Heisann,

jeg er en voksen dame som har lidd av psykisk sykdom hele livet, men i korte trekk utarter den seg som sterk sosial angst som gjør at jeg ikke føler meg trygg ute blandt folk, og heller holder meg for meg selv, enten i min egen leilighet eller ute på steder hvor jeg kan ha verden litt for meg selv. Dette er en tilværelse jeg har jobbet i mange år med å komme meg ut av, og det går sakte men sikkert fremover.

Siden dette er på canis, så gjetter dere sikkert hvor dette går! Jeg vurderer å kjøpe hund. Jeg er veldig hundemenneske, og er vant med hund i familien. Lydighet og grensesetting hos en hund vil jeg ikke ha problemer med, men det som bekymrer meg litt er at min angst og anspenthet ute blandt folk skal smitte over på hunden. har som sagt hadd hunder i familien, og en av dem brydde seg ikke i det hele tatt, den andre var veldig følsom og klikket totalt på alt av folk og dyr hvis hun var ute sammen med meg, mens inne var hun tryggheten selv.

Dette er ikke noe jeg tar lett på i det hele tatt, og vet at blir det hund på meg, så skal jeg gjøre grundig forarbeide, og det skal bli sosialisering på både hunder og mennesker (på oss begge!). Likevel er det et godt utgangspunkt å finne riktig rase, og der er det dere, kjære canis-bruker, kan hjelpe meg!

Kan dere foreslå raser som dere kjenner til og tror vil passe til meg? Et par ting til hjelp:

-størrelse er ikke av betydning, alt fra minihunder til giganter vil bli vurdert, dersom rasen ellers har det jeg er ute etter

-jeg ser etter en hund som trenger lite til middels mosjon, da mitt eget aktivitetsnivå kan variere, og hunden må kunne ha det bra selv i de perioder hvor jeg selv har det mindre bra.

-hunden må tåle endringer i rutinene sine

-hunden må ha høy bjeffeterskel

-hunden må kunne tåle stress fra eier uten å bli angstfull selv, eller overbeskyttende. sterk psyke generelt hos rasen er et must.

-jeg forestrekker kort pels

-rasen behøver ikke å være lettlært, og jeg takler sta hunder

-rasen bør helst være veldig glad i folk, og trives med mye kos og oppmerksomhet fra eier! jeg jobber ikke, så hunden vil ikke tilbringe mye tid alene

Hovedsakelig skal hunden være med min side og være en mental støtte for meg i vanskelige situasjoner. En rolig, glad hund gir meg en stor indre ro, og å kunne ha en ved min side igjen vil være supert. Håper dere kan hjelpe meg på veien mot å finne den rette rasen for meg!

Første tanken var mops. :) De er noen kosehunder i alle fall. Bjeffer ikke noe særlig, krever ikke all verden med mosjon. Eeeeelsker mennesker, lettstelte, ganske lettlærte. Vet ikke hvordan de er mentalt, men alle jeg har møtt har vært lykkelige, glade hunder som ikke er redd for å møte nye potensielle venner (mennesker i alle fasonger). På den negative siden røyter de veldig mye, og man må være veldig kresen på oppdretter for å få en mops som kommer fra gode linjer (helsemessig sett).

Eller Welsh Corgi :)
Ellers er kanskje noen av de mindre terriertypene noe for deg? De er stort sett selvsikre, tøffe og strerke mentalt. Mulig west highland terrier.
Mener på at jeg har hørt noe om at mynder ikke har så veldig stort mosjonsbehov, så lenge de får løpt fra seg hver dag (sprint). Kanskje noen andre kan svare mer på dette. :) Litt usikker på hvordan de er mentalt.
Gigantrasene (noen i alle fall) er så vidt jeg vet ikke så voldsomt mosjonstrengende som man kunne tro. Har inntrykket av at en del ikke skal ha for mye/tung mosjon på grunn av størrelsen og belastning osv.

Såklart må alle hunder få en del mosjon, men ikke alle er like fysisk krevende på mosjondelen. Regner meg at det blir en del mental trening de gangene det blir mye inne-tid?

