Sitter å ser på TLC nå og der er det en sak om to presa canarioer som angrep en kvinne i oppgangen i blokka si. Eieren, en dame hadde luftet de på taket og var på vei ned i leiligheten igjen da de angrep..

Så sitter jeg å lurer på hva det er som får to slike hunder til å angripe uten noen som helst grunn? For jeg mener at det ikke er en grunn å gå til angrep bare man møter andre beboere i oppgangen. Hunder bør takle såpass uten å gå til angrep..

Så er det det med å eie for store/for mange osv hunder i forhold til hva man klarer å takle selv. Man bør jo ikke gå med mer enn man klarer å kontrollere? Hva tenker dere?

Synes dere det er greit å ha så mange/store hunder man vil, selv om man ikke skulle klare å kontrollere de hvis noe skjedde på tur osv?

Det kommer jo helt an på om dette er aktive hundemennesker og hundene var kurset, mentaltestet osv. Jeg synes ikke det er forsvarlig at en liten dame går tur med to utrente Neapolitanske mastiffer, f.eks. 

Eksteriøravlen har større konsekvenser i enkelte raser enn i andre.

Noen raser BØR vektlegge gemytt fremfor pene bein:)

Og dette er en av  noen av de.

Enkelte store voktere bør ikke avles på engstelige, nærvøse individer. Fordi de er for store til at folk kan ha fysisk kontroll på de.

Det var ikke Diane Whipple saken det dreide seg om da?

(to skarptrente presa-blandinger som drepte ei dame)

Jeg har en mops på 10 kg, siden jeg selv veier 35 kg og er 1.50 høy. Ser ikke for meg at jeg noen gang stoler på meg selv til å gå til innkjøp av en dobermann akkurat.

Jeg syns ikke at størrelsen på en hund er det avgjørende, men gemytt og mental stabilitet/nervestyrke. De periodene jeg har hatt store vorsteh, har jeg gått tur med opptil 100 kg hund på en gang, og hatt kontroll. Og jeg er en normalt slank dame på 1.63.

Velger man raser med skarpere gemytt, så må man ta seg jobben med å dressere dem rett. Og å vurdere om de individene man har er stabile nok til å møte andre to-og firbente i tursituasjoner.

Jeg syns det blir feil å skylde på størrelsen når noe går galt. Det har jo med hundens menalitet, eierens kontroll og fint lite med fysisk styrke å gjøre.

Om en stor hund, eller to, angriper og skader/dreper et menneske uprovosert vil jeg tørre å påstå at det er større problemer knyttet til forholdet hund - menneske enn at mennesket er for svakt til å holde hunden(e) tilbake.

Det er ingenting i veien for å ha mange store hunder eller gå tur med en neve giganter. Problemet oppstår når hundene ikke er sosialiserte, ikke har kontakt med eier, har en fucked-up psyke, eier ikke bryr seg, eller har feil intensjon bak hundeholdet. Da får man hunder som ingen kan kontrollere og som betyr trøbbel. Uansett størrelsen på hunden, eller antallet.

Jeg er litt enig i det med str, samtidig, hvis man har en mops f. eks. er det jo lett å bare holde den igjen. Tviler på at meg på 35 kg klarer å holde igjen to illsinte leonbergere hvis de bestemmer seg for noe f. eks. Og ja, selvfølgelig, de bør jo være dressert osv,men man kan jo aldri stole 100% på en hund, så da syns jeg man skal være sikker på at man kan holde de hvis det skjer noe.

Sau:

Jeg er litt enig i det med str, samtidig, hvis man har en mops f. eks. er det jo lett å bare holde den igjen. Tviler på at meg på 35 kg klarer å holde igjen to illsinte leonbergere hvis de bestemmer seg for noe f. eks. Og ja, selvfølgelig, de bør jo være dressert osv,men man kan jo aldri stole 100% på en hund, så da syns jeg man skal være sikker på at man kan holde de hvis det skjer noe.

Hvis du føler at du ikke evner å ha kontroll på en hund pga størrelsen, så bør du selvfølgelig droppe å ha hunder større enn 10 kg.

