Mitt første bekjentskap med hund var mamma sin herlige papillon. Hun fikk den når jeg var ett år. Den ble 15. Hun snakket ofte om at hun kunne tenke seg en ny en. Men kom ikke lengre. Ikke før min yngste søster skaffet seg en liten hund.  Gikk ett par mnd så ble de ut å hente seg ny hund for mamma også. Lille søsteren min hadde lest masse om hundetrening. Og forberett seg mye, leitet etter rett rase og oppdrettere.  Snakket vel nesten bare om hund en periode. Så begynte den andre søsteren min å snakke om å skaffe seg hund. Hun leide også bøker og leste masse om raser. Og de ble mer og mer snakk om hund, raser, foring og treningsmetoder her i familien. Tilslutt så ble jeg smittet av hundegalskapen jeg også. Så nå har vi 4 hunder i familien. alle helt forskjellige og alle fantastisk flotte hunder. og de blir ikke akkuratt noe mindre hundesnakk.

Er d flere som lider av dette, Hvordan ble dere smittet? og har dere spredd de videre? 

Hos meg var det nok medfødt. Jeg vokste opp med noen cockere som vi var mye sammen med, og jeg elsket de! Men eierne var normale folk med passelig hundeinteresse som bare var veldig glad i dyrene sine. Ikke noen veldig hundegalskap der. Vår familie er kattemennesker hovedsaklig, så det er bare meg som er hundegal og alltid har vært det. Men jeg har nå muligens smittet min søster, hun vurderer veldig sterkt å skaffe seg et labbetroll :D Krysser fingre og labber!

Har alltid elsket hunder, og ofte vært valpesyk når venner og familie har fått hund.

Tror så og si alle som har møtt valpen vår fikk lyst på maken Ble plutselig tre av dem som skal få valp 

myggfrid:
OT : Labbetroll? Det utrykket hørtes kjent ut, Pokoli ;)

Det er nok fordi jeg har lært det av deg tenker jeg :) Synes det er så koselig navn!

Jeg har alltid vært dyregal. Jeg fikk lov til å få en katt til familien i en alder av 7 år, etter å ha mast i evigheter. Det tok ytteligere 10 år før jeg fikk lov til å bringe en hund inn i huset. Men i mellomtiden hadde jeg luftet og passet over flere dager et utall hunder av mange ulike raser. Siden min første kom i hus har jeg både studert lenge og vel, gått til anskaffelse av eget hus og fast jobb og har pr. idag hund nr. 3 og 4 av samme rase som den første. Og nå vurderer jeg sterkt om flokken skal utvides til 4 pelser.

Jeg har vokst opp med hunder hele livet. Og hatt hund i senga med meg om natten fra jeg var ca 7 - 8 år.

Min yngste bror er like hundegal som meg, og har selv labrador. Men vil ha flere etterhvert som hus blir ferdigbygget og kona hans gir grønt lys. Vi har nok hundegalskapen fra vår far. Min mor liker ikke hunder(måtte "tåle" at min far hadde hunder i 30 år), og vår søster har nok arvet vår mor der.....så det har slått ut begge veger hjemme hos oss.

Jeg arver hundegalskapen fra både mor og far. Mest fra min farside av familien. Så det ligger nok i genene litt der... Mine foreldre har fortalt at helt siden jeg kunne krabbe rundt på gulvet har jeg alltid fotfulgt hundene i huset :P

Broren min er ikke like hundeinteressert som meg, han syntes at hunder er utrolig morsomt! Men jeg tror det faktisk stopper der. Han har snakket om at han kunne ønsket seg en liten kose hund som kan bli med han rundt om kring, til venner o.l Men han er nok ikke hundegal som storebror.

Jeg ble smittet av min søster. Hun er 6 år eldre enn meg, og det første ordet jeg lærte å si var "hund"(skippet vovvov) Hun tegnet hunder, hun snakket om hunder, hun samlet på hundeting, plast-hunder og hun luftet etterhvert hunder. Jeg startet som 6 åring å samle på leker og plasfigurer som var hunder, laget løpestrenger på kryss og tvers i huset(noe som gjorde foreldrene mine smågale), jeg laget hundegårder og jeg bygde hundehus. Min siste leke-hund fikk jeg som 18 åring Jeg elsker plasthundene mine, kan se på dem, stille dem opp, pakke dem ned, tenke på dem osv. Har flere hundre stykker. 

Jeg takker min søster for hundeinteressen. Desverre er hun allergisk... Tragisk er det, for hun var like gal som meg etter hunder. Var et stort nederlag da hun hadde passet alle typer allergivennlige raser, vurdert ute-hunder og alt som er. Hun er rett og slett så allergisk at hun blir helt satt ut og syk. I tiden hun har ammet har hun ikke kunnet ta allergimedisinen sin, så hun har heller ikke kunnet luftet min hund. Hun pleier å låne min med på tur for å ha selskap.

Begge foreldrene mine vokste opp med hunder, og er begge glade i hunder. Vi kunne aldri få noen hund siden min far er allergisk. Nyttet heller ikke å si til mamma at pappa bare kunne flytte ut, hun traff han jo på jobb uansett og han var aldri hjemme.  (noe jeg selvfølgelig er veldig glad for at det i ettertid aldri ble gjennomført)

Kan se ut som jeg har smittet min nesten 3 år gamle sønn. De første han spør om når jeg henter han i barnehagen er, hvor er hunden. Og han har begynt og leke at han er hund også.  Han er jo ganske skjønn når han gjør de. men når jeg får voff som svar i en "samtale" litt for lenge blir de litt irriterende også hehe.