vi kom nettopp hjem fra sentrum hvor vi har stått på en parkeringsplass og sett på fremmede på avstand og det gikk veldig bra, nesten som han knapt bryr seg om de av og til også. de fremmede var vel kanskje på en 20 meters avstand(så han har bedret seg i løpet av de 7-8 mnd vi har trenet på dette, i begynnelsen bjeffet han bare han hoppet ut av bilen)
så kommer vi hjem og naboungene kommer hjem fra skolen, de er ca 100 meter unna, hunden står og glor, stiv i kroppsspråket, strak hals, og det kommer ett bjeff(synes d minna om voktbjeff)
vil dette bli betegnet som en type utfall?

wrangler:

vi kom nettopp hjem fra sentrum hvor vi har stått på en parkeringsplass og sett på fremmede på avstand og det gikk veldig bra, nesten som han knapt bryr seg om de av og til også. de fremmede var vel kanskje på en 20 meters avstand(så han har bedret seg i løpet av de 7-8 mnd vi har trenet på dette, i begynnelsen bjeffet han bare han hoppet ut av bilen)
så kommer vi hjem og naboungene kommer hjem fra skolen, de er ca 100 meter unna, hunden står og glor, stiv i kroppsspråket, strak hals, og det kommer ett bjeff(synes d minna om voktbjeff)
vil dette bli betegnet som en type utfall?

Normanna:

 

wrangler:

 

vi kom nettopp hjem fra sentrum hvor vi har stått på en parkeringsplass og sett på fremmede på avstand og det gikk veldig bra, nesten som han knapt bryr seg om de av og til også. de fremmede var vel kanskje på en 20 meters avstand(så han har bedret seg i løpet av de 7-8 mnd vi har trenet på dette, i begynnelsen bjeffet han bare han hoppet ut av bilen)
så kommer vi hjem og naboungene kommer hjem fra skolen, de er ca 100 meter unna, hunden står og glor, stiv i kroppsspråket, strak hals, og det kommer ett bjeff(synes d minna om voktbjeff)
vil dette bli betegnet som en type utfall?

 

Det virker som et form for utfall ja. Det høres ikke ut som rolig varsling, men som tegn på at hunden blir usikker og vil ha avstand til det som nærmer seg. Fortsett å tren som du gjør, men gjør det også i mer "vanlige" sammenhenger, som f.eks utenor blokka. Der er det selvfølgelig vanskeligere å skape nok avstand, men til gjengjeld kan du avlede med en gang han ser noe, slik at han ikke rekker å reagere. (Søk på "look at that"- eller "kinderegg"-trening). 

 

wrangler:

 

Normanna:

 

 

wrangler:

 

vi kom nettopp hjem fra sentrum hvor vi har stått på en parkeringsplass og sett på fremmede på avstand og det gikk veldig bra, nesten som han knapt bryr seg om de av og til også. de fremmede var vel kanskje på en 20 meters avstand(så han har bedret seg i løpet av de 7-8 mnd vi har trenet på dette, i begynnelsen bjeffet han bare han hoppet ut av bilen)
så kommer vi hjem og naboungene kommer hjem fra skolen, de er ca 100 meter unna, hunden står og glor, stiv i kroppsspråket, strak hals, og det kommer ett bjeff(synes d minna om voktbjeff)
vil dette bli betegnet som en type utfall?

 

Det virker som et form for utfall ja. Det høres ikke ut som rolig varsling, men som tegn på at hunden blir usikker og vil ha avstand til det som nærmer seg. Fortsett å tren som du gjør, men gjør det også i mer "vanlige" sammenhenger, som f.eks utenor blokka. Der er det selvfølgelig vanskeligere å skape nok avstand, men til gjengjeld kan du avlede med en gang han ser noe, slik at han ikke rekker å reagere. (Søk på "look at that"- eller "kinderegg"-trening). 

 

 

takk for svar!!
det er desverre svææææært lite folk rundt her jeg bor, eneste jeg kan komme på å kanskje treffe på noen er vel rundt 16-17, men da blir det joggere, og det reagerer han veldig på....
skulle nok bodd ett sted hvor det var litt mere folk, dvs naboer.
jeg bruker kindereggmetoden:) (klikker og belønner i det han snur seg mot det han vanligvis reagerer på)

 

Står dere stille når dere trener? Min erfaringer at treningen går mye lettere når man er i bevegelse. Da får ikke hunden den samme muligheten til å bygge opp spenninger i kroppen.