Mye handler om å kjenne hunden, og kjenne seg selv og sine egne evner og begrensninger.

Legger for øvrig merke til at de av oss som har eller har hatt store hunder ikke ser på størrelsen i seg selv som et problem. Mens de med små hunder gir uttrykk for angst for størrelse.....

Tyri: Jo det var den saken det handlet om ja. Forferdelig sak..

Sau: Det er poenget mitt. At man bør ha en hund man kan ha kontoll på HVIS noe skulle skje. Og det er vel logiskt at jo større en hund er, jo sterker er den, og HVIS det da skulle oppstå en situasjon som gjør hundene farlige, samme hvor godt dressert de er, så blir det vanskeligere å ha kontroll på dem?

Ting kan skje uansett hvor godt dressert hundene er. Det er det jeg mener.. Man har jo et ansvar som eier av hunden, og derfor burde man kanskje klare å holde igjen hunden hvis den skulle reagert negativt på noe.

Hvis man ikke skal ha større hund enn at man har fysisk kontroll på den uansett situasjon, så burde vel ingen ha hunder på over 35-40 kg? For du trenger ikke mer enn en stor retriever for å dra overende en voksen mann... Så sånn sett er jeg vel på grensen med mine 36 kg hund til sammen.... Og er vel gal som ønsker meg 40-50 kg til.

Det handler vel ikke bare om størrelse, men rase-egenskaper??... 2 Presa Canario hunder, sannsynligvis trent til vokting i en blokk?

Jeg tror sunn fornuft er veien å gå; både med tanke på rasevalg og hva man som eier har kapasitet til :-)

og forsåvidt styrken har alt å si når hunden ikke gjør som den skal. Det har selvfølgelig ingen betydning når hundene gjør som de skal og oppfører seg pent:)

Å håndtere en fryktaggresiv 50 kiloshund er like umulig om man selv veier 50, 60 eller 90 kilo. For å være ankervekt må det flere hundre kilo til som brems. Hvis eier derimot er sterk nok til å få løftet hunden opp og få båret den avgårde har man en mulighet:)

Så samboeren min kunne hive frk. fryktaggresiv på skuldren og labbe avgårdet med henne. Jeg kunne ikke det:) men jeg brukte samme teken i enkelte farlige situasjoner på 30 kilosen min i sin tid:) I dag hadde jeg vel knapt klart å hive 30 kilo opp på nakken:) så sånn sett er en sterk og veltrent hund stor i forhold til oss ned på nokså lav vekt.

Min lille potente 30 kilos dro meg på maven tvers over to fotballbaner før han syns mine 50 kilo var ubehaglig nok å dra på til at han stoppet. Og tyngden min hadde han godt plassert i kjettingdelen foran på halvstrupebåndet sitt. For jeg holdt godt fast i halsbåndet på hver side av halsen hans. Og han kjente meg godt nok til å vite at jeg uansett ikke ville slippe:)

Og han var ikke engang sint i situasjonen. Bare ivrig. Kontroversen vår gjaldt en fotball:)

Så hva de egentlig kan gjøre, fysisk sett er noe helt annet enn hva de oftest gjør. Enten det skyldes at de ikke er klar over sin egen styrke:) eller det skyldes at de aldri ser noen grunn til å bruke den styrken. Helt greit at majoriteten av hundene er der.

Men det endrer ikke forholdet for de som ikke er det.

Zapp:

 

Så hva de egentlig kan gjøre, fysisk sett er noe helt annet enn hva de oftest gjør. Enten det skyldes at de ikke er klar over sin egen styrke:) eller det skyldes at de aldri ser noen grunn til å bruke den styrken. Helt greit at majoriteten av hundene er der.

Det er derfor det er viktig å kjenne sine egne hunder og seg selv og sine egne begrensninger FØR man anskaffer seg hund. Uansett størrelse.

For øvrig har jeg ikke hatt problem med å holde igjen summen av 100 kg jakthunder som har fått øye på katt....med BAGGEN rundt hoftene -hundene festet i dette - og ved å sette meg rett ned på rumpa. Og nei-jeg veger ikke 100 kg.....

