Har det på litt samme måte med valpen vår. Vi har jo en voksen også og det merkes at det båndet er sterkere. Jeg er glad i valpen og det, men det er ikke så mye kjemi, enda. Men husker jo fra vi fikk mopsen også at det var ikke sånn i begynnelsen som det er nå. Tok en stund før vi var skikkelig "på G" :)

Jeg vil si jeg har mer kjemi med JRT-blandingen min enn puddelblandingen min. Men det var ikke slik til å begynne med. Jeg likte ikke JRT-blandingen min da jeg fikk han, jeg var overveldet av mengden med arbeid det var, og likte ikke at han hadde tatt over livet mitt. 

Det gikk flere måneder før jeg faktisk innså at jeg hadde blitt glad i han, og nå er han den jeg har mest kjemi med.

Men selv om jeg ikke har like mye kjemi med puddelblandingen, kan jeg se på henne litt objektivt og tenke for meg selv hvilken utrolig trivelig hund hun er, og det er klart jeg er glad i henne.

Jeg tror ikke mangel på kjemi burde være noe stort problem, dere vil bli vant til hverandre, og du blir glad i hunden uansett, og godtar dermed at det kanskje ikke er drømmehunden du har.

Vetikke:
Har hatt en B C som jeg elsket fra første dag, det var ubetinget kjærlighet fra begynnelse til slutt :) Men det er så rart, som om du ikke liker din egen hund på en måte . Når han gjør noe han ikke får lov til kjenner jeg at jeg blir irritert, noe jeg ikke har opplevd før. :(

Det er ikke altid like enkelt. Lapphundtispa mi er min tvillingsjel, vi er skremmende like på alle måter. hundene jeg har hatt tidligere har heller ikke vært noe problem. Lapphundhannen min tok det lang tid før det klaffet. Dvs. flere år. Nå overtok jeg han da han 5 år, men for et mareritt av en hund det har vært til tider. Jeg merker at jeg liker de som går litt stille i dørene her hjemme. Inne skal det være ro og fred, Iko er ikke enig i det. Dalmatineren minlever heldigvis på at hun er søt og kul, for hun kan være vanskelig å få den sore kjemien med, frekk som hun er. Men hun har bodd her siden juli og kom hit voksen og med et tonn unoter...

Jeg tror nok det vokser seg til, det er ikke alltid like enkelt.

Vetikke:
Har hatt en B C som jeg elsket fra første dag, det var ubetinget kjærlighet fra begynnelse til slutt :) Men det er så rart, som om du ikke liker din egen hund på en måte . Når han gjør noe han ikke får lov til kjenner jeg at jeg blir irritert, noe jeg ikke har opplevd før. :(

Jeg har vært glad i alle hundene mine, men noen fester seg bare helt enkelt mer til hjerterota enn andre.

Og det kan være vanskelig å gå over til ny hund etter disse "spessielle", men det går over.

Når du klarer å se forbi den perfekte hunden du hadde så finner du kvaliteter og nærhet med den hunden du har nå på ditt og hundens nivå.

Kanskje du ikke fikk bearbeidet tapet etter BC skikkelig  før du fikk ny hund? E  ikke alltid lett å vite det selv....

Nå vet jeg jo ikke om dette stemmer på deg, men det er ihvertfall noe jeg selv har opplevd/gått igjennom.

Man knytter helt klart ulike bånd til ulike hunder. Er helt betatt av min nåværende hund, ennå hun har en litt vanskeligere "psyke" enn den foregående, siden hun er redd for en del ting og har også utpreget ressursforsvar, noe jeg aldri merket hos den forrige. Men hun har noe utrolig godt over seg og hun er VELDIG hengiven. Og det er så gøy å jobbe med "greiene" hennes for jeg merker virkelig at det hjelper. Det at hun elsker kos bidrar kanskje også til at det utvikles et helt spesielt bånd.