Om jeg hadde sett hunden stirre på naboungen så hadde jeg bare sagt "bra", belønna, og tatt hunden med på en annen aktivitet. Typ for å signalisere et jeg også ser ungen, det er ikke noe å bry seg med.

wrangler:

vi kom nettopp hjem fra sentrum hvor vi har stått på en parkeringsplass og sett på fremmede på avstand og det gikk veldig bra, nesten som han knapt bryr seg om de av og til også. de fremmede var vel kanskje på en 20 meters avstand(så han har bedret seg i løpet av de 7-8 mnd vi har trenet på dette, i begynnelsen bjeffet han bare han hoppet ut av bilen)
så kommer vi hjem og naboungene kommer hjem fra skolen, de er ca 100 meter unna, hunden står og glor, stiv i kroppsspråket, strak hals, og det kommer ett bjeff(synes d minna om voktbjeff)
vil dette bli betegnet som en type utfall?

Jeg vet ikke om det hjelper for Gracie er jo litt - ja spesiell. Men vi må/måtte passe på hele tiden når vi trente at vi ikke trente for lenge. Hvis vi trente for lenge så kokte det i hodet på ho og terskelen for utfall ble lavere. Vanskelig å finne den gyldne middelvei men du finner den nok:) 

Bare å trene og trene heller kortere økter enn lange:)

Lykke til:)

Normanna:

 

wrangler:

 

 

Normanna:

 

 

wrangler:

 

vi kom nettopp hjem fra sentrum hvor vi har stått på en parkeringsplass og sett på fremmede på avstand og det gikk veldig bra, nesten som han knapt bryr seg om de av og til også. de fremmede var vel kanskje på en 20 meters avstand(så han har bedret seg i løpet av de 7-8 mnd vi har trenet på dette, i begynnelsen bjeffet han bare han hoppet ut av bilen)
så kommer vi hjem og naboungene kommer hjem fra skolen, de er ca 100 meter unna, hunden står og glor, stiv i kroppsspråket, strak hals, og det kommer ett bjeff(synes d minna om voktbjeff)
vil dette bli betegnet som en type utfall?

 

Det virker som et form for utfall ja. Det høres ikke ut som rolig varsling, men som tegn på at hunden blir usikker og vil ha avstand til det som nærmer seg. Fortsett å tren som du gjør, men gjør det også i mer "vanlige" sammenhenger, som f.eks utenor blokka. Der er det selvfølgelig vanskeligere å skape nok avstand, men til gjengjeld kan du avlede med en gang han ser noe, slik at han ikke rekker å reagere. (Søk på "look at that"- eller "kinderegg"-trening). 

 

 

takk for svar!!
det er desverre svææææært lite folk rundt her jeg bor, eneste jeg kan komme på å kanskje treffe på noen er vel rundt 16-17, men da blir det joggere, og det reagerer han veldig på....
skulle nok bodd ett sted hvor det var litt mere folk, dvs naboer.
jeg bruker kindereggmetoden:) (klikker og belønner i det han snur seg mot det han vanligvis reagerer på)

 

 

Jaja, du får se det positive i det - at det ikke er så mange "trusler" for ham... Jeg har samme problemer med min hund, og vi har joggere og syklister og biler og scateboardere og sparkesykler og fulle folk og løpende og hylende barn og jeg vet ikke hva. Så vi har da nok å trene mot ;-)

 

crazy-gracie:

 

wrangler:

 

vi kom nettopp hjem fra sentrum hvor vi har stått på en parkeringsplass og sett på fremmede på avstand og det gikk veldig bra, nesten som han knapt bryr seg om de av og til også. de fremmede var vel kanskje på en 20 meters avstand(så han har bedret seg i løpet av de 7-8 mnd vi har trenet på dette, i begynnelsen bjeffet han bare han hoppet ut av bilen)
så kommer vi hjem og naboungene kommer hjem fra skolen, de er ca 100 meter unna, hunden står og glor, stiv i kroppsspråket, strak hals, og det kommer ett bjeff(synes d minna om voktbjeff)
vil dette bli betegnet som en type utfall?

 

 

Jeg vet ikke om det hjelper for Gracie er jo litt - ja spesiell. Men vi må/måtte passe på hele tiden når vi trente at vi ikke trente for lenge. Hvis vi trente for lenge så kokte det i hodet på ho og terskelen for utfall ble lavere. Vanskelig å finne den gyldne middelvei men du finner den nok:) 

Bare å trene og trene heller kortere økter enn lange:)

Lykke til:)

pokoli:

Står dere stille når dere trener? Min erfaringer at treningen går mye lettere når man er i bevegelse. Da får ikke hunden den samme muligheten til å bygge opp spenninger i kroppen.

