Hemulen:

Det som egentlig er problemet for min del, er at hunden min er stor, og han er ikke vant til barn. Han skjønner ikke hva de vil, og det er ikke alltid så lett å ha 100% kontroll når barna kommer for nærme.

Når beistet mitt blir ivrig, så hopper han, og han har null kontroll. Hvis det står en unge en halv meter unna der han hopper, så blir jeg veldig nervøs! Jeg vil jo ikke at det skal skje noe!

For selvsagt er det JEG som skal ha kontroll på MIN hund. Men saken er at det hadde vært betraktelig mye lettere hvis barna hadde spurt før de bykset mot ham, ideelt hvis de hadde kommet sakte også!

Jeg forstår ikke helt at man er et dårlig barnehatende menneske hvis man blir nervøs i slike situasjoner?

Å bli nervøs i en situasjon betyr ikke at man hater barn. Men du/man bør innse i slike situasjoner at problemer er IKKE barna, men hunden. Som ikke takler barn. Og det er hunde-eiers problem.

Jeg vil gjerne komme med et godt råd som jeg har fått og fulgt. Så tidlig som mulig etter at du har fått valpen hjem og den har begynt å finne roen sammen med deg, så bør du ta med deg hunden til nærmeste barnehage. Selvsagt lurt å høre med personalet først, og det er mulig du må spørre flere for å få lov.

Sett deg på en benk med valpen på fanget og ganske snart vil barna oppdage deg og komme stimlende for å hilse på. La ungene få hilse på den en etter en, og di dem hver sin godbit som de kan få gi til valpen, og bruk anledningen til å gi ungene noen tips om hvordan man best forholder seg til en hund.  Du må såklart være 100% konsentrert og følge med som en smed, slik at hverken ungene eller barna på noen som helst slags måte blir skremt.

Gjentas med fordel en uke senere, og om du får anledning til å la han slippe løs og springe litt rundt sammen med ungene, så vil du ha preget hunden på barn for resten av livet. Det er selvsagt helt greit at du ikke liker unger og synes de er noen siklende, snørrete og bråkende udyr, men det like selvsagt IKKE greit at hunden din deler din oppfatning. Å sosialisere valpen skikkelig er et viktig ansvar uansett hva du måtte mene om barn.

Hemulen:

Det som egentlig er problemet for min del, er at hunden min er stor, og han er ikke vant til barn. Han skjønner ikke hva de vil, og det er ikke alltid så lett å ha 100% kontroll når barna kommer for nærme.

Når beistet mitt blir ivrig, så hopper han, og han har null kontroll. Hvis det står en unge en halv meter unna der han hopper, så blir jeg veldig nervøs! Jeg vil jo ikke at det skal skje noe!

For selvsagt er det JEG som skal ha kontroll på MIN hund. Men saken er at det hadde vært betraktelig mye lettere hvis barna hadde spurt før de bykset mot ham, ideelt hvis de hadde kommet sakte også!

Jeg forstår ikke helt at man er et dårlig barnehatende menneske hvis man blir nervøs i slike situasjoner?

Mofassah:

 

Hemulen:

 

Det som egentlig er problemet for min del, er at hunden min er stor, og han er ikke vant til barn. Han skjønner ikke hva de vil, og det er ikke alltid så lett å ha 100% kontroll når barna kommer for nærme.

Når beistet mitt blir ivrig, så hopper han, og han har null kontroll. Hvis det står en unge en halv meter unna der han hopper, så blir jeg veldig nervøs! Jeg vil jo ikke at det skal skje noe!

For selvsagt er det JEG som skal ha kontroll på MIN hund. Men saken er at det hadde vært betraktelig mye lettere hvis barna hadde spurt før de bykset mot ham, ideelt hvis de hadde kommet sakte også!

Jeg forstår ikke helt at man er et dårlig barnehatende menneske hvis man blir nervøs i slike situasjoner?

 

Høres ut som du kan trenge å trene litt grunnleggende hverdagslydighet. Et bombesikkert dekk og bli liggende er en god start, da vil selv en hund med mankehøyde ovr en meter fint kunne ha opplevelser til gjensidig nytte og glede for både hunden, barna og ikke minst deg selv. Alt må læres ...