Har helt klart mye bedre kjemi med hannen, enn med tispa her i huset. Kan ikke helt sette fingeren på hva det er, men det er noe som skurrer mellom meg og henne.

Interessant tråd, og jeg kjenner meg veldig igjen. Hun jeg har nå er den første jeg opplevde å ikke bli glad i slik jeg forventet. Hadde hatt to tidligere, som jeg hadde trykket til brystet fra første stund, så når jeg ikke greide å knyte bånd til denne, ble jeg veldig forvirret. Tror hunden var nærmere 10 mndr før jeg kjente på følelsen av at det var "min hund". Nå er vi erteris, og kjemien er det ikke noe å si på. Men desperasjonen jeg følte når jeg ikke greide å bli glad i henne, eller for den saks skyld ikke visste om jeg engang likte henne, den var ikke hyggelig.

Interssant problemstilling... Jeg vet neimen ikke jeg, om det er kjemi eller ikke. Noen ganger føler jeg veldig sterke bånd og merker at hunden er hengiven og kontaktsøkende; andre ganger ser han på meg som en dregg og noe irriterende som skal bestemme over HAN. Da føles ikke kjemien helt på topp... Men vi føler kanskje sterkere kjemi (om det er det det er) når "samlivet" er i medvind? For oss går det opp og ned, jeg tror at livet vårt skal stabilisere seg litt når han blir voksen, og da tror jeg også at kjemien oss i mellom blir mer holdbar.

Min kone knyttet seg veldig til den irske ulvehundvalpen vi hadde. Når han ble større ble også distansen mellom dem større, mens med meg og han ble distansen mindre. Til slutt hadde ho ingen følelser for han, og det synes ho var kjempetrist.

Jeg har forsøkt å forstå problemstillingen, men synes det er vanskelig. Det var en kjip situasjon. I ettertid etter han ble syk og ble avlivd, så har ho sagt masse som overrasket meg. Som f.eks at nå som ho har alt på avstand så ser ho egentlig hvor fin hund vi hadde i hus, og at han kommer til å bli uslåling som familiehund, da han hadde en tålmodighet som ingen andre.

Jeg vet ikke om ho hadde fått denne gode følelsen hvis han hadde levd til han var 7-8 år. Men jeg skjønner i hvertfall at dette er dødskjip situasjon å stå i. Man ønsker jo virkelig å like alle som er i huset.

mellom mennesker er det ulike kjemi mellom ulike hunder og eier føler jeg. Det kan være god kontakt men kommunikasjonsformen og forståelsen mellom eier og hund kan variere og ha mange former.

Med "gammeln" føler jeg at jeg har svært god kjemi oss imellom. Jeg behøver strengt tatt ikke å si ett ord verken når han går i bånd eller når han går løs og vi er i skogen eller andre steder. Han følger meg som en skygge og ett blikk osv. er nok til at vi "forstår" hverandre. Jeg føler at han kjenner meg svært godt og med årene kjenner jeg også han godt. Det gjelder både sterke og svake sider. Han er en type som kan snu seg og spørre "hvorfor det?", men han tolker meg kjapt og sikkert når våre blikk møtes, av og til er dette nesten litt skummelt hvor godt han tolker meg:)

Det kan vel være flere grunner til at man ikke føler kjemien er helt på plass - særlig med en valp. Valper kan man jo ha mye omsorg for, men likevel ikke all verdens kjemi. Og har man gjemt "verdens mest fantastiske hund" godt inn i hjerte og sjel, så er det vanskelig for nykommeren å leve opp til dette. Spesielt som valp, fordi det jo var den voksne hunden man knyttet så sterke bånd til. Og det tar jo tid. 

Jeg mistet min forrige, som var min første, da hun var bare tre år. Jeg trodde ingen skulle nå opp til henne, men det tok ikke lang tid før hun jeg har nå overtok tronen som "favoritthund". Båndene er sterke, kjemien meget god - vi kjenner hverandre. Godt. 

