp Sam som samtaleemne, så er det ALLTID fordi jeg vil ha råd ang meg og mine følelser i diverse situasjoner. Ikke snakke OM hundekunnskap... Jeg føler liksom at hun ikke klarer å annerkjenne hvor sterkt knyttet en blir til hunder. Det er mer en ting enn et levende vesen føler jeg at hun synes, og da blir det vanskelig. Men dette kommer vi oss også igjennom vil jeg tro. Vi er altfor glade i hverandre til noe annet :) 

Og så vil jeg si at jeg også har fått mange flere venner igjennom Canis og igjennom hundetreningene. Så det kompenserer jo masse for de utfordringene jeg har møtt med andre venner :) 

Jeg tror det varierer litt med folk. Jeg synes det er utrolig kjedelig med den ene vennina mi som siden hun fikk datteren sin i fjor ikke snakker om annet enn barn. Nå er jeg gravid selv, og da har det bare tatt helt av. Vi snakker bare om graviditet og unger, og selv om jeg selv er gravid så er det faktisk ikke bare det jeg har lyst å snakke om. Men; jeg ser at dette er en viktig fase i livet hennes, hun er mye alene med barnet fordi samboer er vekke en del, og hun har gått veldig opp i det å være mamma. Selv om jeg til tider synes det er gørrkjedelig så er hun en av mine beste venner, og jeg lar henne snakke om det som interesserer og opptar henne. Selvfølgelig skal man ikke bare snakke om hunden sin, eller bare snakke barna sine, men jeg synes man skal være raus som samtalepartner og venn og la folk snakke om det som opptar dem. Så om folk ikke er interessert i å snakke om noe som du akkurat nå er veldig opptatt av og som gjør deg glad, ja så er de kanskje ikke de beste vennene i utgangspunktet... Min mor f.eks, hun synes det er helt latterlig at folk kan være så opptatt av dyr, og hun er totalt uinteressert i å høre om hva jeg gjør med hunden min, viser det med hele kroppsspråket og tilbakemeldingene sine. Det er jo ganske trist egentlig, siden jeg bruker veldig mange timer i løpet av en uke på å faktisk trene og være med hunden, så må jeg liskom styre unna dette samtaleemnet. Hun derimot snakker i vei om jobben sin, venninene sine og venninene sine barn og barnebarn osv.. Som jeg strengt tatt synes er dødelig kjedelig å høre på, men jeg lytter likevel, fordi hun er moren min og det er det som opptar henne. Men det ødelegger en del av forholdet jeg har til henne når hun ikke kan vise samme interesse for meg og mine ting.. Så ja, jeg mener et vennskap skal være balansert, man skal få lov til å snakke om det som opptar en, og det skal den andre parten også få lov til, så må en heller infinne seg i at ikke alt er like interessant.

Når det er sagt så holder jeg hunden unna venner som ikke liker han eller er redd for hunder, jeg tvinger han ikke fysisk på dem.. Har ikke mistet venner pga hunden, men har kanskje mindre tid til dem. Nå har jeg hatt han i tre år da, og husker nesten ikke hva jeg hadde tid til før ifht venner.. Men har noen venner som gjerne er med og går tur i fjellet med hunden, og der har jeg fått mer tid med akkurat disse enn før. Ellers har jeg ihvertfall fått masse flere bekjente gjennom hundetreningen, ikke direkte venner, men blitt kjent med masse hyggelige folk, som jeg sikkert kunn blitt gode venner med om jeg hadde hatt tid til det mellom jobb, skole og studier og de vennene jeg har fra før :P

Phew. Dette ble et langt innlegg.

Egenlig ikke. Ikke som direkte årsak ihvertfall, men det er klart - med hunden i hus ble det mindre festing o.l, så de personene jeg traff bare i sånne sammenhenger forsvant jo fra omgangskretsen. Men det hadde nok skjedd uansett.

Ellers hadde jeg nok stikk motsatt forventninger av omverden enn mange når det kom til hundekjøp:P Jeg hadde èn veninne som interesserte seg voldsomt for hund, så henne snakka jeg selvfølgelig mye hund med. Resten likte jo hunder, men interesserte seg ikke for dem. Så jeg var forberedt på at alle skulle synes jeg var dritteit, jeg. ;) Hvorfor gidde å ta på seg så mye arbeid liksom. Så jeg ble positivt overrasket hver gang noen ville høre om den, og tenkte ikke over det når de ikke ville (les: skiftet samtaleemne etter kort tid).

Sånn er jeg fremdeles, jeg snakker ikke hund dersom den jeg snakker med ikke virker veldig interessert i å holde samtalen på nettopp det emnet. Selv om det betyr å bite i seg en del kommentarer, siden skremmende mange virker å tro jeg må ha dengt hunden ihvertfall litt under oppdragelsen, siden den er så stor (og relativt lydig). Men jeg holder meg til å understreke at det har jeg strengt tatt ikke følt behov for...

Har ikke mistet enda, men har en venninne som er litt furt pga hunden.

Når vi skal finne på noe, så kan jeg ikke ha med hunden. Og hvis jeg sier "kan ikke, har ikke hundepass" (valp på 4 mnd), så får jeg slengt tilbake "jah! DET burde du tenkt på FØR du skaffet hund" (i skikkelig furten tone).  Jeg antar at vi ikke kommer til å være like mye sammen lengre, hvertfall ikke før Tindra har felt tenner og blitt roligere/ikke til bry... kanskje om 1-2 år altså :P

Men jeg har blitt kjent med flere andre da. Hunder er en fin ice-breaker!

Å miste kontakten med venner er vel slikt som kan skje uansett, man kan jo "vokse" fra hverandre. Dette er vel kanskje vanligere i enkelte aldre vil jeg tro? 

