Bare noen tanker fra meg...

Jeg har selv opplevd å miste hunden min gjennom 12 år. Vi hadde han fra jeg var 8 år. På slutten gikk jeg og gruet meg til dagen han skulle dø, for han begynte jo å bli litt gammel. Det skjedde plutselig, og jeg rakk ikke engang å si adjø. Mamma og pappa ringte meg, og sa de var hos dyrlegen.

Jeg har aldri vært så lei meg i hele mitt liv, gråt flere timer, og flere ganger i uken, LENGE. Mennesker har dødd rundt meg, og det høres kanskje rart ut, men jeg var mer trist når hunden min ble borte.

Nå er det nesten to år siden, og jeg kan si at jeg har kommet over det, og kan snakke om han uten å gråte. Jeg trodde aldri den dagen skulle komme, men det gjør den altså. Det kommer til å gå bra en dag, det må du huske. Finn noen å snakke med som forstår deg, ikke snakk med folk som kommer til å bagatellisere det. For dette er en reell sorg, og man trenger å komme igjennom det som med alle andre sorger. Dette er et levende vesen som du har tilbringt hver eneste dag med, lenge! Selvfølgelig blir man trist, og man trenger en stund på å komme over det.

Det var en som sa til meg, at man må huske på at hunden kjenner ingen smerte der den er. Den savner deg ikke, og har det ikke vondt - Det er det bare du som har. Om hunden er i hundehimmelen, så er det så perfekt og fint der, at den ikke føler savn eller leie følelser - for da hadde jo ikke vært noen himmel. Det er bare å bestemme seg for at dere skal sees igjen, det er en fin ting å tro på, og det kan ingen ta fra deg.

Husk at det vil gå bra, ta tiden til hjelp. Nå har jeg fått en ny hund, som er nydelig og elskverdig - men som aldri kan, eller er ment å, erstatte den hunden jeg hadde.  

her kan man tende et lys til sine kjære dyr og skrive et digt eller noen ord..

http://www.dyremindet.dk/Default1.asp?Width=1680x1050

også er det jo rainbow brigde hvor vi møtes igjen , den liker jeg å tenke på at vi møtes igjen , husk lyd

http://www.indigo.org/rainbowbridge_ver2.html

Det er fint å lese at jeg ikke er alene om å ha følt det sånn. Det er nesten som jeg skulle skrevet det selv. Når jeg mistet min 18mnd. gamle rottweiler så føltes det nesten som jeg skulle dø av sorg. Det er noen år siden nå og det er sant at tiden leger alle sår, men det tar lang tid.

Jeg har heller ikke følt det på den måten når noen mennesker har gått bort. Men jeg har heldigvis ikke mistet noen helt nærme da.

Jeg har ei 11 år gammel rottweilertispe og må vel også si at jeg enkelte ganger går og gruer meg til den dagen kommer. Innbiller meg at jeg prøver og forberede meg men det går jo ikke uansett.

Man kan aldri forbedre seg på det. Jeg hadde en schäfer som har vært sjuk siden feb. og jeg visste ifra dag en at dette kom til å ende me avlivning. Etter mange kamper me medisiner og håp om det kanskje var noe som kunne berge min lille venn, men i går ble det slutt. Han kom aldri til å bli frisk og jeg tok avgjørelsen at no var det på tide og la han få slippe.

 Han ble 2,5 år og for meg var han verdens beste schäfer..

Huff det er forferdelig når man må ta farvel med sine nærmeste, for det er det det er. Man tilbringer stunder der man er sint på dem, når de har det vondt, men heldigvis er de for det meste glad.

