Og i forhold til det du skriver om valpens "skuffelse" når eier fjerner seg ved valpebiting har du forskjellen på N.S og ikke:)

Men du har læringseffekt hokke som.

Man trenger nemlig ikke denne N.S-effekten for å få læring. Og det er der de som forsøker sammenligne metodene går i fella på hvilke ting som er VIRKSOMME i metodene.

N.S er ikke nødvendig.

Fordi det er 80% reglen som virker i positiv trening. Ikke belønningen. Og ikke straffen:)

Så om valpen ikke blir skuffet, så virker 80% reglen like herlig. Som den også gjør med den skuffete valpen. Selvom du der har tilegget av skuffelsen:)

Den forsvinner uansett fort. Og forventningen snus.

Valpen lar ikke vær å bite FORDI eier forsvinner. Valpen lar vær å bite fordi den ikke gis anledning til å bite. Hvordan man hindrer er derfor uvesentlig. Utover hva som er nødvendig tilpasning for akkurat den valpen.

Fordi intensiteten og årsaken til valpebiting er helt forskjellig fra valp til valp.

Litt klø i tennene er ikke valpebiting. Det er tannklø.

Og da er det enkelt nok å kanalisere til hva tygge på og hva ikke. Som i å bytte hånda mot tyggeleke.

Valpebiting er lek. Og lek er bla kamp. Og der kommer valpen til oss med spillereglene for innlært fra valpekassa.

Nei med sint/ streng stemme er ikke innlært. Pivvvv kan være det. Ryggen til og avbrutt lek er det garantert.

Når to valper leker hardt lager de slosslyder. Det betyr: kom igjen. Mer, mer.

Eiers sinte / strenge nei kan fort tolkes som nettopp det. Og dermed være et signal om å fortsette. Ikke om å slutte. Slutte gjør de, når den andre blir helt passiv. Med ryggen eller rompa til.

Så det er mye lettere for valpen å forstå det vi sier på deres språk. Enn å lære den helt omvendte betydningen av vårt språk.

Selvom de selvsagt skjønner det før eller siden. Så kan veien dit skape frustrasjon og dårlig kommunikasjon. Noe hundespråket aldri gjør. Uansett om kapituleringen for det kan sitte langt inne. Så blir det i hvertfall riktig forstått.

Zapp: Ingen hunder går rundt og anser fuglene i trærne å være potensielle belønninger som eieren har kontroll på tilgjengeligheten av. For oppi trærne har hunden aldri vært og plukket fugler.

Du har ikke hatt fuglehund skjønner jeg. Min hund tar stand på fugl i trær når han får lov, til tross for at han aldri har klatret. Og eier har kontroll på tilgjengeligheten, eller hagle som det gjerne kalles på godt norsk.

Pjåtten:

Zapp:

Dvs. Utover de tre første ukene før forventningen er "spikret". Og grunnen til at man derfor ikke må blande inn P.S (uansett hvor mild) er fordi det fjerner den enspora forventningen om belønning. Som er hele metodikken.

Omvendt skader det ikke i samme grad å belønne fordi om man hovedsakelig trener med straff. Fordi forventningen om straff alltid overgår forventningen om belønning ved blandingsmetodikk. Og dermed står sterkt nok. På tross av sporadisk belønning.

Dette er bare tull Zapp. Et eksempel.

Hunden min elsker fotballen. Jeg kan legge fotballen midt på en håndballbane og forventningen om denne ballen gjøre at hunden jobber veldig bra. Jeg trener fot, innkalling, sitt osv. og utvider stadig tiden før jeg lar henne løpe til ballen. Mens jeg trener, så korrigerer jeg om hun gjøre noe feil (f.eks. antyder til å bryte fot, til å reise seg). Men jeg ser jo at etter korrigeringen, så er forventningen til ballen der med en gang igjen.

Ja, hunder kan skifte rask fra å være under negativ forsterkning til positiv forsterkning.

