Ble litt inspirert når eg såg filmen til Hundebankeren, og las mange av innlegga der. Er det slik at man kan forvente at alle hunder kan oppnå å springe ved eier, løs, midt i en by?

Skal eg kunne forvente det av min hund? Ligger det hard trening bak, eller er hunden bare slik?

(ser for meg reklamen for BI; "Var hun født sann, eller har hun blitt sann?")

Til døme: En narkoman downtown Oslo tviler eg på har trent mye med hunden sin (man skal vel aldri si aldri da men), men hunden rusler ved siden hans/hennes.. Kvifor har ikkje min hund interesse for dette da?

hunder er individer tenker jeg og man har kanskje hatt "flaks" uten og måtte ha jobbet så mye for det, mens andre får en slik hund gjennom MYE trening. og noen får aldri en hund som kan løpe løs gjennom byen slik selv om man har trent i mange år og rasen har anlegg for det.. individuelt sier jeg:)

red: lakt til. og har man "flaks" så får man en hund som faktisk liker bedre av egen fri vilje og få løpe løs ved siden av sykkelen og kose seg bedre enn og hilse på andre hunder feks. mens for andre er det og hilse det beste de vet og der kommer trening inn, og det er ikke garantert at trening fungerer heller.

Vil tro det ligger mye trening bak dette.
Men om hunden har vært lett eller vanskelig å trene har jeg ingen formening om :)

Litt urettferdig for oss som er uheldige, og må trene mye da egentlig...! :(

Det er lettere når du har en "førerorientert rase". 

Miss_Moony:

Kvifor har ikkje min hund interesse for dette da?

Mener du sheltien eller blandingshunden din? Du har vel to...?

Sheltien bruker å være veldig opptatt av eier iallefall.

Miss_Moony:

Litt urettferdig for oss som er uheldige, og må trene mye da egentlig...! :(

Hvis du har hunden din løs i bytrafikken fra den er 8 uker, hele tiden?

Så får den vel MYE trening på løs i trafikken?

Eller:)

Og det er antagelig tilfellet med det du kaller hundene til narkomane. Ol.

De har massetreningen inne:)

For folk som har hunden i bånd hovedsakelig går det selvfølgelig ikke an å slippe den ved en sykkel.

Først må hunden være 100% på enhver forstyrrelse (i bytrafikken) løs til fots.

Så kan man sykle i samme settingen.

Ingen hund lar seg styre100% på bare lydigheten. Så en glipp vil antagelig skje. I trafikken:) før eller siden.

Og går det bra har hunden fått inn "biltrafikk" med P.S som virkelig "sitter" og vil kunne forholde seg nokså forutsigelig til trafikk.

Så du skal ikke se bort i fra at enkelteav de hundene du ser har vært i nærkontakt med et kjøretøy. En gang eller fler.

Zapp:

Hvis du har hunden din løs i bytrafikken fra den er 8 uker, hele tiden?

Så får den vel MYE trening på løs i trafikken?

Eller:)

Og det er antagelig tilfellet med det du kaller hundene til narkomane. Ol.

De har massetreningen inne:)

For folk som har hunden i bånd hovedsakelig går det selvfølgelig ikke an å slippe den ved en sykkel.

Først må hunden være 100% på enhver forstyrrelse (i bytrafikken) løs til fots.

Så kan man sykle i samme settingen.

Ingen hund lar seg styre100% på bare lydigheten. Så en glipp vil antagelig skje. I trafikken:) før eller siden.

Og går det bra har hunden fått inn "biltrafikk" med P.S som virkelig "sitter" og vil kunne forholde seg nokså forutsigelig til trafikk.

Så du skal ikke se bort i fra at enkelteav de hundene du ser har vært i nærkontakt med et kjøretøy. En gang eller fler.

Du er slett ikkje dum du Zapp! Sånn har eg ikkje tenkt det i det heile tatt. Men då er det på en måte en "fordel" å bo i by da, fordi hunden automatisk blir utsatt for mykje miljø og hendingar i forhold til en hund på bygda som sjeldan ser andre hundar til dømes.. Eller kan ein ikkje tenke slik fordi alle hendingar og miljø ikkje nødvendigvis er bra?

