Jeg har lest med stor tristhet flere innlegg her på Canis i den siste tiden, om hunder som har ´issues´ og blir avlivet - gjerne i ung alder. Det må være en tung avgjørelse og ta og det er nok ikke ALLE hunder som passer inn i det livet vi kan tilby. Man må jo gå ut i fra at det en person skriver er slik situasjonen virkelig er.

Jeg skal være helt ærlig - for meg ville nok avlivning vært alternativ Å, etter A,B,C osv. I mitt miljø er det ikke ukjent med hunder med issues, og de fleste jeg kjenner greier på en eller annen måte å arbeide seg igjennom ihvertfall noen av problemene, og finner en måte og leve med det som eventuelt er igjen. Med ´suksess´ hvis man kan kalle det det. Så er vel ikke hundehold en ´dans på roser´ til enhver tid - utfordringene er en del av pakka føler jeg. Og et ´commitment´ hvis jeg kan bruke det engelske ordet.

En oppdretter jeg kjenner fortalte med skrekk hvordan en av hennes valpekjøpere hadde avlivd hunden i ett års alderen. Hunden var tilsynelatende frisk og man vet ikke helt motivet bak fra eierens ståsted; Alvorlig sykdom var det ikke! Oppdretter hadde ihvertfall ikke blitt informert; hadde hun det hadde hun sannsynligvis tatt hunden tilbake og ´vurdert´ situasjonen selv. Det fikk hun aldri sjansen til og lille valpen hun solgte finnes ikke mer. Nå vet jeg ikke helt hva ´kontrakter´ er verdt, kjøpere og oppdrettere imellom, men en av klausulen på min er at avlivning kun skal skje etter en konsultasjon og oppfordring fra vetrinær, oppdretter skal også vite om dette i forkant. Er dette vanlig å inkludere i en kontrakt?

Hva er deres tanker rundt dette?

Misky:

 Nå vet jeg ikke helt hva ´kontrakter´ er verdt, kjøpere og oppdrettere imellom, men en av klausulen på min er at avlivning kun skal skje etter en konsultasjon og oppfordring fra vetrinær, oppdretter skal også vite om dette i forkant. Er dette vanlig å inkludere i en kontrakt?

Hva er deres tanker rundt dette?

Akkurat denne biten kan du skrive til du blir blå, men kjøper trenger ikke overholde dette. DE eier hunden, ikke du og kan avlive når de selv ønsker.

Jeg har selv levd med "problemhunder" av diverse grad, og det var greitt nok den gang da. Men man blir mettet. Man HAR et liv utenom også. Så jeg vil si det avhenger av problemet, jeg. Hundeaggresjon ser ikke jeg på som et problem i det hele tatt, man må ta hensyn, ja, men problematisk er det ikke i mine øyne. Folkesky/frykt er derimot et problem. Er det mildt er jeg villig til å jobbe med det, er det alvorligere er sprøyta alternativet. Kronisk sykdom er greitt, men man må alliere seg med andre som ikke ser hunden for ofte, slik at man får ærlige svar når man spør om tiden er inne. 

Det står dessverre ikke folk i kø for å overta hunder med "issues" så de friske, greie hundene bør få stå først i køa til nytt hjem, ikke de med mentale og fysiske problemer. En død hund lider ikke, det gjør bare vi som står igjen med minnene..

Min erfaring er det motsatte ofte av TS´. Jeg har altfor ofte sett hunder som er så syke at de burde ha fått slippe forlengst, og hunder som har så store adferdsforstyrrelser at de i praksis er en risiko og fare for omgivelsene, men eier vil ikke avlive.

