Da jeg var på ferie i Bergen og tok båt hadde vi en litt småskummel opplevelse. Tuva er litt skeptisk av seg, og har noen ganger en tendens til å nappe. Til nå har hun bare gjort det fort på hunder om hun føler seg presset. Ofte skjer det så fort at den andre hunden ikke rekker å reagere før det er over. Det er ikke snakk om noe bitt. Bare et kjapt napp. Jeg ser ikke på dette nappet som særlig unormalt siden hun har 75% border collie i seg pluss at hun er litt usikker og skvetten av seg. Men på båten som kom det en ungen helt plutselig opp til oss. Jeg fulgte ikke helt med og Tuva lå ved siden av meg. Plutselig var ungen der og hadde bestmt seg for å klappe Tuva. Tuva så henne, men siden ungen var så kjapp, og stakk fingeren i ryggen på henne for å "klappe" så nappet Tuva etter hånda hennes. Hun traff ikke eller noe, men jeg fikk hjertet litt i halsen. Selv om det var "ungens feil" evt min uoppmerksomhet, så ville det uansett vært MITT ansvar om Tuva hadde bitt. Selv om jeg tror det skal mye til at hun biter. Hun som jeg kjenner henne så napper hun først, for så å evt. gå over til bjeffing.

Her i bygda er det sjelden problem at folk kommer og klapper uten å spørre, men jeg merket da jeg var i storby, da spesielt på buss og bybane hvor det gjerne var mye folk og folk bare klappet henne i forbifarten så er det jo også større mulighet for at en unge plutselig vil dukke opp å klappe fordi vi sitter stille og det ofte er litt trangt.

Så jeg lurer litt på om det kanskje kunne vært en ide å brukt munnbind på henne for sikkerhet skyld i slike situasjoner som buss og bybane o.l? Kanskje munnbinde også vil sende ut signaler som gjør at folk ikke har lyst å ta kontakt med henne og at foreldre gjerne da passer på å ikke la ungene gå bort til henne?

For jeg tenker som så at om hun napper etter "feil barn" som kanskje har en overbeskyttende mor, så kan vi komme opp i vanskeligheter pga dette...?

Jeg vil jo mellomtiden selvsagt prøve å gjøre henne tryggere på barn. Hun har ikke særlig problemer med søsteren min sine barn liksom.

Er dette helt på jorde? Hva bør jeg gjøre? Jeg tror egentlig ikke hun vil ta skrittet å bite, men man kan jo aldri være sikker. Vil det ikke da være lurt å sikre seg mest mulig i situasjoner hvor en potensiell bittsituasjon KAN oppstå?

Tja... jeg personlig, ville ikke brukt det, med mindre jeg vurderte risikoen som stor, og mulighetene for å unngå situassjonen som minimale. Om hun snapper fordi hun er usikker, vil et munnbind/ munnkurv kunne forsterke usikkerheten.

Da ville jeg heller slik du har beskrevet henne, brukt mer energi og tid på å forebygge. Samt å være ett skritt foran til enhver tid :)

Angelcharm:

Tja... jeg personlig, ville ikke brukt det, med mindre jeg vurderte risikoen som stor, og mulighetene for å unngå situassjonen som minimale. Om hun snapper fordi hun er usikker, vil et munnbind/ munnkurv kunne forsterke usikkerheten.

Da ville jeg heller slik du har beskrevet henne, brukt mer energi og tid på å forebygge. Samt å være ett skritt foran til enhver tid :)

Ja, nå vet jeg jo at hun kan nappe etter barn, det visste jeg jo ikke at hun ville gjøre i den situasjonen da barnet kom opp til oss. Så da er det jo enklere å fårebygge. Men den følelsen jeg satt med etter at hun hadde nappet, den var IKKE god!

Jeg kan jo kanskje være flinkere til å holde henne mer inntil meg, evt ha litt kontroll over hodet hennes i de situasjoner hvor det er fare for napping og prøver å si at barna ikke får hilse? Hun er jo såpass liten at jeg i verstefall kan ta henne opp på fanget. Ofte søker hun nærhet til meg når hun blir veldig usikker.

Jeg ville brukt det i situasjoner hvor det ikke er mulig å skjerme henne skikkelig. Munnkurv er ikke noe som gjør vondt for hunden i det hele tatt. Det er ett fullstendig smertefritt hjelpemiddel. Det kan faktisk hende at Tuva blir glad for at hun slipper å ta avgjørelsen om å nappe.

