Folk takler det hele forskjellig, og de som ønsker å melde seg inn i alle mulige grupper må gjerne gjøre det for min del. Jeg har bevisst, fra første stund, ikke blitt medlem i noen grupper eller "events". Har heller ikke laget "badge" til profilbildet mitt e.l.. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg. Jeg bryr meg svært mye, og har grått mange tårer for alle involverte. Det er jo helt forferdelig det som har skjedd, og jeg forstår godt at folk takler det på den måten de gjør på bl.a. facebook. (Jeg erfarer at ikke alle klarer å bearbeide sorgen i stillhet. Psyken til mennesket er ganske skjørt, så jeg synes det er flott at folk bruker de hjelpemidlene de kan for å bearbeide det hele!)

Folk bryr seg iallefall, og det er veldig fint å se på :) Heller slike positive ting, enn "brenn i h*, breivik"-grupper, synes nå jeg!

Jeg synes det blir litt galt å hate ham, selv om mange selvsagt har all grunn til det. Har ingen forståelse for hva han gjorde, men har mer lyst til å sette meg ned med ham og spørre... Hvorfor gir det mening i hodet hans? Hvorfor gjorde han noe så fryktelig? Hvordan kan han leve med det?

Det er ikke ondskap inni hodet hans, bare en veldig forvirra sjel med vrangforestillinger, som gjorde noe helt sinnsykt ondt.

Jeg føler liksom bare en stygg bekymring når jeg tenker på gjerningsmannen, en oppgitthet og håpløshet, og som om jeg er skikkelig såra, men ikke noe hat.

Og det virker som om det er sånn de fleste i Norge føler det, egentlig. Handlingen var såpass kraftig at gjerningsmannen egentlig bare blir glemt, for han er ikke viktig lengre. Han er ikke engang verdt å hate.

Støtter Pelskåpa sitt innlegg 100% her. Jeg hører pårørende si noe om hvor stor støtte de opplever disse store gruppene som. Om jeg skulle føle det ble mas, hadde jeg ikke tillat meg å tenke tanken to ganger.

Nei, det blir ikke bedre av disse gruppene. Dvs tragedien blir ikke mindre, men gruppene symboliserer noe og massiviteten av antall som melder seg inn, gir de gode tanker ekstra tyngde.

Mulig jeg er litt ot og muligens tar jeg feil, men driver media en slags rovdrift på disse ungdommene?

Jeg klarer ikke å fatte at de er så rolige og behersket på intervjuer på tv. Kan det virkelig ha gått opp for dem alt som har skjedd. Hvis jeg har rett i at de ikke helt ser omfanget det forferdlige som har skjedd. Er det da riktig av media å være så på de. Mulig det er en del av sorgprosessen å få fortelle sin histore, som hun presten sa `det er mange måter å sørge på, det trenger ikke å inneholde tårer`.  Uansett setter jeg et spørsmålstegn ved dette temaet.

boblemann:

Mulig jeg er litt ot og muligens tar jeg feil, men driver media en slags rovdrift på disse ungdommene?

Jeg klarer ikke å fatte at de er så rolige og behersket på intervjuer på tv. Kan det virkelig ha gått opp for dem alt som har skjedd. Hvis jeg har rett i at de ikke helt ser omfanget det forferdlige som har skjedd. Er det da riktig av media å være så på de. Mulig det er en del av sorgprosessen å få fortelle sin histore, som hun presten sa `det er mange måter å sørge på, det trenger ikke å inneholde tårer`.  Uansett setter jeg et spørsmålstegn ved dette temaet.

Disse ungdommene er i sjokkfasen. Denne er karakterisert ved at de ikke ennå har tatt inn over seg HVA som egentlig har skjedd. "Systemet" prlver å ta inn over seg og fordøye inntrykkene, men er ennå ikke i stand til å gripe det. I denne fasen virker man gjerne "avmålt, rolig og kontrollert", men er langt fra det. Man har gjerne et sterkt behov for å snakke om det som har skjedd, om igjen og om igjen og om igjen. Og det er denne "trangen" media utnytter, og det bekymrer meg veldig. For jeg hadde håpet at disse unge skulle bli ivaretatt av profesjonelle krisepsykiatere/psykologer som ville skjerme dem fra seg selv i denne fasen...