Og som Tempo sier så blir man mettet. Man HAR et liv utenom også. Så det avhenger av problemet, omfanget av det og hvor inngripende det er i hverdagen. Jeg har hatt hunder selv der jeg i etterkant så at jeg dro det altfor langt før jeg avlivet. Og har bestemt meg for at jeg ikke flere ganger skal dra det så langt. En død hund har det ikke vondt!

jeg er HELT enig med deg Misky!

forresten virker det som om de fleste her på canis på et eller annet tidspunkt har avlivet en hund på grunn av atferdsproblemer, det dukker bestandig opp nye tråder om avliving og her er det masse folk som sier ´det er et veldig modig valg, det står respekt av, jeg måtte avlive en hund (ofte på grunn av lignende oppførsel) selv og jeg vet hvor vanskelig det er, men det er et riktig valg!´, det synes jeg er veldig merkelig, personlig kjenner jeg INGEN som avlivet eller VURDERT avliving av sin hund, men jeg kjenner heller ingen som trener 100% positivt.. Lurer nesten på om det er en sammenheng

Føler og det er motsatt. Folk generelt har mye mer innsikt i hund nå, søker mer info og prøver mer - til tider for prøver de for mye og for lenge. Folk flest er faktisk veldig glad i hundene sine og vil strekke seg langt dersom det er mulig.

Å ta utgangspunkt i tråder på ett forum blir lite representativt for virkeligheten. Folk uten problemer, eller uten bekymring skriver ikke om det på nett. De fleste søker faktisk ikke info før det er dukket opp en utfordring de trenger hjelp til, naturlig nok.

Det skal faktisk være trivelig å ha hund - og være hund.

ania:personlig kjenner jeg INGEN som avlivet eller VURDERT avliving av sin hund, men jeg kjenner heller ingen som trener 100% positivt.. Lurer nesten på om det er en sammenheng

Da jeg vokste opp var det lite fokus på afderdsproblemer hos hund. Man snakket ikke om det og det var overhodet ikke et "problem". De hundene som ikke ville la seg integrere på menneskets premisser ble bare avlivet uten noe mer oppstyr rundt det. De som trener positivt og har som mål å KUN trene etter positive premisser, har nok et helt annet type hundehold enn det jeg opplevde at fok flest med hund hadde på 70 og 80-tallet. Og derfor blir adferds-forstyrrelser et problem som diskuteres. Fordi hundene ikke lenger bare tas med bak loven og skytes.

Men av alle de tusenvis av hunder som finnes i dag, vil det naturlig nok, med all den kritikk-løse avl som bedrives -dukke opp en del individer som har en type adferd som ikke lar seg behandle. Og disse har etter mitt syn ikke livets rett, og bør "tas ut" bla for å unngå videre avl på disse.

Noe annet er de som er normale hunder men som enkelte uten nok erfaring definerer til å ha adferdsproblemer. Men som kun er vanlige hunder med vanlig hundeadferd, men der denne ikke er lett å få til å falle sammen med det som er sosialt akseptabelt i menneskeverdenen. Som feks dette med bjeffing, jaktinstinkter, markering osv.

Sett ut fra forholdene i dagens samfunn synes jeg terskelen for å avlive hunder har blitt alt for høy.

Det legges for stor vekt på å prøve alt mulig før man konkluderer..

Dette medfører igjen flere episoder enn nødvendig med hunder som går til angrep på mennesker.

Hvor høyt man skal legge terskelen må selvsagt vurderes ut fra forholdene for den konkrete hunden og hundeholdet.

Bor man midt i byen bør grensa for avliving ligge veldig lavt, på landet kan man tillate seg noe mer slakk, rett og slett fordi man ikke er nødt til å omgås mennesker i samme grad.

I tillegg må man huske at hunder som er utrygge med barn er enda verre enn hunder som er utrygge med voksne mennesker..

For min del er det adferdsproblemer i forhold til mennesker jeg fokuserer på her, problemer med hunder og andre dyr har jeg bevisst valgt å holde utenom.

Å avlive en ung hund er ikke lett. Vi har vært der at vi tok det valget til slutt - etter medisinering av ymse slag, råd fra både atferdsterapeut og veterinær, og det var ikke lett. Vi prøvde i 2,5 år. En fordferdelig tid for oss og ikke minst for hunden.

Og ingen skal noensinne få gi meg skyldfølelse for at vi tok det valget.

Jeg synes også det er stikk motsatt. Folk skal absolutt spare på all mulig dritt. Redde, ufyselige angstbitere skal forstås ihjel. Problemene skal bortforklares, trenes på, eller bare ties om. - Særlig om man har som hensikt å avle på bikkja, da er problemene hysj-hysj... Og når avkommene blir sprø i nepa - er det jo valpekjøpers feil....