Vofsen min har heldigvis mange gode år igjen (håper jeg) siden den kun er 2 år. Men jeg gruer meg allerede til dagen da det er slutt.

venn er fælt og gjør utrolig vondt...

i fjor vinter mistet jeg min "store"lille norfolk terrier. jeg overtok han når han var 17 mnd og mistet han når han var såvidt 6 år:( vi flyttet inn i ett nytt hus og der fikk han tak i noe rottegift! oppdaget det desverre for sent og han døde i mine armer..vondt.. han var en herlig gromgutt . ga mye glede og liv og rolig inne.. tolererte andre husdyr men ikke hanner;) reiste endel på utstlilling og på kurs og trening med han.. godgutten..

schæfer tispa mi mistet jeg ifjor sommer:( hun forandret plutselig adferd og viste tegn til smerter og ble dermed røntget. der fikk vi svaret; hun hadde sterke forkalkninger i hasene og to skiveutglidninger i ryggen. jeg lot henne reise til de evige jaktmarker dagen etter resultatene. alternativet hadde vært og la henne leve på smertestillende men dyrlegen mente hun ville lide like vel.. så jeg lot henne slippe sine smerter. jeg hadde hatt henne siden hun var 12 uker og mistet henne rett før hun fylte 5.hun var ei glad jente med masse energi;)  herlig og jobbe med, tøff til tider, men etter puberteten gikk det seg til;)  det var vondt og miste mine to beste venner.. som jeg hadde delt hus med de siste 4-5 åra, jentungen min på 7 sørget fælt over disse. hun var vandt til og ha de rundt seg så lenge hun omtrent kunne huske.

til alle som har mistet sine firbente: føler med dere....

roxyjenta:

Huff det er forferdelig når man må ta farvel med sine nærmeste, for det er det det er. Man tilbringer stunder der man er sint på dem, når de har det vondt, men heldigvis er de for det meste glad.

Vofsen min har heldigvis mange gode år igjen (håper jeg) siden den kun er 2 år. Men jeg gruer meg allerede til dagen da det er slutt.

ja, jeg må vel si at jeg føler det samme. min er 2 år nå, og det skal ikke mer til noen ganger enn at jeg ser noen som må ta den tunge avgjørelsen på film el dokumentar. Jeg ser det hele for meg, og begynner alt å grue meg til jeg mister min beste venn. håper bare på at han vil bli en gammel mann. for hvordan jeg kommer til å takle det, det vet jeg ikke(men tipper at det blir tungt).

vet ikke om det blir noen etter ham heller. hvor lang tid vil det sånn ca ta før man kan skaffe seg en ny valp, slik at ikke sorgperioden blir en del av den nye valpens liv.

ville bare sende en siste hilsen til en god kompis, en drever på 8 år.

savner deg masse, Tommy.

Hei dere,

da rottweiler vår gikk fra oss, det var så tungvind. Det er nu 10år siden men av og til hvis jeg ser på bilder som henger i stua så bynn jeg å gråte. Jeg kan husk en dag da stod vi ute med ungern våre og set på himmlen. Da datter sa: Ser mama,papa der opp er Tex(bikkje), han ser sikker ned på oss. Ooh jeg bynnt og gråt og gråt. Det 3år etter han dødde. 

Selv om Abi er min nye hund og jeg elsker hun også men hun er ikke Tex og jeg vil forsatt såvner han. Det gikk så vondt på meg da sønn vår kommet none dager siden til meg, da hadde jeg bikkje på fangen. Han sa :Oh Abi du er så fint, du må aldri blir gammle og aldri dør.  Han vet at dette dagen vil komme men jeg fikk allikevel flau følelse i magen.

Til alle som hadde mistet bikkje sin, dere har rett til og være lei,trist eller hva som helst så lenge dere vil og så ofte dere vil. 

Hilsen

Ulrike

Redd skrivefeil^^

Det er jo helt sant det du skriver og det var koselig på måten du skrev det på. Jeg har også mistet både hund og katt. Hunden mistet vi for 6år siden. Den var så agressiv og hadde det vondt at vi ikke kunne ha han mer. Jeg var lei meg i mang mnd. etterpå. Men det som gjorde det lettere var at vi fikk my hund fra omplassering samme dag som vi mistet han. Det hjalp mye.

Det er helt utrolig hvor knyttet det går an å bli til dyra sine.

Det å bestemme seg for å ta livet av ham jeg har brydd meg mest om her i verden var det styggeste og jævligste jeg har gjort. Og det tror jeg aldri kommer til å bli borte. Hverken skyldfølelsen, sorgen eller bildene i hodet.

Han finnes ikke mer, og alt snakket om hundehimmel og regnbuer .. provoserer meg.

