Huff, mulig dumt av meg å lage en helt egen tråd om dette, men jeg er lei.
Ikke lei bikja, men lei de kravene jeg hadde satt til meg selv før jeg fikk henne. Vi skulle konkurrere i lp og ag, være kjempeaktive i klubb osv osv osv.
Jeg hoppa rett inn i styret i hundeklubb uten å ha snøring på hva det dreide seg om, satt å bestilte dommere 1 mnd etterpå, var med og arrangerte utstillingsom en av 10 stk som var med og arrangerte.
Arrangerte og lp/ag stevner. Dette er mye jobb og det ble mange møter o.l, samtidig trener vi ag og lp flere ganger i uka for å nå opp dit alle de andre i klubben er. Og jeg har mista mer og mer interesse.
Bikkja mi er heller ikke det beste materialet å bruke til det,hun er flink, men ikke flink no liksom. Er veldig vanskelig å få henne til å jobbe uten belønning klar. Agility elsker hun, men det mangler det lille ekstra som skiller det fra bare hobbybruk.
Nå har jeg mest lyst til at vi bare sakal leke oss på ag banen, kose oss med enkle lp øvelser og gjøre det som er morro. Triks syns vi begge er gøy, men har ikke gjort så mye for vi har trent kjedelige lp øvelser.
Hundeklubb er jeg lei, men plassen er inngjerdet så blir nok fortsatt medlem.
Greia er at jeg føler jeg gir opp, svikter på en måte, men vet ikke hvem jeg svikter. Har lyst å bare kose meg med bikkja, gå turer, herje, kløve, trekke litt og løpe på ag banen bare på morro (klubben har full bane).
Har ingen anelse om hvor jeg vil med dette egentlig, kanskje bare dele det med dere canisere :)
Mulig jeg bare tar pause, ble pangstart på livet i hundemiljø liksom, går det å bli utbrent fra hundemiljø slik man blir utbrent av jobb?
I tilegg var Gaia to håndfuller som valp på toppen av alt arbeidet utenom, så akkurat nå vil jeg egentlig bare ha familiehund og drive litt med det vi vil og syns er morro, ikke presse oss til oppnå noe som helst.
Huffameg for ett rot dette ble, så takk til dere som leste helt ned hit :)

Jeg synes du skal ta to skritt bakover jeg, og finne litt tilbake til gleden med å ha hund.. Du kan jo fortsatt hjelpe til i klubben, men det må være lov å si nei om noe ikke passer.. Gi deg fri fra konkurranser og stevner og KOS dere!  Så kanskje lysten på mer kommer tilbake om en stund? 

Mye svinger her i livet. Så også med interesser. Så gjør det du føler er rett NÅ og som motiverer deg NÅ.  Ikke kast bort tid på noe som bare føles som et ork.....Hunden er kompis, og henger med deg uansett hva du finner på, og har garantert utbytte av det så lenge du er ærlig motivator. Og er du i godt humør, merker hun det og gleder seg med deg. Mister du piffen greier du ikke lure henne uansett. Og du svikter ingen. Slike aktiviteter er basert på den enkeltes genuine inetresse. Så den du svikter er deg selv hvis du tvinger deg til å drive med noe du ikke er motivert for.

Løp i skogen med bikkja du! Og lytt til fuglesangen og trekk inn frisk luft.

Gleden med å ha hund er der, hun er akkurat blitt den hunden jeg ønsket meg ( minus litt førerorientering da) og jeg sitter i styret i klubben så må nok holde ut til perioden er over og jeg har skaffet x antall dommere til flere r fremover + skrivere og ringsekretærer. Vanskelig å si nei når man bare er 10 aktive og må holde økonomien i klubben igang.
Men takk skal du ha:) Godt å få litt støtte her før jeg tar det med de ihuga folka i klubben. Blir nok ikke like lett det.

