Pelskåpa:

 

diggidog:

 

 

Pelskåpa:

 

 

ania:

 

 

Mofassah:

 

 

zombiecat:

 

Jaja jeg har hvertfall fått bekrefta startinnlegget selv om jeg ikke har fått noe svar på hvorfor det er sånn.

 

Ok, det forundrer meg at du føler trang til å spørre, men la gå, jeg skal prøve å hjelpe deg å forstå.

 

Hvis du klarer å svare på dette spørsmålet, så kan du tenke ut svaret på ditt eget spørsmål selv: Hvis du så et barn med en hund gikk gjennom isen på et vann, hvem ville du reddet først opp av vannet, barnet eller hunden?

 

 

 

hvis det er et barn jeg ikke har noe forhold til da redder jeg hunden min uten tvil

 

 

DETTE er det mest groteske jeg har lest på det jeg kan huske. SPYR!!!!!!

 

 

Mine hunder betyr alt for meg, så jeg hadde valgt det samme...uten tvil

 

 

I en slik situasjon, om dere hadde valgt som dere sier, så hadde dere nok blitt rammet ev en  paragraf om å unngå å yte hjelp i nødverge-situasjon. Og da hadde dere, slik jeg ser det, fortjent mange år bak murene. Og herved er diskusjonen over for min del. Jeg diskuterer ikke med folk av et slikt frastøtende kaliber.

hade bra :)

Jerko:

På mange måter det samme gamle, bare i en ny forkledning. Der alt det endimensjonale er greit, men straks det viser seg som ett levende vesen på godt og vondt, blir det uff nei så vanskelig, liker ikke, takler ikke osv. osv. Det minner meg om utallige valpetråder samt tråder der folk klager over at de ikke får trene i fred fordi de faktisk møter andre levende vesener når de beveger seg utendørs. For det er jo ingen som forstår oss hundeeiere, som har det så vanskelig og har en så utrolig krevende hverdag, klag og syt osv.

 

Så om temaet er ett annet ligger det en mentalitet i bunnen som på mange måter er den samme. Det er helt greit å foreta valg, ja det står det respekt av, det er også greit å ikke like. Men å ta skrittet derfra til å nærmest dømme, kategorisere, stigmatisrere osv. har jeg svært liten sans for. Spesielt når det gjelder ett stadie i livet en selv har kommet forbi, endelig er jeg blitt "voksen" da kan jeg rakke ned på det jeg var en gang.

Enig. Å ta hensyn er en fin ting alle burde lære seg betydningen av. Både foreldre, hundeeiere og resten av befolkningen.

diggidog:

 

Mine hunder betyr alt for meg, så jeg hadde valgt det samme...uten tvil

Men i alle dager... uansett om det er et barn eller noe som helst annet menneske, så bør det vel faktisk komme hakket forran bikkja i en evt. redningssituasjon. Hva feiler det folk, da?

Tenk dere litt om; du redder bikkja di, som alikevel stryker med om 2-10 år.. Og så lar du et barn dø - som hadde hele livet forran seg. Hvilken samvittighet ville du sitte igjen med??

tyri:

Men i alle dager... uansett om det er et barn eller noe som helst annet menneske, så bør det vel faktisk komme hakket forran bikkja i en evt. redningssituasjon. Hva feiler det folk, da?

Tenk dere litt om; du redder bikkja di, som alikevel stryker med om 2-10 år.. Og så lar du et barn dø - som hadde hele livet forran seg. Hvilken samvittighet ville du sitte igjen med??

Den samvittigheten kan man få bruke god tid til å bli kjent med, da man antageligvis får æren av å sitte i fengsel en stund :)

Denne tråden er for lang til å lese, men jeg liker barn.

Pelskåpa:

Angelcharm:

 

 

 

Og innlegget til ania, finner jeg nesten skremmende.

 

Ja, veldig skremmende. Og frastøtende. Man får sine tanker........

Lurer på om hvordan noen kunne sett inn i en mors øyne etter de hadde valgt hunden sin frem for et barn. Jeg er glad i hunden min altså, men det går en grense...

