Jeg og min kone har lenge ønsket oss hund, og for ett par uker siden bestilte vi oss endelig en Golden Retrivervalp som etter planen skal leveres i slutten av juli. Men nå for ett par dager siden fikk vi vite at vi også får en baby i januar! Nå er vi veldig i tvil om hva vi skal gjøre. Har jo lyst på hund selv om vi har en baby på vei, men er nå usikker på om det blir for mye å gjøre.

Noen med erfaring?

Hva ville dere ha gjort om dere var i samme situasjon?

Det kommer an på helsesituasjon, jobbsituasjon, muligheter for avlastning, tidligere erfaringer eller om det er første valp, om dere er det en kaller overskudds-mennesker, o.s.v.

Tror jeg ville tatt èn ting av gangen:)

Da får du to små som trenger deg å krever sitt :)

Tenk deg nøye om... noen funker det fint for å andre ikke.

Åshild&Langnesene:

Det kommer an på helsesituasjon, jobbsituasjon, muligheter for avlastning, tidligere erfaringer eller om det er første valp, om dere er det en kaller overskudds-mennesker, o.s.v.

Ja. Situasjonene og motivasjonen bak hundekjøpet betyr mye.

Noen klarer både hverdagsliv, baby og hundeliv, mens andre må prioritere....og hunden ser ut til å være den som trekker det korteste strået hos en hel del mennesker. Det er trist med den sistnevnte gruppen. Jeg kjenner til ett par hundehold hvor hunden har blitt nedprioritert etter at de har blitt småbarnsforeldre, og jeg ofte hatt lyst å si rett ut at de heller burde omplassert hunden. Det ligger på tunga, så snart....

Fordelen med dette er at dere har forhåpentligvis god tid til valpen før babyen kommer til å tilvenne hjemme alene trening, valpen er ferdig med det verste av valpebiing før babyen kommer og grunndressur kan være på plass før den tid. Barn og hund vil vokse opp sammen og forhåpentligvis bli uadskillelige:) Før hunden blir helt voksen vil jo babyen i stor grad være "rolig" i form av at h*n ikke har lært å krabbe og slikt.

Ser ikke helt hvorfor dette ikke skulle være ett ok tidspunkt. Jeg hadde heller valgt å få valpen i begynnelsen av svangerskapet enn å skulle ha en 2-3 åring og valp på engang.... Litt jobb blir det jo, men når jeg selv ser tilbake (hunden var ca 9 mnd. da jeg ble gravid) ville det vært ett fint tidspunkt å få valp på selv om jeg var mye dårlig og hadde ikke allverden med energi... Deet gikk helt fint med en bøllete unghund også:)

Gratulerer med alt deet hyggelige som skjer dere. Nyt alle små øyeblikk og kjøp ei lita bok for å skrive ned alle rare ting, det gjorde ikke jeg, men ei bestemor er veldig flink på det området:)

Det er ingen selvfølge å få være frisk gjennom hele svangerskapet, så jeg synes en bør ha gode muligheter for avlastning. Stor valp og bekkenløsning f.eks. høres ikke morsomt ut...

Først og fremst, gratulerer med valp- og enda større, en baby:)

Tidspunktet er egentlig ypperlig som nevnt over her med at hunden begynner å bli stor når babyen er liten- og dere får muligheten til å knytte tette bånd de i mellom. MEN, det avhenger at du, pappa, trør til og tar eneansvaret for hunden om kona di får problemer utover i svangerskapet, og absolutt selvstendig ansvar etter at babyen er kommet. Mor skal ikke ha dårlig samvittighet ovenfor hunden (og deg!) når ting ikke blir så lett og fokuset naturlig skiftes. Hun vil ha nok med babyen, seg selv, deg på en god tredje, og hunden til sist. Så om du er klar for action sier jeg bare kjør på:) Men ikke tenk i de baner noen av dere at mor får veldig mye tid og overskudd når hun er alene med babyen mens du er på jobb, det virker sånn utad- men fungerer ikke slik i praksis for de fleste. Hun kan slippe hunden ut og inn for tissing, men resten må du gjøre.