Nei, hadde veien vært kortere til en nittedalspokal, ville mye uvettig avl vært ungått - og mange valpekjøpere ville vært spart for å kjøpe katta i sekken!

Problemet jeg har med dagens hundehold er at det skal så lite til for å få tak i en hund. Alt man egentlig trenger er noen år på baken, en engangssum og et ønske om en hund - det kreves ikke mye research og kunnskap i forkant, og man skal ikke se bort ifra at mange velger rase utifra utseendet enn egenskaper. (Her snakker jeg ikke nødvendigvis om oss her på Canis, vi er vel bare en brøkdel av hunde-Norge sett i perspektiv.)

Det har blitt nevnt ovenfor at ´Man blir mettet´ og ´man har et liv også´. Problemet med disse uttalelsene er at dette er et såpass subjektivt barometer; mao det vil være veldig individuelt når en person føler seg ´mettet´ på problemer. Det er kanskje dette argumentet som får meg til å rynke litt på nesa av og til. Hvor mange tråder har vi ikke her inne om sjokkerte mennesker med en helt normal valp? - som biter og tisser, basser og leker, drar i båndet og lager lyd... Det virker på mange måter som en god del mennesker forventer en hund som ikke skal kny - og som skal passe inn i det moderne samfunnet vi lever i (uansett rase) - til tross for arvelige egenskaper og bruksområder. Folk blir sjokkerte når vokter-rasen vokter, når jakthunden jakter og når hundeholdet generelt har et avvik fra den oppfatningen en "normal" hund skal ha.

At folk er og lever forskjellig er jo helt klart. Og det aksepterer jeg glatt. Det jeg ikke aksepterer er en hund som ikke har det noe bra. Og at man skal tilpasse og endre livet sitt så kolosalt for at den ene hunden skal få leve er jeg uenig i. For hvilken grunn? Sin egen samvittighet?

Hva med hunden da? Hvis hunden ikke har det bra, skal vi bare ignorere det? Skal vi late som om alt er flott? Med god samvittighet?

Nei, folk er forskjellige. Helt ok. Men ingen skal fortelle meg hva som er rett og galt vedr. dette. Mitt liv, mine verdier og mine erfaringer er antaglivis helt anderledes uten at det bør være noe feil ved det. Får hunden en real sjanse og ikke fungerer etter den så synes jeg det er fint hvis hunden får slippe. Hvis noen vil pushe videre, så værsågod. Men den dansen er ikke jeg med på.

Jeg synes altfor mange har for høy terskel på å avlive. Pelskåpa sier det så fint, en død hund har ikke vondt. Og jeg vil føye til at det er dyrs privilegium å få slippe når livet blir vondt å leve. Være seg fysisk sykdom eller mental brist. Og må innrømme at jeg har ikke så mye respekt for folk som lar hunder som er aggressive (driter i hvorfor) mot folk får leve, og enda mindre for de som omplasserer hunder som er aggressive mot folk. Man gir ikke ett sånt ansvar videre til noen!

 Om ikke hunden eller eieren har det godt, hvorfor er det så j***** ille å avlive??? Alle sier jo her inne at det er overproduksjon av hunder, så hvorfor samle på de som utgjør en risiko utover normalen? Mulig jeg er kynisk og kald, men stakkar meg er oppvokst på landet hvor avliving og slakting er en hverdagslig sak. og ikke i storbyen hvor man blir rystet av å se en skrott bli partert og stekt til middag;) (fikk lyst på rådyrsteik nå ja;))

Du tar grundig feil, om du tror levealderen på hund har sunket de siste 40 åra. Da jeg var barn, ble ikke hunder registrert, og ofte ble de avlivet alt bare noen uker gamle. Karret de seg gjennom de første åra var det likevel lite som skulle til.

Og veien gikk ikke til vetrinær, den gikk bak loven.

HELT enig med TS! 

jeg har også lest mange sånne tråder i det siste....og jeg blir så lei meg..

veien til avlivning er alt for kort!  En hund som er syk og har store fysiske smerter har best av å avlives, ellers synes jeg man bør forsøke alt annet...  