Ellers så er jeg en av de som ikke akkurat kaster meg over barn og kosemoser med de eller finner det gøy å leke med de eller på annet vis omgås de. Men det er pga min egen usikkerhet, barn er skummle, rett frem, leser deg som en åpen bok, samtidig som jeg tror ( i mitt hode) at mitt nærvær kan påvirke de i negativ rettning. Ja jeg tilegner meg selv større påvirkningskraft på andre enn hva jeg faktisk har.

For 7-8 år siden kunne jeg nok sittet og sagt at jeg kunne ikke fordra unger, alle var frekke og ekkle og mer til. Men så begynte eggstokkene og viberere og jeg ble mor selv. Siden jeg liker å vite, ble det mye lesing om barns utvikling, pedagogik og psykologi, det har hjulpet meg til at jeg forstår hvorfor barn er sånn og ikke sånn, samt at jeg er mor selv, så vet jeg at den mora på bussen som ignorer sin hylende unge muligens gjør det fordi å gi barnet respons på den type oppførsel bare gjør det verre, eller ikke har noe effekt i det hele tatt, at hun er tøff nok til å ignorer blikk fra de som faktisk ikke vet eller forstår hva og hvorfor.

Noen  sa noe om at dagens barn forventet at verden spant rundt de, eller noe i den duren, syns denne tråden vitner om at mange voksne, unge og kanskje til og med de litt eldre voksne forventer det samme som det påstås at disse barna gjør. Og nei, verden spinner ikke rundt noen, verken barn eller voksne!

Mesaana:

Lurer på om hvordan noen kunne sett inn i en mors øyne etter de hadde valgt hunden sin frem for et barn. Jeg er glad i hunden min altså, men det går en grense...

Ellers så er jeg en av de som ikke akkurat kaster meg over barn og kosemoser med de eller finner det gøy å leke med de eller på annet vis omgås de. Men det er pga min egen usikkerhet, barn er skummle, rett frem, leser deg som en åpen bok, samtidig som jeg tror ( i mitt hode) at mitt nærvær kan påvirke de i negativ rettning. Ja jeg tilegner meg selv større påvirkningskraft på andre enn hva jeg faktisk har.

For 7-8 år siden kunne jeg nok sittet og sagt at jeg kunne ikke fordra unger, alle var frekke og ekkle og mer til. Men så begynte eggstokkene og viberere og jeg ble mor selv. Siden jeg liker å vite, ble det mye lesing om barns utvikling, pedagogik og psykologi, det har hjulpet meg til at jeg forstår hvorfor barn er sånn og ikke sånn, samt at jeg er mor selv, så vet jeg at den mora på bussen som ignorer sin hylende unge muligens gjør det fordi å gi barnet respons på den type oppførsel bare gjør det verre, eller ikke har noe effekt i det hele tatt, at hun er tøff nok til å ignorer blikk fra de som faktisk ikke vet eller forstår hva og hvorfor.

Noen  sa noe om at dagens barn forventet at verden spant rundt de, eller noe i den duren, syns denne tråden vitner om at mange voksne, unge og kanskje til og med de litt eldre voksne forventer det samme som det påstås at disse barna gjør. Og nei, verden spinner ikke rundt noen, verken barn eller voksne!

Holder ikke å like Mesaana - stående applaus fra denne kanten!

tyri:

 

diggidog:

 

 

 

Mine hunder betyr alt for meg, så jeg hadde valgt det samme...uten tvil

 

 

 

 

Men i alle dager... uansett om det er et barn eller noe som helst annet menneske, så bør det vel faktisk komme hakket forran bikkja i en evt. redningssituasjon. Hva feiler det folk, da?

Tenk dere litt om; du redder bikkja di, som alikevel stryker med om 2-10 år.. Og så lar du et barn dø - som hadde hele livet forran seg. Hvilken samvittighet ville du sitte igjen med??

folk er forskjellige...

jeg er av disse som ikke nødvendigvis synes at et menneskeliv er mer verdifullt enn andres liv...hvorfor er det det? et liv er et liv...

