TheT´s:

 

Langs rivieran er alt dyrt, men kommer man bittelitt inn i landet er det et annet prisnivå. Det finnes tusenvis av småbyer og ganske rimelige town houses og gårder. 

Uff, nå fikk du meg til å sitte og se på hus i området :) Fant drømmehuset til straks under €2 mill.. litt utenfor budsjettet. Spleise? Sukk.

Hehehe, noe sier meg at om vi aldri så mye spleiser så sliter vi fortsatt med den der;-) men du verden så lekkert, tror vi har ganske lik smak :-)

Når jeg ikke er i det realistiske hjørnet drømmer jeg gjerne om noe slikt som jeg kan pusse opp og gjøre perfekt:

http://www.green-acres.com/en/properties/246a-12571-1555v.htm men da kunne jeg vel likså godt bodd ute på øya fortsatt så øde som det så ut til å være plassert;-).

Havner vel sannsynligvis på noe slikt: http://www.green-acres.com/en/properties/16084a-3216855.htm 

denne typen hus smelter jeg helt for: http://www.french-property.com/vp/nv/ds/poitou-charentes-deux-s%C3%A8vres-thouars-detached-house/id/336420/

Bergliot, forstår godt hva du mener med usikkerhet og ubehagsfølelse. Har vært gift med en Sicilianer i 10 år og hver gang han ymtet fram på om å flytte til Sicilia steilet jeg (vi traff hverandre her i Genova) for ungjenta som jeg var blei det for skummelt. For store kulturforskjelller. For mange "uskrevne"regeler å ta hennsyn til. Ett flott ferie paradis. Men følte det aldri som ett sted hvor jeg kunne leve. 

En annen ting er jo og at i sør Italia har flesteparten en "hundekultur" som strider i mot alt som er riktig og normalt for meg. Fra det med å gå tur til oppdragelse og helse. Det meste av det jeg har sett får meg til å grøsse. Klart det finnes gode hundeklubber, men å drive aktivt med hund er nok sett på som noe rart. (sett bort fra jakt da, men der er hundene oftest like mye verdt som jaktstøvlettene, når de er heldige, for å si det sånn....)

Her i nord finner du en mye mere variert og opplyst kultur. Også innen tema hund.

Lykke til med revurdering av bosted. 

Og ikke nøl med å ta kontakt om jeg kan være til hjelp på noen måte. 

PimpaOro:

Bergliot, forstår godt hva du mener med usikkerhet og ubehagsfølelse. Har vært gift med en Sicilianer i 10 år og hver gang han ymtet fram på om å flytte til Sicilia steilet jeg (vi traff hverandre her i Genova) for ungjenta som jeg var blei det for skummelt. For store kulturforskjelller. For mange "uskrevne"regeler å ta hennsyn til. Ett flott ferie paradis. Men følte det aldri som ett sted hvor jeg kunne leve. 

En annen ting er jo og at i sør Italia har flesteparten en "hundekultur" som strider i mot alt som er riktig og normalt for meg. Fra det med å gå tur til oppdragelse og helse. Det meste av det jeg har sett får meg til å grøsse. Klart det finnes gode hundeklubber, men å drive aktivt med hund er nok sett på som noe rart. (sett bort fra jakt da, men der er hundene oftest like mye verdt som jaktstøvlettene, når de er heldige, for å si det sånn....)

Her i nord finner du en mye mere variert og opplyst kultur. Også innen tema hund.

Lykke til med revurdering av bosted. 

Og ikke nøl med å ta kontakt om jeg kan være til hjelp på noen måte. 

Tusen takk!

Ja, hundekulturen her er en helt annen verden enn jeg er vant til. Har hatt noen grøss selv. For ikke å snakke om de gangene jeg har gått forbi ustelte hundegårder som lukter så ille at jeg sliter med å gå forbi, hvordan i all verden er det da å oppholde seg i det samme døgn ut og døgn inn? :-( Men her er noen få som virkelig gjør mine fordommer til skamme også. Heldigvis!

Uff, nå ble alt så vanskelig, jeg hadde liksom planene klare:-) Men jeg tror kanskje at i denne omgang så er det min kjære som får det siste ordet, det er han som må leve med evnt usikkerhet og jeg skjønner at han synes det blir for vanskelig. Jeg er litt mer åpen for det meste :-)

Hvordan går det med Oro forresten? Er så nysgjerrig :-)

Jeg hadde ikke nølt et sekund med å velge Frankrike framfor Sør-Italia mht både kvinneproblematikken og hundegreiene! Har vært lite i Italia, men syntes jeg fikk mye uønsket oppmerksomhet der. Og jeg er god til å virke avvisende på alt sånt.

Frankrike derimot! Jeg har surret mye rundt alene med en hund i sørlige delen av Massif Central, og det har vært en ren fornøyelse. Vakkert, meeget ruralt, en real og rettfrem bondekultur hvor jeg alltid kom i god hundesnakk om den flotte hunden jeg gikk med, en Korthals Griffon (fantastisk rase, btw!). Franskmenn har et lidenskapelig forhold til sine hunder, de sier selv det er en arv fra revolusjonen. Før i tiden var retten til å ha hund forbeholdt de adelige og de som selv eide land. Etter revolusjonen fikk alle ha hund. Hundene er med på det meste, på restaurant og bar, og pene damekonfeksjonsbutikker med respekt for seg selv har alle en liten hund i butikken. Som regel ligger den på matta like innenfor døren, så du må trakke over bichonen for å få kikke på klær. I byene er det ofte egne hundetoalett, som til forveksling ligner en norsk leke-sandkasse, kanskje ikke så gunstig å lære norske hunder å bruke den.

