Nå er jeg på 2 dagen uten Gracie og jeg må si at det føles godt og hadde aldri ventet det.

Det føles godt pga. at det er først nå jeg merker og forstår hvor redd hun egentlig var og hvor hardt livet hennes faktisk var. 

Hvor vanskelig det egentlig var å måtte gå på tå hev så vi ikke skremte henne. Det er nå rart med det men jeg tror vi bare slet/sørget så mye før vi avlivde henne at det var en slags lettelse når hun endelig fikk sove og slippe unna angsten sin.

Selvsagt er det jo øyeblikker vi savner henne men den angsten/sorgen vi hadde før vi avlivde henne var den absolutt verste- helt forferdelig. Kunne våkne opp midt på natten av at jeg gråt. Klarte ikke spise og klarte ikke å sove. Midt oppi det så måtte vi også opprettholde så trygg/god og koselig siste dagene med Gracie som mulig. 

Hvordan har dere opplevd sorgen etter hunden deres?

crazy-gracie:

Hvordan har dere opplevd sorgen etter hunden deres?

I Desember i fjor fikk min 15 år gamle blandingshund slippe, da hadde hun hatt noe fine senior år, men helt på slutten ble hun bare svakere og svakere. Den siste dagen begynte hun plutselig å få sterke smerter, og blikket hennes avslørte at hun ikke lenger var helt med - og da ringte jeg vetrinær i all hu og hast, og tiden var inne.

Jeg pleide alltid å tenke på at hun kom til å dø en dag når hun var yngre, og hadde mareritt og grublet over denne dagen. Men jeg må si at jeg ikke følte det sånn når det faktisk skjedde - for da var hun klar. Så jeg har lært meg og ikke gruble for mye på slike ting, og ikke ta sorgene på forskudd imens hundene er friske. For tiden kommer for oss alle, og det viktigste er hva vi fyller hundens liv med imens den er i live. Og minnene forsvinner aldri!

Det dukker fremdeles opp situasjoner hvor jeg plutselig kjenner savnet, men med tiden har jeg lært å smile istedet for å gråte. Jeg gjorde alt jeg kunne og var heldig som fikk ha henne så lenge. Og jeg setter så pris på hvert eneste øyeblikk vi fikk tilbringe sammen :)

Jeg har opplevd det som veldig tungt med en gang, men etter ganske kort tid er det de gode minnene som blir igjen.. Så lenge man har gjort alt godt man kunne for hunden, og i tillegg latt den slippe å lide med smerter og sykdom lenger enn nødvendig så skal man være litt trist, men mest glad for tiden man har hatt og gledene man har delt!

Jeg har avlivet katt. Jeg opplevde mye av det du bekriver her.
Det hender en og annen gangen at jeg våkner helt forvirret fordi jeg har drømt at jeg fant henne igjen, og har fått tilbake pusen min sånn som hun var før problemene oppsto. Nå er det 8-9 år siden hun ble avlivet...
Tror aldri jeg kommer helt over den katten, men vanligvis tenker jeg på henne med et smil, siden jeg velger å huske henne sånn som hun var mens alt var bra.

Når vi mistet vår forrige hund, så kom det innmari brått på (selv om hun var 13 år gammel). Hun var i tilsynelatende flott form og vi hadde et for oss ikke urealistisk håp om at hun hadde en del år igjen. Før hun plutselig begynte å spy og spy, dro til veterinæren, og fikk beskjed om at hun hadde alvorlig lever- og nyresvikt. Så samboer bestilte tid for avliving neste dag, og tok henne med hjem igjen for en siste kveld.. Så selv om det føltes helt riktig å la henne slippe, fremfor å prøve seg på noe behandling som hadde dårlige nok sjanser for å virke bra nok og som antakelig ville gi en smertefull periode fremover, så var det kun sorg og frtvilelse og ingen lettelse overhode.