Jeg ville ha kontaktet blindeforbundet og hørt om de har en ferdig trent førerhund som ikke er blitt godkjent til tjeneste, men som kunne ha passet til deg. Å starte med en valp kan bli et lotterispill da du ikke vet hvor sensitiv den er på dine følelser. Men helt klart at du kan ha god nytte og hjelp av en rolig stabil hund.

Problemet er da at når en blindehund ikke blir godkjent, kan årsaken være at den har mentale svikt, for eksempel nervøsitet. Så det bør du også tenke på.

Jeg har litt lyst til å fortelle om schæferen, men det er både fordeler og ulemper med den. Mosjonsbehovet er stort, men det er tilpasningsdyktige hunder. Hunden tåler derfor rolige dager en gang i blandt, men må få lov til å løpe i fra seg fra tid til annen. Som oppdretter av min hund sa; Hvis du skal mosjonere er det bedre at du tar hunden med deg og kaster ball på et jorde enn å traske rundt i nabolaget. Jeg vet ikke hvordan angsten din utarter seg, men kanskje det er lettere for deg å gå i skogen eller lignende på dårlige dager.

Hvis du kjøper schæfer fra en flink oppdretter, så skal den etter rasestandar være en veldig stødig og upåvirkelig hund. Dette er en av grunnene til at den egner seg så godt som politi- og militærhund. Schæferen skal være modig.

Problemet er jo at dersom hunden du får er veldig mottakelig og nervøs, så kan den bli potensielt livsfarlig. Det er litt som andre sa her; Det er litt lottospill å ta inn en valp.

Nå har jeg egenerfaring med psykisk sykdom i husstanden (og den innebærer også vegring for å være blandt folk) og schæfer, og min valp ser ikke ut til å bry seg veldig om dårlige dager. Det eneste som jeg merker på henne er at hvis frustrasjonsnivået er høyt hos menneskene, så forsøker hun å dempe oss med gjesp, kløing og til slutt å gå å legge seg. Vakthunden i henne har begynt å vise seg, så hun bjeffer litt, men det er altså ikke noe som kan merkes veldig. Hun ELSKER folk. Er vill etter andre mennesker. Så en ting du må huske er at du får masse oppmerksomhet hvis du har en valp, og folk kommer til å ha lyst til å ta kontakt med deg og denne. Det kan jo være veldig positivt, men om du har en dårlig dag, så ta det til etteretning og dra heller en plass der folk skjeldent ferdes. Husk at sosialisering skjer også bare ved å være rund mange andre mennesker og hunder. Hvis hunden er vant med å se folk, vil den heller ikke bli redd for folk. Når hunden blir voksen, kan det kanskje føles betryggende bare å ha en stor schæferhund gående ved siden din. 

Så må jeg understreke at jeg synes hund er en VELDIG god idè. Det er så mye terapi i disse vesnene som man ikke kan få andre steder. Dette er min erfaring med scæferhund, men husk nå på at hvis du velger denne rasen, så velg en seriøs oppdretter. Det har vært en tid med avl på nervøse individer, men nå begynner populariteten å dabbe litt av, så kanskje de skjerper seg nå. Snakk med oppdrettere og understrek hvor viktig det er at hunden du kjøper kommer fra linjer med godt lynne, så hjelper de deg sikkert.

Ang førerhunder som stryker, trenger det ikke være av "alvorlig" karakter. Har selv 2 :-). Den ene takler ikke å ha på sele, den andre har gulv/trappeskrekk.

elba:

Ang førerhunder som stryker, trenger det ikke være av "alvorlig" karakter. Har selv 2 :-). Den ene takler ikke å ha på sele, den andre har gulv/trappeskrekk.

Ja er slike hunder jeg tenker på, hunder som har fått en trygg god oppvekst og som er kartlagt av gode instruktører.

Ellers så hender det at blindeforbundet har hunder som er gått over i pensjon, og trenger et hjem å bo i, resten av livet.

