Hvorfor man skal være sparsom og ytterst forsiktig med sine korrigeringer fikk jeg i kveld sett i praksis.

Jeg var ute på en liten kveldsluft da jeg så en av min hunds små hengivne venninner. Jeg var overbevist om at mannen kjente oss igjen (det er kona jeg kjenner), og jeg så den lille frøkna ble kjempeglad for å se oss (som vanlig). Mørket og en misforståelse gjorde at jeg slapp min for det pleier vi jo å gjøre, og jeg så den lille logret som en gal. Min løper ett par meter, og setter rumpa i bakken mens halen logrer med store bevegelser. Det er hans ventestilling, og han lar så de små komme bort til seg. Hun trakk ivrig i båndet sitt framover for å møte min. Hun hoppet og danset og gleder seg :) 
Da korrigerte mannen den lille med et overdrevet kraftig trykk i stemmen, og han strammet til båndet på ekte mannavis. Han ville ikke ha noe av denne uroen i båndet, sikkert. Og den lille venninnen tok dette til seg med å bli REDD OSS! Koplingen var oss, tydeligvis. Den lille som alltid går rundt seg selv av glede for å treffe oss, ville nå stikke fra oss. Hun ville motsatt vei, og så bare usikker og tafatt ut. Vi var nå blitt skumle. Hun koplet korrigeringen til OSS, hun. Det var trist å se. Gladjenta som alltid har sprudlet av glede for å suse rundt min hanne, og som legger seg på ryggen for å bli klødd på magen av meg mens hun sparker med beina i lufta av velvære. Nå redd OSS!

Sånn kan det gå når man korrigerer en hund. Det er ikke alltid man kan forutsi hva hunden forstår hva den får korrigeringen for, og jeg håper folk flest får opp øynene snart for hvilket sterkt og ofte upresist virkemiddel korreksjoner er.

Netti ble en gang korrigert av en venn. Hun ble stresset av at denne personen lekte voldsomt med en valp, og fikk ett utbrudd. Da reagerte personen med å korrigere.

Etter dette fikk jeg se en side av Netti jeg aldri før har sett. Hun ble aggressiv. Mot valpen! Valpen som hun delte seng med for 30 minutter siden. Valpen som fikk klatre på henne, og bite henne i ørene. Den stakkars valpen på 8 uker som bare ville legge seg inntil Netti og kose.

Selv om jeg jobbet mot fysisk korrigering en god stund før dette, ga dette meg en skikkelig oppvekker på hvordan hundehjernen funker i praksis. Personen som gjorde dette klarte selvfølgelig ikke å se feilen, og hadde gjort alt rett ved å sette Netti på plass.

Lysbildehukommelse, er det noen som kaller det.

Assosiasjon, liksom. Fokus; din hund. Hendelse; rykk i båndet/vondt i nakken. Resultat; din hund = mulig vondt i nakken. Usikkerhet, utrygghet og negativitet. Noe sånt.. banalt, enkelt, men allikevel så vanskelig..

Maya&Netti:

Selv om jeg jobbet mot fysisk korrigering en god stund før dette, ga dette meg en skikkelig oppvekker på hvordan hundehjernen funker i praksis. Personen som gjorde dette klarte selvfølgelig ikke å se feilen, og hadde gjort alt rett ved å sette Netti på plass.

Ja, det er ganske utrolig hvor feil en slik korrigering kan gå.

Den lille ville ikke prate med meg i det hele tatt. Jeg prøvde å gå til side, sette meg på huk og prate kosespråk til henne. Men nei, hun syntes jeg var skumlere enn skumlest. Hun ville bare pile avgårde med halen halvveis ned under beina sine.

Håper du sier i fra til kona. :)

Det kan være dg hun forbinder med korigeringen, men det kan også være at hun er totalt usikker på eieren og derfor ikke klarte å gå bort til deg for kos. Så det er ikke sikkert at det er selve deg hun forbinder med rykket, men at hun ikke vet hvordan hun skal forholde seg til eieren og hans type straff.

Det ser du kanskje neste gang du møter henne med kona i bånd?

Spiderwoman:

Det kan være dg hun forbinder med korigeringen, men det kan også være at hun er totalt usikker på eieren og derfor ikke klarte å gå bort til deg for kos. Så det er ikke sikkert at det er selve deg hun forbinder med rykket, men at hun ikke vet hvordan hun skal forholde seg til eieren og hans type straff.

Det ser du kanskje neste gang du møter henne med kona i bånd?

Det kan vel også bli sted- og situasjonssbestemt? Ja, og den forklaringen du har med at hun er usikker på eieren. Vi får se når vi treffer den lille igjen.

Til Frk. Fryd: Ja jeg skal fortelle om episoden til kona neste gang. Blir vanskelig å ikke gjøre det...

jlkm:

Lysbildehukommelse, er det noen som kaller det.

 

 

 

Assosiasjon, liksom. Fokus; din hund. Hendelse; rykk i båndet/vondt i nakken. Resultat; din hund = mulig vondt i nakken. Usikkerhet, utrygghet og negativitet. Noe sånt.. banalt, enkelt, men allikevel så vanskelig..

En får ikke økt sin mestring på denne måten en blir bare undertrykket og mister noe av gleden i slike settinger samt at evnen til initiativ, det å tilby atferd svekkes og passiviteten sniker seg inn. Det spesielt om dette er en løsning eier tyr til også i andre settinger.

Kommunikasjon er en fin ting, ikke på en belærende måte men åpen og ærlig der en deler sine inntrykk og erfaringer på en høflig måte. Det vil også si å se og kommentere / rose den andres sterke sider. Jeg har mange ganger klart å overbevise andre hundeeiere på den måten. Og det fine er at med en annen tankegang, holdninger og metodikk vil en rimelig kjapt kunne snu atferden til en hund som har hatt litt dårlige erfaringer

Den negative spiralen pleier ofte å starte med at eier ikke mestrer og av den grunn reagerer med å korrigere hunden på en uhensiktmessig måte. Det hele kan da ende med en eier som stadig mestrer dårligere samt må bruke samme uhensiktmsessige metodikk gang på gang samtidig med at hunden stadig blir mer og mer passiv og med en svekket mestringsevne over hele fjøla.

For når eier finner det riktig å rykke i båndet, kjefte på hunden osv., når hunden blir vilter og glad i ett møte er det ikke hunden som er den som ikke mestrer, det er eieren som da egentlig viser manglende mestring. Hunden mestrer til fulle den på sine premisser i den aktuelle settingen. 

Min minste ble som noen kanskje vet korrigert av min svigerfar. Helt korrekt timing, og hun så på hunden hun hadde skremt mens hun ble korrigert. Førte til at hun ble enda reddere hunden, og generaliserte til alle små hunder. Flott levert. Så timing og styrke er én ting - forståelse for hva en gjør er visst noe helt annet.

Hørte for noen år siden om en hund som ble strømmet i saue(aversjons?)trening. idet støtet kom, snudde hunden på hodet og så på den røde låven den løp forbi. Hunden ble vettskremt låver, og var vanskelig å gå tur med der eierne bodde(mange, mange låver i området), og sauer var like interessant.