Ett eksempel: Jeg hjelper noen å stelle pelsen til en bc miks, da de ikke klarte det selv grunnet napping/biting. Jeg valgte å sette på munnkurv og hunden forandret seg fra ett srkemt skjelvende vesen (liker Virkelig ikke pelsstell) til å slappe mer av. Etter den første gangen, finner hun faktisk selv frem munnkurven (hunden altså) når de tar frem børsten. Hun er tydelig glad for å slippe å ta avgjørelsen om å nappe. Gjør munnkurven til noe positivt, og ha den så slakt at hun kan stikke ut tunga uten å kunne åpne munnen særlig. Munnkurv er ikke slemt mot hunden, det er verre å sette henne i en situasjon hvor hun kanskje føler seg så presset, og folk har automatisk mer respekt for en hund med munnkurv. Kanskje hun slipper ekle opplevelser med folk som klapper uten at det er greit....

Jeg synes du skal holde henne unna slike situasjoner, det er jo helt tydelig at hun ikke er komfortabel med det.

Det er greit å skjerme, men det er ikke bestandig det går an å skjerme... Avogtil må man gjennom situasjoner hunden ikke takler godt, og her kommer det inn at må man så må man, da kan en munnkurv være greit.... Og jeg lurer litt på hvordan man kan lære hunden å takle ting når de på død og liv skal skjermes mot alt???? Min hund liker ikke gyngende underlag (flytebrygger, båt ol) men hun takler det bra nå, fordi jeg har bevisst tatt henne med på sånne steder, stille og rolig. Leid henne med meg uten no styr og vist med hele mitt språk at dette er det naturligste i verden. Bare latt henne gå igjennom situsjonen gang på gang uten kjipe opplevelser og null reaksjon fra min side. Nå er hun ivrig etter å komme ut på flytebrygga, for hun vil i allefall ikke bli bundet på land (dette er ei privat brygge langt utpå landet hvor alle er vant med hund) mens alle andre er utpå.

Jeg mener at så lenge man bruker hjelpemidler korrekt og under en treningsperiode så er det ikke noe galt i å ta det i bruk. Uansett om det er grime, munnkurv etc.. Sålenge det er ett hjelpemiddel som ikke gir hunden fysisk vondt og som man gradvis vender den til som noe positivt så er det slettes ikke sikkert hunden tar det negativt.

Og som noen andre sier her, skal man skjerme hunden ifra alt så kommer den jo aldri til å bli bedre, heller tvert imot vil den jo bare bli verre og verre jo lengre den blir holdt borte ifra det. Man kan jo selvfølgelig velge å gi hunden ett liv der den ikke får være med på noe, men er ikke det ett verre alternativ enn en munnkurv for en periode?

Jeg har jobbet litt for veterinær og det er jo desverre slik at det er noen gjengangere inn dit. Det var spesielt en whippet som virkelig hatet dyrelegen og stilte seg på bakbeina utenfor.. Idet den fikk munnkurven på kom den i en underdannig (riktignok) men avslappet modus. Det var ikke lengre den som bestemte og hadde overtaket, og da var det helt greit å bli behandlet.

Noen hunder hater det, med stor H. Men det vil du jo enkelt se om din hund gjør. Bare ha en rolig tilvenning, stryk henne med kurven (eller, ett tøybind som jeg ville brukt da..) ta den halvveis på, så av igjen og stryk henne, ta den gradvis helt over nesen å av igjen og fest tilslutt mens du roser masse. Så kan du begynne å ta den på noen minutter før foring eller lek, slik at når hunden får den på vet den at da kan det hende det skjer noe morsomt etterpå.

Uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til! =)

Hmm..uffda, hihi, nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre :P

Nå bor jeg på landet hvor trange busser o.l ikke er et faktum, i grunnen steder med trangt og masse folk generelt finnes det lite av her, så jeg har egentlig et helt år på meg å gjøre henne tryggere før jeg flytter til by for å studere. For jeg tenker at selv om hun kanskje ikke blir tryggere i selve masse-folk-på-buss-situasjoner så hjelper det om hun generellt blir bedre miljøtrent og gradvis takler ukjente omgivelser bedre. Jeg tenker at blir hun flinkere til å takle nye situasjoner generellt, så vil hun takle masse-folk-på-buss-situasjoner bedre også?