Hvis det hadde vært snakk om min hund, som jeg elsker av hele meg så hadde jeg aldri kunne sett henne drukne...og det er noe jeg står for!

Men seriøst....hvorfor diskuterer vi noe så tåpelig? Jeg regner ikke med at jeg kommer til å komme opp i den situasjonen... dette blir bare å dra ting heeeelt ut av sammenheng...

diggidog:

 et liv er et liv...

Jaa - så du kunne like gjerne spise naboen, som å kjøpe juleribbe på rimi? ;-)

tyri:

 

diggidog:

 

 

 et liv er et liv...

 

 

 

 

Jaa - så du kunne like gjerne spise naboen, som å kjøpe juleribbe på rimi? ;-)

haha :) nå måtte jeg le

Ok.. For det første er dette et relativt vagt eksempel, men for å tydeliggjøre hva jeg mener; om jeg har valget imellom å redde hunden min fra sikker død eller å redde en unge jeg har null relasjon til fra sikker død, velger jeg hunden min. Dette skyldes at jeg personlig har knyttet et sterkt følelsesbånd til hunden min, et følelsesbånd som ikke finnes i nærheten av like sterk grad til tilfeldige barn, og dette burde være ganske lett å forstå. Jeg tror samtlige forumdeltagere her hadde følt en større tristhetsfølelse ved døden av deres egen hund, enn døden av tilfeldige barn rundt om i verden - hvis så ikke er tilfellet vil man enten ikke føle noen tristhetsfølelse ved tapet av egen hund, hvilket jeg tror er nærmest umulig, eller tilbringe tilværelsen på jorden i konstant fortapelse og desperasjon grunnet kunnskapen om at titusener av barn dør hver eneste dag.

For det første lurer jeg på hva som er så opprørende med synspunktet mitt. Er det det mentale bildet dere dannet dere av at jeg forlot en druknende unge imens jeg reddet hunden min, eller er det et mer grunnleggende syn om at et menneskeliv alltid er mer verdifullt enn et hundeliv? Hvis det skyldes der første, må jeg videre klargjøre at selv om jeg utvilsomt hadde valgt hunden min, er ikke dette en avgjørelse som hadde vært tatt med et lett sinn - jeg ville trolig hatt mareritt og lignende av synet av det druknende barnet i resten av mitt liv - men hvis jeg hadde ofret hunden min, ville jeg hatt enda verre tanker, om at jeg var en person hunden min stolte mer på og elsket høyere enn noe annet vesen på planeten, men i det jeg hadde muligheten til å redde det, prioriterte jeg et vesen jeg aldri hadde sett før, grunnet en ide om at barnet har en naturlig egenverdi som langt overstiger verdien av et hundeliv..

For å gi dere en mulighet til å klargjøre deres egne synspunkter, kan jeg stille et hypotetisk spørsmål tilbake: Hvis dere har valget imellom å redde en sudansk unge fra sultdøden, eller å redde livet til hunden(e) deres, velger dere da å redde den sudanske ungen? Hvis svaret er ja, så burde du jo bare slutte å ha hund, og donere de månedlige matutgiftene hundematen beløper seg på, siden dette utvilsomt vil kunne redde flere barneliv - det koster faktisk ikke så mye. Hvis svaret er nei, må jeg spørre hvorfor det? Er det slik at et norsk barn som er i nærheten av deg har en større verdi for deg enn en tilfeldig sudansk unge dere ikke har noen relasjon til? Dette er faktisk ikke et merkelig synspunkt å ha - vi føler sterkere følelsesmessig tilknytning til folk og dyr som står oss nærmere - ergo er ikke deres synspunkt prinsipielt forskjellig fra mitt eget. Hvis dere faktisk heller vil redde en sudansk unge fra sultdøden enn deres egen hund, vil dette være det moralsk absurde synspunktet som ikke finner holdepunkt i verden forøvrig.