BorderZorro:Forstå meg rett positiv forsterkning og negativ straff er vårt ideal, men det handler også om å være nyansert og realistisk.

Enig, så enig. Mitt ideal er å være så "positiv" som mulig, men det ligger da jammen dypt i oss å korrigere også, selv om vi bevisstgjør oss aldri så mye.

Positiv straff kan være alt fra strenge blikk til å "vifte" med båndeti synsfeltet for å styre retningen hunden går i.

Dessuten er det ikke vi som bestemmer hva et annet individ oppfatter som et ubehag heller. Så uansett hvor gjennomført du er, vil jeg tro det kan komme situasjoner hvor det ikke er til å unngå. At det skulle være en synd, det tror jeg heller ikke...

Jeg er fornøyd med at jeg prøver. Jeg tror bikkja er enig ;)

Zapp:

Jeg skjønner hvordan du tenker disse "forsterkerne" i praksis. Og med fem valper i løpet av de siste ti årene har jeg nesten hatt noen i unghundfasen konstant.

Men jeg har bånd på mine. Og derfor kommer de aldri TIL disse selvbelønningene du refererer til. Uavhengig av om det er katter, hunder eller mennesker. Båndet med meg i andre endener 100% hinder.

Og når de er løse kaller jeg inn. Og dermed er ikke katter, hunder eller mennesker noe de kommer til. Da heller. Jeg lar ikke mine løpe bort til noe eller noen.

Og selvsagt vil de forskjellige hundene ha noe de KAN bryte på en kort periode underveis i treningsperioden.

Min forrige brøt en innkalling i løpet av levetiden sin. Etter at jeg konverterte henne. Grunnen var at jeg bare hensyntok to av de tre forstyrrelsene sit. inneholdt.

Neste har brutt på rådyrjakt. Og aldri noe annet. Neste der igjen brøt tre ganger fortløpende på hundemøter. Fordi jeg ikke skjønte hun var blitt preget på et angrep og derfor "måtte" undersøke de møtende. Disse to er såpass gamle nå at de nok er over risikoalderen:)

Minien er neste og han er 5 år. Han kunne løpe nesten bort til fremmede mennesker, hunder OG katter da han var ung:)

Innkallingen hans fungerte overhodet ikke rundt ettårsalderen. For han kom hver gang. Og forsvant igjen:)

Egentlig hadde jeg knapt trent med han. Så han fikk løpe løs UTEN å være lydig. I motsetning til de store. For hvem bryr seg om en sånn liten sak? liksom?

Så jeg gav F. Og alikevel er innkallingen hans blitt perfekt, uavhengig av om det er hunder, katter eller folk. Helt av segselv tilogmed. Fordi jeg er hans beste forsterker:) så han gjør det jeg sier. Uten å være trent til noe som helst. Så for han var det altså ikke veldig forsterkende å ha frie tøyler. Han skulle ikke noe med de hundene eller menneskene han løp nesten helt bort til. Utover å bjeffe på de.

Så man går aldri rundt og leter etter negativ straff. Man hindrer forut. Baketter skal ikke SKJE det:)

Og skjer faktisk svært sjelden. Om de tre store mine er en målestokk. Den lille "frikaren" kunne godt vært trent til å ikke og han kunne godt vært i bånd i stedetfor løs. Før han hadde lært noe. Det var mitt valg å la han gjøre som han ville!

Og sånn kan man ikke holde hunder man påberoper seg å trene med?

Jeg måtte sette inn tiltak mot hun med rådyrjakten. I form av kortere radius løs i rådyrskogen. For meg føltes det som et nederlag å ikke kunne la henne løpe utenfor synshold. For mange andre eiere er utenfor synshold noe de aldri har turt:)

Men der hadde vi den effekten du snakker om med høy forsterkning for hunden i å jakte rådyr. Hun virkelig ELSKET den jakten.