Disse unge sover ikke om natten nå, mange plages av mareritt, sliter med kvalme, hodepine, høy puls, kaldsvette, diare osv. Men er utad "rolige". Om 2 - 8 uker "våkner" de utav denne fasen og tar da virkelig inn over seg hva som har skjedd. Og først da kan sorgfasene og bearbeidelsen av dette virkelig starte for dem. Dessverre tror jeg dette vil falle sammen med VALGET til høsten, der mange av disse vil oppleve et press til å delta dels for å hedre de som har gått bort, dels fordi omgivelsene forventer det, dels fordi de forventer det av seg selv, og den psykiske helsa til mange av dem kan lide betraktelig under dette. Så jeg HÅPER virkelig at apparatet rundt alle disse unge nå står klart til å håndtere dem de neste 4 - 12 mnd, for så lang tid trenger mange for å komme over dette. Jeg vil forvente at enkelte etterhvert nå vil også gå over i reaktive psykoser, angstpregede slike, og trenge innleggelse i psykiatrien. Og hvis ikke omgivelsene er oppmerksomme nok, vil en del dessverre også bli suicidale. Så jeg blir ganske sint nå for hvert intervju jeg registrerer blir gjort med overlevende. De trenger ikke å bli intervjuet, de trenger skjerming fra å eksponere seg selv, og hjelp til å komme over i sorgfasen.

Det du skriver her akkurat det jeg tenker også. Det er det jeg mener med rovdrift. Medias jakt på ofre som trenger ro, hjelp og tid til å sørge.

Som tidligere soldat både her og der vet jeg at reaksjoner kommer etter en tid. Får en følelse av de ungdommene svever litt utenfor seg selv når jeg ser enkelte av de.

Jeg synes også utviklingen med ungdommens fortellinger i media ikke er helt bra. Først og fremst for dem selv. De trenger å få pleie seg selv, ikke pleie en nasjons skrekkslagne behov for kunnskap.

Og er det nødvendigvis så bra å bli utsatt for disse grusomme historiene gang på gang på gang for oss andre også? I begynnelsen leste jeg alt, men så begynte jeg å tenke på om det var så fornuftig å sitte og gasse seg i all elendigheten. For min del ble i hvert fall avmakten bare større og større for hver historie. Og det ledet ikke til noe konstruktivt.

Dessuten er det mange barn der ute, som ikke har vært på Utøya eller i Oslo, som absolutt ikke trenger å få den slags tredd nedover hodet. Er jo nok å høre en bisetning eller se et lite øyeblikk på skjermen til at man blir preget av dette.

Så en kommentar i en av de store avisene etter en artikkel om akkurat dette temaet at selvfølgelig måtte avisene pøse på med informasjon, det var jo nyheter, ikke gammelheter de skulle reportere. En underlig vinkling, spør du meg. Skal disse ungdommenes mentale helse ofres til fordel for "vårt" sensasjonsbehov? Jeg håper ikke det, og jeg håper at media her ser sin egen viktige rolle.

Jeg har i hvert fall sluttet å klikke meg inn på alle disse historiene. Det er det jeg kan gjøre for å unngå at det blir flere.

Bergljot:

josteinogsussi:

linnsukkerspinn:

Flere som er enige i at nå begynner det å bli litt mye? Tenker spesielt på facebook, der det er et uvisst antall med støttegrupper til den og den, mor Behring, lys her og roser der, bygge ned og rive opp osv osv. Jeg synes det er slitsomt å føle det presset i å bli medlemmer i alle grupper, og for å være ærlig så vil jeg ikke. Jeg synes det er hetl jævlig som har skjedd, og jeg har dyp sorg, en god venn av meg har mistet broren sin, men jeg trenger da ikke å bli bombadert med facebook-grupper, selv om alle selvfølgelig har en god mening bak seg..

Hva er dine tanker?