Hun kan finne på å nappe i situasjoner hvor hun allerede er stresset. Sånn som bymiljøet da hun ikke er vandt til det. Men selv om hun stresset litt, så taklet hun det bra synes jeg. Det var vel bare det at uforutsigbare unger på toppen av by-utfordringen som ga nappereaksjonen.

Inne på noe her tror dere?

Pan:

Jeg synes du skal holde henne unna slike situasjoner, det er jo helt tydelig at hun ikke er komfortabel med det.

Det er ikke et alternativ ;) Da vil jeg heller jobbe litt ekstra slik at hun føler seg komfortable i slike situasjoner.

.:Doggirl:.:

Pan:

Jeg synes du skal holde henne unna slike situasjoner, det er jo helt tydelig at hun ikke er komfortabel med det.

Det er ikke et alternativ ;) Da vil jeg heller jobbe litt ekstra slik at hun føler seg komfortable i slike situasjoner.

.:Doggirl:.:

Hmm..uffda, hihi, nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre :P

Nå bor jeg på landet hvor trange busser o.l ikke er et faktum, i grunnen steder med trangt og masse folk generelt finnes det lite av her, så jeg har egentlig et helt år på meg å gjøre henne tryggere før jeg flytter til by for å studere. For jeg tenker at selv om hun kanskje ikke blir tryggere i selve masse-folk-på-buss-situasjoner så hjelper det om hun generellt blir bedre miljøtrent og gradvis takler ukjente omgivelser bedre. Jeg tenker at blir hun flinkere til å takle nye situasjoner generellt, så vil hun takle masse-folk-på-buss-situasjoner bedre også?

Hun kan finne på å nappe i situasjoner hvor hun allerede er stresset. Sånn som bymiljøet da hun ikke er vandt til det. Men selv om hun stresset litt, så taklet hun det bra synes jeg. Det var vel bare det at uforutsigbare unger på toppen av by-utfordringen som ga nappereaksjonen.

Inne på noe her tror dere?

Angelcharm:

 

Ja :) Som jeg sa lenger opp... og som du vel selv har konkludert med, bruk tiden på å gjøre henne tryggere. OG i mellomtiden.. sørger du for å alltid være i forkant :)

 

Det er vel forsåvidt det jeg hele tiden har tenkt å gjøre, men er fint å høre noen si det! Noen ganger hjelper det at andre setter ord på tankene mine. Det gjør i hvertfall meg tryggere på min avgjørelse :)

Jeg tenker som så at iom. at hun har så mye gjeter i seg som hun har pluss at hun er litt usikker, så har hun lavere terskel for å nappe. Men jeg tror også at spranget fra å nappe til å bite er ganske stort. Som jeg kjenner henne vil hun komme med ganske mange advarsel før hun gjør noe alvorlig.

Jeg har sett det at situasjoner hvor store svære mannfolk kommer busende på uten form for demping og bare rett på henne, så har hun bjeffet på dem. Jeg tror nok at sjansen for en bitesituasjon er større når hun bjeffer. Men de få hun til nå har bjeffet til har jo instinktivt trukket seg unna henne, så da har hun aldri hatt behov for å trekke det lengre siden hun oppnår det hun vil med å bjeffe, altså avstand.

hmm. jeg ville uten tvil holdt hun unna slike situasjoner. Hun skal ikke være på plasser hun ikke takler. Punktum. dette skal trenes på gradvis så hun etterhvert takler det. Så før hun får trent ordentlig på dette, hold hun unna steder der deu vt det er risko for å møte på ting hun reagerer på.

 Det er når vi tar med hundene våres på ting de ikke takler at sjangsen er stor for at "uheldige" episoder skjer. Hadde risikoen vært STOR for at noe ville skje, ville jeg vurdert å kanskje bruke det ett par ganger. F.eks ved dyrlegebesøk. Men likevel står jeg veldig fast ved at man da må tilrettelegge og finne andre løsninger så bikkja slipper å bli utsatt for ting den ikke takler. Ja det er vanskelig, og nei man kan aldri ha 100% kontoll på omgivelsene, men veldig mye kan gjøres fordetom for å forebygge og å faktisk gjøre hunden tryggere gradvis.

Hvorfor i all verden er munnkurv her inne regnet for å være torturmiddel????? Og hvorfor skal man skjerme hundene til de blir nervevrak??? Blir så inni granskauen provosert!!!!!

