Nå sitter jeg her og savner min beste venn Ull.

Da han var 8 mnder gammel skjöt noen opp en rakett inne i mellomgården på bygården der vi bodde. Sånn startet Ulls lydredsel. I begynnelsen var det bare rene skudd eller raketter han var redd for, senere begynte det å utvikle seg til ting på himmelen (hvem er så uheldig at de en höst möter 3 varmluftsballonger, en paraglider og en stor reklameballong?). De siste årene har han blitt mörkredd og ville ikke gå noen lengre tur på kvelden.

Nå i slutten av juni hadde vi en uke hvor han hadde noen form for panikkanfall hver dag. Han begynte å bli engstelig når det begynte å regne og jeg innså at det her ikke var greit lenger. Det var ikke lenger mulig å skjerme ham fra de tingene som gjorde ham redd. Det er den vanskeligste beslutningen jeg har tatt - men jeg vet det var riktig.

Ull var en fantastisk hund på mange måter. Han hadde en stoor personlighet og charmerte alle rundt seg. Han elsket barn og alle litt rare mennesker - bla gamle med rulator og mennesker med downs syndrom - han elsket alle! En typisk hendelse var når vi hadde besök av noen fra söramerika på jobb og jeg hadde värt ute en liten stund, kommer tilbake og ser en vegg av mennesker foran kontordöra mi som står og koseprater med Ull. Han logret og fikk rumpa si klödd og koste seg som bare det. Han var rett og slett en menneske magnet den hunden.

Jeg vet heller ikke om noen som var så flink til å snakke med mennesker som ham, selv folk som ikke var hundevante fikk alltid med seg hva han ville. Han hadde så talende ansikt og brukte hele kroppen for å formidle det han ville. Iblant tror jeg han tenkte at han måtte snakke laaaaangsomt og tyydelig for at de dumme menskene skulle få med seg hva han mente. Når du skjönte det, spratt han alltid opp, med flagrende örer og logrende hale (han hadde stor tro på positiv forsterkning ;). Han hadde den mykeste pelsen jeg har kjent på noen hund, den törket aldri (24 timer etter et bad kunne han fremdeles väre våt bak örene), men han var fantastisk å klappe. Hvis jeg satt på gulvet, rygget han bakover så han kunne sitte på fanget mitt og bli klödd.

Han var min beste venn i over ni år og jeg har nå et stort svart hundeformet hull i hjertet mitt.

det å ha hund betyr at man må ta avgjørelser som man helst skulle vært foruten...

Det er trist når gamle venner drar videre :(

Uff så trist. Kondolerer så mye

Leit men på en måte fint også! Du har satt Ull forann deg selv og gjort det beste for din gode venn. Du har lov å være lei deg og alle minner har du i hjertet ditt for alltid!

Trøsteklem!

Uff, så trist! Men så godt for Ull, at han hadde en eier, som greide å sette hans behov, fremfor sine egne. Trøsten er.. at med tiden, er det bare de gode minnene som sitter igjen. Klem

Utrolig trist, kondolerer så mye! Forhåpentligvis har han det bedre nå. 

Kondolerer så mye! Men det var en fin avgjørelse for Ull :)

Trøsteklem

Utrolig trist,men du gjorde det som var riktig for Ull.Signerer Angelcharm,-tenk for en fantastisk eier han hadde,som forstod at han ikke hadde det godt,og som tok den tunge avgjørelsen..slik at han fikk fred.

Jeg feller en tåre med deg,jeg vet så alt for godt hvordan du har det nå.Ta var på alle de gode minnene!

Trøsteklem,kondolerer fra meg og Chicco.

Så trist, men fint å lese =´) 

Syns du tok en bra avgjørelse, og Ull hørtes ut som en fantastisk hund! 

*tåre i kroken av øyet*

Klem fra meg og småtrollene ^^

Som jeg skrev et annet sted tidligere.. Du ga ham faktisk NI år, ni år med et godt hundeliv, og det hadde han ikke kunne fått hvorsomhelst hos hvemsomhelst. Men du hadde viljen og innsatsen og fikk det til.

Husk det :) Husk det godt.

Det er jo fremdeles helt forj..vlig. Det er ingen verdens ting som kan gjøre "helt greit" at noe sånt må skje. Men den grusomme følelsen, den går over. En gang. Det er ikke annet enn tid som kan ordne det. Og i mellomtiden må man bare leve med det.. Det blir jo ikke lettere her og nå av å vite at "det går bedre med tiden". Så jeg føler så innmari med deg..

Og jeg håper den dagen kommer om ikke så inn i hampen lenge, den dagen det er nesten utelukkende godt å tenke på UIl, ikke mest vondt.