 

Jeg har grunnleggende hverdagslydighet. Problemet mitt er at ingenting av det vi lærer inne sitter ute. Men ikke vær redd, vi trener på det.

Poenget mitt er at fram til dette sitter, noe det IKKE gjør, så er det en skummel situasjon at barn som ikke kjenner hverken meg eller hunden kommer brått på.

Pelskåpa:

 

Hemulen:

 

Det som egentlig er problemet for min del, er at hunden min er stor, og han er ikke vant til barn. Han skjønner ikke hva de vil, og det er ikke alltid så lett å ha 100% kontroll når barna kommer for nærme.

Når beistet mitt blir ivrig, så hopper han, og han har null kontroll. Hvis det står en unge en halv meter unna der han hopper, så blir jeg veldig nervøs! Jeg vil jo ikke at det skal skje noe!

For selvsagt er det JEG som skal ha kontroll på MIN hund. Men saken er at det hadde vært betraktelig mye lettere hvis barna hadde spurt før de bykset mot ham, ideelt hvis de hadde kommet sakte også!

Jeg forstår ikke helt at man er et dårlig barnehatende menneske hvis man blir nervøs i slike situasjoner?

 

 

Å bli nervøs i en situasjon betyr ikke at man hater barn. Men du/man bør innse i slike situasjoner at problemer er IKKE barna, men hunden. Som ikke takler barn. Og det er hunde-eiers problem.

Der er vi bare uenige. Jeg er fullstendig klar over at dette er noe vi må mestre. Men vi gjør ikke det enda. Og fram til vi gjør det, så er det faktisk barna som er problemet. Hadde alle barn (og voksne for den saks skyld) vært rolige når de nærma seg hunden. Så hadde jeg ikke hatt noe problem.

Hemulen:

 

Pelskåpa:

 

 

Hemulen:

 

Det som egentlig er problemet for min del, er at hunden min er stor, og han er ikke vant til barn. Han skjønner ikke hva de vil, og det er ikke alltid så lett å ha 100% kontroll når barna kommer for nærme.

Når beistet mitt blir ivrig, så hopper han, og han har null kontroll. Hvis det står en unge en halv meter unna der han hopper, så blir jeg veldig nervøs! Jeg vil jo ikke at det skal skje noe!

For selvsagt er det JEG som skal ha kontroll på MIN hund. Men saken er at det hadde vært betraktelig mye lettere hvis barna hadde spurt før de bykset mot ham, ideelt hvis de hadde kommet sakte også!

Jeg forstår ikke helt at man er et dårlig barnehatende menneske hvis man blir nervøs i slike situasjoner?

 

 

Å bli nervøs i en situasjon betyr ikke at man hater barn. Men du/man bør innse i slike situasjoner at problemer er IKKE barna, men hunden. Som ikke takler barn. Og det er hunde-eiers problem.

 

 

Der er vi bare uenige. Jeg er fullstendig klar over at dette er noe vi må mestre. Men vi gjør ikke det enda. Og fram til vi gjør det, så er det faktisk barna som er problemet. Hadde alle barn (og voksne for den saks skyld) vært rolige når de nærma seg hunden. Så hadde jeg ikke hatt noe problem.

Ja hadde det ikke vært andre mennesker rundt oss overhodet så hadde verden vært problemfri du!

Hunden er og blir ditt problem uansett hva du tror.

Mofassah:

Jeg vil gjerne komme med et godt råd som jeg har fått og fulgt. Så tidlig som mulig etter at du har fått valpen hjem og den har begynt å finne roen sammen med deg, så bør du ta med deg hunden til nærmeste barnehage. Selvsagt lurt å høre med personalet først, og det er mulig du må spørre flere for å få lov.

Sett deg på en benk med valpen på fanget og ganske snart vil barna oppdage deg og komme stimlende for å hilse på. La ungene få hilse på den en etter en, og di dem hver sin godbit som de kan få gi til valpen, og bruk anledningen til å gi ungene noen tips om hvordan man best forholder seg til en hund.  Du må såklart være 100% konsentrert og følge med som en smed, slik at hverken ungene eller barna på noen som helst slags måte blir skremt.

