Jenta mi er rottweiler/labrador/elghund/schäfer. Hun har mye vakt og jakt samt er lettstresset. Jakten har jeg fått temmelig bra kontroll på, men miljøtreningen kommer til å være et livslangt prosjekt. Sammenlignet med henne (skjønn som hun egentlig er), så er drevergutten min en dans på roser, så lenge jeg kaller ham inn før han vandrer alt for langt etter nesa si:)

Må være den rasen du ikke hadde forberedt deg på å få.

Hehe, har ikke så mange raser på erfaringslista mi. Men den vanskligste må vel bli han jeg har nå, mest fordi han  er min første egen eide hund, de andre hundene var familiehunder, så jeg hadde ikke hovedansvaret, så det gjorde det enklere, selv om jeg sto for det meste av turer og lydighetstrening av de også.

Den første var en pointer/vorster miks, ei fantastisk tispe som lærte utrolig fort, selv fra ei uerfaren jente på 11-12 år. Hund nr2 var ei toller tispe, ikke noe mer krevende enn den første, men mer intelligent og derfor også mer egen vilje, men snill og god som dagen er lang var hun.

Han jeg har nå er en A. Husky/ D.Pinscher miks. Ikke særlig vanskelig han heller, men kan til tider være en smule tett i øra, men stort sett er han en lydig kosegris med litt humor og fantestreker på lur hele tiden, men så er han bare snart 14 mnd.

Så heldigvis har jeg dårlig erfaring med vanskelige hunder, selv om jeg har vært borti fuglehund, apporterende hund og nå en trekk-rottefanger hund.

sjefen.:

 

SmuleSmurf:

 

 

sjefen.:

 

Blanding av schæfer, rottweiler, golden retriver og labrador

 

 

huff ja det hørtes ut som en krevende blanding. alle de rasene har jo sterke instinkter, å mikse de sammen kan nok fort bli litt for mye for både hund å eier..

Jeg har en blanding av schæfer, husky, golden retriever og labrador og han er fantastisk! samme med hans søsken og brødre, ingen har noen "problemer" annet enn de som er menneskeskapte. så samme hva man blander sammen og hvor mye, man kan være uheldig og heldig innenfor samme blanding og samme kull.

sjefen.:

ser dere nevner terriere,  jeg har faktisk aldri hatt en så enkel hund jeg har nå!  han er med på alt, å syntes alt er gøy.

men han lærer ting fantastisk fort, stikker aldri av, kommer alltid på inkalling, å tilpasser seg nye situasjoner utrolig bra,

men det har sikkert noe med at mitt individ er den smarteste, flotteste, å flinkeste av dem hele gjengen! :D

sånn helt objektivt sett haha

Kjøterne:

sjefen.:

 

SmuleSmurf:

 

 

sjefen.:

 

Blanding av schæfer, rottweiler, golden retriver og labrador

 

 

huff ja det hørtes ut som en krevende blanding. alle de rasene har jo sterke instinkter, å mikse de sammen kan nok fort bli litt for mye for både hund å eier..

 

Jeg har en blanding av schæfer, husky, golden retriever og labrador og han er fantastisk! samme med hans søsken og brødre, ingen har noen "problemer" annet enn de som er menneskeskapte. så samme hva man blander sammen og hvor mye, man kan være uheldig og heldig innenfor samme blanding og samme kull.

ja, det er jeg helt enig i, uansett hva man blander kan man få den beste kompisen i verden. det beste er, om man får det man vil ha, av hver rase som er i mix`n  ;) 

Tomters-store-skrekk:

Det finnes vel ikke tvil om at den vanskeligste rasen er: KVINNERASEN!!!

Tommel opp. (jada, er kvinne sjæl og sånn)..

*Voff*:

sjefen.:

ser dere nevner terriere,  jeg har faktisk aldri hatt en så enkel hund jeg har nå!  han er med på alt, å syntes alt er gøy.

men han lærer ting fantastisk fort, stikker aldri av, kommer alltid på inkalling, å tilpasser seg nye situasjoner utrolig bra,

men det har sikkert noe med at mitt individ er den smarteste, flotteste, å flinkeste av dem hele gjengen! :D

sånn helt objektivt sett haha

Min Terrier er også like grei. Og av alle hundene jeg kjenner er min den roligste og mest behagelige å ha rundt seg. Det er litt synd at det er så mange som "skremmes" av Terrierne, men samtidig blir de ikke for populære heller (med unntak av din rase da, det er ikke så bra).

ja, jeg tror mange har et "elsk/hat" forhold til terrierne.

åja det bekymrer meg at min rase er blitt så voldsomt populær.. særlig blant idioter. populæritet er en hunderases verste fiende, å det er så sant som det kan få blitt med min rase.

jeg skal begynne å juge på meg at hunden min er den verste møkkabikkja!!  seriøst :P

Den vanskeligste rasen må da være mannfolk

Jeg tror ikke det er så mye rase som individ. Også tror jeg at individet er én ting, men forholdet mellom de to individene (hund og menneske) er noe annet. Og når en i tillegg blir så glad i kreket at det gjør vondt av og til, så hjelper ikke det. Det er enklest med dem man ikke omgås:p

Altså: jeg tror at jack russelen min hadde hatt det fint som rottehund sammen med en eldre, stor og treig hund, alene i en låve sammen med hester og et par faste sæterjenter som kom og gikk. Da hadde hun nok blitt beskrevet som den enkleste og dyktigste gårdshunden på jord. null problemer. Største utfordringen er Gamle-rotta som bor i hiet like under lemmen og bare kommer ut om natten eller noe sånt.

