Jeg snakker med ein glad og snill stemme , fordi jeg har merket at visst jeg snakker snilt til han så blir han mer gira

Her er det blanding av babyspråk og et eller annet teit språk.. prater jo vanlig til hunden og såklart, men når jeg snakker "hva jeg tror hun tenker" og sånn blir det mye rart:P:P Blant annet setniger hvor visse bokstaver er bytta ut med andre.. HERREGUD:O hehe... prater jo absolutt ikke sånn med unger:P

I alle tonefall, jeg skriker, prater "vanlig", en litt mer bestemt tone på kommandoer. Koseprat blir i lyst tonefall og da pleier jeg også å lespe. Folk blir nok mest overrasket når jeg kjefter på hunden min fordi da blir jeg som er en ganske stille person veldig høylydt.

Til mine forrige hunder snakket jeg alltid med lys stemme. Kosa jeg med dem var det kanskje noe som kunne ligne babyspråk. Litt sånne merkelige ord,pluss en del kallenavn(kaktusen,bulle,lillegutt). Med naboen sin hund,som jeg har god kontakt med,bruker jeg også lys stemme. Og hver gang jeg sier ´e du ei fin jenta?´ på godt nordnorsk,så snur ho seg alltid og ser på meg

Prater da helt normalt til hunden, under trening som belønning er det mye braaaaa(med glad/lysere stemme) og om jeg må kjefte på han er det med normal stemme og om han ikke "hører" da, så skrur jeg opp et par hakk..

Jeg snakker både "helt vanlig" til hunden og kattene, og litt mykere og kanskje "lysere gladstemme" enn når jeg fører samtaler med andre tobente. Varierer :)

Også kan jeg snakke helt fullstendig idiot til dem. Alt fra dulledikkestemme til liksomknurring og andre snåle greier, når vi leker og tuller og koser f.eks. Ifølge mannen høres jeg mer gal ut enn hunden når vi ruller rundt i lyngen.

Jeg prater MASSE med hunden, har lengre samtaler om ditt og datt, går bare en vei da men.. :p
 forteller om hvordan dagen min har vært osv.  

snakker med helt vanlig stemme, litt streng når det trengs å litt "baby-stemme" når vi koser :)

Det var en kveld jeg sto på kjøkkenet å laget meg mat å hadde en legre samtale med hunden om hvo synd det var at hu ble født hund å ikke kunne få nuggatti :P eneste svaret jeg fikk var et små fornerma tryne som gikk å la seg :P 

Babypjatt deluxe! 

Og alle hundene har hver sin kosestemme :P 

Jeg prater vanlig, vennlig og bestemt til hunden min. Prater ikke med babystemme eller "gjør til" stemmen min. Det føles rett og slett ikke naturlig for meg, selv om jeg har valp nå.

Når vi går tur eller trener snakker jeg helt normalt til ham, gjør meg til litt på ros og kjeft så jeg skal være helt sikker på at han skjønner hva jeg driver med. Når vi koser i sofaen snakker jeg til ham som om han var en tilbakestående babyape. Jeg hører meg selv, og jeg er flau.

Når jeg prater babystemme og sier hun er såå tåpen og tullete, blir hun så glad og vifter vilt med halen :P

Under kommandoer bruker jeg vanlig stemme

Snakker til dem som om det skulle vært barna min . De har egne stemmer og dialekter som de snakker med, og vi snakker masse for iallefall den ene, som har mye å meddele. hehe.

Folk som hører på venter vel sikkert på at hunden skal svare meg, eller tror at JEG venter på at de skal svare.  Hehe.

Kommandoer gis med vennlig lav stemme. Eller mer bestemte hvis hunden ikke lyer.

Men skal jeg stoppe ett eller annet så kan jeg brøle til med dyp stemme,, HEEYYYY !!!!

men stort sett så kan jeg koseprate og dulle, og de oppfører seg pent.

Skulle tro  vi snakket til mennesker noen ganger hehe.

Jeg snakker teit til hunden. Og hvis andre gjeterhundførere hadde hørt meg, ville de trodd jeg var halvsprø. En blanding av baby-kose-tullestemme. Har faste uttrykk jeg bruker i bestemte situasjoner.

I treningssituasjoner bruker vi bevisst så lav stemme som mulig. Prøver å overbevise gjeterhundmiljøet at det ikke er nødvendig med machobrøling for å få hunden til å adlyde. (og o.t. vil også bevise at man kan kose med en gjeterhund, ha den inne, trene positivt og skjemme den litt bort uten at det forringer den i bruk. Mange myter ute og går).

kameratslig tone

Hemulen:

Når vi går tur eller trener snakker jeg helt normalt til ham, gjør meg til litt på ros og kjeft så jeg skal være helt sikker på at han skjønner hva jeg driver med. Når vi koser i sofaen snakker jeg til ham som om han var en tilbakestående babyape. Jeg hører meg selv, og jeg er flau.

Hahaha!! Jeg visste det!

Jeg dulle snakker med boffsene, eller, jeg har samtaler med de. De snakker sjøl, må vite. Dalmisen har litt talefeil og kan være litt stygg i kjeften, borzoien er litt treig, hun sier stort sett bare : "hei, hei, jeg er prinsesse".

Hvis du snakker normalt og rolig til Pelsen, så kan han sitte å lytte i evigheter. Babysnakk synes han er iriterende, og han overser bare de som snakker sånn til han. 

Han "hører ikke på" bergensere, for de klarer ikke å si Kaizer. Vi har trent en del på dette (med bergensere altså, ikke bikkja!), ettersom han er mye med bergensere.