Gjentas med fordel en uke senere, og om du får anledning til å la han slippe løs og springe litt rundt sammen med ungene, så vil du ha preget hunden på barn for resten av livet. Det er selvsagt helt greit at du ikke liker unger og synes de er noen siklende, snørrete og bråkende udyr, men det like selvsagt IKKE greit at hunden din deler din oppfatning. Å sosialisere valpen skikkelig er et viktig ansvar uansett hva du måtte mene om barn.

HElt klart! det er jeg helt enig i! det er utrolig viktig.... Jeg hadde valp i fjor sommer og hadde valp denne sommeren.... har med begge kjørt til barnehager, satt oss på god avstand og bare latt hunden betrakte hylende løpende unger....

 i tillegg har vi dratt på fortballkamper for så barn og igjen observert på avstand...

Sosialisering er ekstremt viktig uansett hva man måtte mene om unger!

Pelskåpa:

 

Hemulen:

 

 

Pelskåpa:

 

 

Hemulen:

 

Det som egentlig er problemet for min del, er at hunden min er stor, og han er ikke vant til barn. Han skjønner ikke hva de vil, og det er ikke alltid så lett å ha 100% kontroll når barna kommer for nærme.

Når beistet mitt blir ivrig, så hopper han, og han har null kontroll. Hvis det står en unge en halv meter unna der han hopper, så blir jeg veldig nervøs! Jeg vil jo ikke at det skal skje noe!

For selvsagt er det JEG som skal ha kontroll på MIN hund. Men saken er at det hadde vært betraktelig mye lettere hvis barna hadde spurt før de bykset mot ham, ideelt hvis de hadde kommet sakte også!

Jeg forstår ikke helt at man er et dårlig barnehatende menneske hvis man blir nervøs i slike situasjoner?

 

 

Å bli nervøs i en situasjon betyr ikke at man hater barn. Men du/man bør innse i slike situasjoner at problemer er IKKE barna, men hunden. Som ikke takler barn. Og det er hunde-eiers problem.

 

 

Der er vi bare uenige. Jeg er fullstendig klar over at dette er noe vi må mestre. Men vi gjør ikke det enda. Og fram til vi gjør det, så er det faktisk barna som er problemet. Hadde alle barn (og voksne for den saks skyld) vært rolige når de nærma seg hunden. Så hadde jeg ikke hatt noe problem.

 

 

Ja hadde det ikke vært andre mennesker rundt oss overhodet så hadde verden vært problemfri du!

Hunden er og blir ditt problem uansett hva du tror.

Det var da voldsomt.

Pelskåpa:

 

Hemulen:

 

 

Pelskåpa:

Å bli nervøs i en situasjon betyr ikke at man hater barn. Men du/man bør innse i slike situasjoner at problemer er IKKE barna, men hunden. Som ikke takler barn. Og det er hunde-eiers problem.

 

 

Der er vi bare uenige. Jeg er fullstendig klar over at dette er noe vi må mestre. Men vi gjør ikke det enda. Og fram til vi gjør det, så er det faktisk barna som er problemet. Hadde alle barn (og voksne for den saks skyld) vært rolige når de nærma seg hunden. Så hadde jeg ikke hatt noe problem.

 

 

Ja hadde det ikke vært andre mennesker rundt oss overhodet så hadde verden vært problemfri du!

Hunden er og blir ditt problem uansett hva du tror.

Bra ungene ikke er foreldrenes problem, da.

Hundepuz:

 

Pelskåpa:

 

 

Hemulen:

 

 

Pelskåpa:

Å bli nervøs i en situasjon betyr ikke at man hater barn. Men du/man bør innse i slike situasjoner at problemer er IKKE barna, men hunden. Som ikke takler barn. Og det er hunde-eiers problem.

 

 

Der er vi bare uenige. Jeg er fullstendig klar over at dette er noe vi må mestre. Men vi gjør ikke det enda. Og fram til vi gjør det, så er det faktisk barna som er problemet. Hadde alle barn (og voksne for den saks skyld) vært rolige når de nærma seg hunden. Så hadde jeg ikke hatt noe problem.