Og hvis dere nå enn har et livssyn som liksom, kalkulerer verdien av forskjellige vesen sett i forhold til hverandre uten hensyn til følelsesmessige bånd dere personlig har knyttet, vil jeg avslutte med følgende hypotetiske spørsmål; hva om dere har valget imellom å redde livet til ditt eget barn, eller 10 forskjellige tilfeldige unger som dere ikke har noen relasjon til? Logisk sett, basert på synspunktene dere har framsatt, må dere ofre deres eget barn..

ania:

Ok.. For det første er dette et relativt vagt eksempel, men for å tydeliggjøre hva jeg mener; om jeg har valget imellom å redde hunden min fra sikker død eller å redde en unge jeg har null relasjon til fra sikker død, velger jeg hunden min. Dette skyldes at jeg personlig har knyttet et sterkt følelsesbånd til hunden min, et følelsesbånd som ikke finnes i nærheten av like sterk grad til tilfeldige barn, og dette burde være ganske lett å forstå. Jeg tror samtlige forumdeltagere her hadde følt en større tristhetsfølelse ved døden av deres egen hund, enn døden av tilfeldige barn rundt om i verden - hvis så ikke er tilfellet vil man enten ikke føle noen tristhetsfølelse ved tapet av egen hund, hvilket jeg tror er nærmest umulig, eller tilbringe tilværelsen på jorden i konstant fortapelse og desperasjon grunnet kunnskapen om at titusener av barn dør hver eneste dag.

 

For det første lurer jeg på hva som er så opprørende med synspunktet mitt. Er det det mentale bildet dere dannet dere av at jeg forlot en druknende unge imens jeg reddet hunden min, eller er det et mer grunnleggende syn om at et menneskeliv alltid er mer verdifullt enn et hundeliv? Hvis det skyldes der første, må jeg videre klargjøre at selv om jeg utvilsomt hadde valgt hunden min, er ikke dette en avgjørelse som hadde vært tatt med et lett sinn - jeg ville trolig hatt mareritt og lignende av synet av det druknende barnet i resten av mitt liv - men hvis jeg hadde ofret hunden min, ville jeg hatt enda verre tanker, om at jeg var en person hunden min stolte mer på og elsket høyere enn noe annet vesen på planeten, men i det jeg hadde muligheten til å redde det, prioriterte jeg et vesen jeg aldri hadde sett før, grunnet en ide om at barnet har en naturlig egenverdi som langt overstiger verdien av et hundeliv..

For å gi dere en mulighet til å klargjøre deres egne synspunkter, kan jeg stille et hypotetisk spørsmål tilbake: Hvis dere har valget imellom å redde en sudansk unge fra sultdøden, eller å redde livet til hunden(e) deres, velger dere da å redde den sudanske ungen? Hvis svaret er ja, så burde du jo bare slutte å ha hund, og donere de månedlige matutgiftene hundematen beløper seg på, siden dette utvilsomt vil kunne redde flere barneliv - det koster faktisk ikke så mye. Hvis svaret er nei, må jeg spørre hvorfor det? Er det slik at et norsk barn som er i nærheten av deg har en større verdi for deg enn en tilfeldig sudansk unge dere ikke har noen relasjon til? Dette er faktisk ikke et merkelig synspunkt å ha - vi føler sterkere følelsesmessig tilknytning til folk og dyr som står oss nærmere - ergo er ikke deres synspunkt prinsipielt forskjellig fra mitt eget. Hvis dere faktisk heller vil redde en sudansk unge fra sultdøden enn deres egen hund, vil dette være det moralsk absurde synspunktet som ikke finner holdepunkt i verden forøvrig.

 

Og hvis dere nå enn har et livssyn som liksom, kalkulerer verdien av forskjellige vesen sett i forhold til hverandre uten hensyn til følelsesmessige bånd dere personlig har knyttet, vil jeg avslutte med følgende hypotetiske spørsmål; hva om dere har valget imellom å redde livet til ditt eget barn, eller 10 forskjellige tilfeldige unger som dere ikke har noen relasjon til? Logisk sett, basert på synspunktene dere har framsatt, må dere ofre deres eget barn..

 

 

Jeg skulle til å spørre om det samme....hvis de måtte velge 2 fremmede barn VS dems barn.... hva velger dere da!