Etter min mening skal det sabla mye til for å ha fullstendig fysisk kontroll på en hund. Selv om man greier å hlde den igjen så kan jo faktisk bånd/sele ryke om hunden er 10 eller 50 kg.
Så det beste er å dressere bikkja godt, kjenne sin hund og bruke skikkelig utstyr.

Pelskåpa:

 

Zapp:

 

 

Så hva de egentlig kan gjøre, fysisk sett er noe helt annet enn hva de oftest gjør. Enten det skyldes at de ikke er klar over sin egen styrke:) eller det skyldes at de aldri ser noen grunn til å bruke den styrken. Helt greit at majoriteten av hundene er der.

 

 

Det er derfor det er viktig å kjenne sine egne hunder og seg selv og sine egne begrensninger FØR man anskaffer seg hund. Uansett størrelse.

For øvrig har jeg ikke hatt problem med å holde igjen summen av 100 kg jakthunder som har fått øye på katt....med BAGGEN rundt hoftene -hundene festet i dette - og ved å sette meg rett ned på rumpa. Og nei-jeg veger ikke 100 kg.....

Det skyldes hverken vekta eller styrken din:) bare at hundene kapitulerer for "stoppen" de kjenner i båndet.

50 kilosen min kunne ha flyttet 500 kilo på sitt råeste. Og hun kapitulerte IKKE for stopp i båndet:) fordi hun hadde LÆRT at hun kunne flytte på ting. Og fordi hun hadde lært at mennesker veide for lite til å representere noe vesentlig problem i en fremrykning.

Så hvorvidt en hund lar seg stanse av følelsen av et napp i båndet eller ikke handler om hundens mentalitet og læring eller ikke læring av hva som er mulig, kontra hundens vilje til hva nå enn den skal ved fremrykningen sin.

Jeg har dinglet oppi tretoppene i mavebelte og strikk etter henne uten at det har vært fryktaggresjon:) Men bare jakt:)

Antagelig var det feil hardhet i den strikken, men det var forsåvidt ganske morro å bli løftet høyt opp i lufta og henge der etter "bulldoseren" min som bare var på rådyrjakt med meg på slep. Jeg forsøkte bremse ved å ta takk i greiner og tretopper som suste forbi mens samboeren løp så fort han kunne etter og forsøkte få tak i meg, for å få stoppet ferden:)

Så når de først har lært hva de "egentlig" kan gjøre, så gjør de det fort i andre situasjoner enn den de fikk læringen av.

Så at mange hunder er såpass myke at de kapitulerer for et realt nøkk i båndet som blir konsekvensen når båndlengden er oppbrukt og eierens vekt er merkbar betyr ikke at en hund som har lært at det fint går an å løpe vidre påtross av ankeret ikke vil gjøre det. Om så bare for en god liten jaktøkt.

Derfor surrer men fast båndet om en stor unghund er garantert å kunne gjøre et utfall. Så den får ærfaringen av at eier veier et tonn. Og ikke 50-60 kilo.  Så mange hunder tror det. Fordi det er det de har ærfart. Men så lettlurte er jo ikkje alle:)

Zapp:

Det skyldes hverken vekta eller styrken din:) bare at hundene kapitulerer for "stoppen" de kjenner i båndet.

50 kilosen min kunne ha flyttet 500 kilo på sitt råeste. Og hun kapitulerte IKKE for stopp i båndet:) fordi hun hadde LÆRT at hun kunne flytte på ting. Og fordi hun hadde lært at mennesker veide for lite til å representere noe vesentlig problem i en fremrykning.

Så hvorvidt en hund lar seg stanse av følelsen av et napp i båndet eller ikke handler om hundens mentalitet og læring eller ikke læring av hva som er mulig, kontra hundens vilje til hva nå enn den skal ved fremrykningen sin.

Jeg har dinglet oppi tretoppene i mavebelte og strikk etter henne uten at det har vært fryktaggresjon:) Men bare jakt:)

Antagelig var det feil hardhet i den strikken, men det var forsåvidt ganske morro å bli løftet høyt opp i lufta og henge der etter "bulldoseren" min som bare var på rådyrjakt med meg på slep. Jeg forsøkte bremse ved å ta takk i greiner og tretopper som suste forbi mens samboeren løp så fort han kunne etter og forsøkte få tak i meg, for å få stoppet ferden:)

Så når de først har lært hva de "egentlig" kan gjøre, så gjør de det fort i andre situasjoner enn den de fikk læringen av.