Den hilsegale eldste var grei å lære å ikke hilse. Når jeg fikk kontroll på hilserne i familien. Så det var ikke hunden. Men familiens mannlige medlemmer som lot henne bak ryggen min som var treningsproblemet mitt:)

Hun med hundehilsingen etter angrepet trodde jeg at jeg måtte ha trent for dårlig........fordi hun brøt. Men etter da å ha feilet selv på å kalle inn første gangen lot jeg vær å kalle inn de neste. Og så var det hele over. Hun brøt jo ikke for å leke med de, som ville vært en god forsterker. Hun brøt for å sjekke de opp. Og ingen av disse hundene lot seg merke med det.

Så det er ikke sånn at alle "forstyrrelser" fungerer som så selvforsterkende at hunden er "tapt" på den greia. Ved å hindre det får man mestringen av å la vær på plass igjen.

Helt uten å gå om negativ straff.

For det er ikke negativ straff å ha hunden i bånd å passere en katt, en hund. Eller et menneske. Det er bare å gå i bånd. Eller si å gå tur. Og tur er ikke negativ straff:)

 

Her skriver du om mange ting samtidig. Når gjelder hundens atferd og bakgrunn for den, kommer en ikke uten om straff, om det være seg negativ eller positiv. Du blander også litt begreper. Når gjelder habutering, så er det gradvis å vende hunden til miljøet den ferdes i.

Jeg gidder ikke å inn i en lang diskusjon nå, men tror mange kan kjenne seg igjen i det jeg skriver. Det meste kan forklares gjennom teorien, men det er et poeng at teorien også må være realistisk å gjennomføres i praksis.

Jeg har ikke brukt ordet habutuering:) (habituering?)

Og når hundevennen skriver at det å vifte retning med båndet KAN oppleves av hunden som P.S?

Så mulig det. Men da må vek hunden ha negativ ærfaring med båndvifting? eller med viftebevegelsen fra før av?

P.S er et nokså sterkt virkemiddel. Når hunden selv anser det som. Uavhengig av om det er verbalt eller fysisk. Og pga hunders brede assosiasjoner kan mye rart oppfattes som ubehag. OM det har medført ubehag tidligere.

Men normalt nærvesterke hunder uten uheldige opplevelser med noe går ikke rundt og opplever så veldig mye som P.S.

Jeg angir retning med kastearm og siden de vet settingen de får retningsangivelse er det et fri og dit-signal. Og sånn sett veldig positivt ladet.

Om jeg hadde pleid å veive med kastearmer i det daglige? til hundene?

Mange eiere rasler med lenka som signal om tur. Veldig poisitivt signal for hunder da?

Det blir ikke P.S av sånne ting. Før hunden har ærfart at arm eller lenke brukes til å påføre straff med.

Hunder som er trent trad med blikk reagerer på blikk. Positivt trente hunder gjør ikke det.

Og det vet jeg alt om:)

Fordi jeg har temmelig lynende øyne når jeg tenner på alle pluggene.

Men det har aldri vært rettet mot hundene. Utover før konverteringen av forrige. Og dermed var hun helt alene i flokken om å bry seg om det.

Så ting ut av det blå som ikke gjelder hundene blir ikke P.S av segselv.

Zapp:Og når hundevennen skriver at det å vifte retning med båndet KAN oppleves av hunden som P.S?

Så mulig det. Men da må vek hunden ha negativ ærfaring med båndvifting? eller med viftebevegelsen fra før av?

Tror du at absolutt alle miljøpåvirkninger er opp til oss mennesker å bestemme hva et dyr skal oppfatte det som? Det hadde jo vært fint å kunne sitte med en slik kontroll, men det er en del ting som ligger i oss. Slik som at vi går ikke rett i en murvegg, vi hopper ikke ned fra en 3-meters høyde, vi går ikke til høyre hvis vi ser høyre er et hinder, så da er det enklere å gå til venstre? Forstår du hva jeg prøver å forklare?