JEg velger det individet jeg elsker og det er bikkja!

ania:

Ok.. For det første er dette et relativt vagt eksempel, men for å tydeliggjøre hva jeg mener; om jeg har valget imellom å redde hunden min fra sikker død eller å redde en unge jeg har null relasjon til fra sikker død, velger jeg hunden min. Dette skyldes at jeg personlig har knyttet et sterkt følelsesbånd til hunden min, et følelsesbånd som ikke finnes i nærheten av like sterk grad til tilfeldige barn, og dette burde være ganske lett å forstå. Jeg tror samtlige forumdeltagere her hadde følt en større tristhetsfølelse ved døden av deres egen hund, enn døden av tilfeldige barn rundt om i verden - hvis så ikke er tilfellet vil man enten ikke føle noen tristhetsfølelse ved tapet av egen hund, hvilket jeg tror er nærmest umulig, eller tilbringe tilværelsen på jorden i konstant fortapelse og desperasjon grunnet kunnskapen om at titusener av barn dør hver eneste dag.

 

For det første lurer jeg på hva som er så opprørende med synspunktet mitt. Er det det mentale bildet dere dannet dere av at jeg forlot en druknende unge imens jeg reddet hunden min, eller er det et mer grunnleggende syn om at et menneskeliv alltid er mer verdifullt enn et hundeliv? Hvis det skyldes der første, må jeg videre klargjøre at selv om jeg utvilsomt hadde valgt hunden min, er ikke dette en avgjørelse som hadde vært tatt med et lett sinn - jeg ville trolig hatt mareritt og lignende av synet av det druknende barnet i resten av mitt liv - men hvis jeg hadde ofret hunden min, ville jeg hatt enda verre tanker, om at jeg var en person hunden min stolte mer på og elsket høyere enn noe annet vesen på planeten, men i det jeg hadde muligheten til å redde det, prioriterte jeg et vesen jeg aldri hadde sett før, grunnet en ide om at barnet har en naturlig egenverdi som langt overstiger verdien av et hundeliv..

For å gi dere en mulighet til å klargjøre deres egne synspunkter, kan jeg stille et hypotetisk spørsmål tilbake: Hvis dere har valget imellom å redde en sudansk unge fra sultdøden, eller å redde livet til hunden(e) deres, velger dere da å redde den sudanske ungen? Hvis svaret er ja, så burde du jo bare slutte å ha hund, og donere de månedlige matutgiftene hundematen beløper seg på, siden dette utvilsomt vil kunne redde flere barneliv - det koster faktisk ikke så mye. Hvis svaret er nei, må jeg spørre hvorfor det? Er det slik at et norsk barn som er i nærheten av deg har en større verdi for deg enn en tilfeldig sudansk unge dere ikke har noen relasjon til? Dette er faktisk ikke et merkelig synspunkt å ha - vi føler sterkere følelsesmessig tilknytning til folk og dyr som står oss nærmere - ergo er ikke deres synspunkt prinsipielt forskjellig fra mitt eget. Hvis dere faktisk heller vil redde en sudansk unge fra sultdøden enn deres egen hund, vil dette være det moralsk absurde synspunktet som ikke finner holdepunkt i verden forøvrig.

 

Og hvis dere nå enn har et livssyn som liksom, kalkulerer verdien av forskjellige vesen sett i forhold til hverandre uten hensyn til følelsesmessige bånd dere personlig har knyttet, vil jeg avslutte med følgende hypotetiske spørsmål; hva om dere har valget imellom å redde livet til ditt eget barn, eller 10 forskjellige tilfeldige unger som dere ikke har noen relasjon til? Logisk sett, basert på synspunktene dere har framsatt, må dere ofre deres eget barn..

 

 

Jeg skulle til å spørre om det samme....hvis de måtte velge 2 fremmede barn VS dems barn.... hva velger dere da!

JEg velger det individet jeg elsker og det er bikkja!

diggidog:

 

haha :) nå måtte jeg le

Hyggelig det. Ikke like hyggeligg det du formidlet i tidligere innlegg...