 

 

Ja hadde det ikke vært andre mennesker rundt oss overhodet så hadde verden vært problemfri du!

Hunden er og blir ditt problem uansett hva du tror.

 

 

 

Bra ungene ikke er foreldrenes problem, da.

Der traff du spikern på hodet gitt ;)

Pelskåpa:

 

Peregrin:

 

 

ralfdog:

 

Hvor i Norge bor dere barnehatere? Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har sett disse barna som kaster steiner eller løper ned bikkjer verken i Fredrikstad, Halden, Moss, Saprsborg, Råde, Rygge eller Trøgstad. Men det kan jo være slik at disse monsterbarna lever utenfor Østfold.

Eller så vil jeg tro at mangel på kunnskap vedr. barn og barns oppførsel er ett godt stikkord. Og dette forundrer meg, for dere barnehatere har vel vært barn for ikke så alt for lenge siden? Barn er spontane, de girer seg gjerne litt ektra opp i lag. Og når de runder 7-8 år så har de ikke alltid mamma eller pappa på slep. Det behøver ikke å bety at de ikke blir oppdratt. Jeg fikk klar beskjed å ikke oppsøke hunder som stod aleine når jeg var liten, likevel så kastet jeg snøballer på bilene på veien, eller rev opp blomsterbeddet til naboen og la det på trappen mens jeg ringte på og stakk av.

Det må da være mye hyggligere med barn som vil hilse på hunden i stedet at det kaster egg på ruten når du er på ferie? Eller kanskje noen foretrekker å vaske egg som har rent nedover ruten og vært der en uke i solsteiken :) Jeg foretrekker å hilse og prate med barn når jeg går tur jeg. Ett stoppsignal med hånden stopper de mest viltre, og lar man hunden hilse på barn fra den er liten så går det meste seg til.

Men jeg skjønner godt at vi lever forskjellige steder i landet :)

 

 

Hvor i alle dager står det at vi HATER barn? LES igjennom alt før du kaster ifra deg slike utsagn da. Jeg har flere barn i familien, og jeg vet godt hvordan et barn oppfører seg. Ikke hater jeg de heller. Det er ikke rakettforskning, som mange her skal ha det til å være. Hilser på barn på gata gjør vi også. Tenk det!

At DU ikke har støtt på slike unger betyr ikke at de ikke fins...?

 

 

Man får ofte det man forventer. Og møter man andre -*les barn* -med negativ holdning, så får du en negativ opplevelse. Barnet leser vel antipatien i deg og reagerer deretter.

Kan du slutte å tillegge meg holdninger jeg ikke har..? Og gjerne vis meg hvor jeg har sagt at jeg er negativ når jeg møter på barn, og i tillegg VISER ungene at jeg ikke liker de? Det har ikke jeg fått med meg nemlig.... Hvor du plukker den informasjonen fra lurer jeg veldig på...

Jeg møter alle barn med et åpent sinn jeg så tar jeg det derifra. Jeg forbereder meg på at dette kan være barn som ikke hører etter, og som gjerne er voldsomme, slik at jeg kan gardere meg mot "det værste". Bedre å være forberedt enn å ikke være det. Det betyr ikke at jeg er negativ når jeg møter barn. Jeg forklarer de hva de skal gjøre, og gir de gjerne godbiter de kan gi henne. Godkjent det eller?

Voksne har like mye ansvar for barna sine som vi hundeeiere har for hundene våre! Det går ikke an å BARE legge skylda på hundeeiere.

Peregrin:

 

 

Voksne har like mye ansvar for barna sine som vi hundeeiere har for hundene våre! Det går ikke an å BARE legge skylda på hundeeiere.

Helt enig!