Så at mange hunder er såpass myke at de kapitulerer for et realt nøkk i båndet som blir konsekvensen når båndlengden er oppbrukt og eierens vekt er merkbar betyr ikke at en hund som har lært at det fint går an å løpe vidre påtross av ankeret ikke vil gjøre det. Om så bare for en god liten jaktøkt.

Derfor surrer men fast båndet om en stor unghund er garantert å kunne gjøre et utfall. Så den får ærfaringen av at eier veier et tonn. Og ikke 50-60 kilo.  Så mange hunder tror det. Fordi det er det de har ærfart. Men så lettlurte er jo ikkje alle:)

 

Men hvis du ikke har kontroll på hundene dine så bør du jo heller ikke ta dem med ut i situasjoner der du KAN miste kontroll!

Jeg har ennå til gode å miste kontroll når jeg har hundene mine i kobbel. Vel har jeg måttet ty til-dessverre - aversive metoder ved et par anledninger her i verden, men kontrollen har jeg nekta å gi fra meg. Enkelt og greit.

Jeg er oxo 163 og normalt slank og jeg stopper LETT mine to, som tilsammen utgjør 90 kg! Det handler om dressur på dyrene sine, god vekt-teknikk (utviklet gjennom håndtering av hest) og det at man faktisk SER dyret sitt FØR noe skulel skjedd.

Min ene kan lett gjøre et utfall mot en hund i passeringsøyeblikket og da hiver den andre seg på pga "gruppepress". Om jeg da sover i timen så vil jeg ha et problem. Men med å lese hunden FØR det smeller, er jeg helt trygg i alle passeringssituasjoner. Og jeg har erfart at der jeg alikevel blir overraska, holder jeg de fint igjen ved hjelp av vektforflytning/teknikk og stemmen min.

I min bekjentskapskrets er det et par med en tjukk GSD og de sliter med å holde han, de blir stadig vekk overraska av hans utfall og jeg drister meg til å kalle de SVIMINGER! Spes når det kommer til den hunden ;)

Så kontoll er ikke basert på individets størrelse, men på folka som eier dyret. Er mange små hunder som har full kontroll på sine eiere, uansett hvor store disse eierne er og det er mange store hunder som eier har full kontroll på. Jeg blir "opprørt" når eiere ikke har kontroll og mestrer hudeholdet sitt, uansett størrelsen poå hunden.

Pelskåpa:Det er derfor det er viktig å kjenne sine egne hunder og seg selv og sine egne begrensninger FØR man anskaffer seg hund. Uansett størrelse.

Jeg kunne ønske noen kunne sagt dette til hun ene flisa av ei jente som går rundt med verdens snilleste mastiff, som alltid går med pigg fordi hun jenta både mangler evne til å oppdra hunden OG holde igjen all gleden i hunden...

Det handler ikke om kontroll:) Hadde jeg klart å åpne kjeften å få slengt ut en kommando:) så hadde hunden respondert på den. Men dette skjedde rundt en sving. Hunden rundet svingen FØR meg pga lengden på strikken og så rådyret før jeg så det. Dermed var hun i farta før jeg fikk gjort noe annet enn å løpe etter......for å ikke gå på trynet av nappet som ville måtte komme. Jeg tror strikken var for myk:) for den ble lenger og lenger, før den tilslutt bare sa spjong liksom og jeg ble sendt til værs. Og hengende der oppi lufta i full fart fremover hadde jeg bare ikke talens makt:)

Man HAR oftest ikke det i sånne situasjoner:)

Så det er så fjollete å høre om kontroll fra noen som aldri har opplevd at en hund gir jernet totalt og fullstendig. Som om dette har noe som helst med trening eller lydighet å gjøre.