Vel - jeg er en kynisk faen, og kunne garantert gått langt over normale grenser for mitt og mine. Men blir alikevel litt satt ut av utsagn om at folk vil redde bikkja framfor et uskyldig menneskeliv...

ania:

Ok.. For det første er dette et relativt vagt eksempel, men for å tydeliggjøre hva jeg mener; om jeg har valget imellom å redde hunden min fra sikker død eller å redde en unge jeg har null relasjon til fra sikker død, velger jeg hunden min. Dette skyldes at jeg personlig har knyttet et sterkt følelsesbånd til hunden min, et følelsesbånd som ikke finnes i nærheten av like sterk grad til tilfeldige barn, og dette burde være ganske lett å forstå. Jeg tror samtlige forumdeltagere her hadde følt en større tristhetsfølelse ved døden av deres egen hund, enn døden av tilfeldige barn rundt om i verden - hvis så ikke er tilfellet vil man enten ikke føle noen tristhetsfølelse ved tapet av egen hund, hvilket jeg tror er nærmest umulig, eller tilbringe tilværelsen på jorden i konstant fortapelse og desperasjon grunnet kunnskapen om at titusener av barn dør hver eneste dag.

 

For det første lurer jeg på hva som er så opprørende med synspunktet mitt. Er det det mentale bildet dere dannet dere av at jeg forlot en druknende unge imens jeg reddet hunden min, eller er det et mer grunnleggende syn om at et menneskeliv alltid er mer verdifullt enn et hundeliv? Hvis det skyldes der første, må jeg videre klargjøre at selv om jeg utvilsomt hadde valgt hunden min, er ikke dette en avgjørelse som hadde vært tatt med et lett sinn - jeg ville trolig hatt mareritt og lignende av synet av det druknende barnet i resten av mitt liv - men hvis jeg hadde ofret hunden min, ville jeg hatt enda verre tanker, om at jeg var en person hunden min stolte mer på og elsket høyere enn noe annet vesen på planeten, men i det jeg hadde muligheten til å redde det, prioriterte jeg et vesen jeg aldri hadde sett før, grunnet en ide om at barnet har en naturlig egenverdi som langt overstiger verdien av et hundeliv..

For å gi dere en mulighet til å klargjøre deres egne synspunkter, kan jeg stille et hypotetisk spørsmål tilbake: Hvis dere har valget imellom å redde en sudansk unge fra sultdøden, eller å redde livet til hunden(e) deres, velger dere da å redde den sudanske ungen? Hvis svaret er ja, så burde du jo bare slutte å ha hund, og donere de månedlige matutgiftene hundematen beløper seg på, siden dette utvilsomt vil kunne redde flere barneliv - det koster faktisk ikke så mye. Hvis svaret er nei, må jeg spørre hvorfor det? Er det slik at et norsk barn som er i nærheten av deg har en større verdi for deg enn en tilfeldig sudansk unge dere ikke har noen relasjon til? Dette er faktisk ikke et merkelig synspunkt å ha - vi føler sterkere følelsesmessig tilknytning til folk og dyr som står oss nærmere - ergo er ikke deres synspunkt prinsipielt forskjellig fra mitt eget. Hvis dere faktisk heller vil redde en sudansk unge fra sultdøden enn deres egen hund, vil dette være det moralsk absurde synspunktet som ikke finner holdepunkt i verden forøvrig.

 

Og hvis dere nå enn har et livssyn som liksom, kalkulerer verdien av forskjellige vesen sett i forhold til hverandre uten hensyn til følelsesmessige bånd dere personlig har knyttet, vil jeg avslutte med følgende hypotetiske spørsmål; hva om dere har valget imellom å redde livet til ditt eget barn, eller 10 forskjellige tilfeldige unger som dere ikke har noen relasjon til? Logisk sett, basert på synspunktene dere har framsatt, må dere ofre deres eget barn..

 

 

Jeg kan forsikre deg om at jeg har dype følelsesmessige bånd til bikkjene mine. Jeg ville uansett ikke vært i tvil, om at jeg skulle redde barnet i en slik situasjon som du beskrev lenger opp.