Om jeg hadde sett hunden stirre på naboungen så hadde jeg bare sagt "bra", belønna, og tatt hunden med på en annen aktivitet. Typ for å signalisere et jeg også ser ungen, det er ikke noe å bry seg med.

crazy-gracie:

 

wrangler:

 

vi kom nettopp hjem fra sentrum hvor vi har stått på en parkeringsplass og sett på fremmede på avstand og det gikk veldig bra, nesten som han knapt bryr seg om de av og til også. de fremmede var vel kanskje på en 20 meters avstand(så han har bedret seg i løpet av de 7-8 mnd vi har trenet på dette, i begynnelsen bjeffet han bare han hoppet ut av bilen)
så kommer vi hjem og naboungene kommer hjem fra skolen, de er ca 100 meter unna, hunden står og glor, stiv i kroppsspråket, strak hals, og det kommer ett bjeff(synes d minna om voktbjeff)
vil dette bli betegnet som en type utfall?

 

 

Jeg vet ikke om det hjelper for Gracie er jo litt - ja spesiell. Men vi må/måtte passe på hele tiden når vi trente at vi ikke trente for lenge. Hvis vi trente for lenge så kokte det i hodet på ho og terskelen for utfall ble lavere. Vanskelig å finne den gyldne middelvei men du finner den nok:) 

Bare å trene og trene heller kortere økter enn lange:)

Lykke til:)

Normanna:

 

crazy-gracie:

 

 

wrangler:

 

vi kom nettopp hjem fra sentrum hvor vi har stått på en parkeringsplass og sett på fremmede på avstand og det gikk veldig bra, nesten som han knapt bryr seg om de av og til også. de fremmede var vel kanskje på en 20 meters avstand(så han har bedret seg i løpet av de 7-8 mnd vi har trenet på dette, i begynnelsen bjeffet han bare han hoppet ut av bilen)
så kommer vi hjem og naboungene kommer hjem fra skolen, de er ca 100 meter unna, hunden står og glor, stiv i kroppsspråket, strak hals, og det kommer ett bjeff(synes d minna om voktbjeff)
vil dette bli betegnet som en type utfall?

 

 

Jeg vet ikke om det hjelper for Gracie er jo litt - ja spesiell. Men vi må/måtte passe på hele tiden når vi trente at vi ikke trente for lenge. Hvis vi trente for lenge så kokte det i hodet på ho og terskelen for utfall ble lavere. Vanskelig å finne den gyldne middelvei men du finner den nok:) 

Bare å trene og trene heller kortere økter enn lange:)

Lykke til:)

 

Og så er det viktig å la hunden avreagere hvis han har opplevd noe som trigger ham. Selv om hunden kan virke ganske uberørt kan det bygge seg opp spenning, som utløses ved neste "trigger". Så avreagering, f.eks. i form av å kjøre noen kjappe kontakt-økter eller noe hunden må konsentrere seg litt om, som han mestrer og som ikke girer for mye opp kan være lurt. Samt å gjøre det på stedet der han reagerer / blir utsatt for trigger og holde på et par minutter før man går videre. Så er det kontakt-økten, og ikke utfallet / usikkerheten, som "sitter" i kroppen når man går videre. 

 

Okei :) Uansett så er det greit å bryte av når de begynner å fryse eller stirre. Jeg bruker mest godbiter som belønning i trygghetstrening pga den dempende effekten. Men lek er en god måte å avlede på slik at man får unngått en utagering som er på vei. Har du ikke mer belønning i lomma, så har du fortsatt deg selv, lek og kos har man alltid med seg :)

Jeg har brukt det nå i sommer fordi hunden har bjeffa når hun hører noen utenfor den nye leiligheten. I starten stivna hun, reiste bust og bjeffa hver gang naboen kom hjem. Men jeg har bare avbrutt med et "bra" og lekt eller kost litt med henne hver gang jeg ser hun stivner. Så får hun ut den nervøse spenningen gjennom vår aktivitet i stede for å bjeffe. Nå reagerer hun knapt på at naboen kommer hjem, hun bare titter opp eller løfter ørene litt :)

pokoli:

Okei :) Uansett så er det greit å bryte av når de begynner å fryse eller stirre. Jeg bruker mest godbiter som belønning i trygghetstrening pga den dempende effekten. Men lek er en god måte å avlede på slik at man får unngått en utagering som er på vei. Har du ikke mer belønning i lomma, så har du fortsatt deg selv, lek og kos har man alltid med seg :)