Men i andre situasjoner, hvor problemet (sykdommen eller hva enn det er) ikke kommer ramlende så brått i fanget på en, så skjønner jeg helt klart at følelsen av lettelse kommer, både over at hunden endelig har fått slippe og det at ens egne skuldre lettes for den påkjenningen man har hatt frem til da.

Huffamei..

Sorg, det kan være vanskelig. Etter familiehunden døde, hadde jeg det vondt veldig lenge. Det er ikke over enda. Han døde naturlig av hjertesviktg (antakeligvis), så det var ikke noe avliving i bildet.

Men i fjor måtte vi avlive kattungen vår på 1 år som vi hadde sett bli født og vokse opp. Og det var helt FORFERDELIG. Helt grusomt. I over 6 mnd etterpå var sorgen akkurat like sterk. Akkurat like vondt.

Og vi hadde en skyldfølelse, følte oss som jævlige, onde, egoistiske mennesker som drepte dyret vårt.

Vi grein og grein og grein, vi slet og slet, det ble en helt absurd situasjon. Nå, 1 år etterpå, har det roet seg, MEN vi takler fortsatt ikke å se på bilder av katten noe særlig.

Uff, som vi savner henne

crazy-gracie:

Hvordan har dere opplevd sorgen etter hunden deres?

Min lever heldigvis ennå. Men jeg mista katten for noen år tilbake, min 17 år gamle, høyt elska familiekatt. Hun var gammel og vi ble gradvis forberedt på at sykdom ville kreve at vi valgte avlivning. Jeg sørget på den måten at jeg savnet henne, jeg savner henne fortsatt veldig. Men jeg tror når noen man er glad i blir alvorlig syke så kommer ofte sorgen før de dør. Tragedien er når vi innser at de er syke, det store tapet og den intense sorgen kommer når man innser at sykdommen vinner. Når de er gått bort så sitter savnet igjen sammen med lettelsen over at de ikke lider mer. Tragedien har vi allerede i alle fall til dels bearbeidet. Å miste en venn er vondt, men å se en venn lide uten å kunne lindre noe er nok værre. Jeg skriver om sykdom fordi at jeg kan ikke se noe annen forklaring på at Gracies angst ikke ble bedre etter alt dere gjorde for henne. Jeg kan den dag i dag savne pusen så mye at tårene presser på, slik vil det alltid være. Men jeg har sørget ferdig og jeg kan nå huske på alle de gode stundene for det meste :)

Min fantastiske blanding ble brått revet bort for 2 uker siden, vi ble begge påkjørt og hun brakk ryggen stygt, i samråd med vetrinær ble det blesluttet avliving fremfor behandling. Nå sitter jeg kun igjen med et enormt savn, samt masse "hva viss" spørsmål. Klarer ikke tenke tanken at det var best å la henne slippe. wææ, blir gal av å tenke på det

Var annerledes å avlive familiehunden, da var vi forberedt på det, vi hadde bearbeidet mye av sorgen på forhånd føler jeg. Han ble jo også gammel og hans tid var kommet. Så da ble det på en måte ok å gi slipp på han.

Ja det er rart med det. 

Vi hadde en familiehund (papillon) som døde plutselig i en alder av 14 år (alderdom) Det var helt grusomt. Fikk liksom ikke sagt hade til ho og kan begynne å gråte den dag i dag (14 år etterpå) når jeg ser bilder av henne. Hun var en fantastisk hund. Stabil, morsom, snill og god.

Nå med Gracie er det helt anderledes. Kan allerede nå snakke med sambo om de gode minnene om Gracie og se på bilder av henne. Det er nok bare noe med det som Pokoli sier at når man er så forberedt på hvilken vei det går lenge før samt får sagt en verdig farvel så går det også fortere over på en måte. 

Har reagert forskjellig hver gang jeg har måttet avlive ett dyr. Med noen har det vært en lettelse, andre kan jeg grine over etter 30 år..