Eg har jo lært mye om hund alene men merker at nesten ingen barn er interesert i hund 

Jeg har to barn som er veldig interessert i hund! Har alltid vært det selv også - helt fra barndommen. Er utrolig verdifullt for barn å holde på med hund, det er bra alt for lite tilbud rettet mot denne målgruppen.

ja barn som driver med hund synest eg er mer aktive ;D 

Pelskåpa:

Litjtupp:

 Pelskåpa:

diggidog:

 men jeg klarer ikke la være å bli irritert når det kommer unger løpende og kaster seg over, og som itillegg ikke vil høre når jeg sier at det ikke passer.... det som da irriterer meg mest er hvordan foreldrene bare står og ser på uten å gjøre noe...

 

 

Og der er det egen erfaring med barn kommer inn. En del barn har ikke samme bremser som vi voksne ofte forventer at andre skal ha. Og en del barn tar ikke instrukser. En del barn FORSTÅR IKKE instrukser ofte. (pga nevropsykiatriske forhold/diagnoser, og de barna er det ganske mange av, men det handicappet er skjult for fremmede). Og om foreldrene står der, så bør du adressere beskjedene til dem, ikke tll barna. Og om foreldrene IKKE er der, så vet du ikke så mye om hva foreldrene gjør eller ikke i det daglige sammen med barna. Ingen foreldre greier å være tett på barna sine absolutt hele tiden så snart ungene bikker 7 - 8 år. (det hadde ikke barna gått med på heller, og neppe vært sunt for dem).

  

Men om man har barn som ikke "tar instrukser" eller "forstår" - er det ikke da foreldrenes ansvar å passe på det barnet? Det er jo foreldrene som har valgt å få barn?!?! Hundeeier har ansvar for sin hund, foreldre har ansvar for sin unge?!?

 

 

Her skal jeg bli litt personlig.

Jeg har blandt flere barn, ett som IKKE forstår alle instrukser. Pga en LITEN hjerneskade som ikke er synlig for folk flest utenfra. Han er nå tenåring. Jeg kan ikke fotfølge han aboslutt hele tiden, for han vil være som andre og besøke kompiser osv. Og der oppstår av og til situasjoner når jeg ikke er tilstede sammen med han og kan tolk everden for han, der han ikke forstår konsekvenser, og heller ikke uten videre tar instrukser fra andre, pga den ordlyden instruksen gis med, eller fordi der er for mye støy rundt eller andre grunner. Pga manglende EVNE til det.J Jeg må da stole på at de voksne han møter i sin veg ute i verden, evner å ta ansvar når slike situasjoner oppstår.

Samfunnet vårt er fullt av slike barn og unge. Og vi voksne har et kollektivt ansvar i det offentlige rom.Ville du  i møte med feks en ungdom med downs syndrom eller annen tydelig funksjonshemming latt være å ta ansvar for at hunden ikke skulle bite om denne personen ukritisk tok kontakt? Det er ikke noe annerledes med de mange der innsiden ikke vises på utsiden.

Og  -hunde-eier har ALLTID det hele ansvaret i møte med barn. Også å sørge for at barna ikke blir skadet. Les loven.

Men når jeg leser en del innlegg i slike tråder som dette så blir jeg pessimist med tanke på det inntrykket jeg får av en svært egosentrert generasjon unge voksne som nå vokser frem. Som kun ser sin egen navle. Meg meg meg......

Å "la en hund bite" er ikke å ta ansvar for egen hund, og jeg skjønner ikke hvordan du kom fra min kommentar "Hundeeier tar ansvar for sin hund" til ditt spørsmål "Ville du  i møte med feks en ungdom med downs syndrom eller annen tydelig funksjonshemming latt være å ta ansvar for at hunden ikke skulle bite om denne personen ukritisk tok kontakt?" Jeg tror vi har ulik definisjon av hva det vil si at "hundeeier tar ansvar for sin hund" - jeg sørger for at min hund ikke kommer i en situasjon hvor å bite er et alternativ. Og den jobben hadde vært litt lettere om endel foreldre tok litt mer ansvar for å lære ungene sine "hundevett".