Av alle hunder jeg har vært borti er det få som er mer sta og egenrådige enn de små terriererne.

Og dere som har SBT: Pysehund. ;)  Nå får jeg sikkert pepper her, men de fleste SBT jeg har truffet virker ganske myke til terriere å være. Tror tøffheten må være avlet bort / vannet ut i mange av de norske linjene å dømme etter de bikkjene jeg treffer i Oslo hvertfall. 

Forøvrig må man vel være enig i at det er individene som er vanskelige, det finnes både og hos de fleste raser virker det til.

Matmora:

Den vanskeligste rasen må da være mannfolk

Nei mannfolk er sjeldent kompliserte slik vi kvinnfolk er

De er veldig enkle å ha med å gjøre og legger ikke så mye bak det de sier. Mens vi kvinner er ofte veldig analyserende til tider

Thorbjørn:

Av alle hunder jeg har vært borti er det få som er mer sta og egenrådige enn de små terriererne.

Og dere som har SBT: Pysehund. ;)  Nå får jeg sikkert pepper her, men de fleste SBT jeg har truffet virker ganske myke til terriere å være. Tror tøffheten må være avlet bort / vannet ut i mange av de norske linjene å dømme etter de bikkjene jeg treffer i Oslo hvertfall. 

Forøvrig må man vel være enig i at det er individene som er vanskelige, det finnes både og hos de fleste raser virker det til.

Haha! Jeg har et helt annet syn jeg da (selvsagt møtt på de heller pysete SBT`ene) men jeg ser at min er alt for tøff i panna. Nå er han i spøkelsesperioden da, så kjøkkeninnredninga er bare kjempeskummel;) ...Ellers nøler han ikke med noe, spesielt ikke trapper.... Jeg er nærmest skråsikker på at han har pådratt seg en eller annen hjerneskade etter de gangene han har funnet ut at det går for tregt å gå ett å ett trinn ned trappa.

Og til de som nevner at menn er vanskelig her, har vi så lite selvinnstinkt? Er jo nettopp kvinner som er vanskelige, mer komplisserte å grublere. Tror jeg holder en finger på kvinnfolk, ja ;)

Mysticgirl:

Matmora:

Den vanskeligste rasen må da være mannfolk

 

Nei mannfolk er sjeldent kompliserte slik vi kvinnfolk er

De er veldig enkle å ha med å gjøre og legger ikke så mye bak det de sier. Mens vi kvinner er ofte veldig analyserende til tider

jeg jobber hvertfall med staheten å ikke mot. på den måten har jeg fått en hund som er staheten selv, når det kommer til å lystre og utføre oppgaver jeg ber han om, nekter å gi seg før JEG er fornøyd, så der er det nok staheten som kommer frem :)

Jeg var forvert for 4 valper til de var ca12uker. Blanding mellom border collie, setter, chow, en eller annen retriever, terrier og en til sak jeg ikke husker i farten. De var ikke akkurat vanskelige, men de var ytterst krevende! Herregud, ene valpen skulle treffe potensielle valpekjøpere og fløy rett i synet på mannen i paret. Jeg har aldri arbeidet så mye med gjennomtenkt sosialisering og håndteringstrening som med disse små trollene. Men for noen fortryllende troll og hvor enkelt alt ble når man bare var litt forutseende. Men oi så sliten jeg var. "Problemet" som jeg så det var at de hadde mange egenskaper fra de forskjellige rasene som ikke passet så godt sammen i en kropp. De hadde i hvert fall chowens "rør meg ikke"-holdning sammen med colliens kjapphet og iver. Utholdenhet i rikt monn og "bråsint" for alt og ingenting. Men jeg tror faktisk at de vokste av seg en del av dette, på slutten var de i hvert fall relativt greie å ha med å gjøre, samt at mine hunder var gode foregangsmodeller:-)

Ellers så har eldste mi gitt meg noen utfordringer i løpet av vår tid sammen. Stor hund(RR) med redsel for fremmede er meget krevende. Det mest krevende for meg var ansvaret for at hun hadde det bra og at hun ikke var til bry for andre. Det tar også på kreftene å være redd for at det kjæreste man har kanskje må forlate verden om ting ikke faller på plass. Men hun lever fortsatt med meg og fungerer godt. 

Jeg tror det vanskeligste var da jeg prøvde å bruke elghunden på rypejakt. Ikke var den flink å finne fugl, og når den først fant fuglen, var det ikke snakk om å være i ro til jeg fikk skutt. Møkkabikkje var det.

For meg er vanskelige raser bittesmå miniatyrhunder med høyt aktivitetsnivå/stressnivå.

En del av jakthundene er nok ganske vanskelig, bl.a harehundene.

Er nok ganske krevende, og blir ganske stressa hvis de ikke får brukt seg til det de er avlet for.