Min første hund var det til da det jævligste jeg hadde kjent, var helt uforberedt på den volsomme sorgen som martret meg i mange år. Selv nå som jeg skriver om ham,.. De senere dyrene har jeg taklet tapet av på en annen måte, har vært forberedt på de følelsene som kommer. Tiden før avgjørelsen er den værste, man går og ser etter symptomer på hvor lenge til de kan leve, behandlingene man håper skal virke..og det at jeg er den som bestemmer over andres død. Grusomt.

Det værste er når unge dyr må avlives pga sykdom. Hvor lenge sorgen sitter i avgjøres av hvilket forhold jeg  har hatt til de som er borte. Noen sitter ekstra godt fast i hjertet.

Jeg har nå en gammel katt, 15,5 år gml. Nyrene har begynt å svikte, hun går på spesialfôr og hun sover seg gjennom døgnet. Noen dager vil hun ikke spise.. Jeg vet at vi mest sannsynlig ikke har henne fram til sommeren, men hun skal få dø her hjemme, forhåpentlig bare sovne inn uten smerter. Får hun vondt må veterinæren komme hit og hjelpe henne over.. Og det tapet kommer til å bli helt grusomt Jeg elsker den katten!

Jeg opplevde en glorifisering av hunden min. Savner han utrolig mye (han ble avlivet i februar) og skulle ønske han kom tilbake til meg. Samtidig så vet jeg at han ikke hadde det bra på slutten, og at vi tok det rette valget. Likevel....  Tanken på å høre tassingen av potene, det lykkelige ansiktet om han fikk komme opp i sengen, gleden over snø, måten han kom med en leke og la den ved min side og deretter trippet på stedet for å få meg oppmerksom på den...... Savner han mer enn ord kan beskrive. Kommer aldri til å få en slik hund igjen, og noen gangervil jeg ikke engang få en ny hund. Den kan aldri leve opp til min lillegutt..... Men min mann savner hund, så jeg er innstillt på at det blir en dag. Kanskje blir det helt annerledes, men likevel fint? Kanskje folk kan ringe på døren uten at jeg får vondt i magen av stress pga bjeffingen? Kanskje jeg får en hund jeg ikke trenger å bekymre meg over avføringen til hver dag? Kanskje jeg får en hund jeg kan trene med uten at stresset blir for mye for den?

Jeg er glad for at lillegutt ikke lider mer. Men jeg lider jo, jeg savner han :(

Vi har mistet noen hunder, og tiden fra man bestemmer seg for avliving og til det er gjort er det verste, synes jeg. Man kjenner på "sviket" - man vet, men hunden vet ikke hva som skal skje.

Etterpå er det "savnesorg", noe som er helt vanlig når man mister noe man er glad i. Men vi som har levd noen år har mistet mennesker som sto oss nære, og jeg føler ikke den sorgen kan sammenlignes.

Men det er leit å miste vennen sin.

Lillebeth:

Vi har mistet noen hunder, og tiden fra man bestemmer seg for avliving og til det er gjort er det verste, synes jeg. Man kjenner på "sviket" - man vet, men hunden vet ikke hva som skal skje.

Etterpå er det "savnesorg", noe som er helt vanlig når man mister noe man er glad i. Men vi som har levd noen år har mistet mennesker som sto oss nære, og jeg føler ikke den sorgen kan sammenlignes.

Men det er leit å miste vennen sin.

Ja det er jeg helt enig i. Når jeg mistet broren min for ca 15 år siden (han var 17 år og ble drept i en bilulykke) gikk jeg seriøst rett i sjokk og ble der en stund. Noe helt annet og helt ubeskrivelig smerte. 

Men ja det er trist uansett.

Sørger over henne jeg avlivet i sommer. 3,5 år gammel. Tydelig store nerveproblemer, agressiv mot hunder og skadet en hund stygt. redd for det meste også. Sliter med samvittigheta mi, den mest vidunderligste hund inne. Vi to var ett. Har en liten vodeosnutt av henne på youtube som jeg av og til ser på. Og da tenker jeg at noe feil har jeg gjort med henne. Grusomt er det. Elskede Sheba mi.