Jeg har brukt det nå i sommer fordi hunden har bjeffa når hun hører noen utenfor den nye leiligheten. I starten stivna hun, reiste bust og bjeffa hver gang naboen kom hjem. Men jeg har bare avbrutt med et "bra" og lekt eller kost litt med henne hver gang jeg ser hun stivner. Så får hun ut den nervøse spenningen gjennom vår aktivitet i stede for å bjeffe. Nå reagerer hun knapt på at naboen kommer hjem, hun bare titter opp eller løfter ørene litt :)

Når jeg leser alle disse "problemtrådene" så er det alltid et spørsmål som melder seg:  Hva med relasjonen eier - hund?  Hvorfor er hunden usikker og redd så lenge den er i lag med eier?  Eier skal være hunden største trygghet, og hunden skal oppleve det slik at eier tar vare på den, og står opp for den i "skumle" situasjoner.  I stedet for å bare se på det konkrete problemet så bør man i tillegg også se på helheten i hundeholdet.  Er det noe man kan gjøre for å trygge hunden generelt sett?  Er det noe man kan gjøre for å bedre forholdet til hunden sin?

All atferd er genetisk betinget ettersom atferd ikke kan bli utviklet uten at det har en genetisk disposisjon for det.  Men - og det er vesentlig - det er helle ringen atferd som ville bli utviklet uten et passende miljø.  Atferd er derfor et resultat av dyrets genetiske disposisjon når, eller etter at det har blitt påvirket av miljøet.  Og eier utgjør naturligvis er meget stor del av hundens miljø. 

jarvi:

Når jeg leser alle disse "problemtrådene" så er det alltid et spørsmål som melder seg:  Hva med relasjonen eier - hund?  Hvorfor er hunden usikker og redd så lenge den er i lag med eier?  Eier skal være hunden største trygghet, og hunden skal oppleve det slik at eier tar vare på den, og står opp for den i "skumle" situasjoner.  I stedet for å bare se på det konkrete problemet så bør man i tillegg også se på helheten i hundeholdet.  Er det noe man kan gjøre for å trygge hunden generelt sett?  Er det noe man kan gjøre for å bedre forholdet til hunden sin?

All atferd er genetisk betinget ettersom atferd ikke kan bli utviklet uten at det har en genetisk disposisjon for det.  Men - og det er vesentlig - det er helle ringen atferd som ville bli utviklet uten et passende miljø.  Atferd er derfor et resultat av dyrets genetiske disposisjon når, eller etter at det har blitt påvirket av miljøet.  Og eier utgjør naturligvis er meget stor del av hundens miljø. 

Vi bor midt i Oslo, og jeg har en hund som reagerer på at det skjer mye rundt henne. Sånn sett vil jeg da si at miljøet storby er det utløsende her, ikke meg. 

wrangler:

 

du har helt rett!! jeg har meg selv om jeg ikke har godbit
tror rett og slett jeg har lest meg dum, har lest så mange bøker at da det oppstår en situasjon så scanner hjernen min gjennom alle teknikkene man kan utføre, også står jeg der i koma mens sekundene går!!
tror jeg er så redd for å gjøre noe feil at jeg fryser til eller noe i den duren....
og er i etterkant veldig flink til å kritisere meg selv.

 

Har opplevd det mange ganger :) Teorien er enormt viktig å ha i bunn. Men det er først når reaksjoner sitter i musklene at man er effektiv i virkeligheten, for da kan man glemme bøkene og bare gjøre :) Viktigst av alt er å stole på seg selv og slippe ned skuldrene, man ødelegger ikke alt av et par feil, tro meg, jeg har gjort mange!

jarvi:

Når jeg leser alle disse "problemtrådene" så er det alltid et spørsmål som melder seg:  Hva med relasjonen eier - hund?  Hvorfor er hunden usikker og redd så lenge den er i lag med eier?  Eier skal være hunden største trygghet, og hunden skal oppleve det slik at eier tar vare på den, og står opp for den i "skumle" situasjoner.  I stedet for å bare se på det konkrete problemet så bør man i tillegg også se på helheten i hundeholdet.  Er det noe man kan gjøre for å trygge hunden generelt sett?  Er det noe man kan gjøre for å bedre forholdet til hunden sin?