FLY:

Jeg ville ha kontaktet blindeforbundet og hørt om de har en ferdig trent førerhund som ikke er blitt godkjent til tjeneste, men som kunne ha passet til deg. Å starte med en valp kan bli et lotterispill da du ikke vet hvor sensitiv den er på dine følelser. Men helt klart at du kan ha god nytte og hjelp av en rolig stabil hund.

Skriver under på dette. Det første som slo meg når jeg leste teksten din, var å finne en god og stabil voksen hund som vet hvordan verden er. En valp vil kunne være ekstremt påvirkelig, og er avhengig av sosialisering i tidlig alder sammen med trygge hunder og mennesker. Om du da skulle være så uheldig å ikke mestre dette, vil det kunne henge igjen hele livet til hunden, og dere blir plutselig 2 om det.

Så se deg om etter en voksen hund, med god bakgrunn innen sosialisering og miljøtrening - som nevnt av FLY; førerhund. Da kan dere heller bare "leve livet", istedenfor å konstant bekymre deg for å påvirke hunden, noe som igjen gir mer grunnlag for usikkerhet hos hunden.

Jeg tror en hund kan gjøre godt for deg, spesielt en trygg, voksen og god. :-) Lykke til!

Jeg tenker på en irsk ulvehund som er rolig og bedagelig. Glad i alle i familien, noen individer kan være reservete uten at det er ett problem. De tåler fint variasjon i hverdagen, og de krever ikke alt for stor mengde fysisk eller mental mosjon. De er veldig rolige innendørs, de bjeffer minimalt. Ikke så lette å trene, men finner du rett motivasjon så kan du gjøre det du har lyst til, så lenge det ikke blir for mange repitisjoner.

Det er en lettstelt, hyggelig og mentalt oppegående rase. Jeg kan virkelig gå god for den. Men tenk nøye over hva du klarer å gå tur med, de kan bli riktig så store.

Om det ikke er slik at du som mange andre med sosial angst har perioder hvor du ikke klarer å gå ut i det hele tatt ser jeg ingen grunn til at du ikke skal klare å holde en hund. Tenker at kanskje en Cavalier kunne være tingen for deg. De bjeffer svært lite, er rolige, snille og omgjengelige hunder. Ser noen over anbefalte Mops. Det ville jeg ikke valgt om du ikke er interessert i bjeffing. Mange Mopser bjeffer fælt, så om du ikke vil ha hund som bjeffer så ville jeg ikke valgt Mops.

Jeg henger meg på og sier at en tjenestehund høres ut som om noe for deg!

Ellers tenkte jeg på Grand Danois eller Irsk ulvehund, rolige, lite mosjonskrevende, kosete og menneskekjære og veldig lite bjeffete. I tillegg til det er de veldig kontaktskapende! Du skal ikke gå lange turen før noen kommer bort med hyggelige spørsmål om rasen og for å slå av en prat.

At hunden ikke vil være mye alene er en kjempefordel hvis du skal ha grand danois i hvertfall, det er det eneste som irriterer meg med rasen, han vil helst være sammen med oss absolutt hele tiden, og trives ikke hvis han er alene mer enn et par tre timer i løpet av dagen.

Jeg gror fast i sofaen hjemme den siste uka før eksamen, og da ligger grandisen min på rygg i sofaen ved siden av meg og snorker fra morgen til kveld :)

For meg høres det ut som om du beskriver den ene av mine Franske bulldogger!! Han er to år, sover så lenge, eller når folkene sover, går gjerne tur-når han selv syns det passer, ( det skal ikke regne, da kobler han inn "selskapsblæra" og holder seg til været blir bedre) Bjeffer så godt som aldri ( de første ukene trodde vi han var stum), er alltid blid og glad, elsker alle, jakter ikke og kan være med over alt. Hendig størrelse, skremmer ingen. Klarer lange turer, 1-2 t. løs i skogen er topp, når været passer dyret. Enkelt pelsstell; tørke litt i skrukkene i ansiktet, tørke ut av ørene. Eneste aber jeg kan se er at han snorker- koselig lyd egentlig og fiser. Det avhenger av hva han har spist! En kosegutt av guds nåde og lever virkelig opp til betegnelsen selskapshund! Veldig mye sagt og skrevet om helse på rasen, vår er ikke bygd for agilitybanen, men det er heller ikke eier. Puster greit på tur om det ikke er for varmt, så tar man hensyn til det og går tur når det er kjøligere (=morgen & kveld istedet for midt på dagen.) Vår andre bulle er litt anderledes konstruert rent fysisk, litt mer "spretten" og med det samme herlige gemyttet. Hvis du vil sende et PM, kanskje vi bor i nærheten og du kan hilse på gutta?? Lykke til uansett, hund er topp både for psyke og fysikk.