Jeg er veldig lettrørt og det skal lite til før jeg begynner å gråte, så hvis jeg tenker på Fia og Shiba (familiehunden da jeg var liten) kommer tårene lett. Jeg er glad for at de begge fikk slippe, men det er likevel et stort savn. Ser jeg på videosnutter av Fia begynner jeg å gråte med en gang. Selv om jeg fikk ny hund relativt fort etterpå, ca 14 dager senere, så er det ikke snakk om at det har leget noe som helst savn. De har alle en like stor plass i hjertet mitt.

Da jeg mistet min første hund opplevde jeg den verste sorgen jeg noen gang har opplevd.... ingenting kan måle seg med de følelsene og jeg har mistet andre familiemedlemmer også....

Den dag i dag 8 år senere kan jeg gråte over henne...

Mye av grunnen til at jeg fortsatt sørger er fordi dette var min families hund... og det var pappa som bestemte over hunden.... og den hunden ble ikke behandlet pent :( men uansett hva hun gikk igjennom var hun bare så snill og god.... også så klok den hunden var....helt fantastisk!

kommer aldri til å glemme henne, hun har en stor plass i mitt hjerte...  Nå renner det et par tårer igjen :(

Jeg har nå en gammel katt, 15,5 år gml. Nyrene har begynt å svikte, hun går på spesialfôr og hun sover seg gjennom døgnet. Noen dager vil hun ikke spise.. Jeg vet at vi mest sannsynlig ikke har henne fram til sommeren, men hun skal få dø her hjemme, forhåpentlig bare sovne inn uten smerter. Får hun vondt må veterinæren komme hit og hjelpe henne over.. Og det tapet kommer til å bli helt grusomt Jeg elsker den katten!

Det skal du ikke være for sikkerpå.... Min katt er 21 år, har hatt nyresvikt i nesten 5 år....

ja de sover mye og spiser lite.... men jeg tror ikke de har smerter...

Kan nok hende du har katten din lenger enn du tror!

En stor sorg, men også en lettelse over at jeg ikke alltid må være tilstedet for å styre henne :)

Men sorgen er jo der og savnet etter henne og hvor fantastisk hun var. Selv om jeg har ny hund nå , vil ingen kunne erstatte henne <3

Etter vi avlivet Zara så føltes det som en stein som falt av skuldra. Jeg er ikke i tvil om at det var en riktig avgjørelse. Men det var rart å føle seg lettet. Med Balder så har det og er det bare pyton. Det er litt sykt å tenke på at jeg aldri får se han igjen.

diggidog:

 

Jeg har nå en gammel katt, 15,5 år gml. Nyrene har begynt å svikte, hun går på spesialfôr og hun sover seg gjennom døgnet. Noen dager vil hun ikke spise.. Jeg vet at vi mest sannsynlig ikke har henne fram til sommeren, men hun skal få dø her hjemme, forhåpentlig bare sovne inn uten smerter. Får hun vondt må veterinæren komme hit og hjelpe henne over.. Og det tapet kommer til å bli helt grusomt Jeg elsker den katten!

 

 

Det skal du ikke være for sikkerpå.... Min katt er 21 år, har hatt nyresvikt i nesten 5 år....

ja de sover mye og spiser lite.... men jeg tror ikke de har smerter...

Kan nok hende du har katten din lenger enn du tror!

Du skulle bare visst hvor glad og takknemlig du gjorde meg nå Framtiden ble plutselig mindre truende. Stor klem til deg!

Den første hunden eg mista var en valp på 5-6 måneder, då eg var 6-7 år, ho betydde alt for meg på den tida, for ho var den ene som hadde tida til meg, som var glad for å se meg..