Jeg syns det høres ut som om du svikter deg selv og hunden mest med det du gjør akkurat nå jeg. Misforstå meg rett.. det er ikke kritikk... jeg skjønner bare ikke, hvorfor dere ikke gjør det dere begge har lyst til, istedet for det du foventer av dere, og kanskje føler på at omgivelsene forventer :) ( eller jo.. jeg skjønner det.. jeg prøver bare å si at du ikke trenger  gjøre det ) :)

Gjør deg og hunden en tjeneste.. kos dere, lek dere... vær hund og eier.. ikke hund og trener. Finn tilbake til gleden ved å være sammen. For det er jo DET hundehold handler om :)

Om lysten til å konkurrere, og trene frem mot det kommer tilbake.. kandere bare ta opp tråden igjen.. noen hakk klokere ;)

Å gå på akkord med seg selv, fører aldri noe godt med seg. Tillat deg selv å nyte å ha hund, uten å dra med deg dårlig samvittighet, for hva du TRODDE det skulle inneholde :)

Jeg har full forståelse for det du skriver Nemi-XX - det høres ut som du har blitt litt utbrent rett og slett.

På 90 tallet trente jeg både Lydighet og Agility, selvfølgelig med den intensjonen å gjøre det bra. MEN så kom det en dag, bronsemerket, når jeg plutselig innså at dette gjorde meg stressa! Jeg ble frustrert og så at hunden min rett og slett ikke hadde satt seg de samme målene som jeg hadde, og ´gleden´ var borte fra blikket hennes. Etter denne dagen (og bestått bromsemerke) gjorde vi kun ting for gøy og i vårt eget tempo, og det har jeg aldri angret på i ettertid :-)

 Canisere er flotte mennesker altså. Tusen takk skal dere ha :) Fornuft som kommer ut av tastaturene deres nå. De andre i klubben er folk som virkelig brenner for dette og har 3-4 hunder hver de trener og konkurrerer med mens de styrer med å drive klubben. Men dette er ildsjeler og det er ikke jeg akkurat nå. Skal manne meg opp og ta en prat med dem. Blir de sure (sære folk i hundemiljøer ;) så får jeg bare kutte hele greia og bare ha en bestevenn i bikkja :) Er egentlig bare gjerdet og agilityutstyret som frister, men snart er båndtvangen over og agilityutsyr til hobbybruk snekrr jeg lett selv :)

Man kan bli litt lei av å sitte i styrer og være med å arrangere ting. I tillegg til å trene egen hund og ha treninger for hundeklubben + møter osv..

Selv satt jeg i styret i 2 klubber, begge med arrangering av stevne + openshow. Og ting skulle være ferdig samme helg.

Tilslutt syns jeg det ble for mye og med tanke på at jeg planla ny hund, så valgte jeg å gå ut fra styret i hundeklubben. Og heller bli igjen i den andre klubben for å jobbe for rasen.

Syns det var en bra løsning for meg å trappe ned litt på styret fronten, men selvfølgelig hjelper jeg fortsatt til, bare uten det administrative.

Ta deg litt fri fra styre og stell, og få tilbake treningsgløden, dette er jo hobbyen vår og det skal jo være gøy for eier og ikke minst hunden.

Er det EN ting jeg har lært i 2011 så er det at enhver lystbetont ting kan for meg bli knust og bli en negativ ting hvis pliktfølelsen er det som overtar styringen.

Jeg foreslår å la hund være hund, ta en god pause og se om du og hunden finner tilbake til den opprinnelige positive hobbyen det skulle være for dere :)

De fleste av oss har vært der :)

Odd Børretzen skriver om slike dager at:

Da drypper det fra dekket og ned på loffen,
og det er skorpe på leverposteien, og alt er´kke bare vått -
det er dertil totalt hensiktsløst.

Og når det drypper fra dekket og det er skorpe på leverposteien - ja da rever man seil og gjør noe annet imens. Ta en pause fra alle ambisjoner om å bli "verdensmester" i alt og kos deg med hunden din. 

Nå skjønner jeg hvor jeg ville med dette :) Lufte det for andre litt over gjennomsnittet interreserte hundefolk. Og ser nå at det lureste er å trappe kraftig ned. Kan jo hende jeg en dag får den driven som må til for å holde på slik som nå.
Kjenner en viss panikk når det kommer til dommere og utstilling, hadde vært dommeranvarlig på 2 utstillinger før jeg i det hele tatt visste hvordan utstilling foregikk. Hadde ikke tid å se på ringene engang.
Er ikke morro å ha ansvar for noe man ikke vet noenting om.