 

Det er vel bare å la være å melde seg inn? Ser ikke det helt store problemet :) De som sender ut sender ofte ut til hele vennelista, de følger nok ikke med om du melder deg inn eller ikke ;)

 

Skriver jo at hun har fått kommentarer på mangelen på deltagelse. Og det kan jo oppleves litt kjipt. Men jeg synes at Moskus forslag(mener jeg å huske) var et fornuftig forslag. Sett på statusen at man sørger på sin måte. Det er jo viktig at det er rom for ulike typer sorg i samfunnet, ikke bare den veldig eksponerende og facebookstøttende.

Jeg synes også det var et veldig bra forslag, har allerede skrevet et lite hint om dette på statusen min. Så håper jeg at folk respekterer det, faktisk ei som sa til meg at hun var enig i at det var for mye og hun ville også få sørge i fred. Hun skulle riktig nok ha en pause fra facebook på ubestemt tid. Synes det er litt trist, men på en måte også bra.

Det ER overveldende det som har skjedd, og det ER overveldende i alle kanaler. Av den gunn er det ekstra godt å ta seg en lang tur med hunden, eller slå av alt av elektronikk for å se om man finner noen andre tanker for en liten stund. Man trenger å bearbeide alle inntrykk, og da må gjerne noen ta en pitteliten distanse fra de kanalene som det presser på med veldig mye informasjon i forskjellige grader og vinkler om denne saken. Det gjelder da også facebook, ser jeg.

Forbanna ble jeg da jeg på min tusletur vekk fra alle vonde tanker traff en liten gutt med sin pappa. Guttungen løp rundt med et leketøy som sa pang-pang-pang, og gutten løp med intet mindre enn en svær plastikksak av et maskingevær med kruttlapper i. Er det mulig?? Der ble busker, hund, meg og pappa beskutt på liksom, da i en tid hvor (i hvert fall) jeg mener det burde være selvsagt at et slikt leketøy gjemmes laaangt vekk. Så nei, det er ikke så lett å komme seg vekk fra ting som minner oss om den grusomme tragedien som har berørt oss alle i forskjellig grad.

Hundevennen:

Forbanna ble jeg da jeg på min tusletur vekk fra alle vonde tanker traff en liten gutt med sin pappa. Guttungen løp rundt med et leketøy som sa pang-pang-pang, og gutten løp med intet mindre enn en svær plastikksak av et maskingevær med kruttlapper i. Er det mulig?? Der ble busker, hund, meg og pappa beskutt på liksom, da i en tid hvor (i hvert fall) jeg mener det burde være selvsagt at et slikt leketøy gjemmes laaangt vekk. Så nei, det er ikke så lett å komme seg vekk fra ting som minner oss om den grusomme tragedien som har berørt oss alle i forskjellig grad.

 

Da tenkte jeg at er det ikke fint å se barn som leker og er glade? Lek, med våpen og skyting(som det jo har vært mye av i media i det siste), er ofte barnas måte å avreagere og sortere sine tanker på. Så kanskje dere alle sammen var en tur og avreagerte? Hadde ikke barnet hatt et gevær, så er det godt mulig at det hadde funnet en pinne og lekt samme leken. For barnet er det lekingen som er viktigst i et slikt tilfelle:-)

Bergljot: Da tenkte jeg at er det ikke fint å se barn som leker og er glade? Lek, med våpen og skyting(som det jo har vært mye av i media i det siste), er ofte barnas måte å avreagere og sortere sine tanker på. Så kanskje dere alle sammen var en tur og avreagerte? Hadde ikke barnet hatt et gevær, så er det godt mulig at det hadde funnet en pinne og lekt samme leken. For barnet er det lekingen som er viktigst i et slikt tilfelle:-)

Jeg er ikke enig.

Avreagere er fint for alle som kan krype og gå, men å la barn løpe rundt med en leke-maskingevær med lyd synes ikke jeg var noe hyggelig syn.

Hundevennen:

Bergljot: Da tenkte jeg at er det ikke fint å se barn som leker og er glade? Lek, med våpen og skyting(som det jo har vært mye av i media i det siste), er ofte barnas måte å avreagere og sortere sine tanker på. Så kanskje dere alle sammen var en tur og avreagerte? Hadde ikke barnet hatt et gevær, så er det godt mulig at det hadde funnet en pinne og lekt samme leken. For barnet er det lekingen som er viktigst i et slikt tilfelle:-)

Jeg er ikke enig.