Ja, jeg bruker store bokstaver og masse utropstegn med vilje. Vil vi ha ett samfunn fylt med hunder som går på angstdempende og ingen kan håndtere fordi de blir stresset? Om man skal tro blandt annet Turid Rugaas, (som folk her har en tendens til å glorifisere) kan en hund ikke gå tur, den tåler ikke å høre ett nei og om den vimser og vaser er den stresset, og må for guds skyld ikke mosjoneres.

Jeg ønsker meg ett samfunn hvor hundene mestrer livet og ikke behandles som nitro. En hund som er riktig sammenskrudd skal da for all del tåle at livet skjer. Om man ikke kan forvente det av en hund, hva gjør vi da???

Hva hjelper skjerming? Man utsetter problemet.... La heller hunden gå igjennom følelsene sine og lære at verden ikke er ett sted fylt av farer. (Noe av det eneste fornuftige jeg mener CM sier). Ta på Tuva en munnkurv TS og prøv. Folk vil sjelden nærme seg en hund med munnkurv (for den er jo farlig) og vær gjerne litt frekk mot folk i tillegg. Typ "ligg unna bikkja mi, den er smittsom".

Mengdetrening og mestring tenker jeg, lån deg gjerne en annen hund som er fjellstø i situasjonen så Tuva kan se og lære av den.

Floka:

Hvorfor i all verden er munnkurv her inne regnet for å være torturmiddel????? Og hvorfor skal man skjerme hundene til de blir nervevrak??? Blir så inni granskauen provosert!!!!!

Ja, jeg bruker store bokstaver og masse utropstegn med vilje. Vil vi ha ett samfunn fylt med hunder som går på angstdempende og ingen kan håndtere fordi de blir stresset? Om man skal tro blandt annet Turid Rugaas, (som folk her har en tendens til å glorifisere) kan en hund ikke gå tur, den tåler ikke å høre ett nei og om den vimser og vaser er den stresset, og må for guds skyld ikke mosjoneres.

Jeg ønsker meg ett samfunn hvor hundene mestrer livet og ikke behandles som nitro. En hund som er riktig sammenskrudd skal da for all del tåle at livet skjer. Om man ikke kan forvente det av en hund, hva gjør vi da???

Hva hjelper skjerming? Man utsetter problemet.... La heller hunden gå igjennom følelsene sine og lære at verden ikke er ett sted fylt av farer. (Noe av det eneste fornuftige jeg mener CM sier). Ta på Tuva en munnkurv TS og prøv. Folk vil sjelden nærme seg en hund med munnkurv (for den er jo farlig) og vær gjerne litt frekk mot folk i tillegg. Typ "ligg unna bikkja mi, den er smittsom".

Mengdetrening og mestring tenker jeg, lån deg gjerne en annen hund som er fjellstø i situasjonen så Tuva kan se og lære av den.

Jeg for min dle, har ikke sagt noe som helst om at munnkurv er et torturmiddel. men derimot noe om at det kan ha særdeles uheldige virkninger på en usikker hund ;) Forøvrig mener jeg munnkurv bare er noe som skal brukes i ytterste nødsfall uansett ;)

Hovedpoenget her er som du selv sier mestring. Munnkurv gir ikke noe mer mestring enn overdreven skjerming. Kanskje heller motsatt. Det som må til er tilnærming på en måte som hunden mestrer, for så og øke graden av krav etterhvert som mestringen øker. Det greier man fint uten munnkurv! Munnkurv har ingen annen hensikt, en å forhindre en potensiel bitesituasjon, med en hund man ikke håndterer: Jeg oppfatter overhodet ikke at TS og Tuva sin situasjon, er i nærheten av det!

tetty88:

hmm. jeg ville uten tvil holdt hun unna slike situasjoner. Hun skal ikke være på plasser hun ikke takler. Punktum. dette skal trenes på gradvis så hun etterhvert takler det. Så før hun får trent ordentlig på dette, hold hun unna steder der deu vt det er risko for å møte på ting hun reagerer på.

 Det er når vi tar med hundene våres på ting de ikke takler at sjangsen er stor for at "uheldige" episoder skjer. Hadde risikoen vært STOR for at noe ville skje, ville jeg vurdert å kanskje bruke det ett par ganger. F.eks ved dyrlegebesøk. Men likevel står jeg veldig fast ved at man da må tilrettelegge og finne andre løsninger så bikkja slipper å bli utsatt for ting den ikke takler. Ja det er vanskelig, og nei man kan aldri ha 100% kontoll på omgivelsene, men veldig mye kan gjøres fordetom for å forebygge og å faktisk gjøre hunden tryggere gradvis.