Men hun blir sannsynligvis min siste rottweiler, og jeg vet allerede nå at etterfølgeren kommer til å slite for å komme inn under huden på meg på samme måte. Men når man tenker etter er det vel først og fremst bare fordi det tar tid. En valp- til og med av annen rase - det er jo knapt en "hund" i forhold til den hunden man har hatt. Men så går det seg vel stort sett til, man vokser seg mot hverandre og en vakker dag så tenker man vel at DETTE, det er bikkja si det! 

Normanna:

Det kan vel være flere grunner til at man ikke føler kjemien er helt på plass - særlig med en valp. Valper kan man jo ha mye omsorg for, men likevel ikke all verdens kjemi. Og har man gjemt "verdens mest fantastiske hund" godt inn i hjerte og sjel, så er det vanskelig for nykommeren å leve opp til dette. Spesielt som valp, fordi det jo var den voksne hunden man knyttet så sterke bånd til. Og det tar jo tid. 

Jeg mistet min forrige, som var min første, da hun var bare tre år. Jeg trodde ingen skulle nå opp til henne, men det tok ikke lang tid før hun jeg har nå overtok tronen som "favoritthund". Båndene er sterke, kjemien meget god - vi kjenner hverandre. Godt. 

Men hun blir sannsynligvis min siste rottweiler, og jeg vet allerede nå at etterfølgeren kommer til å slite for å komme inn under huden på meg på samme måte. Men når man tenker etter er det vel først og fremst bare fordi det tar tid. En valp- til og med av annen rase - det er jo knapt en "hund" i forhold til den hunden man har hatt. Men så går det seg vel stort sett til, man vokser seg mot hverandre og en vakker dag så tenker man vel at DETTE, det er bikkja si det! 

Nå føler jeg at jeg kommer mer og mer inn under huden på han og vi bygger og styrker båndene dag for dag. Men likevel vil han av mange årsaker aldri bli som Jerko og det hender at jeg ennå av og til må ta meg selv i nakken i forhold til det. Det vil være ting jeg aldri kan gjøre på samme måte sammen med valpen som jeg har gjort med Jerko, uansett hvor flink jeg er i forhold til dressur osv. Men båndene styrkes dag for dag og det er blitt slik allerede at jeg liker og setter pris på forskjelligheten hundene i mellom. Det å ha to hunder som av type er relativt ulike gir en ekstra dimensjon i hundeholdet syns jeg, det er noe jeg setter mer og mer pris på.

En ekstra dimensjon er det også å se hvordan Jerko takler og samhandler med valpen, det har også gjort at jeg ser på han med nye øyne og har oppdaget helt nye og uventede ting ved han selv om han nå er godt voksen. Det er alt dette som gjør det så givende å ha hund:)

Jeg synes det er kjempefint at noen tar opp dette, fordi det er litt sånn man ikke snakker om. 

Førstehunden min var jeg - hvis det er lov å si- mer glad i enn noe annet i verden. Jeg ville reddet ham før jeg reddet mennesker . Så nyvalpen har kanskje alt for mye å leve opp til. Spesielt når hun går inn i "modus" gir hun meg litt samme følelsen som når du snakker til en god venn, og denne bare ser på deg som om du er verdens teiteste, snur seg og går.

Men når hun er med meg, og er konsentrert så merker jeg at forholdet vårt begynner å komme seg.

Hadde hun vært et menneske hadde hun vært verdens mest irriterende lillesøster, som alltid skulle avslutte setningene dine for deg, og som eide NULL impulskontroll og heller ingen tålmodighet.

Nå vokser hun opp - heldigvis - og jeg merker at jeg liker denne nye litt mer samlede hunden mye mer.  

Jeg prøver bare å la være å tenke på at jeg burde elske henne, og heller prøve å ha det gøy. Så kommer det vel. 