Lykke til:)

Nei, det er ikke alle unt å være i god form gjennom svangerskapet, var mer eller mindre dårlig gjennom hele greia selv, men ville heller hatt valp midt i det der enn med en 2-3 åring... Og så kommer det også litt an på hvordan en bor. Det er jo ikke å dytte under en stol at alt med valp er lettere om en har inngjerdet hage rett utenfor stua, enn om en må gå ned fire etasjer for å komme ut på ett fortau.... Og ikke minst, hvor lyst man har på hund... Men det skader aldri å ha mulighet til avlastning heller... Om det gjelder hund eller barn. Jeg hadde fast barnevakt ett par dager i uka bare for å få gått meg en skikkelig tur alene med hunden og få litt alenetid der. Hjelper for ikke å "miste" seg selv oppi all babystyret og:)

Også må man ikke alltid forvente det verste, det kan fort bli en selvoppfyllende profeti, det gjelder å se løsninger og være positiv, ikke være pessimistisk. Det er utrolig hvor mye vondt man kan ha når man går gravid om man kjenner etter;) Jeg valgte å "kose meg" på badet, og komme meg derifra så fort som mulig. Da var skogen ett bra sted, gjorde jo ingenting om jeg gikk litt bort fra stien for å være litt dårlig, og med bøtta klar i passasjersetet på vei til tursiene gikk det så bra så:)

Alt slikt er mulig er jo absolutt sant. Men jeg selv hadde erfaring fra flere hunder og visste hva de krevde. Vi hadde to unge hunder da barn nr. 2 kom i februar, og det har gått veldig bra. Men det krever jo selvfølgelig at jeg tar ansvar for disse dyra i perioder.

Det er i hvertfall viktig å tenke seg godt om, så slepper man å omplassere fordi man regnet med at man skulle klare det. Det er ikke det at det er så slitsomt, men det må være gøy. For det er jo ett styr når det står på, det skal man ikke feie under ett teppe.

Takk for gratulasjoner, og takk for råd. Dette er jo egentlig et luksusproblem. Hvor mye kos og mas orker vi?

Når det gjelder helse, er vi begge i utgangspunktet i god form, men min kone slet veldig med bekkenløsning ved forrige svangerskap (vi har ei datter på 3 år), så hvis dette skjer igjen, blir nok hunden mitt ansvar. Er nok et lurt prinsipp å tenke at min kone ikke skal ha dårlig samvittighet ovenfor hunden eller meg.

Jobbmessig er det praktisk å anskaffe hund nå, fordi min kone jobber nattevakt (hvilende), så det er alltid noen hjemme.

Bomessig, så bor vi i byggefelt, med egnen inngjerdet hage, så det hjelper oss litt også. Vi er vokst opp med hund begge to, men har aldri hatt egen.

Med en datter på 3 år og en til på vei ville ihvertfall jeg ha ventet.

Om din kone blir plaget med bekkenløsning igjen (noe som er veldig sannsynlig) vil hun trenge deg til å ta seg av 3-åringen og hvem skal da ta seg av hunden?

Det eneste som taler for er at dere har hage sånn at hun ikke vil trenge å ta med hunden ut i det hele tatt.

Men om dere har en god back-up plan så kunne det nok gå.

Dere bør ha en skikkelig brainstorming på hva dere gjør om alt skjærer seg:

f.eks forsøk i noen dager å ha eneansvaret for alt i hus og hjem (mens kona ligger på sofaen og later som hun har skikkelig bekkenløsning og knapt kommer seg på do) så ser du om du har tid til overs til det valpen trenger i tillegg.

Valpen vil være i verste pøbelalderen (omkring 6 mnd) når babyen melder sin ankomst og det er da det er mest arbeid å ha hund.

Har dere noen som kan avlaste dere med hunden i perioder om det trengs?

Hvem skal ta seg av hunden om du blir syk mens kona er syk?

Har dere noen som kan overta hunden om dere ser at det IKKE går i det hele tatt?

Hmm, det jeg tenker at det kommer til er hvor MYE ønsker dere hunden? 