Mamma kom plutselig hjem en dag uten hunden og verken eg eller min bror skjønte noe som helst, vi hadde nettopp komt hjem fra skulen og spurte etter Leslie .. Mamma sa: "Eg har avlivd ho"

Eg og broren min reagerte med ett så stort sjokk at vi satt stille i evigheiter heilt til vi plutselig våkna og han begynte å grine mens eg begynte å hyle og sprang inn på rommet mitt .. Ho kom etter meg og prøvde å holde meg igjen for å trøste meg, men eg stakk av, eg klarte ikkje å sjå på ho på ei god stund etter den hendinga, det var hardt og sårandes. Den dag i dag har eg fortsatt ikkje klart å tilgitt ho helt, selv om det kanskje er på tide når det er 12-13 år siden dette hendte, men nei, det sitt for langt inne ..

Hadde eg kunne skrudd tida tilbake så hadde eg dratt til den dagen og stukke av med lillejenta mi..

Etter det er det en god del hunder som har kommet og gått.(ikkje mine, men tanter og onkler sine)

Eg har hatt en del katter som har blitt påkjørt, 1 vart drept på en veldig bestialsk og brutal måte av noen som eg fortsatt ikkje veit hvem er, men som eg personlig kommer til å angripe om eg finn det ut!

22. juli 2011 dro eg selv til dyrlegen med hunden våres Skip og avlivde han, eg hadde aldri i mitt liv trudd at det skulle være så smertefullt som det var den dagen.. Det ble ikke noe bedre da eg kom hjem og fant ut om alt det andre som hadde hendt..

Han var min engel, desverre så var han aggressiv og ble verre og verre, så da mamma endelig innså at nå måtte vi avlive han sa eg at eg skulle gjøre det, men eg hadde aldri trodd det skulle følest slik..

Eg mista mi bestevenninne 30. mars 2010, men ikkje en gang det var like vondt som da jeg avlivde Skip. Idag har jeg en tatovering av ham på ryggen (tekst, ikke bilde) for å minnest ham.

jeg klarer ikke å tilgi meg selv helt for at eg gjorde det, men det da eg gikk inn døra med ham og inn korridoren uten at han var aggressiv mot noen som var der, forsto eg at han visste at dette var den siste gangen han skulle få være her på denne jorda, da knakk eg sammen.

Mine dyr betyr alt for meg, de ER familien min, ikke en gang mine søsken og foreldre kommer foran dyra mine .

Sorgen går aldri over, man klarer bare forhåpentligvis å leve med den, men det tar tid og krefter .. Noen dager vil eg bare gi opp alt, men så tenker eg på dei eg då etterlater meg og at eg ikkje er klar for å gi opp..

Måtte avlive vår 14 år gamle tervueren for 6 år siden, hun var frisk bortsett fra nedsatt syn og litt støl i leddene. Fant henne liggende i stuen en morgen, hun greide ikke å gjøre rede for seg og kunne ikke stå på beina. Stakkaren var veldig forvirret. Fikk båret henne ut i bilen og dro i hui og hast til veterinæren som konkluderte med hjerneslag så det var ikke stort annet å gjøre enn å avlive henne. Men skulle virkelig ønske jeg var forberedt på det, og at jeg fikk tatt farvel med henne uten at hun var i ørska, men likevel var hun så klar og ga meg et blikk jeg aldri kommer til å glemme. De dyra skjønner nok mer enn hva man skulle tro... Hunder lever desverre alt for kort, og alle dyreeiere må gjennom det, men det er grusomt å ta farvel med en venn og familiemedlem.

Bestemte meg egentlig da for å ikke skaffe en ny hund, men når tiden går så kan man se tilbake på minnene og smile istedet for å føle sorg. Og det er jo ikke akkurat slik at en ny hund kan erstatte henne, men heller ta en "ny plass" :)

Jeg sa farvel til min første hund lørdag morgen. Han var bare 4, 5 år, men ble halt for to år siden, og fikk sakte men sikkert økende smerter. Vi forstod ikke helt hvor vondt han egentlig hadde tror jeg, og den usikre, utagerende og stressede atferden hans kom gradvis i takt med smertene.