Jeg var redd for, og foreberedt på, at det skulle bli slik med den hunden jeg har nå fordi hans forgjenger og jeg hadde levd sammen i tykt og tynt i store deler av mitt voksne liv og han ble fjorten år gammel. Ikke slik å forstå at jeg trodde jeg kom til å mislike valpen, men at det kanskje kom til å ta tid før vi fikk et nært forhold og at jeg ubevisst kom til å sammenligne ham med den gamle. Nå ble det ikke slik. Valpen som kom traff meg rett i hjerterota og vi har hatt suveren kjemi fra første dag. Om et par måneder kommer det enda en valp i huset og nok en gang lurer jeg på hvordan det blir. Kan jeg få et slikt forhold til enda en hund?

Jeg har imidlertid katter også og der er situasjonen en annen. Vi hadde først en katt som vi overtok som skinnmager kattunge da hun var 8 - 10 uker. Hun krevde mye oppfølging og vi to fikk et spesielt og nært forhold. Hun hadde jo ingen mor, så for henne overtok nok jeg mye av den rollen. Og ikke minst ble jeg hennes eiendom. Etter et drøyt år fikk vi en kattunge til og den katten og jeg har liksom aldri funnet helt tonen. Da hun kom var jeg allerede "opptatt" av en annen katt og en hund, så hun ble gubben sin. Hun er en vakker katt og jeg kunne gått gjennom ild og vann for henne, men hun er ikke min og har aldri kommet til meg for å få kos etc. Vi har rett og slett ikke hatt noen kjemi i det hele tatt.

Men så kom katt nr. 3. Hun var en hjemløs katt som vi bare skulle passe noen dager, men der var kjemien på plass fra første stund, så hun ble. Hun var imidlertid litt redd og sky og det var da jeg fikk øynene opp for hvilken fantastisk katt nr. 2 er! En omsorgsfull og vennlig sjel som er tydelig opptatt av at andre skal ha det bra og veldig flink til å være nettopp katt. Vi har på en måte "samarbeidet" om å få den sist ankomne til å føle seg hjemme og i den prosessen har vi kommet nærmere hverandre, så nå kommer hun til meg for å få kos og vi kommuniserer helt klart mye bedre. Merkelig egentlig...

Poenget mitt er at jeg tror ikke det er unormalt å føle det slik og at det kan ta tid. Det kan også være felles opplevelser og erfaringer som knytter oss tettere sammen og som skaper det spesielle forholdet. Jeg kommer i hvert fall til å satse på å finne tid og rom for å skape en selvstendig relasjon til den nye valpen som kommer slik at han ikke ender opp som "en i mengden". Valper i den alderen trådstarter nevner kan jo dessuten være en prøvelse; for store til å være bare søte lenger, men for små til å være ordentlig hund.

Føler at dette er litt tabu, og alle forventer at man skal elske sin hund. Og ingen kan sette seg inn i situasjon å forstå.

Jeg blir veldig trist når jeg tenker på hvor mye jeg VIL elske han, hvor mye jeg vil at vi skal bli et, bli verdens beste team. Men tusen takk for alle svar, og jeg forstår at det er flere som har det på samme måte. Jeg blir å legge fra meg alle tanker om omplassering eller salg, og får heller ta tiden til hjelp. Prøve å ikke tenke for mye over det, å nyte de flotte stundene vi har sammen, man vet aldri når den siste blir.

Vetikke:
Hei hei :) Det er noe som ligger å gnager lang inne i hjerteroten ! Jeg har en valp på 5 mnd som er utrolig flott og flink. Vi har trent han meget godt, og han gjør stadig framskritt. Men jeg kjenner i meg at jeg ikke klarer bli skikkelig glad i han, liksom om vi ikke går helt over ens? Som om vi ikke har kjemi, slik man kan oppleve det mellom mennesker. Jeg er veldig stolt over han, og hva vi har fått til sammen, men det er på en måte ikke nok? Noen som har følt det slik?? Er helt knust, og håper vi klarer å leve i lag slik jeg ønsker.

