Takker for god respons... Ja, jeg er veldig klar over at det er mulig å vokse fra hverandre. Og det er også en faktor som spiller inn til hvorfor jeg skrev dette innlegget. Veldig godt svar fra Bababa her.

Jeg prøvde å diskutere med en av venninnene mine som dette spesielt gjelder, og jeg forklarte henne at det faktisk sårer meg ganske mye at hun ikke ser ut til å bry seg i det hele tatt. Jeg sa at om hun feks. skulle kjøpe sin første bil og hadde bilder av den og gledet seg veldig til det - så hadde jeg selvfølgelig sett på bildene og støttet henne, kommentert at "ja, den var fin" osv osv. For det er jo sånn venner gjør for hverandre... Og når jeg tenker meg om så har hun vært sånn ang. andre ting også, ikke bare valpen.

Jeg er også enig i at man blir fort kjent med andre, nye venner når man har hund! Og det er jo knall :)

Det med at man "mister" bekjentskaper som viser seg å ikke liker hvordan du oppdrar hunden din, og derfor prøver seg på å "oppdra" den selv eller forteller om sine stygge måter å gjøre det på som de synes er helt finfine, og/eller bare ikke hører etter når man sier "gjør og ikke gjør hvis du vil omgås min hund"..

Det blir mer som at man mister folk fordi de viser seg å kræsje for mye med en selv, ens syn på ting, som hvordan man behandler et dyr ålreit. Og/eller at de ikke respekterer deg (hvis de ikke vil godta dine "gjør/ikkegjør - min hund, jeg bestemmer"). Ting som uansett er kræsj, men som bare ikke har hatt det med å komme frem før fordi det aldri falt seg slik, før du selv sitter der med egen hund og "anledningen byr seg". Så det blir mer synd det, var ikke som jeg trodde, som jeg trodde jeg kjente. Enn å faktisk miste en venn.

Carlos&Chata:

Mesaana:

Hehe, er nesten som når en blir forelder dette, en vil bare snakke om drittbleier, vise bilder osv. Klart det blir vanskelig for de som enda ikke har begynt å tenke på unger en gang å engasjere seg.
- Jeg har ikke barn selv, men jeg ELSKER å se bilder av barn, så om vennene mine vil snakke om barna sine eller vise bilder syns jeg det er bare koslig jeg;)

Jeg har både unge og bikkje, og det fine med det at det åpner muligheter for å finne seg nye omgangskretser og nye venner. Sier ikke at en skal bytte ut gamle venner. De er fine å ha når en for en gang skyld vil gjøre noe annet.

 

Hehe, er sikkert som søstra mi du da, hun har alltid elsket unger, også før hun fikk egne. Jeg måtte få lyst på egne unger før jeg kunne begynne å like de. Nå er jeg veldig engasjert i alt som har med unger å gjøre, for 6 år siden kunne jeg ikke brydd meg mindre.

Mesaana:

Carlos&Chata:

Mesaana:

Hehe, er nesten som når en blir forelder dette, en vil bare snakke om drittbleier, vise bilder osv. Klart det blir vanskelig for de som enda ikke har begynt å tenke på unger en gang å engasjere seg.
- Jeg har ikke barn selv, men jeg ELSKER å se bilder av barn, så om vennene mine vil snakke om barna sine eller vise bilder syns jeg det er bare koslig jeg;)

Jeg har både unge og bikkje, og det fine med det at det åpner muligheter for å finne seg nye omgangskretser og nye venner. Sier ikke at en skal bytte ut gamle venner. De er fine å ha når en for en gang skyld vil gjøre noe annet.

 

 

Hehe, er sikkert som søstra mi du da, hun har alltid elsket unger, også før hun fikk egne. Jeg måtte få lyst på egne unger før jeg kunne begynne å like de. Nå er jeg veldig engasjert i alt som har med unger å gjøre, for 6 år siden kunne jeg ikke brydd meg mindre.

Hehe, det kan hende ja ;)

Siden det kom opp som et litt relatert tema. Jeg har forresten ikke barn. Og jeg har NULL interesse for ugner og spedbarnsbilder og..