Jeg kan da fortelle en solskinnshistorie. Da jeg ble født (med 2 storebrødre på 3 og 4år) kjøpte mine foreldre hund. De 2første månedene bodde hunden hos han som kjøpte broren slik at min mor kunne komme i stand hjemme. Etter 2mnd hentet de hunden hjem, og det gikk strålende. Min mor kombinerte trilleturer med lufteturer, og sitte i hagen med barna ble kombinert at hunden gikk på tunet løst. Mine foreldre har hatt flere hunder tidligere, og visste nøyaktig hva de bega seg ut på. Om min mor var syk eller sliten tok min far med seg hunden på jobb, eller mine halvbrødre på 18år ca passet de. Må nevne da vi har en hundeelskende familie og venner, og det var null problem å ta hunden med på noe som helst. Dette var forresten en jakthund (sort elghund). Selvsagt var det i perioder mine foreldre følte seg litt overvelmedt, men de har sagt at det var verdt det for hunden gav de og oss barna så utrolig mye. Hadde forresten store områder hunden kunne boltre seg på. 

Selv om det gikk bra i min familie er det langt fra sikkert at de vil gå like bra hos andre. Dere må tenke nøye gjennom ting som: 
- Er dere i god nok fysisk form (kanskje helst din kone siden det er hun som blir hjemme den første tiden)
- Hvor mye ønsker dere dette?
- Hva muligheter har dere for avlastning?
- Har dere en familie og venner som gjør det lettere å ha hunden med på forskjellig, som familiemiddager osv?
- Hva gjør dere om det skjer noe som gjør det vanskelig? (enten at hunden eller babyen krever ekstra i forhold til det "vanlige"?)
- Har du mulighet å ha hunden med på jobb?
- Har dere erfaring med hunder fra før? Eller er dere helt ferske?

Det kan gå utrolig bra, og en hund kan gi både dere og barnet (barnene?) utrolig mye, men det kan og gå dårlig, og hunden kan ta mye fra dere. Lykke til uansett hva dere velger, og gratulerer med barnet!! :)  

Hadde den lille i magen vært deres førstefødte, hadde jeg stilt meg mer positiv. Da styrer dere babyen fullt og helt, og dere tar dere av valpen slik at den ikke er til bry for babyen og motsatt. Men da du fortalte om 3-åringen, ble historien en annen. ALT går som folk sier, men jeg personlig ville ventet. Mye av grunnen til at jeg fikk meg hund akkurat nå var at han skal bli noenlunde voksen før vi får barn. Vi bor midt i asfaltjungelen, og jada, vi har masse turmuligheter rundt i Oslo, men om vi skal gå korte lufteturer har vi ikke store valget. Pluss at stor valp (Labradoren veier jo ganske nøyaktig det samme som en Golden) var IKKE moro i 3.etg uten heis. Men alt dette visste vi. Grunnen til at vi ikke ventet til vi kjøper hus er at da krasjer ikke valpe og baby tidsmessig. JEG personlig ville ha max glede av valp og max glede av baby, og det føler jeg ikke at jeg ville fått med de samtidig. Da ville jeg nyte valpetiden først, og så baby etterpå. I deres tilfelle vil det jo bli omvendt, men likefullt :) 

Det jeg mener med at jeg ville ventet pga 3-åringen, er at da har dere plutselig et barn hver å ta dere av. Om kona er fullt opptatt med å være dårlig med bekkenløsning og evt kvalme, og etterhvert baby, mens du følger opp treåringen, så er det mye logistikk med en valp oppå der. Det at dere har inngjerdet hage er jo flott. Der har dere virkelig et gullkort ifht. å trene valpen til å bli stueren. Men det kreves at en følger med som en HAUK de første ukene, for å lese valpen, om den må ut eller ikke, og da kan det blir mye. 

Dere kan absolutt klare dette. Som andre sier; Hvbor mye har dere LYST? For det skal være MORO! Og den moroa tror JEG personlig at dere får mer utbytte av om dere venter. Da vil nemlig 3-åringen plutselig ha litt mer forståelse for HVORFOR hun ikke kan gjøre sånn og sånn, og HVORFOR valpen trenger ro og hvile for seg selv osv. Minstemann vil nok ikke skjønne stort om et par tre år, men da har dere i hvert fall kun ETT barn som må overvåkes ifht valpen. 

Det er i hvert fall mine tanker :) Også spørs det på erfaringen deres. Vet dere godt hva dere går til, så kan dere nok best svare på dette selv :) 

kan ha med hund på jobb er et viktig spørsmål. Og med å ha med på jobb menes ikke å ligge i bilen. Eller i et bur under  skrrivebordet.

Men at hunden kan være løs på jobben og ha selskap og noe luftemulighet. Altså som i en hjemmetilværelse.