Jeg har aldri trengt å lære hunden min å ikke hoppe ned fra Preikestolen, for den ser selv at det ikke er så lurt... Ikke fordi den har dårlige erfaringer med å hoppe ned fra Preikestolen, men fordi det er en del ting som ligger i oss allerede ;)

Zapp:Så ting ut av det blå som ikke gjelder hundene blir ikke P.S av segselv.

Hvis du påstår at alt ut av det blå skal basere seg på erfaringer, så har du litt anatomi og fysiologi å lese.

Jeg er nok veldig enkel, og har en enkel hund. Vi sier nei når hun ikke får lov til å spise på blomster på terrassen, og hun vet at nei er ikke lov. Ferdig med det.

Jeg synes enkelte av dere overtolker og overtolker disse hundene så inn i hampen.

Skrivefeil fra meg, habituering mente jeg, dvs at hunden gradvis reagerer mindre og mindre på uviktige stimuli i omgivelsene=miljøtrening.

Ellers er det over og ut herfra nå.

God sommer til alle!

BorderZorro:

Når det er sagt så hevder jeg at KUN anvende positiv forsterkning og negativ straff 100% i sin omgang med hunden, ikke er gjennomførbart i praksis. Skulle vi det, måtte vi ha evnen til å ta bort og fram forsterkningene som vi vil, i øyeblikket(tidels-sekund) hunden blir eksponert for situasjonen/forsterkningen. Vi måtte også kunne regulere de forskjellige forsterkningens kraft alt etter som vi måtte ønske det.

En situasjon er ikke det samme som en forsterkning. En påvirkning er ikke det samme som en forsterkning. Har du kontroll i situasjonen, har du også kontroll over læringen og forsterkningene.

Forstå meg rett positiv forsterkning og negativ straff er vårt ideal, men det handler også om å være nyansert og realistisk.

Det er også et poeng at noen (tilsynelstende) tilegner seg teoretisk kunnskap kun i den hensikt å tilbakevise den samme teoriens praktiske betydning.

Tore:

BorderZorro:

Når det er sagt så hevder jeg at KUN anvende positiv forsterkning og negativ straff 100% i sin omgang med hunden, ikke er gjennomførbart i praksis. Skulle vi det, måtte vi ha evnen til å ta bort og fram forsterkningene som vi vil, i øyeblikket(tidels-sekund) hunden blir eksponert for situasjonen/forsterkningen. Vi måtte også kunne regulere de forskjellige forsterkningens kraft alt etter som vi måtte ønske det.

En situasjon er ikke det samme som en forsterkning. En påvirkning er ikke det samme som en forsterkning. Har du kontroll i situasjonen, har du også kontroll over læringen og forsterkningene.

Forstå meg rett positiv forsterkning og negativ straff er vårt ideal, men det handler også om å være nyansert og realistisk.

Det er også et poeng at noen (tilsynelstende) tilegner seg teoretisk kunnskap kun i den hensikt å tilbakevise den samme teoriens praktiske betydning.

Tore, nå prøvde jeg å ta ferie, men kan ikke la være å svare på denne da;-)

Vel da stiller jeg motspm; når en profilert instruktør(artikkelforfatter) ikke klarer å gjennomføre teorien fullt ut i praksis, hvordan skal den vanlige hundeeier makte det da?

BorderZorro:

Tore, nå prøvde jeg å ta ferie, men kan ikke la være å svare på denne da;-)

Vel da stiller jeg motspm; når en profilert instruktør(artikkelforfatter) ikke klarer å gjennomføre teorien fullt ut i praksis, hvordan skal den vanlige hundeeier makte det da?

Jeg vet ikke. Jeg har ikke lest artikkelen og vet ikke hva forfatteren sliter med. Beklager at jeg blandet meg inn. Så vidt jeg forstår er man inne på at det er flere måter  trene dårlig på? Man får det til hvis man vil tror jeg. God ferie :)

Hvorfor i all værden skulle en profilert instruktør være mer nidkjær enn andre?