Men likevel kan jeg høre på at ei venninne legger ut om sin lille, om gleder og problemer rundt dette. Fordi det er hverdagen hennes! Det er livet hennes. Hennes følelser og tanker og iblant bekymringer. Og DET er jeg jo interessert i, det vil jeg gjerne høre om, og om jeg kan trøste/rådgi eller bare glede meg over. Og jeg vil være der, tilgjengelig når man eventuelt trenger å tømme hodet litt. Og det vet hun også. At det er ikke noe vits i å vise meg førti bilder av "lille nurket", og forvente at jeg skal ha noen reaksjon på det. Men at selvfølgelig så må hun for all del prate om ungen og det som har med ungen å gjøre, om det er det som ligger på hjertet av positive eller negative ting man trenger å få ut og få snakka om. For jeg er jo interessert! Og engasjert! Bare ikke i akkurat barn sånn egentlig. Men i generelt alt som har med mine venners liv og FØLELSER å gjøre.

Misky:

For meg er det nesten motsatt: Mange venner har mistet meg som venn, siden mesteparten av tiden min går ut på hundehold . Men, når det er sagt er livet alltid en dynamisk prosess, det kan jo være man blir kjent med noen nye venner, som liker hund like mye, og det kan jo være bra!

Her har du meg også, samt at folk tydeligvis aldri kommer på at jeg har hund, så om jeg blir invitert på middag og film en kveld sier jeg "Kan vi ikke ta det her, så slipper jeg å finne hundevakt?", og da får jeg den at de ikke kan allikevel eller noe slikt. Mange som ikke vil ha noe med bikkja å gjøre, selv om den jeg har nå er helt rolig og bare sover mens vi er noe sted.

Lagt til: Også hehehe, nei, jeg er ikke ei rotebøtte med bikkjespy fra 2. verdenskrig på gulvet, så tror ikke det er derfor de ikke vil komme :)

hmm har faktisk mistet flere venner pga. sykdommen min enn pga. Gracie:(

Selvsagt så er det mange av vennene mine som ikke helt forstår det båndet jeg har med Gracie men jeg har full forståelse for det. For de så er hun et dyr (og det er hun jo også) for meg så er hun også et dyr men mest av alt en VENN:)

Nja, jeg har ikke mistet venner pga hunden. Mer fordi vi har blitt mer voksne og vi har blitt forskjellige. Mister ikke direkte vennskapet, men heller kontakten :) Om noen legger ut bilder fra barne/ungdomskolen på facebook for eksempel så hender det vi prater litt. Ellers møter jeg mange ute på byen i helger. Så da snakker vi litt også :P

Men jeg jeg har mistet en venn "pga" bikkja. Han er redd hunder og da særlig store hunder. Jaro og han ble tilslutt kjente, men så sku de leke med ball, og da kompisen min sku sparke ballen bomma han og traff Jaro så Jaro glefsa ettern og lagde et blåmerke på leggen hans. Da tok kompisen min å dengte Jaro i bakken og hylskrek til han. Da rant det over for meg og det ble en utrolig stor krangel. Nå ser vi ikke på hverandre som venner lengre. Dessverre...

Men jeg har fått maaange nye venner og bekjente pga bikkja da :D

Ingen:-)

Jeg har vel ikke mistet noen venner, men ikke alle er like forståelsesfulle. De skjønner ikke at jeg ikke kan komme på besøk i løpet av fem minutter, men må gå tur med bikkja først. Noen tror at tur med bikkja kun tar noen minutter, men når jeg sier en halvtime, så sukker de oppgitt...

Jämtpia:Noen tror at tur med bikkja kun tar noen minutter, men når jeg sier en halvtime, så sukker de oppgitt...

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om jeg går tur med hunden "sånn hver dag?" Ei i klassen min lurte til og med på om den ikke bare kunne tisse på en avis eller noe, om jeg måtte være lenge vekke (!). Og dette er oppegående mennesker, så det er helt tydelig at enkelte ikke aner hva det vil si å ha hund. Og da er det jo ikke like enkelt å være forståelsesfull, heller. :)

Jeg har mistet folk som jeg trodde var venner pga bikkja. Jeg har nulltoleranse for å plage dyr og mennesker i mitt hjem, da blir de sendt rett på dør og får ikke komme tilbake før jeg tror de har endret seg. Hva de gjør ellers er en ting, men mitt hjem er mitt hjem og der forventer jeg en viss oppførsel. Så ja, når bikkja sniker seg bort eller signaliserer at den vil være i fred, og folk maser og kjaver og erter selv etter å ha fått beskjed, så er det ut. Det skjer også hvis det er baksnakking om andre folk, eller om folk generelt er ufyselige. Den slags mennesker vil jeg uansett ikke ha i min bekjentskapskrets. 