Synes også du bare bør ta livet med ro framover, gjør det du har lyst til, bikkja bryr seg ikke det døyt om HVA dere gjør, så lenge det er gøy og dere gjør det sammen :)

Bikkja mi elsker f.eks. å trekke i spann. Men det er jo like gøy å kløve, gå tur i parken, tur på fjellet eller kappløpe i hagen?

Nemi-XX:
Greia er at jeg føler jeg gir opp, svikter på en måte, men vet ikke hvem jeg svikter. Har lyst å bare kose meg med bikkja, gå turer, herje, kløve, trekke litt og løpe på ag banen bare på morro (klubben har full bane).

Å herlighet som jeg kjente meg igjen i dette! Valpen kom, på valpekurs ble jeg sterkt oppfordret til å "gå videre", talentfull hund, må vite! Agilitybanen kjempegøy men utfordrende fordi vi har ikke stålkontrol på lydighet, og litt stressende å skulle være flink der med en ellevill og kjempeglad hund. Lydighetsklubben var gode på positiv forsterkning av hund, men burde kanskje tenkt på at mennesker kan trenes på samme måte.... selvtilliten var knust og gråten i halsen i flere uker etter forsøk på å komme inn i lydighetsmiljøet.

Og så spurte jeg meg selv,- hvorfor var det egentlig jeg fikk hund? Jo, for å ha noen å gjøre mine kjekkeste ting i lag med! Noen som alltid ville bli med på tur, og tulle og hoie i skogen og bade med masse plask og sitte på varden på de høyeste toppene. Det hadde jeg helt glemt, fordi jeg var så opptatt av passeringstrening og gå pent og innkalling og snubling i langline.

I sommer har vi ikke trent noe som helst "formelt". Men vi har gått på uterestaurant, tatt mange ferger med masse folk, gått masse fjellturer og har bedre kontakt enn noensinne. Og vi har det endelig utrolig gøy sammen!

Lykke til, Nemi-xx!

Red: Ser at jeg svarer på noe litt annet, din utfordring gjelder jo litt å ha mange formelle verv. Men uansett, moralen er den samme ;-))

Livet er for kort. Lett å føle med deg i forhold til følelsen av å svikte, pga høye ambisjoner. Det står derimot stor respekt av å være ærlig mot seg selv, å velge å "gi opp" - det er lov å ombestemme seg. Igjen, og igjen, og igjen.

Zakk: Utfordringer min gjelder akkurat det du skriver+ de vervene. Kjenner meg godt igjen i alt du skriver her :) Gikk opp for meg nå i sommer at dette var ikke gøy, ikke slik det skulle være liksom.

Men det er mitt liv, min hund og jeg har tenkt å kose meg med det. Brukt to år snart der jeg hele tiden har drivi med ting jeg ikke kan og prøvd å oppnå resultater mest pga at alle andre gjør det.
Er jo voksen så må vel bare være det og sette foten ned.
Håper det lar seg gjøre rimelig smertefritt, har jo fått erfare i denne tiden at ihuga hundefolk kan være skikkelig sære. Men om "klikken" vil bli mugne så får de bare bli det. Jeg og bikkja blir nok lykkeligere, og det er det som teller.

Nemi-XX:Brukt to år snart der jeg hele tiden har drivi med ting jeg ikke kan og prøvd å oppnå resultater mest pga at alle andre gjør det.

Nemlig! Og det ser jo gøy ut også,- men som du sier, det er utrolig slitsomt å hele tiden gjøre noe man ikke kan, samtidig som man skal lære opp en hund... (i noe man ikke kan, men prøver å lære selv...) Bedre å ta hunden med på noe man kan, da, kanskje! Som, for mitt vedkommende, fjell og friluft og greier.

Nettopp :) Godt å ha fornuftige forståelsesfulle folk på nettet en lørdagskveld :)