For de fleste av oss er det veldig greit å slakke på tøylene etterhvert. Og tillate en del av våre egne små "blemmer" eller manglende lyst til å få ting på skinner igjen om det sklir ut i en eller annen sving.

Jeg skrev lengre opp at jeg selv opplevde det som et (personlig) nederlag da jeg måtte korte inn radiusen på rådyrjegeren min. Det skyldes absolutt ikke at jeg har noen prestisje i å få til ting. Men at akkurat den tingen var frihetsberøvende for meg (ikke bare hunden) på tur. Jeg liker ikke å måtte gjete hundene i skogen. Derfor.

At samme hunden har mye annet hun aldri har lært, som de andre kan er ikke viktig. Så lenge det ikke påvirker MIN hverdag med hundene. Så er det ett fett om jeg må bruke hjelpebetingelser på henne på flere enkle kommandoer. Sålenge hun har det bra. Og så lenge jeg har det bra med henne?

Så er det helt uinteressant at hun knapt vet forskjell på sitt og dekk:) Sånn at jeg må vise. Og ikke si hva jeg mener:)

Enkelte synes å ha en ensidig nidkjærhet for klikkermetoden(PF og NS) og gjennom sin argumentasjon nesten predikerer det som eneste sannhet, men så var det den praktiske gjennomføringen da;-)

Jeg tror de fleste oppegående hundeeiere fort finner ut hvilke metoder som passer best til sin hund og som er gjennomførbart, og da får det så være om en "synder" mot prinsippene med 100% positiv forsterkning og negativ straff. Takk for meg og takk for debatten! :)

Straff generelt(både PS og NS) anvendes for å regulere og minske uønskede atferder. Uteblitt straff(både NS og PS) medfører nødvendigvis, litt forenklet, at den uønskede atferden i stedet forsterkes!!

En hundeeier som blir prentet inn å kun anvende PF(positiv forsterkning) og NS(negativ straff/fjerne forsterker/belønning) i sitt hundehold, forholder seg ofte kun til det.

Over tid produseres uønskede atferder som følge at vedkommende ikke klarer å anvende NS 100%, 24/7 i døgnet. Dvs når en ikke klarer å fjerne forsterkeren/belønningen, så produseres/forsterkes den uønskede atferden i stedet!! Jeg nevner også at PF(positiv forsterkning) og belønning er mer en bare godbiter, ref selvforsterkende atferder.

Jeg tror du skal være usedvanlig godt skolert i hundeatferd og usannsynlig god til å legge forholdene og ha kontroll på omgivelsene for klare 100% PF og NS i praksis.

Zapp:

Det du skriver her er helt feil. Og såpass burde du faktisk vite nå.

Ved positiv trening jobber hunden (kun) for FORVENTNINGEN til belønningen. Hundene jobber aldri for belønningen direkte.

Hunden jobber da ikke kun for "FORVENTNINGEN" Forventning i seg selv har ingen verdi for en hund, det er belønningen hunden jobber for. Pølsa (eller leken) er det som forsterker belønningen. Med andre ord så er det belønningen hunden jobber for. Mulig du "kaller" det forventningen.

Så en positivt trent hund jobber aldri for pølse.

Korrekt. Hunden jobber for belønningen som gjerne blir forsterket av mat/lek/leke

Dvs. Utover de tre første ukene før forventningen er "spikret". Og grunnen til at man derfor ikke må blande inn P.S (uansett hvor mild) er fordi det fjerner den enspora forventningen om belønning. Som er hele metodikken.

Omvendt skader det ikke i samme grad å belønne fordi om man hovedsakelig trener med straff. Fordi forventningen om straff alltid overgår forventningen om belønning ved blandingsmetodikk. Og dermed står sterkt nok. På tross av sporadisk belønning.