Man kan ikke angre på en avgjørelse som har ført til døden. 

Jeg valgte å avslutte et liv. Det livet som har betydd mest for meg. Fordi jeg mislyktes i å hjelpe ham. Min feil. Han finnes ikke mer, og jeg kan ikke angre.

Jeg bestemte at han skulle dø. Fordi han var redd, farlig og jeg klarte ikke å hjelpe ham. 

Det var min feil.

Det finnes ingen jeg kan dele det med. 

Jeg tok livet av det mest dyrebare jeg hadde. 

Jeg gav ham piller så han ble sløv og ikke kunne gjøre motstand, jeg tok ham med inn på kontoret. Hun satte sprøytene, flere sprøyter, for han døde ikke av første dose, heller ikke av andre. Siste sprøyte ble satt i hjertet og han døde i armene mine.

Jeg vil bare ha ham tilbake. Jeg vil bare ha en sjanse til.

Tenk om det hadde gått. Tenk om jeg kunne hatt ham her hos meg nå. Tenk om jeg kunne ha fylt 30 år og hatt ham ved min side.

Jeg vet jeg ikke kan angre. Men jeg gjør ikke annet.

Min elskede lille Oscar.

LinnPinnPopcorn:

Det å bestemme seg for å ta livet av ham jeg har brydd meg mest om her i verden var det styggeste og jævligste jeg har gjort. Og det tror jeg aldri kommer til å bli borte. Hverken skyldfølelsen, sorgen eller bildene i hodet.

 

 

Han finnes ikke mer, og alt snakket om hundehimmel og regnbuer .. provoserer meg.

 

Man kan ikke angre på en avgjørelse som har ført til døden. 

Jeg valgte å avslutte et liv. Det livet som har betydd mest for meg. Fordi jeg mislyktes i å hjelpe ham. Min feil. Han finnes ikke mer, og jeg kan ikke angre.

Jeg bestemte at han skulle dø. Fordi han var redd, farlig og jeg klarte ikke å hjelpe ham. 

 

Det var min feil.

 

Det finnes ingen jeg kan dele det med. 

 

Jeg tok livet av det mest dyrebare jeg hadde. 

Jeg gav ham piller så han ble sløv og ikke kunne gjøre motstand, jeg tok ham med inn på kontoret. Hun satte sprøytene, flere sprøyter, for han døde ikke av første dose, heller ikke av andre. Siste sprøyte ble satt i hjertet og han døde i armene mine.

 

Jeg vil bare ha ham tilbake. Jeg vil bare ha en sjanse til.

Tenk om det hadde gått. Tenk om jeg kunne hatt ham her hos meg nå. Tenk om jeg kunne ha fylt 30 år og hatt ham ved min side.

 

Jeg vet jeg ikke kan angre. Men jeg gjør ikke annet.

 

Min elskede lille Oscar.

 

:´( Det er så trist å lese. Håper det blir å gå bedre for deg etter hvert.. 

Jeg har holdt på å miste min 12 år gamle Bc to ganger han har vært der hele livet mitt den første gangen var da han fikk kreft sist sommer tror jeg han fikk kreft i den ene bjele/ ballen den ble større og større så til slutt ein fredag så haltet han i den ene labben så jeg trodde han bare latet som fordi han pleier det når han vil inn så jeg tok han inn men dette sluttet ikkje så mamma og pappa tok han med til dyr legen så han måtte gå med parabol / krage i 4 uker så jeg kunne ikkje gå med han eller leke med han, han måtte bare ligge å slappe av men det jikk bra. så den andre gangen så skulle mamma og pappa trimme med hundene denne vinteren så gjik di med han å han pleier å gå løs så kom det to biler ein som jikk opp og ein so gjikk ned og han fikk den andre rett i hodet og han fikk krampe han lå og sprella ute i veien og bilen stoppa ikkje ein gang så mamma var sikker på at han døde men han gjørde ikkje det  mamma ringte til meg og sa at nå var hun sikker på at det var slutt på livet hans og hun sa alt som hadde sjedd og sa at han var helt forskrekket nå han våknet opp i armene hennes 

så etter den dagen har jeg kjøpt fullt av refleks klær og holder han hvær gang det kommer bil