|
Egentlig er det ingen grunn for å skrive dette innlegget, men jeg sliter så med egen samvittighet og tristhet over et valg jeg tror vi må ta at jeg bare må spørre dere...
Sitter her med en hund på litt over 4 år som har slitt med smerter i bakparten i ca 2 år...det begynte med en sporadisk halthet kun i gallopp og ble gradvis hyppigere i tillegg til at han viser tydelig at han har vondt et sted!! Jeg føler jeg har prøvd det meste:
3 ulike veterinærer - maaange undersøkelser (blodprøver o.l.)
Vanlig røntgen med jevne mellomrom over en tidsperiode på 1,5 år
Røntgen med kontrastvæske
CT scannet
Borrelia testet
Termografi-bilder (varmesøkende kamera for å se etter betennelses tilstander)
Jevnlig hundemassasje
Kiropraktikk
Smertestillende og kortison
Operert for Cauda equina i fjor sommer (mest sannsynlig feildiagnose)
Homøopatisk medisin
Alt dette uten et eneste resultat, ingen kan si meg hva hunden min feiler...og han blir bare dårligere!I tillegg har det selvfølgelig dukket opp endel atferd som usikkerhet/ aggresjon mot fremmede hunder, mistroisk ovenfor barn og fremmede, generelt sett høyt stressnivå, unnviker fysisk kontakt på bakparten (knurrer, glefser) osv....
Han var en nydelig hund frem til smertene begynte å forverre seg - nå er han ikke helt seg selv lengre om man kan si det sånn!Har trent mye på feks utagering mot andre hunder, men jeg vet jo at det er smertene som ligger i bunnen av dette - han er redd for at de skal komme nærme og gjøre han vondt!
Egentlig har vi allerede bestemt oss for å la han få slippe mer smerte og usikkerhet (i rådføring med oppdretter som og er veterinær), men det er så ufattelig vondt og vanskelig valg å ta!!Feks på agilitybanen er han nesten som sitt gamle jeg-han glemmer all smerte, men i etterkant og generelt ellers er han ikke som før...
Ja...ble litt lengre enn jeg hadde tenkt dette, men mitt spørsmål er egentlig til dere som har måttet ta denne avgjørelsen før: Hvor setter man et punktum?
Jeg sliter med dårlig samvittighet ovenfor min nydelige venn, og føler at jeg burde gjøre mer for han, samtidig som jeg ser at han ikke har det greit og prøver å overbevise meg selv om at vi snart har nådd "siste stopp".
Har dere noen råd/trøst/jeg vet egentlig ikke helt hva jeg er ute etter selv engang....Noen som har en mirakelkur?? 
|