Det er alt for dumt å forsøke å fremstille positiv trening som om vi bruker PØLSE:)

Jeg har aldri tatt i ei pølse. Men det er nå en annen sak:)

Dette er selvmotsigende Zapp! Jeg har enda til dags dato ALDRI møtt noen som ikke påfører hunden sin PS! Ja det er ikke alltid intensjonen eller bevist, men dette skjer bevist eller ubevist hos alle! Et godt eksempel er under sporutdanning av en hund hvor napping i lina er FORBUDT fordi dette kan medføre at hunden får negative opplevelser til det å gå spor, men hva tror du skjer? Ubevist utsetter vi hunden for PS i lina fordi vi ikke er dyktige nok til å håndtere lina, eller lina uheldigvis blir nappet i. Dette er overførbart til all hundetrening og skjer hele tiden. Men hundene som får utilsiktet PS. blir jo ikke nødvendigvis ødelagt fordi forventningen til straff overskygger det at hunden faktisk får belønningen. (Jeg kjøper fortsatt ikke ditt argument om forventning)

Belønningen er kun et middel til å skape hjernevask på forventning. Og stort sett kan man legge vekk alt som heter belønning etter et år. Uten å få svekket lydighet.

Det heter riktignok at det er lurt å opprettholde en lav belønningsfrekvens. Så et par tre ganger i året er fint. Om man husker det. Men absolutt ikke nødvendig.

På samme måten som en TILSTREKKELIG straffet hund er lydig resten av livet uten at det trengs vidre knøvling er den positivt trente hunden ferdig utlært etter en viss tid. Og trenger ikke flere "pølser".

Hvilke utøvere er det som IKKE belønner hundene sine mer enn par/tre ganger i året? Hvis så må du definerer hva belønning egentlig er? Jeg vet om hunder som ALDRI trenger belønning i sporet, fordi det å gå spor i seg selv er belønning nok, men det handler mer om jaktdriften i hunden er så stor. Det er sjeldent like overførbart til lydighet som det kan virke som at du mener.

Mulig jeg mistolker eller du tolker begrepene forskjellig fra meg, men en hund jobber primært for belønningen! Ja en hund som har høy forventing til belønning vil selvfølgelig jobbe hardt fordi den er motivert, men den jobber ikke primært for forventningen.

I følge min ærfaring holder det lenge med relativt greie og normale hunder. For å lykkes med det.

Du snakker om uønskede adferder som om de formerer seg i høyt tempo og er noe man hele tiden står ovenfor nye utfordringer pga.

Som Tore var inne på, det virker som om du bare forsøker å finne svakheter i teorien om. I stedetfor å forsøke forstå dette i praksis.

Negativ straff er ikke et sentralt virkemiddel i metoden. Metoden fungerer ikke på samme måten som trad. Man slipper IKKE hundene frem til feiling. Den forskjellen er helt vesentlig. Og virker det som du ikke forstår?

Det er sikkert vanskelig å tilrettelegge for rett adferd og hindre forut når man er vant til å jobbe baketter. Men for alle de som kommer uten lang ærfaring med trad. er det ikke vanskelig å lære å trene positivt.

Skal man konvertere en hund på metoden må man gå helt tilbake til start. Og ta det hele forfra. Man kan ikke bygge opp positivt på hundens tidligere læring på trad.

Og antagelig er det lurt på eiersiden også.

Jeg har en samboer som har trent trad. i mange år og vært veldig fornøyd med det. Og siden vårt felles hundehold startet med mine to hunder på 3 og 4 år som var ferdig trent var det ikke noe problem for han å administrere de to. De var lydige. Og gjorde stort sett som han sa.