Det er forøvrig først og fremst blandingshunden min eg siktar til, når det er snakk om å vere mindre heldig. Sheltien min er mykje meir førarorientert, og det merkast, VELDIG godt. Men sånn generellt lurer eg berre på om eg er uheldig, eller om det er eg som ikkje har trent godt nok. For er her mange t.d. på dette forumet som kan gå løs med hunden sin i et område med mykje forstyrrelsar?

Jeg har hatt tre hunder som har vokst opp i byen. Og alle tre har gått hovedsakelig løse:) fra de var små.

Den første var en Polarhund. Og han lærte seg aldri biltrafikken. Så han kunne bare være løs der det ikke var biler.

De to blandingene jeg hadde noen år senere var løse overalt. Også midt i Oslo sentrum.

Den ene hadde et sammenstøt med en bil en gang. Og ble så trafikksikker at han ikke fryktet motorveier engang. (Skummelt nok) Den andre var forsiktig som type. Og rota seg aldri opp i trøbbel:)

Så når man bor i byen og har med hundene veldig mye ut og rundt og har god lydighet på de er det nokså planke.

Min neste vokste opp på landet. Og var såpass lydig at hun godt kunne gå løs midt i byen.

Forskjellen på henne og de to byhundene var at de to brukte jeg ikke kommandoer på, sånn gatelangs. Jeg brukte bare "fri" når de ikke skulle gå på plass.

Mens hun som vokste opp pålandet måtte gå under kommando i fot. Fordi hun var vant til at det meste var "fri" og alt annet var kun ved behov. Men med henne ble jeg eldre. Og gadd ikke ta sjanser med hunden overhodet. Briefealderen var et tilbakelagt stadium. Så hun gikk sjelden løs i bytrafikken annet enn når vi trente:)

Så helt klart er hjemmemiljøet avgjørende.

De mestrer det de kan best og der byhundene mine ikke ville reagert på en eneste rar bylyd ville de muligens tilta om en ku rauta til de på rødt lys?

Mens hun fra landet antageligvis ville tatt det på strak arm:)

Miss_Moony:

 

Du er slett ikkje dum du Zapp! Sånn har eg ikkje tenkt det i det heile tatt. Men då er det på en måte en "fordel" å bo i by da, fordi hunden automatisk blir utsatt for mykje miljø og hendingar i forhold til en hund på bygda som sjeldan ser andre hundar til dømes.. Eller kan ein ikkje tenke slik fordi alle hendingar og miljø ikkje nødvendigvis er bra?

Det er forøvrig først og fremst blandingshunden min eg siktar til, når det er snakk om å vere mindre heldig. Sheltien min er mykje meir førarorientert, og det merkast, VELDIG godt. Men sånn generellt lurer eg berre på om eg er uheldig, eller om det er eg som ikkje har trent godt nok. For er her mange t.d. på dette forumet som kan gå løs med hunden sin i et område med mykje forstyrrelsar?

Det som er poenget, er å sette hunden istand til å mestre de forventningene du har til den. Altså det som skal til, for at den skal mestre de utfordringene og oppgavene den møter i en normal hverdag sammen med deg, på en måte som er i overrensstemmelse med hvordan du ønsker den skal mestre.

I tillegg må man ta hensyn til rase, individ og ikke minst deg som trener, når man legger lista for forventninger :)

Takk for gode svar! Eg ser poenga dykkar, og forstår meg på faktorane som spelar ei rolle..

Men likevel stiller eg meg undrande til forventningane rundt hundeholde..

Eg ser stor forskjell på mine hunder, og eg har klart ei rase som er meir førarorientert enn den andre. Eg trener med hundane mine, og prøver å forme dei til å verte slik eg synes er praktisk for meg og dei. Så har eg folk rundt meg som ALDRI trener med hundene, men har hunder som kommer på innkalling og går løse uten store problem. Det er da man stiller seg selv det store spørsmålet: "Kva gjekk galt med min oppdragelse?"