Bulldoseren hadde gått lydighet til bronsemerket da hun var 1 år:) men får man ikke gitt noen kommando? så får man ikke kommunisert værbalt med hunden. Og om hunden da ikke er trent med aversiver, som rykk i båndet. Så er ikke stramming i båndet tema for hunden. Rent dressurmessig.

Så poenget er at selvom man har en fungerende stå-kommando:) så virker den jo ikke usagt?

Zapp:

Det handler ikke om kontroll:) Hadde jeg klart å åpne kjeften å få slengt ut en kommando:) så hadde hunden respondert på den. Men dette skjedde rundt en sving. Hunden rundet svingen FØR meg pga lengden på strikken og så rådyret før jeg så det. Dermed var hun i farta før jeg fikk gjort noe annet enn å løpe etter......for å ikke gå på trynet av nappet som ville måtte komme. Jeg tror strikken var for myk:) for den ble lenger og lenger, før den tilslutt bare sa spjong liksom og jeg ble sendt til værs. Og hengende der oppi lufta i full fart fremover hadde jeg bare ikke talens makt:)

Man HAR oftest ikke det i sånne situasjoner:)

Så det er så fjollete å høre om kontroll fra noen som aldri har opplevd at en hund gir jernet totalt og fullstendig. Som om dette har noe som helst med trening eller lydighet å gjøre.

Bulldoseren hadde gått lydighet til bronsemerket da hun var 1 år:) men får man ikke gitt noen kommando? så får man ikke kommunisert værbalt med hunden. Og om hunden da ikke er trent med aversiver, som rykk i båndet. Så er ikke stramming i båndet tema for hunden. Rent dressurmessig.

Så poenget er at selvom man har en fungerende stå-kommando:) så virker den jo ikke usagt?

Men jeg har opplevd flere ganger at hunden GIR JERNET.

Og likevel greidd å ha kontroll.Uten at jeg trener med aversiver. (det er vel derfor de har virket de få gangene jeg har vært nødt til å bruke dem...)

Så du kan ikke forsvare dine erfaringer med at andre ikke har hatt hunder som har "tatt av". Det blir litt dumt.....

Jeg hadde ikke hentet nr tre om jeg måtte belage meg på å gå ut med to sammen. Nå er sjansen for å få en Ataham til svært liten men allikevel. Å si at det er fysisk mulig for ett menneske på 60 kg å stoppe 100 sånne  kilo OM krisa er ute å går blir litt å tro på julenissen. I forhold til dette med 100 % kontroll: Sammenlikn litt med bilkjøring,bilen har en 100 % kontroll over,en får ikke ta den ut på veien alene uten sertifikat,den har ingen egne meninger og trenger en sjåfør for å bevege seg. Allikevel skjer trafikkulykker hver dag...

Zapp:

Eksteriøravlen har større konsekvenser i enkelte raser enn i andre.

Noen raser BØR vektlegge gemytt fremfor pene bein:)

Og dette er en av  noen av de.

Enkelte store voktere bør ikke avles på engstelige, nærvøse individer. Fordi de er for store til at folk kan ha fysisk kontroll på de.

Jeg syns ikke noen raser skal avles på engstelige, nervøse individer. Ikke så mye for at vi skal kunne ha fysisk kontroll, men mest fordi engstelige og nervøse hunder ofte har et dårlig hundeliv. Jeg synes fokus på størrelse blir litt feil her.

Det kan da ikke være BARE dine hunder, Zapp, som gir jernet??? Og hva mine og naboens hunder kan gjøre vet du jo fint lite om, så fjollete-kommentaren var dum.

Inge har 100% kontroll over noe i livet uansett, men sine egne hunder må man kunne stoppe; ikke bare plutselige rykk rundt en sving/et hjørne, men i andre situasjoner oxo.  Og at man kan stoppe/holde igjen noe som er tyngre enn seg selv er fullt mulig. Og om man blir rykket ut av balanse, så finner man da fort igjen stemmen sin og får stoppet det hele med den.

I kampsport (som jeg driver med) har ikke vekt NOE å si, men teknikk! Og der hamler jeg greit opp med de som er det dobbelte av meg selv....

Etter jeg ble voksen så har jeg ALDRI blitt slept med noe sted av noen hunder (og helle rikke hester).