Bikkja min er fin og grei, men jeg ser ingen grunn til å bruke han som treningsobjekt for unger som ikke hører etter, men vi stiller gjerne opp for kjente + de som spør pent/hører etter (om vi har tid). At jeg synes foreldre burde ha (og ta) ansvaret for å oppdra de ungene de har valgt å sette til verden gjør meg ikke til en egoist. Foreldres ansvar er å gjøre avkommet i stand til å fungere i samfunnet - om avkommet ikke kan håndtere f.eks. trafikk, så slipper man vel ikke ungen ut på gata på egen hånd, krysser fingrene og håper at bilførerne har så kontroll at de kan stoppe på stedet om noen går rett ut i veien? For loven sier vel at det er bilførerens ansvar uansett hva fotgjengeren gjør?!? 

Men "problemet" med unger som kommer løpende/ikke tar et nei for et nei etc, det opplever jeg kun i Oslo, og til 99% bare på østkanten. Er mye i Trondheim pga familie, og der har jeg aldri opplevd noe tilsvarende.

Jussen kan kanskje hjelpe oss litt på vei? Hundeloven er klar på at enhver hundeeier plikter å sørge for at hunden ikke ligger andre til last. Det finnes ingen slik paragraf i Norges lover som gjelder barn. Ergo, hundeeier har HELE ansvaret ALENE.

At det såklart er lurt, ja til og med direkte nødvendig, at barn lærer at det ikke er noe sjakktrekk å fly i synet på enhver hund de måtte møte på sin vei, er en annen sak, og det vil jeg være helt med på. Men vi som har barn selv vet jo at barn er nettop det, barn. Barn er ikke alltid i stand til å vurdere selv, og de må få lov å springe fritt omkring i bilfire områder, selv om det kan slumpe til å komme en hund. Barn har rett og slett RETT til å være frie, det har ikke hunder.

Det var voldsomt så amper deler av denne tråden skulle bli da... Mulig jeg tolker feil, men det kan virke litt som de med og de uten egne barn har en smule forskjellig syn på dette her? For min egen del kan jeg bare si at det å ha ansvar for barn har gjort noe med hvordan jeg ser på veldig mye. Man modnes med oppgavene heter det vel. Det jeg mente var å ha perspektiv på ting, vel, la oss si at horisonten har blitt noe utvidet etterhvert. Og med stadig rom for videre utvidelse vil jeg tro... 

Det er ALLTID hundeeiers ansvar hva hunden gjør. VI har valgt å ha hund, det er ikke andre som har valgt det for oss. Det kan selvfølgelig være utrolig irriterende med både små og store mennesker som oppfører seg som komplette idioter. Men de finnes i verden, (tydeligvis flere enkelte steder),  og som ansvarlige hundeeiere må vi faktisk forholde oss til de. Verden er tross alt mer avhengig av at noen gidder å produsere disse snørrete små skapningene, enn av at man kan ha hund. Mine unger og hva de gjør er UTELUKKENDE mitt ansvar. Og gjett om det krever en god del av meg som forelder! Det er akkurat det samme som gjelder for hunden! Og det er nettopp derfor jeg synes det er så viktig å sosialisere hunden, for å gjøre mitt hundehold så positivt som mulig for meg, hunden min og alle vi møter på vår vei. Klart det vil skje episoder som jeg skulle ønske ikke hadde skjedd, men uansett hvor dustete andre måtte oppføre seg så er min hund MITT ANSVAR. Det går ikke an å forutse alle situasjoner, men det går an å ha et hundehold som minimerer risikoen for at uheldige episoder oppstår.

Dere som mener at alle i hele verden skal se og forstå hvilke problemer og utfordringer dere har med hunden deres: Glem det! De fleste gir en god bæng i både dere og hunden deres.

Bitteliten:

Dere som mener at alle i hele verden skal se og forstå hvilke problemer og utfordringer dere har med hunden deres: Glem det! De fleste gir en god bæng i både dere og hunden deres.

Er det egentlig noen som mener det? Såvidt jeg klarer å se ønskes det bare at barn skal la være å plage andre folk (med eller uten hund, det er egentlig likegyldig).

Er det ikke lov å forvente en viss oppdragelse og et visst grad av hensyn fra foreldre/barn, på samme måte som man forventer god oppførsel og hensyn fra hundeeier/hund?