Hunder er svært tilpassningsdyktige dyr, med kyndig hjelp, kanskje medisniering, god innsatsvilje og en stor posjon tolmodighet tror jeg nok det meste kan fikses...   Men svært mange mennesker gidder/orker/klarer ikke ta den lange veien..  de lar hunden "slippe"    "de har jo et liv utenom"

For meg er et hundeliv like mye verdt som et annet liv.... og de fleste levende skapninger VIL leve... og de da ikke har store smerter selfølgelig, men likevel kaller vi det å la dem "slippe"

jeg grøsser når jeg hører..." hunden knurret mot postmannen, så vi lot den få "slippe"   hva med å jobbe med problemene... eller omplassere...?!?

Man må ærlig og oppriktig tenke på hundens beste, og ikke hva som er mest praktisk for eieren

Lillebeth:

Å avlive en ung hund er ikke lett. Vi har vært der at vi tok det valget til slutt - etter medisinering av ymse slag, råd fra både atferdsterapeut og veterinær, og det var ikke lett. Vi prøvde i 2,5 år. En fordferdelig tid for oss og ikke minst for hunden.

Og ingen skal noensinne få gi meg skyldfølelse for at vi tok det valget.

Tilføyelse:

Samtidig med at vi tok valget om avliving bestemte vi aldri mer hund, selv om vi hadde hatt 4 flotte hunder før denne "psyke" kom.

Vi var 2 år uten hund, og vi begynte å føle at denne familien manglet et medlem igjen. Det har i grunnen ikke vært så lett selv om denne valpen er av det enkle slaget. Små valpeproblemer har i mtt hode vokst til store problemer, jeg har lett etter "feil" på  valpen. Det finnes ikke antydning til avvik på denne, og hun er en utrolig flott og enkel hund å ha med å gjøre.

Det tok tid, men jeg har nå skjønt at det som atferdsterapeuten sa var riktig : det er ikke dere, det er hunden.

diggidog:

Man må ærlig og oppriktig tenke på hundens beste, og ikke hva som er mest praktisk for eieren

Men når en hund ikke fungerer, man har gjort en ærlig innsats. Tenker man da på hunden når man lar den leve i sin egen frykt?

Floka:

Jeg synes altfor mange har for høy terskel på å avlive. Pelskåpa sier det så fint, en død hund har ikke vondt. Og jeg vil føye til at det er dyrs privilegium å få slippe når livet blir vondt å leve. Være seg fysisk sykdom eller mental brist. Og må innrømme at jeg har ikke så mye respekt for folk som lar hunder som er aggressive (driter i hvorfor) mot folk får leve, og enda mindre for de som omplasserer hunder som er aggressive mot folk. Man gir ikke ett sånt ansvar videre til noen!

 Om ikke hunden eller eieren har det godt, hvorfor er det så j***** ille å avlive??? Alle sier jo her inne at det er overproduksjon av hunder, så hvorfor samle på de som utgjør en risiko utover normalen? Mulig jeg er kynisk og kald, men stakkar meg er oppvokst på landet hvor avliving og slakting er en hverdagslig sak. og ikke i storbyen hvor man blir rystet av å se en skrott bli partert og stekt til middag;) (fikk lyst på rådyrsteik nå ja;))

Hvorfor det er så ille å avlive?  Fordi dyret har et liv, et liv som er like mye verdt som alle andre liv..  Fordi hunden også har EGENverdi! derfor "samler" man på hunder som kanskje ikke er helt normale.... fordi de fortjener at noen gir dem en sjangse... akkuratt som med mennesker!!

åh nei, det glemte jeg... mennsker er det eneste som betyr noe her i verden, på en eller annen mystifistisk måte ble vi som det eneste levende vesenet på denne planeten som har verdi...  :O

ralfdog:

 

diggidog:

 

Man må ærlig og oppriktig tenke på hundens beste, og ikke hva som er mest praktisk for eieren

 

 

Men når en hund ikke fungerer, man har gjort en ærlig innsats. Tenker man da på hunden når man lar den leve i sin egen frykt?

ikke fungerer? for hvem?

Hvis man har en hund som ikke har det godt av div årsaker, om man gjør alt i sin makt, uten at det nytter.... og man da velger avlivning så gjør man jo det som er best for hunden...

og det er ingen uenig i at er feil

diggidog:

 

ikke fungerer? for hvem?