Basset! Eller St. Bernhards, leonberger, nuffe eller landseer! DET er stødige hunder, somregel! Irsk ulvehund ser jeg er nevnt, bullmastiff, kanskje...

Cavalierer gneldrer jo ganske masse?! Det er iallefall min erfaring... Bare ikke få deg chihuahua eller pomeranian Schæfere er vel også noen bjeffere.

Golden retrievere var jo så stødige før, men er ikke sikkert de er like gode lenger?

Labradorer likeså...

Nei, jeg ville definitivt gått for basset hound, om jeg var deg :) TROR jeg.

signerer FLY.

har selv hatt en blindehund i familien som ble tatt ut av tjeneste grunnet grønn stær. har var frisk og fin hele livet og ble aldri dårlig i synet.

Basset Hound trenger en god del mosjon. Veldig greie hunder, men dessverre mulig undervurdert når det gjelder behov for mye mosjon for at de skal bygge opp skjelett og holde seg i god form og ikke legge på seg. Et par timer i skogen pr dag synes jeg de bør få. Og hvis TS mener at aktivitetsnivået helst ikke behøver å være så veldig stort, så vet jeg ikke om Basset passer. Golden trenger jo også en god del mosjon og aktivisering.

Min erfaring med 3 Cavalierer er ikke at de er gneldrete, men at de har store helsemessige utfordringer og at det kan bli dyrt med medisinering i lengden. Her er kravet til mosjon mindre enn med Basset, men gemytmessig er de svært godt egnet - så lenge de er friske.

For mindre hunder ville jeg anbefalt å ta en nærmere titt på Italiensk mynde og Wippet. De har ikke samme behovet for lange turer i bånd - men heller kortere økter og helst få løpt fra seg litt løse. Og de er utrolig sosiale og elsker å ligge godt inntil eier og sove og kose seg :-)

Utrolig positivt at du vil skaffe deg hund, de hjelpe så mye i hverdagen. :)) Tenkte også på Irsk Ulvehund, de jeg har blitt kjent med har vært helt utrolige, flotte sterke individer. Jeg har selv 3 mynder, Galgo og Sloughi,der 2 har sterk psyke, mens den ene er skeptisk til fremmede. Så der er det viktig å finne sterke individ :)) Siden jeg selv sliter med helsen, var dette med trim og det at hunden er rolig inne det viktigste jeg så etter. Og der er noen raser innen mynder perfekt: aktiv ute og verdens største sofagriser inne ;)))  Når det gjelder bjeffing, har jeg to som ikke bjeffer og en som bjeffer et par ganger for å gi beskjed, men han er enkel å få still :)) 

Der er sikkert andre raser som har en av og på knapp, men det overlater jeg til andre som kan og vet i å fortelle om :))) 

Kan også som det er nevnt lenger oppe være lurt å ta kontakt med blindeforbundet, kanskje de kan hjelpe med en voksen trygg hund.

Jeg tenkte også litt på Grand Danois, tror ikke den skal ha så utrolig mye trim, men der igjen er ikke jeg så sikker på psyken...kanskje noen andre her inne som vet det... :))) 

Lykke til :)) 

Definitiv, du kan fint skaffe deg en hund! Men tror som flere har sagt at en voksen hund nok er lurest, og det finnes utrolig mange herlige, voksne hunder som trenger et hjem, og mange av de er nok stødige og har den mentaliteten du ser etter. Blindeforbundet tror jeg også er lurt.