Hunden min har aldri blitt plaget av barn, så det er ikke noe personlig hevntokt fra min side. Men jeg synes man kan forvente av barn at de oppfører seg rimelig greit. Det vil si, de må gjerne løpe, leke, le, danse og hoppe, men utenfor min intimsone. Kommer de brølende og hvinende bort og begynner å klappe på meg (eller hunden min) så vil de pent få beskjed om å gå et annet sted. På samme måte forventer jeg at hunder oppfører seg rimelig greit. Jeg synes det er akkurat like unødvendig og usjarmerende om en fremmed hund kommer løpende og hopper og bjeffer på meg, som at et fremmed barn kommer løpende og roper og dytter borti meg.

Greit at hundeeier har ANSVAR for at hunden ikke skal skade barnet. Men det er ikke nødvendigvis snakk om fare for skade, men om barn som ikke har respekt for andre mennesker og andre menneskers eiendom.

Jeg forventer ikke at et eneste fremmed menneske i hele verden skal ta noe som helst hensyn til hunden min - bare at de ikke oppsøker og plager meg (underforstått, for de som liker å lese alt i verste mening: barn eller voksne som kommer ruslende og snakker høflig/hyggelig er naturligvis velkomne). Det er jeg som har valgt å skaffe meg hund, det har ingen andre noe med. Men det virker som en del foreldre mener at fordi de har valgt å skaffe seg barn, så får omgivelsene se til å innrette seg etter dem og hjelpe til å ta vare på og oppdra barna deres.

Det er helt riktig, og helt greit. Men enkelte ganger kan man alikevel ikke la vær å undres over at det være seg foreldre til små barn, i følge med. Eller store barn/ ungdommer uten foreldre ikke forstår at de risikerer å bli maltraktert for livet. Vi har forsikring på hundene våre. Men hvordan stiller det seg med et istykkerbitt barneansikt?

Bitteliten:

Det var voldsomt så amper deler av denne tråden skulle bli da... Mulig jeg tolker feil, men det kan virke litt som de med og de uten egne barn har en smule forskjellig syn på dette her?

Enig med deg i dette gitt :p Nå leste jeg ikke annet i tråden enn overskrifta, jeg trodde det var en slik "her lufter vi frustrasjonenene våres dere" tråd, men der tok jeg jammen feil!

Jeg mener ikke at hvis beistet mitt hopper på en unge så er det ungens feil, jeg mener bare at hverdagen min (og bikkjas) hadde vært lettere hvis barna hadde lært at man er rolig rundt hunder.

diggidog:

ralfdog:

Hvor i Norge bor dere barnehatere? Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har sett disse barna som kaster steiner eller løper ned bikkjer verken i Fredrikstad, Halden, Moss, Saprsborg, Råde, Rygge eller Trøgstad. Men det kan jo være slik at disse monsterbarna lever utenfor Østfold.

Eller så vil jeg tro at mangel på kunnskap vedr. barn og barns oppførsel er ett godt stikkord. Og dette forundrer meg, for dere barnehatere har vel vært barn for ikke så alt for lenge siden?

 

VEl.....det er en god stund siden.... Sannsynligvis ca like lenge siden du var barn :)

Det er ikke lenge siden jeg var barn. Hvis du tror du er en stor jente når du er 28 år så bør du tro om igjen :) Men jeg tror egentlig du troller om alderen uannsett, jeg gjetter 17 år ut i fra formuleringen din.

Har ikke lest hele tråden enda, men vil svare likevel.

Jeg bor også litt på bygda og de fleste ungene her er flinke. Men selv om de gjerne vet at de ikke skal hilse på fremmede hunder, alltid spørre eier først osv, så er de fleste unger impulsive, veldig her og nå og lar seg lett rive med og glemmer hva de har fått beskjed om. Så jeg mener at vi hundeeiere alltid har hovedansvaret for å informere omgivelsene om hva som er passende, da folk og hunder er forskjellige. Dessuten så bruker beskjeder gitt av særlig fremmede voksne å feste seg bedre på minnet til barn, enn at de har fått samme beskjed av foreldrene.