Eneste forskjellen på han og meg i forhold til hannhunden var at han opplevde flere tilløp til slossing enn hva jeg gjorde:)

Problemet for samboeren min oppstod først da  han skulle være med meg på tur med unghundene vi hadde sammen mens de var under "opplæring". For en ting som hang igjen i typens hode var påkallingen:)

Han ble overnærvøs av at jeg ALDRI kalte inn hundene på tur i skogen, og han stivnet og åpnet munnen for å rope så fort hele gjengen var vekk:) I begynnelsen hadde jeg problemer med å stoppe han før det kom lyd......men jeg kunne ikke la han ødelegge innkallingen min. Til det er akkurat den alt for viktig. Så han måtte enten klarer å klappe helt igjen. Eller kun være med på båndturer.

Så jeg vet det er vanskelig for en som har trad. i blodet. Og aldri har lært å trene positivt.

Så man kan ikke bytte metode uten å lære den fra grunnen. For han var ikke viktigheten av å aldri påkalle forståelig. Og argumentet de første gangene han fikk stopphånden min ettertrykkelig opp foran fjeset var: men det gjør vel ingenting om jeg roper?

Jo. Det ødelegger hele konseptet, om. For han kunne hverken kalle inn med rette lyden. Eller belønne med rette mottaket. Så han ville ha vannet ut innkallingen min på no time. Om han hadde fått lov å påkalle i tide og utide.

Bare et eksempel.

Et annet lite eksempel er ordet bra sagt med mannestemme og manglende glød. Høres det særlig positivt ut? En dyp A?

Så  jeg forsøkte lenge å få han til å si fiiint i stedet:;) etterhvert forstår de selvsagt hva han mener med bra uavhengig av lydbildet. Men som valper og vant til mine lyder var det ikke akkurat noe de tok som hverken tiljubling eller oppmuntring:)

Ja, det var nok klønete skrevet.

Men pølsen kan man legge vekk ganske fort. Fordi andre sider ved belønningsystemet overtar. Som ros og tilogmed kroppsholdninger eller et smil:)

Og man kan ikke gå rundt å definere alt ubehag som P.S.

Hvorvidt et utilsiktet napp i en line får effekt som P.S avgjør hunden. Og oftest gjør vi vel synlig at det slettes ikke var meningen? når et ubehag kommer som følge av et uhell? Og virkelig oppleves ille?

Når et uhell blir sterk P.S og får konsekvens i stor grad går vi vel inn å "nijobber" for å eliminere den effekten?

Jeg stilte en valp for en dommer som knuste halen hennes under skosålen for å ruinere den utstillingskarrieren. Og det kunne ha lyktes, om vi ikke hadde sett det og forstått hva som skjedde. For valpen ble livredd DOMMERFØTTER. Virkelig fullstendig panisk redd.

Så vi tauet valpen med som tilskuer på en utstilling helgen etter og fikk meldt på en utstilling helgen etter det, der vi forklarte dommeren hva som hadde skjedd. Og bad om hjelp til å få jobbet vekk frykten. Dommeren jobbet med oss og valpen og holdt føttene konsekvent foran valpen, krabbet rundt på gresset med henne:) og fikk snudd opplevelsen.

Vi måtte sørge for flere normale opplevelser i ringen tett etterpå. Men det lot seg fixe.

Så uhell skjer. Ting i hverdagen kan oppleves og virke som sterk P.S. Og stort sett vil vi vel snu den opplevelsen?

Jeg lot forøvrig vær å "snu" en P.S opplevelse jeg fikk på rådyrjakt på forrige:)

For enkelte ting er så timet og tilrettelagt at man bare må ta i mot:)

Hun ble så rådyrtrygg som bare det. Så ingen grunn til å be om unnskyldning for den:)

Zapp:

Negativ straff er ikke et sentralt virkemiddel i metoden. Metoden fungerer ikke på samme måten som trad. Man slipper IKKE hundene frem til feiling. Den forskjellen er helt vesentlig. Og virker det som du ikke forstår?

 

 

Når du ikke slipper hundene frem til feiling, er det jo kroneksempel på negativ straff.