All atferd er genetisk betinget ettersom atferd ikke kan bli utviklet uten at det har en genetisk disposisjon for det.  Men - og det er vesentlig - det er helle ringen atferd som ville bli utviklet uten et passende miljø.  Atferd er derfor et resultat av dyrets genetiske disposisjon når, eller etter at det har blitt påvirket av miljøet.  Og eier utgjør naturligvis er meget stor del av hundens miljø. 

Unnskyld meg, men jeg mistenker at du ikke har arbeidet med en virkelig redd hund. Eldste her har jo hatt sine utfordringer og jeg kjenner et par andre som også har opplevd sitt. Og det er altså ikke bare å fikse på relasjonen hund-eier. Når jeg hører sånne kommentarer så lurer jeg fælt på hvor stor tro man har på egen fortreffelighet. Skal jeg være ærlig så er relasjonen mellom meg og eldste den mest påtagelige av alle hunder jeg har hatt. Hun er mye mer knyttet og avhengig av meg enn alle de andre hundene som har vært innom. Og det ser jeg på som en del av problemet og et symptom for at alt ikke er helt rett. For de to andre jeg har nå har ikke noe problem med å fungere uten meg, de tilpasser seg situasjoner etter behov. Spesielt dobermannen som er den desidert kuleste i forhold til dette, er den som jeg ser på som mest normal og velfungerende. Nettopp fordi de normale påkjenninger i et dagligliv ikke affiserer henne, og det har det aldri gjort. Og ved å arbeide med det som trigger redsel hos en hund så vil en naturlig styrke båndet mellom hund og eier, noe annet ville jo vært merkelig.

Normanna:

jarvi:

Når jeg leser alle disse "problemtrådene" så er det alltid et spørsmål som melder seg:  Hva med relasjonen eier - hund?  Hvorfor er hunden usikker og redd så lenge den er i lag med eier?  Eier skal være hunden største trygghet, og hunden skal oppleve det slik at eier tar vare på den, og står opp for den i "skumle" situasjoner.  I stedet for å bare se på det konkrete problemet så bør man i tillegg også se på helheten i hundeholdet.  Er det noe man kan gjøre for å trygge hunden generelt sett?  Er det noe man kan gjøre for å bedre forholdet til hunden sin?

All atferd er genetisk betinget ettersom atferd ikke kan bli utviklet uten at det har en genetisk disposisjon for det.  Men - og det er vesentlig - det er helle ringen atferd som ville bli utviklet uten et passende miljø.  Atferd er derfor et resultat av dyrets genetiske disposisjon når, eller etter at det har blitt påvirket av miljøet.  Og eier utgjør naturligvis er meget stor del av hundens miljø. 

What ever jarvi. Jeg kan ikke lire av meg noen dokumentasjon på det motsatte. Jeg finner det dog pussig at min relasjon til min hund gir utmerkede resultater på svært mange områder, men at hun altså - pga av feil fra min side - skal bli "lav" og finne ubehag når det er mye ståk rundt henne. Jeg kan ikke se at jeg har opptrått på en måte som skulle tilsi at det er min feil. Og jeg sier ikke dette for å forsvare meg selv, men jeg kjenner min egen hund, og jeg ser hvor sammensatt hun er. Nå har jeg heldigvis flere dyktige hundefolk jeg får hjelp og gode råd fra, og jeg har enda til gode å få høre at det mangler noe i min relasjon til hunden min. Tvert i mot, om jeg skal si det selv. Jeg er ingen verdensmester, på ingen måte. Men jeg tør faktisk påstå at jeg har godt over gjennomsnittet god relasjon til min hund, og jeg opplever ikke at jeg har en måte å opptre på eller feilet mht til sosialisering eller miljøtrening.

Vi bor midt i Oslo, og jeg har en hund som reagerer på at det skjer mye rundt henne. Sånn sett vil jeg da si at miljøet storby er det utløsende her, ikke meg. 

Nå har ikke jeg skrevet noe om deg og din hund.  Dette fordi jeg har til gode å møte dere.  Min betraktning var av mer generell karakter som kanskje andre kan ha nytte av ved å tenke over sin egen atferd i forhold til hunden.  Altså som et supplement i hundeholdet i stedet for å blankt avvise at dette har intet med meg å gjøre.  Det generelle hundeholdet inneholder mye mer enn sosialisering og miljøtrening.

