Nå tørr jeg å skrive om temaet, siden jeg vet at det er flere som meg på forumet :)

Vi kjøpte oss Balder sammen, de første 3-4 månende var min kone og Balder særdels knyttet sammen. Jeg slet faktisk med å komme til, og det ble nesten hunden hennes, på en måte. Men det dyret der vokste jo opp og ble en stor slamp av ett udyr. Vi var kanskje litt for "flinke" til å hilse på folk og hunder, og forventningene til Balder ble deretter. En dag min kone var ute i grøfta slik at Balder skulle tisse, så han en katt. Vi har bilder av sårene på skuldre og albuer fremdeles, ho har arr der nå. En liten periode etter hadde ho han med på tur hvor ho møtte en eldre dame som var redd hund, det var ganske ubehagelig for ho da Balder skulle hilse på denne damen. Og da ho falt en gang til seinere når ho var gravid så sa ho stopp. Oppå dette hadde han spist opp en sofa (++) .. Omplassering og alt det der var på trappene, ho hatet hunden ho hadde elsket ikke langt tilbake. Balder var som alle andre unghunder, bare litt større.

Nå har han rundet 2 år og er ett prakteksempel for rasen. Han er blid, hyggelig og glad i dem fleste. Det som trengtes å jobbe med har blitt jobbet med, og jeg ønsker meg ingen annen hund selvom jeg savner å se de to kose seg. For Balder, han er bare Balder for min kone. Ho gir han det nødvendige, mens jeg gjør alt det morsomme.

Så jeg er i utgangspunktet alene om å elske dette hundeholdet. Ho har resignert. Hadde han blitt påkjørt så hadde ho grått, men som hund i hus så hadde det ikke vært ett tap. For ho og han er absolutt ingen match. Nå vet jeg at ho ikke komme til å lese dette, så derfor kan jeg si det så ærlig :) Jeg gleder meg til den dagen vi har en hund som også engasjerer henne, for meg så har dette blitt ett ekstra knyttet forhold til Balder, og jeg gruer meg over den korte levetiden hans.

Er det noen andre som vil dele noen tanker rundt dette? Hvordan funker det for dere? Hva tenker dere om rasevalg i fremtiden?

Jeg har vært alene om hunden(e) siden 2004. Synes det er helt greit, og for meg har det alltid vært rekreasjon i forhold til mamma/husmorgreier. Også etterhvert ble ungene mer involvert og det er jo topp.

Nå har jeg sambo som har EN funkjson i forhold til hundene; han klapper og koser med dem.:-)

Men ellers er alt mitt ansvar, han er ikke hundemenneske og det har vært klart fra begges side hvordan dette skulle løses. Jeg kan ikke si det plager meg. Han bryr seg heller ikke om rase, bare det ikke er altfor digert og ikke bråker så mye.Han er tydelig glad i hundene, men det er litt sånn "de er søte når de sover" :-)

Du er jo åpenbart veldig opptatt av hund og hundegreier. Kanskje hun har nok med små barn? Det er jo utvilsomt en periode i mammaenes liv hvor hjerner er veldig fokusert på barn, og så mye mer enn det er det ikke plass til.

Vel.. når det kommer til rasevalg så kanskje en litt mindre en som din kone også har sjansen til å håndtere?

Ellers så skjønner jeg på en måte din kone også.. hunden deres satte henne i en potensiell farlig situasjon mens hun gjorde den viktigste jobben i en kvinnes liv, å bære frem deres barn.

De er vanskelig i en slik tilstand/situasjon å tenke rasjonelt og at hunden bare var en hund. Og selv om hun nå kanskje tenker anderledes så sitter nok følelsen etter det som skjedde igjen.

Selv liker jeg å ha det slik du skriver...sambo som er en eneste stor dott (når det kommer til hundehold) kan bareholde seg borte...

håper også at du har lært av dine feil med neste hund nå da (slapp av.. du kommer helt sikkert til å begå nye ;) ) slik at hundeholdet blir mer slik din kone også ønsker det og kan "leve" med.

Huff så kjedelig situasjon da. Husker du skrev om problemene med styrken hans og henne. Har vel egentlig ikke så mye å si jeg.
Her i huset så er det jeg som ELSKER hundeholdet, gubben elsker bikkja, men dette hundeholdet kunne han styrt seg for, jeg tar treningen, lekingen osv. Han lufter og koser. Men slik er det, er bare jeg som drømmer om mere hund, flere hunder, han kune greid seg uten. Men jeg forventer ikke at han skal dele min over gjennomsnittelige interesse for hund. Det er min hobby/livsstil.
Han spiller PS3 jeg trener hund, vi har funnet en rytme i det og det funker for oss, selv om jeg noen gang skulle ønske han var like "på" som meg.

viktigste jobben i en kvinnes liv? hm... 