Avreagere er fint for alle som kan krype og gå, men å la barn løpe rundt med en leke-maskingevær med lyd synes ikke jeg var noe hyggelig syn.

Nei, men da er vi tilbake til ulike former for sorg og avreagering. Vi er alle veldig ulike og det er svært vanlig for barn å håndtere og prosessere informasjon gjennom lek. En måte å ufarliggjøre det hele. Det er ikke bare din form for avreagering som er sunn, vet du:-) Og var det virkelig et problem for deg, så vil jeg anbefale: 1, tenke på at det kanskje "koker" oppi hodet på den lille og 2 gå en annen vei. Det er viktig at barna får ta ut sin frustrasjon og redsler på måter som er kjente for dem. Og da er leken så uendelig viktig:-)

Red: blir litt som facebookstatusen egentlig. Man må nesten bare finne løsninger for seg selv og ha rom for at andre velger andre løsninger.

Bergljot:Nei, men da er vi tilbake til ulike former for sorg og avreagering. Vi er alle veldig ulike og det er svært vanlig for barn å håndtere og prosessere informasjon gjennom lek. En måte å ufarliggjøre det hele. Det er ikke bare din form for avreagering som er sunn, vet du:-) Og var det virkelig et problem for deg, så vil jeg anbefale: 1, tenke på at det kanskje "koker" oppi hodet på den lille og 2 gå en annen vei. Det er viktig at barna får ta ut sin frustrasjon og redsler på måter som er kjente for dem. Og da er leken så uendelig viktig:-)

Det er jammen bra jeg har deg, Bergljot, for hvis ikke hadde jeg jo ikke ant hvordan jeg skulle ha gjort i slike situasjoner.

Hva er det du sier? Er det ikke bare min reaksjon er sunn? Mener du at jeg ikke sitter på hele fasiten over livet? Åh herregud,. det aaante meg ikke!

Sukk!

Å liksom-skyte har vel vært en vanlig barnelek også for våre oldeforeldre. At noen reagerer ekstra på dette på bakgrunn av massakren er forståelig. Men jeg ville vært forsiktig med å si hva som er passende og ikke. Dette er en helt ny situasjon for landet. Toleransen som har preget folket disse dagene, bør også gjelde ulike måter å reagere på. Det være seg de som vil trekke seg unna og de som sitter klistret foran fjernsyet.

Jeg har også hatt tanken at noen ungdommer blir litt mye eksponert. Men igjen, dette er ny og fremmed situasjon. Omfanget er såpass spesielt, at jeg tviler på at de i ettertid vil føle de overreagerte i situasjonen. Men jeg er i tvil her. Samtidig hører en at de vil ut og fortelle, og at de av og til heller blir stoppet. Nei jeg vet ikke jeg. Men synes situasjonen krever romslighet for alle reaksjoner. Det er jo også spesielt å vise kongen i sorg, for å si det slik.

Hundevennen:

Bergljot:Nei, men da er vi tilbake til ulike former for sorg og avreagering. Vi er alle veldig ulike og det er svært vanlig for barn å håndtere og prosessere informasjon gjennom lek. En måte å ufarliggjøre det hele. Det er ikke bare din form for avreagering som er sunn, vet du:-) Og var det virkelig et problem for deg, så vil jeg anbefale: 1, tenke på at det kanskje "koker" oppi hodet på den lille og 2 gå en annen vei. Det er viktig at barna får ta ut sin frustrasjon og redsler på måter som er kjente for dem. Og da er leken så uendelig viktig:-)

Det er jammen bra jeg har deg, Bergljot, for hvis ikke hadde jeg jo ikke ant hvordan jeg skulle ha gjort i slike situasjoner.

Hva er det du sier? Er det ikke bare min reaksjon er sunn? Mener du at jeg ikke sitter på hele fasiten over livet? Åh herregud,. det aaante meg ikke!

Sukk!

Unnskyld meg? Har jeg vært ufyselig mot deg?