Provence/ Cote d´Azur er dyrt og fylt med turister. Jeg anbefaler Massif Central-området glatt (men kan bli kjølig om vinteren hvis høyt oppe). Se heller etter hus i Languedoc, og det brede beltet rett nord for Pyreneene, fra Atlanterhavet til Middelhavet. Her er det gamle originale Frankrike, med godt klima og en hyggelig kultur. Og en uendelighet av tomme hus tilsalgs! Sjekk gjerne ut nabobyene før kjøp, det eneste forbeholdet jeg tar er at mange småbyer i Frankrike er blitt litt i overkant dominert av nordafrikanere. Da er det ikke fullt så hyggelig å f.eks gå på kafe som enslig blond kvinne.

Åååå misunnelig! Lykke til!

Nå kunne jeg jo reist på timen!!

Da tenker jeg at vi vender nesen ditover på første rekogniseringstur:-) Som nok ikke blir før i feb/mars, menmen. Spennende :-)

Bergljot:

 

Uff, nå ble alt så vanskelig, jeg hadde liksom planene klare:-) Men jeg tror kanskje at i denne omgang så er det min kjære som får det siste ordet, det er han som må leve med evnt usikkerhet og jeg skjønner at han synes det blir for vanskelig. Jeg er litt mer åpen for det meste :-)

Hvordan går det med Oro forresten? Er så nysgjerrig :-)

Ja at du vil at din sambo og familie skal føle seg trygge på at du har det bra forstår jeg godt. Ikke noe godt å være langt borte og å ha uhyggelige filmer i hode.

Oro går det fint med. Han har godt ned ca 6 kilo, er blitt rettere i bakbeina (selv om jeg fremdeles er litt engstelig, vi må nok ta rønken av hoftene), lærer litt seint. Men det er nok min skyld, er så vant ned ei rask og reaktiv hund at jeg ofte blir usikker og ikke helt vet hvordan jeg skal gå fram, med denne litt forsiktige typen her. Han har vist seg å være den rolige avbalangserte hunden som vi ble "lovet".

Men du får forte deg med hus og land bytte, og så komme i gang med hundeskolen din. Så kommer vi på helge kus vi!  Franskegrensa er jo ikke så langt unna vet du. 

PimpaOro:

Bergljot:

 

Uff, nå ble alt så vanskelig, jeg hadde liksom planene klare:-) Men jeg tror kanskje at i denne omgang så er det min kjære som får det siste ordet, det er han som må leve med evnt usikkerhet og jeg skjønner at han synes det blir for vanskelig. Jeg er litt mer åpen for det meste :-)

Hvordan går det med Oro forresten? Er så nysgjerrig :-)

 

Ja at du vil at din sambo og familie skal føle seg trygge på at du har det bra forstår jeg godt. Ikke noe godt å være langt borte og å ha uhyggelige filmer i hode.

Oro går det fint med. Han har godt ned ca 6 kilo, er blitt rettere i bakbeina (selv om jeg fremdeles er litt engstelig, vi må nok ta rønken av hoftene), lærer litt seint. Men det er nok min skyld, er så vant ned ei rask og reaktiv hund at jeg ofte blir usikker og ikke helt vet hvordan jeg skal gå fram, med denne litt forsiktige typen her. Han har vist seg å være den rolige avbalangserte hunden som vi ble "lovet".

Men du får forte deg med hus og land bytte, og så komme i gang med hundeskolen din. Så kommer vi på helge kus vi!  Franskegrensa er jo ikke så langt unna vet du. 

Veldig kjekt å høre at det går bra, krysser fingrene for hoftene. Og ja, det er virkelig ikke barebare å skifte fra høyreaktiv til "daffedaffe", det vet jeg selv godt:-) Imponerende vektnedgang! Respekt...

Og du er selvsagt hjertelig velkommen på kurs :-)

når man leser om slike erfaringer, og utfordringer for å følge drømmene sine og våge å tørre, så må jeg bare hviske veldig lavt at jeg er glad at jeg er mann..............................sorry, måtte bare si det- har ingen erfaring eller råd å komme med når det gjelder TS sine utfordringer med snuskgubber og virile beilere i full løpetid.

 Men TS som tar dette store steget og virkelig gjør noe med sin hverdag istedet for å sitte trygt hjemme her på berget å klage, slike mennesker beundrer jeg. Så jeg ønsker deg all lykke og hell på ferden mot ditt drømmested og håper du finner det du leter etter.

Remington:

når man leser om slike erfaringer, og utfordringer for å følge drømmene sine og våge å tørre, så må jeg bare hviske veldig lavt at jeg er glad at jeg er mann..............................sorry, måtte bare si det- har ingen erfaring eller råd å komme med når det gjelder TS sine utfordringer med snuskgubber og virile beilere i full løpetid.

 Men TS som tar dette store steget og virkelig gjør noe med sin hverdag istedet for å sitte trygt hjemme her på berget å klage, slike mennesker beundrer jeg. Så jeg ønsker deg all lykke og hell på ferden mot ditt drømmested og håper du finner det du leter etter.

Du må da bare være så glad som du bare ønsker over å være mann, jeg er rimelig fornøyd med å være kvinne og er ikke redd for å si det høyt og tydelig. Så da er det da vel helt greit at du gjør det samme? :-) Men i akkurat denne sammenhengen skulle jeg virkelig ønske at det var en del som satte litt mindre pris på min kvinnelighet :-P

Ellers, takk for trivelige ord :-)