Jeg har veldig respekt for din kunnskap om hund og stressnivå osv. Du har mye bra å komme med, men noen ganger så synes jeg nesten at hund ikke får være hund. Du har en hund som har slitt veldig, og du har kommet langt med han, det er imponerende! Men aller er ikke like ille som han:) Tuva er på ingen måte noe nærvevrak som ikke tåler påkjenninger. Hun takler stress bra og er kjempeflink til å avreagere. Men pga. dårlig miljøtrening og sosialisering fra tidligere eiere, så er hun en litt skvetten og usikker type i nye miljøer. Man skal være forsiktig med å presse en hund for mye og man skal kjenne sin egen hund sine signaler, og Tuva har vist at om hun bare får litt tid på seg så går det meste veldig greit :) Første gang hun tok buss så satt og sto hun en del. Andre gangen hun tok buss sto hun i starten før hun la seg helt ned på gulvet ved beina mine.

Selvfølgelig skal hun ikke overfalles av barn fordi hun må lære å takle det, men jeg synes ikke det er rett at hun skal totalsjermes fra barn av den grunn om du skjønner. Selvfølgelig er en gang napping etter barn en gang for mye, men nå VET jeg at jeg kan forvente meg det, og jeg kan derfor passe bedre på slik at hun ikke kommer opp i samme situasjonen igjen. Jeg var for uoppmerksom, det var min feil. Jeg sendte ikke ungen vekk, igjen, min feil. Men nå vet jeg bedre :)

.:Doggirl:.:

 

 

Tuva er på ingen måte noe nærvevrak som ikke tåler påkjenninger. Hun takler stress bra og er kjempeflink til å avreagere

Var det ikke tuva som sleit i en uke i etterkant av 17.mai?

Jeg syntes du skal drite i munnkurven, ta kontakt med noen venner/bekjente/familie med barn og bruke tid på å lære Tuva at barn er kult. Ikke la ungen leke med Tuva, bare sitte på gulvet og gi hu litt godis i 10 minutter..  Og selvfølgelig passe mye bedre på neste gang OG be unger om å gå.  Pelsen liker ikke barn, og jeg passer på at barn ikke buser på han. Veldig få barn får lov til å hilse, og ingen har hilst etter jeg har sagt nei. Jeg gir alltid begrunnelse på hvorfor de ikke får lov, og de fleste oppegående barn forstår det da. 

Pelsen.<3:

 

.:Doggirl:.:

 

 

 

Tuva er på ingen måte noe nærvevrak som ikke tåler påkjenninger. Hun takler stress bra og er kjempeflink til å avreagere

 

 

Var det ikke tuva som sleit i en uke i etterkant av 17.mai?

Njaaai, ikke HELT ;) Men akkurat den 17.mai uka ble det plutselig VELDIG mye stressende for henne. Hadde hun fått ro dagen etter 17. mai hadde utfallet blitt anderledes, men av forskjellige årsaker ble hun satt i ganske stressende situasjoner flere dager på rad i stedet for at vi tok det litt mer chill. Det er delvis min feil og delvis at vi var uheldige med at det meste skulle skje akkurat da :) Så det var i bunn å grunn ikke BARE 17.mai.

Jeg mener ikke at skjerming og munnkurv er de eneste alternativene. Skjerming mener jeg ikke er ett alternativ da det eneste jeg ser man får som læring er at "om jeg gjør slik slipper jeg situasjonen". Munnkurv tenker jeg brukt som ett hjelpemiddel og en trygghet for ts, som slipper å risikere å få ei hysterisk hønemor etter seg. Det kan om en treffer rette personene fakstisk bety slutten for Tuva, noe jeg ikke ønsker at skal skje. Pluss at det er jo mulig at eieren blir mer av slappa om h*n vet at Tuva ikke kan nappe etter noen. Og en ting er sikkert, er man anspent selv forverres situasjonen betraktelig.

 Om hun bor i nærheten skulle jeg gjerne ha blitt med på runde med min hund og min sønn. De har begge en godt utprøvd beroligende effekt (godt språk) på redde hunder.