Siden jul i fjor har jeg vært arbeidsledig, og når vi fikk omplasseringshund med separasjonsangst i mars  i fjor ble det slik at det var omtrent det jeg hadde å snakke om. Jeg er omtrent verdens dårligste ellers til small-talk, så da gikk det mest i hund. Det var jo det eneste som skjedde i livet mitt! Og det jeg oppdaget var heller at alle de runt meg som jeg trodde var bekjente, faktisk var venner :) De skjønte greia (og de kjenner meg jo fra før så de kjenner mine sosiale begrensninger), og nå innledes halvparten av samtalene fra dem med "Hvordan går det med Marley da?" 

Livet går videre. Noen vokser man fra, noen vokser man til, noen ganger går det bare i faser og så finner man tilbake til hverandre, noen ganger lever man ved siden av hverandre men har et vennskapsbånd uansett. 

-Kaia:

Jämtpia:Noen tror at tur med bikkja kun tar noen minutter, men når jeg sier en halvtime, så sukker de oppgitt...

 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om jeg går tur med hunden "sånn hver dag?" Ei i klassen min lurte til og med på om den ikke bare kunne tisse på en avis eller noe, om jeg måtte være lenge vekke (!). Og dette er oppegående mennesker, så det er helt tydelig at enkelte ikke aner hva det vil si å ha hund. Og da er det jo ikke like enkelt å være forståelsesfull, heller. :)

Hah! Jeg var sykemeldt en stund tilbake grunnet betennelse i skulder. Da jeg var tilbake på jobb med mindre betent skulder, så fikk ene arbeidskollegaen fnatt fordi jeg hadde gått utenfor dørene med hunden. Hun mente at man ikke skulle gå ut hvis man var sykemeldt. Heller ikke hvis du hadde hund. Nei, makan. Er du sykemeldt så er du totalt invalid!! Du kan jo ikke GÅ ut med hunden da!! Selv om det er skulderen som må ha ro. Nei og nei.

Tiramago:

Når vi skal finne på noe, så kan jeg ikke ha med hunden. Og hvis jeg sier "kan ikke, har ikke hundepass" (valp på 4 mnd), så får jeg slengt tilbake "jah! DET burde du tenkt på FØR du skaffet hund" (i skikkelig furten tone).

Lurer på hvordan slike kommentarer hadde blitt mottat dersom man hadde sagt det til de med småbarn. "Det burde du tenkt på FØR du fikk barn, hrmpf .."

Uansett, at man ikke kan bli med på ting fordi man ikke kan gå fra hunden betyr jo ikke at man lider eller angrer anskaffelsen.

Før jeg fikk hund, så gledet jeg meg så mye at jeg trodde jeg skulle sprekke. Jeg hadde jo hatt lyst på hund og lest hund i 5 år på forhånd + kommet over hundeskrekken riktignok, litt vesentlig det! Så jeg turte ikke å nevne at jeg skulle få hund, jeg! Så om jeg mistet noen, så var det nok fordi de følte seg litt ekskludert. Hund var jo en stor greie må vite! Hehe. Nå virker det som om de fleste liker henne godt og spør ofte hvordan det går med meg og henne. Er en god del som også sier at jeg baaare må si i fra hvis jeg trenger hundepass. Det har i grunn gått som en drøm alt sammen. :)

Jeg er også slik at jeg forventer en viss oppførsel rundt min hund. På samme måte som at jeg ikke lar henne være til plage, om noen skulle føle seg plaget. Jeg setter henne ikke i bur, men kan få henne til å roe seg osv, om folk trenger det. Om jeg blir spurt med på noe, så er det nesten en selvfølge at hun skal være med, av dem altså, ikke meg. Selv om de er allergiske! Samtidig så prøver jeg i hvertfall å ikke skravle for mye hund, men om jeg møter noen som viser litt interesse så er krana løs og vanskelig å stenge! Så det er ikke så lurt å late som hos meg. Jeg pleier å være litt vár på hvordan folk reagerer når jeg nevner hund, så jeg viser egentlig ikke kjempeentusiasme før jeg ser en viss interesse.

kan ikke påstå jeg direkte har mistet noen venner,men kontakten har blitt mindre med noen.. Å det er fordi jeg jobber på dagtid,å etter jobb går all tiden min stort sett med til hundetrening og turer.. =) før hang jeg gjerne med venner på ettermiddagen/kvelden..men hver gang jeg er på besøk hos de,spør de alltid åssen det går med hundene,fordi de liker hunder,men interesserer seg ikke slik for hundetrening som jeg gjør lixom.. så jeg dropper å prate om hvordan det går med den "organiserte" treningen av hundene.. for det skjønner de ikke bæret av :P men spør de,så svarer jeg,å de lytter.. =) Å jeg sitter gjerne å lytter til ting de interesserer seg for selv om det bryr meg langt baki ryggen :P