Jeg syns ikke budskapet ditt ble det spor bedre av dette innlegget ;)

tyri:

 

Jaa - så du kunne like gjerne spise naboen, som å kjøpe juleribbe på rimi? ;-)

Dagens beste latter

tyri:

 

diggidog:

 

 

 

haha :) nå måtte jeg le

 

 

 

 

Hyggelig det. Ikke like hyggeligg det du formidlet i tidligere innlegg...

Vel - jeg er en kynisk faen, og kunne garantert gått langt over normale grenser for mitt og mine. Men blir alikevel litt satt ut av utsagn om at folk vil redde bikkja framfor et uskyldig menneskeliv...

Jeg står 100% for det jeg sa! Hvorfor er et menneskelig mer verdt enn andre liv?

Men Angelcharm :)

Hvis du donerer beløpet du bruker på hundemat til røde kors e.l. vil du _garantert_ redde langt over ett menneskeliv i løpet av livsløpet for hunden din. Det er overhodet ingen prinsipiell forskjell på disse eksemplene; du har uansett mulighet til å med total visshet og sikkerhet redde menneskeliv ved å ofre livet til hunden din. Forskjellen er vel strengt tatt at du vil redde flere liv ved å bruke
pengene på røde kors eller redd barna eller lignende organisasjoner.

Angelcharm:

 

ania:

 

Ok.. For det første er dette et relativt vagt eksempel, men for å tydeliggjøre hva jeg mener; om jeg har valget imellom å redde hunden min fra sikker død eller å redde en unge jeg har null relasjon til fra sikker død, velger jeg hunden min. Dette skyldes at jeg personlig har knyttet et sterkt følelsesbånd til hunden min, et følelsesbånd som ikke finnes i nærheten av like sterk grad til tilfeldige barn, og dette burde være ganske lett å forstå. Jeg tror samtlige forumdeltagere her hadde følt en større tristhetsfølelse ved døden av deres egen hund, enn døden av tilfeldige barn rundt om i verden - hvis så ikke er tilfellet vil man enten ikke føle noen tristhetsfølelse ved tapet av egen hund, hvilket jeg tror er nærmest umulig, eller tilbringe tilværelsen på jorden i konstant fortapelse og desperasjon grunnet kunnskapen om at titusener av barn dør hver eneste dag.

 

For det første lurer jeg på hva som er så opprørende med synspunktet mitt. Er det det mentale bildet dere dannet dere av at jeg forlot en druknende unge imens jeg reddet hunden min, eller er det et mer grunnleggende syn om at et menneskeliv alltid er mer verdifullt enn et hundeliv? Hvis det skyldes der første, må jeg videre klargjøre at selv om jeg utvilsomt hadde valgt hunden min, er ikke dette en avgjørelse som hadde vært tatt med et lett sinn - jeg ville trolig hatt mareritt og lignende av synet av det druknende barnet i resten av mitt liv - men hvis jeg hadde ofret hunden min, ville jeg hatt enda verre tanker, om at jeg var en person hunden min stolte mer på og elsket høyere enn noe annet vesen på planeten, men i det jeg hadde muligheten til å redde det, prioriterte jeg et vesen jeg aldri hadde sett før, grunnet en ide om at barnet har en naturlig egenverdi som langt overstiger verdien av et hundeliv..

For å gi dere en mulighet til å klargjøre deres egne synspunkter, kan jeg stille et hypotetisk spørsmål tilbake: Hvis dere har valget imellom å redde en sudansk unge fra sultdøden, eller å redde livet til hunden(e) deres, velger dere da å redde den sudanske ungen? Hvis svaret er ja, så burde du jo bare slutte å ha hund, og donere de månedlige matutgiftene hundematen beløper seg på, siden dette utvilsomt vil kunne redde flere barneliv - det koster faktisk ikke så mye. Hvis svaret er nei, må jeg spørre hvorfor det? Er det slik at et norsk barn som er i nærheten av deg har en større verdi for deg enn en tilfeldig sudansk unge dere ikke har noen relasjon til? Dette er faktisk ikke et merkelig synspunkt å ha - vi føler sterkere følelsesmessig tilknytning til folk og dyr som står oss nærmere - ergo er ikke deres synspunkt prinsipielt forskjellig fra mitt eget. Hvis dere faktisk heller vil redde en sudansk unge fra sultdøden enn deres egen hund, vil dette være det moralsk absurde synspunktet som ikke finner holdepunkt i verden forøvrig.