Hvis hunden er trygg på deg som eier, går den "hvor som helst "og gjør "hva som helst" sammen med deg.  Man må bruke masse tid sammen med hunden sin.  Gå lange turer i skog og fjell, ikke på hundejordet.  Mange hunder føler ingen trygghet, støtte eller kontakt med eier.  De merker at eier ikke tar vare på de.  Det skaper nervøsitet og aggresjon.  Negativt stress bygges opp av feil håndtering, misforstått opplæring, dårlig kommunikasjon mellom hund - eier, og manglende forståelse om hundens grunnleggende behov.

jarvi:

 

Nå har ikke jeg skrevet noe om deg og din hund.  Dette fordi jeg har til gode å møte dere.  Min betraktning var av mer generell karakter som kanskje andre kan ha nytte av ved å tenke over sin egen atferd i forhold til hunden.  Altså som et supplement i hundeholdet i stedet for å blankt avvise at dette har intet med meg å gjøre.  Det generelle hundeholdet inneholder mye mer enn sosialisering og miljøtrening.

Hvis hunden er trygg på deg som eier, går den "hvor som helst "og gjør "hva som helst" sammen med deg.  Man må bruke masse tid sammen med hunden sin.  Gå lange turer i skog og fjell, ikke på hundejordet.  Mange hunder føler ingen trygghet, støtte eller kontakt med eier.  De merker at eier ikke tar vare på de.  Det skaper nervøsitet og aggresjon.  Negativt stress bygges opp av feil håndtering, misforstått opplæring, dårlig kommunikasjon mellom hund - eier, og manglende forståelse om hundens grunnleggende behov.

Bergljot:

jarvi:

Når jeg leser alle disse "problemtrådene" så er det alltid et spørsmål som melder seg:  Hva med relasjonen eier - hund?  Hvorfor er hunden usikker og redd så lenge den er i lag med eier?  Eier skal være hunden største trygghet, og hunden skal oppleve det slik at eier tar vare på den, og står opp for den i "skumle" situasjoner.  I stedet for å bare se på det konkrete problemet så bør man i tillegg også se på helheten i hundeholdet.  Er det noe man kan gjøre for å trygge hunden generelt sett?  Er det noe man kan gjøre for å bedre forholdet til hunden sin?

All atferd er genetisk betinget ettersom atferd ikke kan bli utviklet uten at det har en genetisk disposisjon for det.  Men - og det er vesentlig - det er helle ringen atferd som ville bli utviklet uten et passende miljø.  Atferd er derfor et resultat av dyrets genetiske disposisjon når, eller etter at det har blitt påvirket av miljøet.  Og eier utgjør naturligvis er meget stor del av hundens miljø. 

 

Unnskyld meg, men jeg mistenker at du ikke har arbeidet med en virkelig redd hund. Eldste her har jo hatt sine utfordringer og jeg kjenner et par andre som også har opplevd sitt. Og det er altså ikke bare å fikse på relasjonen hund-eier. Når jeg hører sånne kommentarer så lurer jeg fælt på hvor stor tro man har på egen fortreffelighet. Skal jeg være ærlig så er relasjonen mellom meg og eldste den mest påtagelige av alle hunder jeg har hatt. Hun er mye mer knyttet og avhengig av meg enn alle de andre hundene som har vært innom. Og det ser jeg på som en del av problemet og et symptom for at alt ikke er helt rett. For de to andre jeg har nå har ikke noe problem med å fungere uten meg, de tilpasser seg situasjoner etter behov. Spesielt dobermannen som er den desidert kuleste i forhold til dette, er den som jeg ser på som mest normal og velfungerende. Nettopp fordi de normale påkjenninger i et dagligliv ikke affiserer henne, og det har det aldri gjort. Og ved å arbeide med det som trigger redsel hos en hund så vil en naturlig styrke båndet mellom hund og eier, noe annet ville jo vært merkelig.

 

Jenter; ikke ta ting så personlig.  Jeg har arbeidet med en virkelig redd hund.  Hadde den på lån en vinter.  Hunden var livredd alle mennesker, særlig menn.  Den var så redd at den bare satt innerst i hundehuset, og det var ikke mulig å få den ut.  Den gikk ut og spiste når ingen mennesker var å se, ellers kun inne i huset.  Får å få den ut av hundehuset måtte jeg ta av taket.  Da jeg slapp den på min inngjerdede tomt streifet hun rundt som en sky ulv.  Jeg prøvde å lokke den til meg med kylling uten resultat.  Jeg la kylling på bakken, og da turde den etterhvert å ta kjøtt som lå 4 - 5 m unna meg.  Så redd var den.  Vel, dette måtte jeg jo gjøre noe med da hunden slettes ikke hadde det godt.