Bergljot:

Hundevennen:

Bergljot: Da tenkte jeg at er det ikke fint å se barn som leker og er glade? Lek, med våpen og skyting(som det jo har vært mye av i media i det siste), er ofte barnas måte å avreagere og sortere sine tanker på. Så kanskje dere alle sammen var en tur og avreagerte? Hadde ikke barnet hatt et gevær, så er det godt mulig at det hadde funnet en pinne og lekt samme leken. For barnet er det lekingen som er viktigst i et slikt tilfelle:-)

Jeg er ikke enig.

Avreagere er fint for alle som kan krype og gå, men å la barn løpe rundt med en leke-maskingevær med lyd synes ikke jeg var noe hyggelig syn.

 

Nei, men da er vi tilbake til ulike former for sorg og avreagering. Vi er alle veldig ulike og det er svært vanlig for barn å håndtere og prosessere informasjon gjennom lek. En måte å ufarliggjøre det hele. Det er ikke bare din form for avreagering som er sunn, vet du:-) Og var det virkelig et problem for deg, så vil jeg anbefale: 1, tenke på at det kanskje "koker" oppi hodet på den lille og 2 gå en annen vei. Det er viktig at barna får ta ut sin frustrasjon og redsler på måter som er kjente for dem. Og da er leken så uendelig viktig:-)

Red: blir litt som facebookstatusen egentlig. Man må nesten bare finne løsninger for seg selv og ha rom for at andre velger andre løsninger.

Eller jeg kunne sagt det med disse ord ja, Bergljot

Hundevennen:

Bergljot:Nei, men da er vi tilbake til ulike former for sorg og avreagering. Vi er alle veldig ulike og det er svært vanlig for barn å håndtere og prosessere informasjon gjennom lek. En måte å ufarliggjøre det hele. Det er ikke bare din form for avreagering som er sunn, vet du:-) Og var det virkelig et problem for deg, så vil jeg anbefale: 1, tenke på at det kanskje "koker" oppi hodet på den lille og 2 gå en annen vei. Det er viktig at barna får ta ut sin frustrasjon og redsler på måter som er kjente for dem. Og da er leken så uendelig viktig:-)

Det er jammen bra jeg har deg, Bergljot, for hvis ikke hadde jeg jo ikke ant hvordan jeg skulle ha gjort i slike situasjoner.

Hva er det du sier? Er det ikke bare min reaksjon er sunn? Mener du at jeg ikke sitter på hele fasiten over livet? Åh herregud,. det aaante meg ikke!

Sukk!

Makan! Du får jo bare presentert et annet synspunkt på saken på en helt ryddig og saklig måte. Men et slikt flåsete svar blir det ikke lett å besvare og holde diskusjonen i gang.

Bergljot:Unnskyld meg? Har jeg vært ufyselig mot deg?

Jeg svarte med tydelig ironi, trodde jeg. Jeg ser det ikke ble forstått i det hele tatt, så neste gang jeg skal svare på et innlegg på nett så skal jeg ikke bruke ironi.

Hundevennen:

Bergljot:Unnskyld meg? Har jeg vært ufyselig mot deg?

Jeg svarte med tydelig ironi, trodde jeg. Jeg ser det ikke ble forstått i det hele tatt, så neste gang jeg skal svare på et innlegg på nett så skal jeg ikke bruke ironi.

hehehe

Nei, skriftlig så er det ikke lett å se ironi ;)

Hundevennen:

Bergljot:Unnskyld meg? Har jeg vært ufyselig mot deg?

Jeg svarte med tydelig ironi, trodde jeg. Jeg ser det ikke ble forstått i det hele tatt, så neste gang jeg skal svare på et innlegg på nett så skal jeg ikke bruke ironi.

Jeg hadde ingen problemer med å se ironien. Jeg fikk bare et inntrykk av at den gikk på bekostning av meg.

Jeg er veldig enig i innlegget ditt. Og vi bør for alt i verden ikke stagge barns reaksjoner. Vi voksne kan som du sier gå en annen vei om så. Barn har færre valgmuligheter og en annen rasjonell tankegang