Jaja.... ivertfall... jeg er også alene om hundeholdet.. Jeg står for all trening, alle kostnader, alt ansvar, all mosjonering... mens han klapper dem og koser litt med dem i sofaen..

det er MIN hobby og mitt ansvar. 

diggidog:

viktigste jobben i en kvinnes liv? hm... 

 

ja, kan du tenke deg noe viktigere enn å bære frem, føde og oppdra barn?

Verden hadde fort tatt en brå slutt uten det...

dogangel:

diggidog:

viktigste jobben i en kvinnes liv? hm... 

 

ja, kan du tenke deg noe viktigere enn å bære frem, føde og oppdra barn?

Verden hadde fort tatt en brå slutt uten det...

 

dogangel:

 

diggidog:

 

viktigste jobben i en kvinnes liv? hm... 

 

 

ja, kan du tenke deg noe viktigere enn å bære frem, føde og oppdra barn?

Verden hadde fort tatt en brå slutt uten det...

 

ja, det kan jeg helt klart... men det blir litt vel O.T å begynne å diskutere det her....

Lykke til TS...  får håpe kona di og hunden din finner tilbake tilhverandre...  det er ivertfall flott at han er den perfekte hunden for deg..

Nemi-XX:

dogangel:

diggidog:

viktigste jobben i en kvinnes liv? hm... 

 

ja, kan du tenke deg noe viktigere enn å bære frem, føde og oppdra barn?

Verden hadde fort tatt en brå slutt uten det...

 

Er nok ikke den viktigste jobben i enhver kvinnes liv. For meg er det mange andre ting som er viktigere.

Skjønner vel egentlig ikke hvorfor v diskuterer akkurat det...

jeg sier jo ikke at det er det eneste som er viktig og at ingenting annet betyr noe...

jeg mente bare at å falle er en ting, men å falle med barn i magen er så mye skumlere! Både pga ansvar for ett liv og pga hormoner så oppleves det mange ganger så mye værre da..

diggidog: 

 

ja, det kan jeg helt klart... men det blir litt vel O.T å begynne å diskutere det her.... 

Det er det.. og ikke bare litt ;)

dogangel:

 

Nemi-XX:

 

 

dogangel:

 

 

diggidog:

 

viktigste jobben i en kvinnes liv? hm... 

 

ja, kan du tenke deg noe viktigere enn å bære frem, føde og oppdra barn?

Verden hadde fort tatt en brå slutt uten det...

 

Er nok ikke den viktigste jobben i enhver kvinnes liv. For meg er det mange andre ting som er viktigere.

 

vekl.. det er det viktigste når du står der med stor mage ;)

 

Skjønner vel egentlig ikke hvorfor v diskuterer akkurat det...

jeg sier jo ikke at det er det eneste som er viktig og at ingenting annet betyr noe...

jeg mente bare at å falle er en ting, men å falle med barn i magen er så mye skumlere! Både pga ansvar for ett liv og pga hormoner så oppleves det mange ganger så mye værre da..

ja, jeg skjønner selvfølgelig det!  ;)

dette var tidenes O.T fra min side.... sorry :P

Du får nesten se på det hele positivt Ralfdog, hadde kona vært 100% oppslukt i Balder kunne det sikkert ført til en del konflikter det også :-)

Det fine er jo at Balder har blitt den perfekte hund og passer greit inn i hverdagen. Og etter som hva jeg forstår liker du å aktivisere han og ta deg av turene etc. Det er jo et pluss :-) 

Selv er jeg alene om hundeholdet, og er nå singel også. Det passer meg utmerket, og den dagen jeg møter en interessant mann igjen skal jeg fortsette og være ´hovedansvarlig´. (Selv om de fleste menn smelter fullstendig når de får en malteser sovende i nakkegropen på dem he he)

diggidog:

dette var tidenes O.T fra min side.... sorry :P

Jeg hadde en blandingsretriever når vi traff hverandre, så det blir noe slikt neste gang vi kjøper hund. Etter veldig mange planer rundt ny hund og rase merker jeg at ho er dritt lei hele maset mitt :) Så mye bunner i hennes erfaringer med Balder, samtidig er ikke interessen like stor for å si det slik. Jeg har forøvrig full forståelse for dette, så ingen missforstår. Men dere skulle sett de første månende vi hadde Balder. Makan til oppslukt duo har jeg aldri sett. Han fikk til og med ligge i sofaen!