Grunnen til at jeg ble så inni***** provosert er at jeg har lest flere ganger at folk synes det er så slemt med munnkurv. Og som det stod i overskrifta det var ikke myntet på ts, men endel individers meninger om at hunder er skjøre skapninger man må skjerme fra livet. Livet er nemlig til for å leves for hundene og.

Jeg er ingen ekspert, men er nok angrepet av såpass gammeldagse holdninger at jeg mener hunder er robuste, tilpasningsdyktige skapninger, at det finns mentalbrister er det ingen tvil om og selvfølgelig må hensyn tas. Men om jeg er redd for tannlegen, skal jeg slutte å gå da??? Om jeg er redd frosk, skal jeg slutte å gå tur hvor det fins frosk??? NEI, det nekter jeg faktisk! Jeg vil ikke ha tannverk, ergo jeg går til tannlegen selv om jeg holder på å tisse meg ut av redsel, og ikke sjelden besvimer jeg. Slutte å gå i skogen på grunn av en frosk, nei, den skal ikke bestemme mitt liv. Er sikker på at Tuva vil synes det er kult i byen om hun vet det venter fersk fiskekake når hun har vært dyktig. Tror "face your fears" gjelder for hundene og jeg.

For selvfølgelig er det snakk om å skape gode opplevelser, det er en smal sak å spørre om noen kan gi en godbit til henne på bussen, at det kanskje blir ei lekeøkt midt på torget, eller om ett barn har lyst å legge en godis på gulvet foran henne. Belønningen må stå i stil med utfordringen

Det var sånn jeg oppfattet det, du har ikke ett nervevrak, bare en hund som kan nappe i ukjente situasjoner og da mener jeg faktisk at en løst påsatt munnkurv (som hun har gode vibber for) kan hjelpe henne å innse at det ikke er så ille.... Da har du tryggheten selv siden hun ikke kan treffe noen og verden rundt deg skjønner lettere at de ikke trenger borti. Ble bare ikke lite provosert... Nei, jeg vill latt henne oppleve verden i ett rolig tempo med masse godis i rett tid:) Men prøv å finne en rolig og sindig kamerat som hun kan lære av:)

.:Doggirl:.:Jeg har veldig respekt for din kunnskap om hund og stressnivå osv. Du har mye bra å komme med, men noen ganger så synes jeg nesten at hund ikke får være hund. Du har en hund som har slitt veldig, og du har kommet langt med han, det er imponerende! Men aller er ikke like ille som han:) Tuva er på ingen måte noe nærvevrak som ikke tåler påkjenninger. Hun takler stress bra og er kjempeflink til å avreagere. Men pga. dårlig miljøtrening og sosialisering fra tidligere eiere, så er hun en litt skvetten og usikker type i nye miljøer. Man skal være forsiktig med å presse en hund for mye og man skal kjenne sin egen hund sine signaler, og Tuva har vist at om hun bare får litt tid på seg så går det meste veldig greit :) Første gang hun tok buss så satt og sto hun en del. Andre gangen hun tok buss sto hun i starten før hun la seg helt ned på gulvet ved beina mine.

Selvfølgelig skal hun ikke overfalles av barn fordi hun må lære å takle det, men jeg synes ikke det er rett at hun skal totalsjermes fra barn av den grunn om du skjønner. Selvfølgelig er en gang napping etter barn en gang for mye, men nå VET jeg at jeg kan forvente meg det, og jeg kan derfor passe bedre på slik at hun ikke kommer opp i samme situasjonen igjen. Jeg var for uoppmerksom, det var min feil. Jeg sendte ikke ungen vekk, igjen, min feil. Men nå vet jeg bedre :)

Og jeg har ikke skrevet noen stedet i det hele tatt at hun skal totalskjermes, jeg har sakt at hold hun utenfor situasjoner hun ikke takler for en stund mens du separat ve d siden av trener på å gjøre hun trygg på det hun reagerer på, her barn. Jeg skrev det to ganger, men mulig jeg ikke formulerte meg tydelig nok. Men jeg har vel sakt det før, så trodde du visste at jeg vel egentlig aldri totalskjermer hunder for så å ikke gjøre noe med resten.

Å la en hund som tydeligvis er skeptisk til barn, få lov å slippe å få barn oppi seg og slippe å føle hun må snappe er definitivt ikke å ta fra hunden muligheten og friheten til å være hund. Hadde jeg vært hund hadde jeg faktisk satt veldig pris på om noen tok ansvar og lot meg slippe å få unger all over meg før jeg hadde begynt å stole på dem.