Vi dro på tur med en annen trygg hund.  Spente den foran pulken og dro på overnattingstur i skogen.  Sov sammen, og delte maten og hadde en flott tur.  Trengte meg ikke på, men lot hunden ta initiativet til kontakt.  Hunde ble totalt forandret, og så på meg som tilgangen til alt morsomt.  Hunden kom ut av sitt "fengsel".  Imidlertid når hunden kom hjem igjen så jeg at den var skikkelig engstelig for sine eiere.  Det er klart at det var noe genetisk dispososjon som lå til grunn, men miljøet / eier hadde åpenbart mye å si her som ellers.

jarvi:

Hvis hunden er trygg på deg som eier, går den "hvor som helst "og gjør "hva som helst" sammen med deg.  Man må bruke masse tid sammen med hunden sin.  Gå lange turer i skog og fjell, ikke på hundejordet.  Mange hunder føler ingen trygghet, støtte eller kontakt med eier.  De merker at eier ikke tar vare på de.  Det skaper nervøsitet og aggresjon.  Negativt stress bygges opp av feil håndtering, misforstått opplæring, dårlig kommunikasjon mellom hund - eier, og manglende forståelse om hundens grunnleggende behov.

Det er ikke så enkelt med alle hunder, noen sliter med angst. Trygt lederskap, god relasjon, solid komunikasjon og forståelse for hundens grunnleggende behov er en bra start. Men det er ikke nok for alle individer. Du har tydeligvis ikke jobbet med en hund som sliter med alvorlig angst, for da hadde du visst dette.

Jeg kan være enig i at egen adferd er viktigere enn hundens på mange måter. Men det er bare en del av treningen som må til når man jobber med angst. Turer i skog og mark, bra håndtering, lydighetstrening, kos, lek og bra næring er selvfølger. Men i tilfeller med angst så må man faktisk trene aktivt på de spesifikke problemene også. Angst blir ikke magisk borte bare fordi hunden har en trygg eier.

jarvi:

 

Vi dro på tur med en annen trygg hund.  Spente den foran pulken og dro på overnattingstur i skogen.  Sov sammen, og delte maten og hadde en flott tur.  Trengte meg ikke på, men lot hunden ta initiativet til kontakt.  Hunde ble totalt forandret, og så på meg som tilgangen til alt morsomt.  Hunden kom ut av sitt "fengsel".  Imidlertid når hunden kom hjem igjen så jeg at den var skikkelig engstelig for sine eiere.  Det er klart at det var noe genetisk dispososjon som lå til grunn, men miljøet / eier hadde åpenbart mye å si her som ellers.

Og du jarvi, jeg tar det ikke personlig. Men jeg blir oppgitt når folk lirer av seg påstander som om det skulle være sannheter. Du må få mene hva du vil, men det er nok av dyktige hundefolk som vil være uenig med deg. Vi snakker ikke her om bikkjer som synes menn med hatt er skumle fordi de har opplevd noe ubehagelig en gang med en mann med hatt. Vi snakker om hunder som reagerer unormalt, uten å noen sinne opplevd noe reelt skummelt. Min hund har ingen grunn til å reagerer som hun gjør. Min gevinst er at jeg med målrettet trening har fått henne ørlite bedre, i hvert fall nok til at jeg unngår at hun reagerer på triggere. Men i mål kommer vi nok aldri. 

Normanna:

jarvi:

 

Nå har ikke jeg skrevet noe om deg og din hund.  Dette fordi jeg har til gode å møte dere.  Min betraktning var av mer generell karakter som kanskje andre kan ha nytte av ved å tenke over sin egen atferd i forhold til hunden.  Altså som et supplement i hundeholdet i stedet for å blankt avvise at dette har intet med meg å gjøre.  Det generelle hundeholdet inneholder mye mer enn sosialisering og miljøtrening.

Hvis hunden er trygg på deg som eier, går den "hvor som helst "og gjør "hva som helst" sammen med deg.  Man må bruke masse tid sammen med hunden sin.  Gå lange turer i skog og fjell, ikke på hundejordet.  Mange hunder føler ingen trygghet, støtte eller kontakt med eier.  De merker at eier ikke tar vare på de.  Det skaper nervøsitet og aggresjon.  Negativt stress bygges opp av feil håndtering, misforstått opplæring, dårlig kommunikasjon mellom hund - eier, og manglende forståelse om hundens grunnleggende behov.