Lykke til!

Tusen takk for mange flotte svar. Jeg kan starte med å fortelle de som bekymrer seg for aktivisering av hunden at jeg vil klare å gå tur med hunden daglig, men mengden turgåing vil nok kunne variere fra lite på de tunge dagene, til middels på de gode dagene. Jeg vil heller sikte for lavt en for høyt, for å si det sånn. Derfor er jeg litt skeptisk til en del raser som har de gamle bruksegenskapene sine sterkt i behold fremdeles, som en del jakt og gjeterhunder.

Jeg er 181cm høy, og normal på vekta, så størrelsesmessig sett så vil ikke en stor rase være et problem, til de som har foreslått det. Hovedsakelig så er det jo ikke størrelsen som har så mye å si, da dressuren er det viktigste, men jeg må innrømme at med mine lange, seige bevegelser så har jeg mer trøbbel med små hunder som kommer opp i 120 på to sekunder og kan løpe en runde rundt meg før jeg får sukk for meg!

Det jeg bekymrer meg mest for med gigantrasene er heller det at jeg bor i 2. etasje. Jeg har lest mye om at de ska unngå trapper i starten, og en så stor hund kan ikke bæres opp og ned så veldig lenge før den blir for stor til det. Kanskje noen som har god kjennskap til de store rasene kan fortelle litt om det?

Jeg vil ikke ha problemer med den oppmerksomheten jeg får gjennom det å ha hund, for det er noe jeg oppfatter som veldig positiv oppmerksomhet. Jeg er hundemenneske tvers igjennom, og lyser av stolthet hvis jeg har et så vakkert dyr ved min side, for alle må jo bli like betatt som meg!

Også til forslaget om å ta kontakt med blindeforbundet. Det jeg lurer på der er pris. hund er jo både dyrt å kjøpe og holde, selvfølgelig, men selv en trent førerhund som ikke helt nådde opp har jo kostet mye å trene, så da regener jeg med at kjøpsprisen for en privatperson vil være ganske høy i forhold til en valp?

og igjen tusen takk for alle de gode svarene jeg har fått, det varmer!

Må si meg enig med flere her. Blindeforbundet er en bra plass å starte.
Er også veldig med på Ralfdog sitt forslag, Irsk Ulvehund er en rolig, bedagelig og hærlig venn å ha, hadde en som jeg fikk på omplassering og kommer alltid til å ønske meg en til. Slet med noe av det samme som deg da og den utrolige personligheten til Ulven var til utrolig stor hjelp. For meg var det ekstra mye støtte og trygghet i akkurat den rasen pga både størrelse, det rufsete godlynte utseendet og den vanvittig rolige, snille personligheten.
Gigantraser skal ikke gå så mye i trapper når de er unge, men hvis du bærer så lenge du greier så skal nok 2 etg gå bra. Blir nok ikke den eneste ulvehunden som vokser opp i en 2 etg :)
Håper virkelig du finner den vennen og livsledsageren du ønsker deg :)

Jeg kjenner endel med psykiske lidelser som har hund. Man blir "påtvunget" sosial og kan fort bli bedre og frisk luft + mosjon + følgesvenn uansett hvilken dag man har er 100 % positivt!!

Det jeg kanskje vil nevne som jeg ikke ser står her, er at det er greit å "alliere" seg med noen i forhold til om man kommer i en dårlig periode. Jeg tenker da på at man gjerne har noen i bakhånd som kan lufte hunden for deg, event. passe ved behov og som kan være turkamerat:) Man trenger ikke dårlig samvittighet oppå psykiske sykdommer.. 

I forhold til rase:

- mops er glade hunder ja.. minuset må vel være lyden og ikke minst røytingen:)

- irsk ulvehund er jo bedagelige de.. men er de ikke en smule reserverte? (kjenner bare en så beveger meg på tynn is der.. )

- i forhold til stor rase er de ofte mer bedagelige ja.. Jeg selv har en leonberger som varierer fint rutinene sine og kan klare seg med korte turer innimellom. Men disse blir store og er du uheldig å får en som "tar opp" din utrygghet, har du plutselig 50 kg utrygg hund.. og DET er ikke noe særlig.