 

Og hvis dere nå enn har et livssyn som liksom, kalkulerer verdien av forskjellige vesen sett i forhold til hverandre uten hensyn til følelsesmessige bånd dere personlig har knyttet, vil jeg avslutte med følgende hypotetiske spørsmål; hva om dere har valget imellom å redde livet til ditt eget barn, eller 10 forskjellige tilfeldige unger som dere ikke har noen relasjon til? Logisk sett, basert på synspunktene dere har framsatt, må dere ofre deres eget barn..

 

 

 

For det første er det en viss forskjell på å redde et druknende barn, du faktisk har mulighet til å redde, og tanken på millioner av sultende barn i resten av verden. Man kan ikke redde alle enten man vil eller ikke. Og man er på ett eller annet nivå nødt til å distansere seg litt fra all tragedien, for ikke å bli smårar. Og for min del, er det ja takk begge deler. Jeg forer bikkja mi, OG sørger for at enkelte barn ute i verden kanskje får det litt bedre. Om jeg har dårlig råd, unnværer jeg heller andre ting ;)

 

Jeg kan forsikre deg om at jeg har dype følelsesmessige bånd til bikkjene mine. Jeg ville uansett ikke vært i tvil, om at jeg skulle redde barnet i en slik situasjon som du beskrev lenger opp.

Jeg syns ikke budskapet ditt ble det spor bedre av dette innlegget ;)

men ville du valgt 2 fremmede barn eller ditt eget barn?

her kan vi jo dra in the utilitarian approach...

diggidog:

 

Jeg står 100% for det jeg sa! Hvorfor er et menneskelig mer verdt enn andre liv?

En hund med store psykiske problemer ville blitt avlivd om den ikke fungerte i hverdagen i det hele tatt og angrep deg og bet deg til blods.
Ville du gjort det samme med din egen psykisk utviklingshemmede bror hvis denne hadde skadet deg?

Nemi-XX:

 

diggidog:

 

 

 

Jeg står 100% for det jeg sa! Hvorfor er et menneskelig mer verdt enn andre liv?

 

 

 

En hund med store psykiske problemer ville blitt avlivd om den ikke fungerte i hverdagen i det hele tatt og angrep deg og bet deg til blods.
Ville du gjort det samme med din egen psykisk utviklingshemmede bror hvis denne hadde skadet deg?

det er ivertfall et vaaaagt spørsmål...og jeg må spørre hva er hensikten med spørsmålet?

jeg har ingen ustabil hund

jeg har ingen utviklingshemmet bror

Og man avliver vanligvis ikke mennesker....

dette blir sånn hvis atte, om atte....

diggidog:

 

det er ivertfall et vaaaagt spørsmål...og jeg må spørre hva er hensikten med spørsmålet?

jeg har ingen ustabil hund

jeg har ingen utviklingshemmet bror

Og man avliver vanligvis ikke mennesker....

dette blir sånn hvis atte, om atte....

Ett hypotetisk spørsmål som omhandler verdien på menneske liv kontra dyreliv.

Når jeg nå tenker meg om så tror jeg kanskje jeg ville tenkt meg om hvis jeg måtte velge mellom å redde min hund og enkelte av forumdeltakerne her inne.

Edit: Huff nei, stryk det. Nå vil jeg sove og håper verden er et bedre sted når jeg våkner i morgen.

Mofassah:

Når jeg nå tenker meg om så tror jeg kanskje jeg ville tenkt meg om hvis jeg måtte velge mellom å redde min hund og enkelte av forumdeltakerne her inne.

sjæl!