Jeg har Bris, som ikke snapper. Men som-hvis hun blir presset langt nok-garantert biter av angst-uten å knurre eller flekke tenner på forhånd. Hun ville garantert bare krype sammen i et hjørne og bli mindre og mindre og så PLUTSELIG bite fra seg.

Så hun kan ikke utsettes for fremmede barn. Jeg brukte ett år før hun godtok mine egne barn, og da ved at de en og en og veldig gradvis fikk nærme seg. Først med godbiter, deretter med godbit og litt klapping på hodet (som er det hun liker best, merkelig nok....). Etterhvert satt ungen sammen med meg i sofaen mens Bris lå der sammen med oss. Og til slutt turte hun selv å ta kontakt med barna her for å få kos og oppmerksomhet. Jenta først, deretter mellomste gutten og så yngste gutten. Eldste sønn er aldri blitt godtatt, så de lever i felle hus uten felles kontakt...

Men nå kan alle de tre yngste samtidig kose med henne uten at det trigger angst hos henne. Besøkende får klappe, under tilsyn av meg, og da kun en om gangen. Og der et så langt vi har kommet etter to år, nå per dags dato. Ute på tur sier jeg ofte nei og forklarer hvorfor, når barn spør om å få klappe henne (og tilbyr dem Sesi eller Sara istedet.....).

Buss og trikk osv er umulig med Bris, hun nekter rett og slett å gå ombord, og blir kjempestressa av steder med mange folk. Så hun skjermes det meste av tiden.

Så du må ta det gravis med Tuva. Få eventuelt hjelp av noen med hundevante barn som kan treffe dere regelmessig. Og utvid repertoiret med barn veldig langsomt og gradvis slik at hun alltid er trygg og mestrer situasjonen. På buss og trikk osv MÅ du skjerme henne fra kontakt med andre barn, eventuelt ved å ha henne mellom bena dine, eller sette deg mellom midtgangen og Tuva. Og forklar heller omgivelsene hvorfor: at hun er redd barn og derfor må ha litt avstand. De fleste har forståelse for det. Og de som ikke har det er bare å glemme.

tetty88:

Jeg har nok aldri vært i nærheten av å hverken tenke eller å si at alle er som Tellus, ei heller Tuva. fremgangsmåten jeg kom med er noe som jeg ville bukt på enhver hund, ikke fordi jeg har hatt en nervevrak av en hund. Fordi det nytter ikke å isolere bikkjene, da får man ingen fremgang, men dersom hunden får sjangsen flere ganger til å snappe er man i gang. Og selvom man har på munnkurv må du huske at grunnen til at hun snapper faktisk ikke forsvinner. kjipt å være avhengig av en munnkurv overalt på en måte. Selvom tanken om at hun en stund skal ha den på, for å unngå å få resultat av snapping er jeg ikke helt uenig i, men helt ærlig så tviler jeg på at det i det lange løp vil hjelpe. Det er jo en grunn til at hun snapper. Det er det du må ta tak i.

 

Og jeg har ikke skrevet noen stedet i det hele tatt at hun skal totalskjermes, jeg har sakt at hold hun utenfor situasjoner hun ikke takler for en stund mens du separat ve d siden av trener på å gjøre hun trygg på det hun reagerer på, her barn. Jeg skrev det to ganger, men mulig jeg ikke formulerte meg tydelig nok. Men jeg har vel sakt det før, så trodde du visste at jeg vel egentlig aldri totalskjermer hunder for så å ikke gjøre noe med resten.

Å la en hund som tydeligvis er skeptisk til barn, få lov å slippe å få barn oppi seg og slippe å føle hun må snappe er definitivt ikke å ta fra hunden muligheten og friheten til å være hund. Hadde jeg vært hund hadde jeg faktisk satt veldig pris på om noen tok ansvar og lot meg slippe å få unger all over meg før jeg hadde begynt å stole på dem.