Men har fått mange nye venner,gjennom hundetreningene vi har vært på,kurs ol.. en av mine beste venner (og kanskje tilåmed kjæreste snart)hihi,møtte jeg på kurset jeg gikk på med eldstehunden her.. å han har helt like synspunkter som meg når det gjelder hunder og hundetrening.. så når jeg er sammen med han,snakker vi om alt som har med hund å gjøre =) når vi ikke henger sammen,samler jeg opp alt av hundeting å snakke om inni hue mitt,så bare fyrer jeg løs når vi møtes :P for han er like gira som meg :P (snakk om flaks) :P men det er jo kjekt,så slipper jeg å plage alle andre som ikke er fullt så interressert,,,

Men man ser jo fort hvem som er ekte venner å ikke når man får slike forandringer i livet som f.eks en hund.. for da kan man ikke bare stikke på fylletur i ei helg lixom... man må planlegge..når folk spør om jeg skal være med på ditten og datten,så svarer jeg alltid med at jeg må sjekke om jeg får hundepass først... å da er det lixom sånn: "ja du har de hundene du ja,blir du ikke litt bindi av de da"...  men for min del er dte helt greit.. jeg er ikke sånn som gidder å flakse rundt hele tiden.. tar livet med ro,å har ikke råd til store reiser å slik.. så hvorfor ikke bare kose seg sammen med hunda sine? =)

jeg kan droppe å snakke om hunda når jeg DRAR bort på besøk,men kommer det besøk til meg må de bare finne seg i hvordan hundene lever hjemme hos meg... her går de alltid fritt,å setter aldri hundene vekk om jeg skal få besøk.. dette er mitt og hundenes hjem,å det må folk akseptere =)

Merkelig problemstilling:)

Jeg omgås ikke folk som kan "mistes", så nei...

Jeg har ikke mistet noen. Heller nedprioritert folk som har 0 interesse for hva jeg vier nesten all tiden min til. De snakker fyll og fest, jeg snakker hund, tur, fisking osv. 

Sier seg selv at da glir man fra hverandre. Ikke at det gjør meg noe, har fått maaange nye bekjentskaper via hundegalskapen min, som jeg setter mye større pris på! :)

men_kjære_deg...:

Merkelig problemstilling:)

 

Jeg omgås ikke folk som kan "mistes", så nei...

Utdyp gjerne?... :)

Hadde en interessant samtale i går med en venn/kollega ;)
Gikk litt på : "du tar veldig fine bilder, men det er fint å se et og annet bilde som ikke er av en hund" "jeg tok også bilder av dyrene mine, men det var vel strengt tatt bare av interesse for meg" "jøss, liker virkelig DU å gå tur???" "Ante ikke at du likte natur og friluftsliv, har du alltid gjort det?" "Skal si du er mye ute"

Tja... hva svarer man på sånt da???
Joda, jeg har alltid vært glad i natur, friluftsliv og dyr...
Men før jeg fikk hund igjen hadde jeg ganske mange "late og inaktive år" der mesteparten av tiden har vært brukt på familie og jobb...
Da jeg endelig fikk hund igjen har jeg vel mer eller mindre "tatt av", i forhold til hva folk rundt meg har av forventninger til meg.
Og da jeg investerte i et speilreflekskamera, så fikk jeg stor glede av å børste støv av en gammel hobby ;)
Det de fleste i min "gamle" bekjentskapskrets forventer er at jeg skal snakke fag/jobb osv.
Men livet består heldigvis av mer enn dette :p
Jeg har blitt kjent med "hundefolk" etter at jeg fikk hund igjen, og det er moro å ha noen å dele denne interessen med.
For meg er det viktig å kunne kommunisere med de fleste, selv om vi ikke nødvendigvis har de samme interessene.
Leter man litt, så har man alltids noe til felles når det kommer til stykket.
Man MÅ ikke nødvendigvis ha de samme lidenskapene i livet for å ha et godt vennskap :)

myggfrid:

men_kjære_deg...:

Merkelig problemstilling:)

 

Jeg omgås ikke folk som kan "mistes", så nei...

 

Utdyp gjerne?... :)

En venn av meg er en venn for livet selv om kontakten varierer som den jo gjør. Jeg har venner- ikke mange, og jeg har bekjentskaper- det er en annen historie... Venner er ikke noe man bare mister. Og at venner skulle velge å unngå samkvem og kontakt med meg over et dyr? Nei vettuhva... Akk, beklager- kjenner jeg ikke har energi til å gå mer i dybden på hva som klassifiseres som et venneforhold for meg akkurat nå:)