Men ja, jeg mistet noen venner da jeg fikk meg hund. Egentlig ikke fordi jeg fikk meg hund, men fordi de viste null interesse for mine interesser. Jeg var med på shopping(noe jeg hater), hørte på guttesnakk(noe jeg fort går lei av), var med på "jentekvelder" med alle mulige dikkedarier(noe jeg VIRKELIG hater). Jeg følte det ble galt at jeg hele tiden skulle være med på slike ting, men aldri føle å få noe igjen. Hvor mye venner er man egentlig hvis man ikke gir litt begge veier? Uten interesse begge veier er det ikke et vennskap jeg vil ha i alle fall. Men, det fine med å få hund er alle de nye vennene man får  Og de har ofte samme interesse 

Jeg har venner jeg snakker lite hund med, og så har jeg noen jeg nesten bare snakker hund med. Ingen jeg aldri nevner hund til. Jeg forventer at de viser litt interesse, eller i alle fall later som På samme måte viser jeg interesse for hvilken kjoler de kjøpte i går, noe som bryr meg nada sånn egentlig, men som bryr meg fordi dette er noe vennene mine liker.

Jeg ville ikke latt meg skremme, er man gode venner, så vil man mest sannsynelig fortsette med det, uansett om du har hund eller ikke. Men, det er en balansegang. Selvfølgelig kan man ikke forvente at alle skal høre opp og i mente om hva du trener på, hva hunden din spiser osv. men litt glede må man vise ovenfor venners interesse! 

Tja, jeg har vell ikke mistet noen direkte på grunn av hunden, men jeg har kuttet ut kontakten med folk som ikke har respekt for dyr (har en "venn" som syns det er helt greit at hunder stables i bur hele døgnet og kunn ute for å gå på do)

Og alle mine venner vet at jeg har hund (2) så om de kommer hit må de forvente at hundene er her, for jeg ønsker ikke å stenge hundene mine unna.. De kan godt ligge på gangen mens vi spiser og slikt (har ikke så stor plass, å ikke alle liker å ha hundehår i maten) Og jeg prøver også å hindre at hundene er i soffan, om det er venner som er litt småredd hund..
Men om de ikke godtar at hundene er i nerheten så trenger de ikke å komme engan

Vi har mange venner som ikke liker eller kunne tenkt å ha seg hund, og de skjønner heller ikke at vi gidder å gå i gang med en ny valp igjen.

Om jeg mister dem av den grunn, så er det greit. Da er de ikke ordentlige venner.

Jeg har ikke mistet noen. Hele livet har dyr vært en stor interesse for meg, så da menger man seg gjerne med likesinnede. Men etter at jeg fikk hund har jeg fått mange flere. Og noen av de aller beste vennene jeg har, har jeg fått de senere år nettopp på grunn av hunden(e) og interessene som følger. Sååååå gla i dokk!! :)

Hvis du mister venner pga at du har/kjøper hund er de vel ikke mye til venner?

Jeg har fått mange gode venner etter at jeg kjøpte hund og begynte å trene. Vil vel nesten si at min beste venn er e* jeg traff igjennom hundetrening.

jeg skjønner hva du mener, og er helt enig med deg!

Jeg har nok ikke direkte mista venner nei, men jeg har prioritert andre folk fremfor andre pga hund. Og jeg unngår også å henge med visse folk fordi jeg vet at de ikke respekterer hunden min og rett og slett kan få han til å reagere neagativt(noe han ikke trenger!). Jeg har også smyget meg litt vekk fra folk som har totalt gammeldags og annet syn på generelt hunder og hundeoppdragelse enn meg selv, da dette rett og slett ikke GÅR fordi jeg har en hund som krever at man er "snill" og rolig. Nytter da ikke med folk som syns jeg er håpløs fordi jeg forventer for lite av hunden min, når det ikke er det det går på i det hele tatt. Så folk som ikke viser forståelse for at ikke ALLE hunder er perfekte, og at det faktisk finnes engstelige individer som trenger TID,  snur jeg rett og slett ryggen til.  kanskje jeg er kald, det vet jeg ikke:p men jeg gidder ikke folk som ikke respekterer det jeg og hunden min står for og rakker ned på oss:)

Ellers kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har fått meg vanvittig mange nye hundebekjentskaper de siste årene. Av folk som har samme syn som meg selv, liker å ta hensyn til hundene, og som generelt har hundedilla. Veldig mange bekjentskaper har kommet gjennom hundetrenerskolen hos turid rugaas og mange fra å ha tatt kurs hos Canis! Så jeg føler meg rett og slett kjempeheldig som har så stort og flott hundenettverk med sååå mange fornuftige folk:D

Hehe, er nesten som når en blir forelder dette, en vil bare snakke om drittbleier, vise bilder osv. Klart det blir vanskelig for de som enda ikke har begynt å tenke på unger en gang å engasjere seg.

Jeg har både unge og bikkje, og det fine med det at det åpner muligheter for å finne seg nye omgangskretser og nye venner. Sier ikke at en skal bytte ut gamle venner. De er fine å ha når en for en gang skyld vil gjøre noe annet.

Mesaana:

Hehe, er nesten som når en blir forelder dette, en vil bare snakke om drittbleier, vise bilder osv. Klart det blir vanskelig for de som enda ikke har begynt å tenke på unger en gang å engasjere seg.
- Jeg har ikke barn selv, men jeg ELSKER å se bilder av barn, så om vennene mine vil snakke om barna sine eller vise bilder syns jeg det er bare koslig jeg;)

Jeg har både unge og bikkje, og det fine med det at det åpner muligheter for å finne seg nye omgangskretser og nye venner. Sier ikke at en skal bytte ut gamle venner. De er fine å ha når en for en gang skyld vil gjøre noe annet.