Er 3 åringen i fulltidsbarnehage er også et relevant spørsmål. Om så. Hvem henter og bringer?

Jeg syntes også timingen var veldig ok for valp og babyfødsel. Men 3 -åringen ødela hele "prosjektet".

Så da er det kanskje en god ide å avbestille valpen?

Med begge barna hjemme har ikke mor muligheten til å ta seg av en valp på dagtid. Som da må løsningen være at fars jobbe er IDEELL for hundehold?

Og at hunden er med på jobb hver dag?

Da kan det kanskje gå:)

tillemor:

Valpen vil være i verste pøbelalderen (omkring 6 mnd) når babyen melder sin ankomst og det er da det er mest arbeid å ha hund.

Har dere noen som kan avlaste dere med hunden i perioder om det trengs?

Er 6 måneders den værste pøblelalderen for hund? Hmmm... Jeg tenkte nok mere at da begyner hunden å få inn den mest grunnleggende oppdragelsen, og at det ville bli litt lettere, ikke vanskeligere. Men da har jeg vel tenkt litt feil. Vi har mye erfaring med hund etter å ha passet veldig mange forskjellige, men har jo aldri hatt ansvaret for en valp.

Har fått nye konstruktiv tilbakemelding her. Er nok god grunn til å tenke seg grundig om. Vi har gode naboer som vi kan be om hjelp, og så har vi en svoger som gjerne vil hjelpe til, så noe hjelp får vi.

Min ulvehund var verst mellom 7 måneder og 15 måneder. Hadde jeg ikke klart å stimulere han godt nok, så hadde samboeren min flyttet ut eller kastet han ut. Det var action hjemme med en 2 åring og en hund som var altfor stor for ho.

Men, i ettertid har vi fått en guttunge til og en hund til. Man må ofre mye tid og energi i starten, og gi mye av seg selv så andre trives. Så går det seg til.

Jeg anbefaler igjen å tenke dere grundig om. Det er tidkrevende. Og det er kun artig når man er innenforstått med at det tar tid, og man ikke kan skure vekk verken hund eller barn. Og antaglivis vil samboeren din kreve ekstra av deg med tanke på hunden, da hun går hjemme med hele sulamitten mens du kommer deg ut og jobber og blir stimulert sånn sett.

Det er ingenting som blir enklere etter fylte 6 mnd:)

De fleste små raser er voksne etter fylte 18 mnd. De fleste store etter fylte 2,5 år.

Noen er krevende som valper. Men problemalderen kommer rundt første eller andre kjønnsmodning. Stort sett.

Du har forregnet deg kraftig om du tenker "utlært" hund i 6 mnd. alderen. De færreste unghunder blir krevende før 9 mnd. Noen først ved 15 mnd. alderen. Og da varer det en stund.

Så opplæring er noe du kan tenke fra 6-18 mnd. Som hovedperiode.

Det er lett å misforstå hvilken periode som er mest krevende. Gjorde det selv jeg. Min hund var en sann engel frem til 9 mnd. Ja, det var ufattelig deilig å slutte å tørke tiss etter han bikket 5 mnd (Han var treg), men i DAG? Ja, i dag hadde jeg gjerne tatt noen tissedammer i bytte mot døve ører og ødeleggelsestrang. Han liker å bære han min, og det synes jeg er moro. Men det han har bært skal ødelegges ;) Så fra å gå fritt i huset og ikke ødelegge en eneste ting frtem til han var 8-9 mnd, er han nå grindet inn på badet når han er alene. Først NÅ, når han er 14 mnd vil vi begynne å gradvis gi han tilgang til leiligheten igjen. Jeg er ikke innstilt på å være ferdig med dette ekstraordinære unghund styret før han er 2, kanskje 2,5 år. Det er nemlig ikke bare å fjerne løse gjenstander. Han går på møblene også. Kun RETT etter noe veldig mentalt eller fysisk krevende, kan jeg gå fra han løs i leiligheten. Og hvis det er på formiddagen. For da er han vandt med å sove. 

Så ja, folk tenker at valpetiden er mest slitsom, og på en måte er den jo det, men her var det stikk motsatt. Valpen min var fantastisk frem til 9 mnd :) Og det skal han takke gudene for, for hadde jeg ikke elsket han av hele mitt hjerte, hadde det blitt laget hatt av han :) 

Red: Staveleif.