Jeg har hatt hagen full av unger, noe er alt for frempå, andre er usikkre, andre igjen hyler, springer og veiver med armene, disse syns hunden er morsomst, jeg har gitt alle et minikurs i hvordan de skal og ikke skal opptre rundt hunder, og det er utrolig hvor lydhør de faktisk kan være, særlig når de der og da faktisk får erfaring i at det jeg sier faktisk hjelper, da hunden er der og de får en umiddelbar erfaring med at f.eks de å senke armene og farten og bare rolig snu ryggen til hunden er riktig måte å få den til å slutte å løpe etter og hoppe på de, og enda artigere er det når jeg senere går på tur og møte de samme tidligere hylene ungene sammen med venner som ikke var i hagen min, og de stolt gir vennene sine samme leksa som jeg ga de hjemme hos meg.

Når jeg var liten fikk jeg også beskjed om å ikke hilse på fremmede hunder, og i hvert fall ikke hunder som sto ute uten eier til stede, var eier til stede skulle jeg alltid spørre eier før jeg nærmet meg hunden. Men det var en hunde-eier som fortalte meg at de kan uansett være greit å spørre hunden først også, ved å la den snuse litt på hånden min før jeg rolig klappet den på siden eller brystet, dette satte seg bedre på minnet enn formaningene jeg fikk hjemme, både fordi det var en fremmed som sa det, og fordi jeg fikk erfare hvordan det funket der og da.

Ja, ansvaret ligger på foreldrene, men vi hunde-eiere har sånn jeg ser det et bedre grunnlag for å lære ungene hva som er riktig og ikke riktig å gjøre rundt hundene. Sier ikke at en alltid skal stoppe og ta seg tid til en lynkurs i å møte hunder, heller ikke vist du har en hund som ikke egner seg for sånt. 

Og unger som blir sure for ett nei er det bare å overse, eller gjør som Slush og demonstrere hvor lite lurt det er å buse frem og forvente å få vite eller gjøre som de vil, ved å ikke gi de det med overlegg, selv om du hadde hatt mulighet. Rett og slett belønn riktig adferd og hold igjen belønning vist ikke de oppfører seg, kanskje de har lært til neste gang.

Mofassah:

Jussen kan kanskje hjelpe oss litt på vei? Hundeloven er klar på at enhver hundeeier plikter å sørge for at hunden ikke ligger andre til last. Det finnes ingen slik paragraf i Norges lover som gjelder barn. Ergo, hundeeier har HELE ansvaret ALENE.

At det såklart er lurt, ja til og med direkte nødvendig, at barn lærer at det ikke er noe sjakktrekk å fly i synet på enhver hund de måtte møte på sin vei, er en annen sak, og det vil jeg være helt med på. Men vi som har barn selv vet jo at barn er nettop det, barn. Barn er ikke alltid i stand til å vurdere selv, og de må få lov å springe fritt omkring i bilfire områder, selv om det kan slumpe til å komme en hund. Barn har rett og slett RETT til å være frie, det har ikke hunder.

Vi er vel alle enige om at hundeeierne har ansvaret, både moralsk og ifølge loven. Akkurat som det er bilførers ansvar om bilen skader et barn/andre.

Der hvor vi ser ut til å være uenige er hvorvidt foreldrene har noe ansvar for å lære barna sine "hundevett" eller ikke. Det ser jo ut til at de aller, aller fleste foreldre jobber mye med å lære barna å passe seg for bilene - selv om barna har rett til å løpe fritt, så hvorfor har ikke foreldre også noe ansvar for å lære barna å passe seg/forholde seg til hunder?

Ville tro at både foreldre og hundeeiere i bunn og grunn har samme mål - at det ikke skal forekomme kjipe møter mellom hunder og barn.

Jeg lærte meg når jeg var mindre at hunder var store farlige beist, snakk om vranglære:P

Skjønner jo at det ikke er alle hundene som er snille, men ble lært at alle, absolutt ALLE var slemme og spinnville og de ville garantert bite av meg hånda om jeg klappet en. Jeg trodde jo på det og var redd hund helt til jeg var 4-5 år. Først DA klappet jeg en hund på ordentlig, og da ble jeg helt frelst:)