Så da får det meg til å tenke på slike faktorer. Kva som gjer at nokon får meir vellykka hundehald enn andre? Skal ein skulde på trening, individet, eigar, rase? Eller er det berre slik at nokon rett og slett har fått ein dårlig/god klaff når det gjaldt valg av hund?

Då eg var mindre tenkte eg alltid på hundehold som at ein hadde ein hund, gjekk turar med den i band, men den kunne alltid gå løs med oss ute i hagen, og vere med på alt vi styrte med, uansett om der var mange forstyrrelsar eller ikkje. Det var slik eg trudde det var den gongen, då var eg ti år. Dette var også min erfaring rundt hundehold den tida. Alle som hadde hund hadde dei lause. Band var det få som hadde.

Etter at eg fekk eigen hund, vart alt av desse forventningane snudd om. Eg skaffa meg ein hund som absolutt ikkje kunne gå laus. Enten trente eg for lite, eller så var hunden for sterkt prega av jaktinnstinkt og selskapssyke til å vere laus. Då er det klart at alle mine forventningar vart brutt. No har eg derimot fått eit meir realistisk syn på ting. Derfor tenkte eg eg skulle spørje ut om forventningar som andre har, og om dei forventningane eg hadde som tiåring var heilt på jordet, eller om det faktisk kan vere ein realitet i eit gjennomsnittleg normalt hundehold?

er antagelig så mange faktorer som spiller inn. Og som spiller mot hverandre at ingen hund er lik på dette feltet.

Som eier og trener er jeg nokså lik megselv:) og med smått og stort, langt og kort eierskap osv har jeg vel antagelig bikket 10 hunder.

Nummer tre var født lydig. Og det gjorde ikke utgangspunktet mindre gunstig at jeg reddet henne fra et grusomt liv.

Jeg fikk streng beskjed om å ikke trene med henne de første to mnd. (hun var 7 mnd) men den beskjeden fikk jo ikke min andre hund.

Så hun var utlært før de to mnd var omme. Og læreren var en svart sak på fire bein. Som i sin tur hadde hatt en ekstremt dedikert eier:)

Minien min er litt av samme typen, læringsmessig. Han er ikke særlig skolert:)

Men han bruker forstanden sin på å "innfri".

Hund nummer 2 og 4 har jeg trent ekstremt mye med. Samtidig som de har hatt et hundeliv av typen 24 timers-hundehold. Begge var høypotente hunder.

Så uansett om jeg hadde nedlagt like mye i noen andre ville jeg IKKE fått de resultatene. For her var det hundene som var mest spesielle. Og begge ble bygd opp som alenehunder. Men fikk selskap når de var utlærte. En liten faktor bare det:) i den store sammenhengen. Men med på å muligjøre.

Jeg kunne også bygge opp de tre jeg hadde med to års aldersforskjell til å bli nokså......sannsynligvis mest fordi eldste hadde alt inne før nummer to. Som i sin tur ikke brøt på ting mens nr 3 var i oppveksten.

Nummer 2 av disse hadde ikke potensiale til å bli "lydig" via skolering. Hun hang bare med på behovet for trygghet og aksept i begynnelsen. Senere i livet glapp enkelte ting med henne. Men neste ble aldri med på galeien. Så jeg berget liksom henne fordi om mellomsten ikke innfridde. Som f.eks i jaktsituasjoner:)

Den mellomste kunne jeg beholdt kontrollen på i ett og alt. Om jeg ikke hadde bygd opp selvstendigheten og mestringen hennes. Men hvem vil ha en forsåvidt lydig OG usikker hund?

Noen eiere driller hunden kun på sine behov og får det til å gå på skinner med litt konstruktiv jobbing på det. Noen lar valpen sin føle såpå redslen for å miste eieren at de blir sånn:)

Og andre er bare heldige. Med eller uten jobbing så faller tingene på plass uansett.

Alle hunder takler ikke å være løse f.eks. Men det gjør de ikke til mindre vellykka treningsresultater.

Å være løs handler mye om iboende egenskaper i rasetypene. Der er det et langt sprang fra de enkle til de vanskelige.

Og på mange typer bør det ikke være noe mål overhodet:)