I forhold til 2. etg var det første som slo meg tissetreningen.. men den må du jo ta uansett rase:) (ser deg for meg løpe ned med en valp som holder på å gå på do inne..) En leonberger vil fint klare å gå i trapper innen en viss tid, men min kjære var 10 kg ved levering.. bare sånn obsobs:)

Tja, i forhold til rase er det nok mange som kan passe.. jeg ville funnet en som du kan trives med å vektlegge oppdretter, gemytt og sosialisering først og fremst! Et godt gemytt kan man jo se i de fleste raser.. men du må selvfølgelig ikke ta en med stort aktivitetsbehov!

Hvilke hunder liker du da?

Aerius:

Også til forslaget om å ta kontakt med blindeforbundet. Det jeg lurer på der er pris. hund er jo både dyrt å kjøpe og holde, selvfølgelig, men selv en trent førerhund som ikke helt nådde opp har jo kostet mye å trene, så da regener jeg med at kjøpsprisen for en privatperson vil være ganske høy i forhold til en valp?

Jeg har en psykisk syk dame som nabo, tror hun må ha alle psykiske lidelser som finnes.. Og det smitter over på hundene hennes, det smitter faktisk over på mennesker også. Det kommer ann på om du klarer å oppføre deg normalt sammen med hunden din, klarer du det så går det sikkert bra. Naboen min klarer ikke det.

De største hunderasene skal ikke gå for mye i trapper når de er små nei, men til gjengjeld klarer du sikkert å bære dem opp og ned trappene når de er små, og ettersom de blir større er det nok å bare bære dem ned trappa, også er jo ikke andre etasje all verden da! :)

Hvis jeg var deg ville jeg tatt kontakt med noen oppdrettere i området ditt og fortalt om situasjonen, så får du helt sikkert komme og hilse på noen av de forskjellige hundene, og så blir det sikkert litt lettere å bestemme seg!

Jeg forstår godt at du har lyst på hund, men jeg syns du bør skaffe deg en voksen hund. En valp er veldig sårbar og om du får en dårlig periode i de første viktige ukene har du skaffet deg ett problem.

I tillegg bør du har en trygg hundevant person som kan ha hunden i perioder om det viser seg at hunden sliter veldig når du har dårlige perioder. Den kan trenge stabile omgivelser.

Om du ikke finner en voksen hund som er passende, hadde jeg forsøkt å finne en opdretter som er villig til å være en aktiv støttespiller i sosialiseringen og den tøffeste valpeperioden. F.eks at valpen bor hos oppdretter de første mnd og du bare har den på besøk. Da får du en gradvis overgang og god hjelp i sosialiseringen og renslighetstrening.

Jeg tror det er mange raser som kan passe siden du er mye hjemme. Å ha eieren sin mye hjemme er viktig for en hund:)

FranskDogge:

Jeg har en psykisk syk dame som nabo, tror hun må ha alle psykiske lidelser som finnes.. Og det smitter over på hundene hennes, det smitter faktisk over på mennesker også. Det kommer ann på om du klarer å oppføre deg normalt sammen med hunden din, klarer du det så går det sikkert bra. Naboen min klarer ikke det.

Det høres ut som du vet hva du vil med dette og hva du gir deg ut på, i motsetning til mange:) Tror en hund vil få det veldig godt hos deg, og at du også kommer til å ha stor glede av å ha hund!

Hvilke raser er favorittene da?

Tror ikke du bør være redd for å skaffe deg valp i forhold til de psykiske problemene du har. Har valpen et stødig og godt gemytt, tror jeg ikke din usikkerhet vil virke særlig inn på den. Har ei her som er kjempesterk på gemytt. Stødig og solid. Tror ikke noe hadde virket inn på henne sånn sett:) Men egenvilje, det har hun nok av. Så det gjelder i så fall å finne en valp som er stødig og god.