Et eks: feil atferd=stjele mat fra bordet. Maten=forsterker/belønning for hunden.

Forutsetning: Hunden senser maten på bordet. 

Hvis hunden får tak i maten forsterkes den uønskede atferden=stjele mat fra bordet.

Er du på passelig og hindrer den, eller tar bort maten=negativ straff, dvs du tar bort belønningen for hunden.

Jeg har ingen trang til å ikke forstå metoden, tror jeg skjønner den ganske bra og utøver den nok mer enn de fleste her på forumet. Jeg tillater meg likevel å påpeke svakheter og så er jeg realist. 

BorderZorro:

Zapp:

Negativ straff er ikke et sentralt virkemiddel i metoden. Metoden fungerer ikke på samme måten som trad. Man slipper IKKE hundene frem til feiling. Den forskjellen er helt vesentlig. Og virker det som du ikke forstår?

 

 

Når du ikke slipper hundene frem til feiling, er det jo kroneksempel på negativ straff.

Et eks: feil atferd=stjele mat fra bordet. Maten=forsterker/belønning for hunden.

Forutsetning: Hunden senser maten på bordet. 

Hvis hunden får tak i maten forsterkes den uønskede atferden=stjele mat fra bordet.

Er du på passelig og hindrer den, eller tar bort maten=negativ straff, dvs du tar bort belønningen for hunden.

Jeg har ingen trang til å ikke forstå metoden, tror jeg skjønner den ganske bra og utøver den nok mer enn de fleste her på forumet. Jeg tillater meg likevel å påpeke svakheter og så er jeg realist. 

Ja, enig i den. Forutsetningen i eksempelet skulle vært: Hunden senser maten og har til hensikt å stjele den.

Når det gjelder å alltid være i forkant og legge omgivelsene til rette, kan det være en utfordring for mange;-)

BorderZorro:

Ja, enig i den. Forutsetningen i eksempelet skulle vært: Hunden senser maten og har til hensikt å stjele den.

Når det gjelder å alltid være i forkant og legge omgivelsene til rette, kan det være en utfordring for mange;-)

 

Lillebeth:

Jeg er nok veldig enkel, og har en enkel hund. Vi sier nei når hun ikke får lov til å spise på blomster på terrassen, og hun vet at nei er ikke lov. Ferdig med det.

Jeg synes enkelte av dere overtolker og overtolker disse hundene så inn i hampen.

Det mest fornuftigste jeg har lest her inne på lenge!

Hvorfor gjøre ting så vanskelig ?  Det er egentlig ganske enkelt å oppdra de aller fleste hunder.

Alle hunder (som har hatt en normalt fungerende tispemor) har opplevd på både ps og nf i valpekassa.  Moren har en hel rekke ganger irettesatt sine små.  Dette i form av strenge blikk, truende kroppspråk, knurr og snerring.  Og etterkommes ikke disse trusselsignalene øyeblikkelig så kan tispa ty til hardere virkemidler i form av ulik fysisk håndtering av valpen.  Det samme skjer naturlig nok også valpene i mellom. 

Straff er en helt naturlig del av livet.

Det er svært lett å lære en hund hva nei betyr.  Det er bare å etterligne tispas knurring samtidig som man sier ordet nei.  Da kan man snart slutte å knurre selv.  Dessuten er hundene så vare på vårt kroppsspråk at de reagerer ganske så lett på våre ulike holdninger i forskjellige situasjoner.  Og vi bruker streng stemme, truende kroppsspråk, strengt blikk etc. etc. hele tiden når det er noe vi ikke liker.  Dette gjør alle mennesker uten å tenke over det.  "100% positivt" er en myte.  Det er ikke mulig å gjennomføre dette fullt ut i praksis.

Hva tror dere hundene er laget av?  Gammelt kinesisk porselen som går i stykker bare man ser hardt på de?