Hvis man har en hund som ikke har det godt av div årsaker, om man gjør alt i sin makt, uten at det nytter.... og man da velger avlivning så gjør man jo det som er best for hunden...

og det er ingen uenig i at er feil

Ok.

Jeg sitter egentlig med ett helt annet inntrykk etter å ha lest innleggene dine. Og det er at hunder skal holdes i live fordi livet dems har like mye verdi som mennesket.

Synes det i noen tilfeller grenser til vanskjøtsel og det som verre er jeg når man på død og liv ikke skal avlive. Ett menneske har faktisk muligheten til å velge å ikke leve mer, det har ikke hunden. Den er prisgitt ett menneske... Jeg hadde ikke maktet å leve om jeg gikk med konstant angst for å bli forlatt eller om noen skulle komme til å bøye seg ned til meg.... La de som tydeligvis sliter skikkelig slippe... De kan nemlig ikke velge selv om de vil begrave seg under dyna i to uker...

Mange av dere som er veldig mot avlivning synes og det er stor overproduksjon av hunder... Hvorfor skal man da "samle" på de individene med tydelige mentale bister???

Og når det gjelder hunder som er aggresive på folk, jeg har ingen respekt for de som velger å "prøve å fixe dem". Enda mindre de som omplasserer hunder som biter. Og jeg bryr meg ikke om hvorfor de biter folk (medmindre de biter i tydelig selvforsvar, og at hunden i utgangspunktet er stø), det er enkelt og greit ikke lov.

ralfdog:

 

diggidog:

 

 

 

ikke fungerer? for hvem?

 

Hvis man har en hund som ikke har det godt av div årsaker, om man gjør alt i sin makt, uten at det nytter.... og man da velger avlivning så gjør man jo det som er best for hunden...

og det er ingen uenig i at er feil

 

 

Ok.

Jeg sitter egentlig med ett helt annet inntrykk etter å ha lest innleggene dine. Og det er at hunder skal holdes i live fordi livet dems har like mye verdi som mennesket.

nei, de bør ikke holdes i live hvis de har det vondt... selvfølgelig ikke!

det skrev jeg jo flere ganger???

De siste trådene om avliving synes jeg det står respekt av valget eiere har gjort.

Veien dit har vært lang og de har prøvd det meste og det har vært siste utvei.

Alle har ikke livets rett og jeg synes det er trist med de som absolutt skal beholde hunden tross fare for at de går til angrep på mennesker eller er så syke at de ikke har det bra,det er egoisme.

Jeg hadde slitet veldig hvis jeg visste min hund kunne angripe når som helst og hadde skadet et menneske,bare fordi jeg på død og liv mente det ikke var riktig.

Det er ikke snakk om for de aller fleste og bare avlive uten at man virkelig har prøvd.

Terskelen skal self.være høy for å gå til det skrittet,noe jeg synes det virker som det er.

diggidog:

 

nei, de bør ikke holdes i live hvis de har det vondt... selvfølgelig ikke!

det skrev jeg jo flere ganger???

 

Men kjære deg.. I første innlegget ditt skriver du at du har lest mange avlivingstråder i det siste. Jeg har lest dem jeg og, samt skrevet en. Og i neste settning starter du med at veien til dyrlegen for avliving er for kort. Er den det? Utifra hva du har lest liksom... For du er jo trist etter å ha lest dem, du skrev jo det.

ralfdog:

 

diggidog:

 

 

 

nei, de bør ikke holdes i live hvis de har det vondt... selvfølgelig ikke!

 

det skrev jeg jo flere ganger???

 

 

 

Men kjære deg.. I første innlegget ditt skriver du at du har lest mange avlivingstråder i det siste. Jeg har lest dem jeg og, samt skrevet en. Og i neste settning starter du med at veien til dyrlegen for avliving er for kort. Er den det? Utifra hva du har lest liksom... For du er jo trist etter å ha lest dem, du skrev jo det.

jeg har ikke lest din..  men jeg har lest flere historier også på andre forum enn Canis, og i mange av tilfellene er veien for kort ja...

ikke alle... 

jeg burde ha skrevet "ofte er veien for kort"

fornøyd?