Jeg oppsøkte alle mulige behandlingsmetoder jeg fant , han gjennomgikk også en stor operasjon i fjor sommer. Ingenting hjalp, og ingen kunne si meg hva som var galt med han...han ble etterhvert umulig å behandle. Han forstod med en gang om noen hadde tenkt å undersøke han, og ble helt panisk og sint. Da ble avgjørelsen tatt: han skulle få slippe mer mas og plaging.

Nå kjenner jeg på en stor sorg når jeg tenker på den hunden han var før smertene begynte, men samtidig en stor lettelse over at han slipper å være den hunden han var på slutten.

Å sitte å se på at valpen vi fikk i sommer kan gå fritt rundt i huset, legge seg hvor hun vil, leke med lekene sine og tygge på godis uten å måtte sitte på vakt for angrep fra en stresset terrier er helt uvirkelig. Hunder kan bjeffe på utsiden, barn kan leke og det kan ringe på døra uten at vi har en skrikende liten hund som traver rundt på gulvet.

Det er trist at det måtte bli sånn, for han var så nydelig og god innerst inne, men han var ikke frisk i kropp eller hode nå, og da måtte vi ta en avgjørelse.

Godt å lese at andre også kjenner på følelsen av å ha "drept" sin beste venn. Jeg vet jo at jeg ikke har det, men det føles litt sånn. Samtidig lurer jeg på om det var noe jeg kunne gjort annerledes, eller noe mer jeg kunne gjort for han.

Heldigvis er følelsen av lettelse nesten større enn den dårlige samvittigheten, og bare på disse to dagene har min mann og jeg innsett hvor vondt hunden faktisk hadde det. Dagene før veterinærbesøket var grusomme. Nå må vi bare bearbeide, og nyte at valpen får sjansen til å utfolde seg og bli en god, trygg og forhåpentligvis frisk hund som kan glede oss i mange år fremover!!

MIN sorg,har ikke uteblitt på tross av vissheten om at hun hadde det vondt den siste tiden. Jeg føler ikke det som noen lettelse,selv om jeg vet med all fornuft,at hun slipper smertene lengre. For på tross av de,så var hun en glad hund,som skjulte sine smerter. Bare slik en hund kan gjøre.Men jeg vet også innerst i hjertet,og innerst i hodet,at jeg tok det riktige valget. Hun måtte få slippe.

Vi hadde nesten 12 fantastiske år sammen,hun var min sjeldsfrende. Hun var der i opp og nedturer,og alt dette gjorde at hun var min aller beste venn.

Jeg har grått konstant i 3 uker nå,jeg har nesten ikke fått i meg føde,jeg har rast ned i vekt,jeg har jobbet,jeg har tvunget meg selv til å leve et normalt liv.

Man kan ikke si hva som er rett og galt,i forhold til å sørge . For vi mennesker er ulike.

Jeg er også,så pass opp i årene,at jeg har mistet fam-medlemmer,en sorg som har satt sine spor. Men jenta mi var også et fullverdig fam.medlem,som mange var glad i. Så det var det hun ble,ikke bare en hund.

Jeg er også så pass opp i årene,at jeg respektere de som har et annet syn på det og miste sin firbent. Og hvordan hvert individ sørger. Eller ikke sørger.

Noen gråter i sjela,noen åpentlyst. Og noen gråter ingen av plassene. Noen har et nettverkt de kan støtte seg til,noen ikke.

Jeg har heldigvis hatt et godt nettverk,av fam og gode venner,og det hjalp meg de værste dagene. Men for noen,kan det sorgen og savnet bli forsterket,når man er alene i slike settinger.

Så jeg vet ikke helt,ts,om du ble noe klokere av dette,men det var nå bare MIN reflekson,og mitt svar på det du spurte om-)

Men så er jeg nok en håpløs sårbar sjel-)