Men dere som gjør alt aleine, tenker dere aldri på hvordan det hadde vært hvis partnern var like interessert i hund? Jeg blir alltid så glad når jeg ser mine kone smiler, koser og tøyser litt med Balder.

ralfdog:

Jeg hadde en blandingsretriever når vi traff hverandre, så det blir noe slikt neste gang vi kjøper hund. Etter veldig mange planer rundt ny hund og rase merker jeg at ho er dritt lei hele maset mitt :) Så mye bunner i hennes erfaringer med Balder, samtidig er ikke interessen like stor for å si det slik. Jeg har forøvrig full forståelse for dette, så ingen missforstår. Men dere skulle sett de første månende vi hadde Balder. Makan til oppslukt duo har jeg aldri sett. Han fikk til og med ligge i sofaen!

Men dere som gjør alt aleine, tenker dere aldri på hvordan det hadde vært hvis partnern var like interessert i hund? Jeg blir alltid så glad når jeg ser mine kone smiler, koser og tøyser litt med Balder.

 

jo, jeg tenker på det... og jeg drømmer om at jeg og samboer kunne gått blodspor kurs sammen, kanskje litt agility.... ivertfall gått en tur sammen...

men nei.... ikke sjangs

Han er ivertfall veldig glad i dem.... de ligger i skje under samme dyne om natta og koser hele kvelden i sofaen.

Vi liker begge hund, men kun jeg er hundegal....så hundeholdet er definert som "min greie". Han "skummer fløten" i form av løpeturer, lek når han gidder det, og sporadisk kos med hundene. Men han syns EN hund hadde vært mer enn nok.Og irriterer seg over "uhell" inne, riper i parketten og hår i sofaen...

Det er forsåvidt greit. Jeg trenger et rom som er bare mitt. Vi er begge leger (vi har i perioder jobbet ved samme sykehusavdeling....han har der vært min overordnede.....), begge forsker på samme sted, nesten samme emner, vi liker trening og er engasjert i ungene og fotball/håndball mm. Så hundene er MIN  avkobling også fra mann og barn. Han driver med kano UTEN meg. Alle trenger litt rom for seg selv og sine egne interesser.Så jeg er glad for at hundene er MINE!

Vi kan kunsten å kompromisse. Man får en viss trening i løpet av 20 år....

ralfdog:

 

Men dere som gjør alt aleine, tenker dere aldri på hvordan det hadde vært hvis partnern var like interessert i hund? Jeg blir alltid så glad når jeg ser mine kone smiler, koser og tøyser litt med Balder.

 

Nei, jeg synes egentlig det er godt å ha noen egne greier, jeg. Og jeg tar heller ikke helt av over fiskegreiene hans.

Men hvis bare den ene parten har en tidkrevende hobby kan det bli utfordringer i forholdet, det skjønner jeg.

Har det på mange måter likt som deg Ralphdog. Jeg har på et vis resignert og bare godtatt at slik er det.

Sambo koser med hundene, han skjemmer de bort med middagsrester, han fyller vann i skåla om han ser det er tomt men det stopper omtrent der. Svært sjelden han er med på tur. Enda sjeldnere han er på tur alene med de. Det skjer vel bare om jeg er bortreist ei helg. Da går han tur med de.

Jeg har to hunder. Jeg ville gjerne brukt enda mer penger og tid på hundene (utstillinger, kurs, utstyr, bøker osv). Men jeg må ta hensyn til han også. Økonomien vår tilsier vel kanskje ikke heller at jeg kunne tatt helt av. Men jeg har lyst å drive oppdrett. Der setter han foten ned og sier det ikke er aktuelt. Da flytter han ut. 

Jeg trøster meg med at han tross alt er glad i hundene og at han godtar at jeg bruker mer tid og penger på de enn de aller fleste hundeeiere.

Men å som jeg skulle ønske at han kunne deltatt litt mer. Lest litt bøker slik at han kunne forstått mer, blitt med meg på utstilling osv og vært mer med på de daglige turene og treningene.

Han har ingen hobby selv og elsker å si at det er fordi han/vi ikke har råd til det. Underforstått at fordi jeg bruker så mye penger på hundene har ikke han råd til en egen hobby. Men jeg vet at han ikke ville gjort noe mer om han hadde hatt råd. Kjenner han så godt.

jeg er vel kanskje også litt alene om hundeholdet. jeg er alene med to barn og hunden. ungene koser masse med hunden og gir den vann og leker med den inne, men hunden er for sterk til at dattera mi på 11 kan lufte den, da den drar i båndet hvis vi møter en katt eller andre hunder. sønnen min på 14 går en kjapp tur rundt kvartalet når jeg og datter er i svømmehallen. men jeg tar meg av de lange turene og treningen og selvfølgelig utgiftene. jeg må også dusje hunden en gang i uka pga at sønnen min er allergisk. ( kan vel ikke godt omplassere ungen pga litt allergi, så da får man heller gjøre hunden allergivennlig )

dette fungerer fint og jeg trives med det. har aldri vært så sprek og så mye ute i skogen som etter jeg fikk hund