Da missforsto jeg ditt første innlegg da:) Beklager. Da er vi i grunnen enige ser det ut som:) Og om du ser i tidligere innlegg så sa jeg at jeg vil gjøre hele henne generelt tryggere på livet og at når hun takler nye miljøer på generelt basis så vil hun også takle buss o.l. bedre selv om vi ikke har trent på akkurat DEN situasjonen. Iom. at jeg bor på landsbygda et år til før jeg flytter til byen, så har jeg ikke mulighet for å trene henne i akkurat DEN buss-settingen :) Som jeg også sa tidligere, så vil jeg gjøre så godt jeg kan for at hun IKKE skal snappe igjen. Verken for min del, ungen sin del eller Tuvas del. For snappingen var jo et avstandsøkende signal som mest sannsynlig kom av at andre dempende signaler ikke ble respektert. Noe som helt og holdent var min feil.

Pelskåpa:

Så du må ta det gravis med Tuva. Få eventuelt hjelp av noen med hundevante barn som kan treffe dere regelmessig. Og utvid repertoiret med barn veldig langsomt og gradvis slik at hun alltid er trygg og mestrer situasjonen.

Hun går ganske greit sammen med tantungene mine egentlig. Disse er 3,4 og 6 år gamle. De er ikke så veldig interessert i henne, så hun får oppleve dem på den avstanden hun selv ønsker. Ofte så ligger hun på plenen og tygger på et bein og koser seg mens ungene hyler og leker rundt. Synes hun det blir for mye bråk, går hun bare bort :) Samtidig så har jeg bedre mulighet til å lære ungene hvordan de skal ta kontakt med henne fordi de "hører på tante" samt jeg har instrurert foreldrene mine om at de ikke får klappe Tuva med mindre jeg er til stedet fordi JEG kan lese Tuva bedre enn dem. Somregel er jeg til stede når de er her, men noen ganger kommer de på besøk mens jeg er på skolen. Søsteren min er flink til å respektere det jeg sier, så hun lar ikke ungene få særlig nærkontakt med Tuva. Ungene er heller ikke sånn veldig interessert i Tuva i det hele tatt, så de omgås hverandre stort sett uten særlig kontakt. Utenom minstemann, han synes at Tuva er litt gøy og kan finne på å legge seg eller sette seg en meter i fra henne å bare se på henne. Det synes Tuva er helt greit :)

Barn går stort sett veldig greit så lenge de ikke kommer med den skumle hånden og skal "klappe". Så lenge de er sakte i bevegelsene og hun har muligheten til å trekke seg unna, så går det veldig fint:)

.:Doggirl:.:

 

Pelskåpa:

 

Så du må ta det gravis med Tuva. Få eventuelt hjelp av noen med hundevante barn som kan treffe dere regelmessig. Og utvid repertoiret med barn veldig langsomt og gradvis slik at hun alltid er trygg og mestrer situasjonen.

 

 

Hun går ganske greit sammen med tantungene mine egentlig. Disse er 3,4 og 6 år gamle. De er ikke så veldig interessert i henne, så hun får oppleve dem på den avstanden hun selv ønsker. Ofte så ligger hun på plenen og tygger på et bein og koser seg mens ungene hyler og leker rundt. Synes hun det blir for mye bråk, går hun bare bort :) Samtidig så har jeg bedre mulighet til å lære ungene hvordan de skal ta kontakt med henne fordi de "hører på tante" samt jeg har instrurert foreldrene mine om at de ikke får klappe Tuva med mindre jeg er til stedet fordi JEG kan lese Tuva bedre enn dem. Somregel er jeg til stede når de er her, men noen ganger kommer de på besøk mens jeg er på skolen. Søsteren min er flink til å respektere det jeg sier, så hun lar ikke ungene få særlig nærkontakt med Tuva. Ungene er heller ikke sånn veldig interessert i Tuva i det hele tatt, så de omgås hverandre stort sett uten særlig kontakt. Utenom minstemann, han synes at Tuva er litt gøy og kan finne på å legge seg eller sette seg en meter i fra henne å bare se på henne. Det synes Tuva er helt greit :)

Barn går stort sett veldig greit så lenge de ikke kommer med den skumle hånden og skal "klappe". Så lenge de er sakte i bevegelsene og hun har muligheten til å trekke seg unna, så går det veldig fint:)

Det er bra. Da har hun jo jevnlig kontakt med barn som du kan styre. Noen hunder er født med skyhet, som gjør at "den hånda" oppleves som fryktelig farlig. Det eneste man kan gjøre med det er lang tid og mye positiv kontakt, og prøv å gjøre HÅNDA positiv. Feks ved å ofte og ALLTID la en utstrakt hånd mot henne bety maks godbit som gis samtidig med litt forsiktig klapping.