Jeg sier som Bergljot, det kan se ut til at du ikke har jobbet med en nervesvak hund. Vet du hva, jeg blir helt matt. Ikke på hundejordet!? Kjære vene, jeg går i "skog og mark" hver eneste ettermiddag, + helger + alle ferier. Jeg er sammen med bikkja 24/7 på hver enste helg- og fridag. Jeg trener masse med henne, hun sover på soverommet sammen med oss osv osv. Hun tilbringer ikke et sekund i bur eller hundegård når jeg har fri, men sammen med meg. Det er ikke tvil om at mye av det du sier gir et godt hundehold, men jeg betviler sterkt at du får fryktaggresjon av at du ikke går nok i fjellet med bikkja, for å sette det litt på spissen. Tvert i mot, når man ser hvor mange overraskende velfungerende hunder som finnes, eier til tross, så vil jeg påstå at helt normalt sammensatte hunder tåler det meste. 

Kjære vene....  som sagt; jeg har ikke skrevet et ord om din hund.  hvorfor tar du dette så personlig?????

Bestrider du måten jeg har beskrevet atferd på?  (Med tanke på genetisk disp. / miljø).

Ang nervesvak hund, se svaret til B.  Forøvrig har jeg hatt bl.a. settere i så mange år at, jo jeg har nok hatt min posjon av nervesvake hunder, noe disse ofte kan være.  Men det har ikke vært noe problem slik sett.

Jarvi: Det er personlig når man har brukt all fritiden sin i flere år på å være den beste eieren man kan for en redd og engstelig hund som man elsker høyere enn alt!

Jeg kunne ha bikkja på fjelltur og hun var glad som en makrell. Hun stolte på meg med alt. Men møtte vi fremmede eller noe uventet skjedde så fikk hun panikk. Og jeg snakker ikke om sånn panikk som gjør at de gjemmer seg. Jeg snakker om typen hvor hun forsvant og ble helt katatonisk eller bjeffet hysterisk uten at vi fikk kontakt overhodet. Det tok henne lang tid å stole på meg nok til å takle bysituasjoner. Men så snart vi var langt fra folk så var hun trygg og glad.

Hun stoler på meg, jeg bruker all min fritid sammen med henne, vi trener lydighet, går lange turer, leker, koser, jeg kan gjøre alt med henne. Men jeg kan ikke tvinge henne til å stole på fremmede. Jeg må lære henne over tid at de ikke utøver noen trussel. Jeg kan i teori tvinge henne til å sitte ved siden av de å holde kjeft, det kan jeg gjøre med en enkel kommando, men angsten må trenes bort.

Min hund er blitt bra på det aller meste, kun fremmede menn er hun skeptisk til, men det tok lang tid og krevde mer enn det du beskriver. Mulig jeg ikke har de magiske kreftene du har, men slik må altså vi dødelige trene når vi får ansvar for dyr med engstelig psyke. Alt du foreslår er nyttig, men å hinte om at folk ikke gjør det mest grunnleggende i ethvert hundehold er direkte frekt.

pokoli:

jarvi:

Hvis hunden er trygg på deg som eier, går den "hvor som helst "og gjør "hva som helst" sammen med deg.  Man må bruke masse tid sammen med hunden sin.  Gå lange turer i skog og fjell, ikke på hundejordet.  Mange hunder føler ingen trygghet, støtte eller kontakt med eier.  De merker at eier ikke tar vare på de.  Det skaper nervøsitet og aggresjon.  Negativt stress bygges opp av feil håndtering, misforstått opplæring, dårlig kommunikasjon mellom hund - eier, og manglende forståelse om hundens grunnleggende behov.

 

Det er ikke så enkelt med alle hunder, noen sliter med angst. Trygt lederskap, god relasjon, solid komunikasjon og forståelse for hundens grunnleggende behov er en bra start. Men det er ikke nok for alle individer. Du har tydeligvis ikke jobbet med en hund som sliter med alvorlig angst, for da hadde du visst dette.

Jeg kan være enig i at egen adferd er viktigere enn hundens på mange måter. Men det er bare en del av treningen som må til når man jobber med angst. Turer i skog og mark, bra håndtering, lydighetstrening, kos, lek og bra næring er selvfølger. Men i tilfeller med angst så må man faktisk trene aktivt på de spesifikke problemene også. Angst blir ikke magisk borte bare fordi hunden har en trygg eier.

Les hva jeg skrev;  dette som et tillegg til å jobbe med det spesifikke problemet.  Nei, angst blir ikke magisk borte med en trygg eier, men du verden hvor det hjelper.