Men hva i alle dager... Kjemi? Vi har hunder, ikke ´kjærester´ med fire bein :P For å si det sånn, jeg blir ikke akkurat glad når hun ene hunden min finner DEN katteavføringen som hun skal sluke hel, så den hvite barten er full av bæsj og jeg må inn og renske pelsen. Jeg får ikke noe blomster eller konfekter og et unnskyld, jeg har hund - og DERFOR er jeg glad i henne. (Glad i de begge :)

Egentlig synes jeg dette er en ganske skummel tråd. Kan hunden noe for at eieren ikke har riktige følelser for den? Det burde ikke ha noe å si, vi eiere betyr ALT for de firbeinte vennene våre, og det ansvaret må vi ha når vi skal ta vare på et liv i 10-15 år. Mulig jeg overreagerer, men jeg ser for meg at en del hunder rett og slett lider fordi eieren ikke føler noe ´kjemi´, og det synes jeg er horribelt.

Jeg føler at jeg helt klart har en kjemi med hunden min.

Men klarer å bli irritert på ham selvom, hehe!

Håper du får kjemi med valpen din etterhvert.

Jeg har nok bedre kjemi med min nåværende hund enn med boxeren jeg hadde, det var noe som ikke stemte helt mellom oss. Jeg var ofte frustrert og sint på han når han ikke hørte etter meg, men med han jeg var sammen med før hadde han en knallgod kjemi med, så jeg ble nok litt sjalu å trist når jeg så hvor godt forhold de to hadde sammen.

Men med den hunden jeg har idag er det som om vi er skapt sammen, fra første stund :)

Red: Men gi det litt tid så skal du se at det kanskje går seg til, lykke til :)

Misky: Men hva i alle dager... Kjemi? Vi har hunder, ikke ´kjærester´ med fire bein :P For å si det sånn, jeg blir ikke akkurat glad når hun ene hunden min finner DEN katteavføringen som hun skal sluke hel, så den hvite barten er full av bæsj og jeg må inn og renske pelsen. Jeg får ikke noe blomster eller konfekter og et unnskyld, jeg har hund - og DERFOR er jeg glad i henne. (Glad i de begge :)

Egentlig synes jeg dette er en ganske skummel tråd. Kan hunden noe for at eieren ikke har riktige følelser for den? Det burde ikke ha noe å si, vi eiere betyr ALT for de firbeinte vennene våre, og det ansvaret må vi ha når vi skal ta vare på et liv i 10-15 år. Mulig jeg overreagerer, men jeg ser for meg at en del hunder rett og slett lider fordi eieren ikke føler noe ´kjemi´, og det synes jeg er horribelt.

Det er vel heller ingen som har nevnt noe om at hundene lider under dette eller at de får noe dårligere stell?

Misky:

 

 

Men hva i alle dager... Kjemi? Vi har hunder, ikke ´kjærester´ med fire bein :P For å si det sånn, jeg blir ikke akkurat glad når hun ene hunden min finner DEN katteavføringen som hun skal sluke hel, så den hvite barten er full av bæsj og jeg må inn og renske pelsen. Jeg får ikke noe blomster eller konfekter og et unnskyld, jeg har hund - og DERFOR er jeg glad i henne. (Glad i de begge :)

Egentlig synes jeg dette er en ganske skummel tråd. Kan hunden noe for at eieren ikke har riktige følelser for den? Det burde ikke ha noe å si, vi eiere betyr ALT for de firbeinte vennene våre, og det ansvaret må vi ha når vi skal ta vare på et liv i 10-15 år. Mulig jeg overreagerer, men jeg ser for meg at en del hunder rett og slett lider fordi eieren ikke føler noe ´kjemi´, og det synes jeg er horribelt.

Hvem har sagt at man ikke tar ansvaret? Hunder og mennesker har forskjellige personligheter, det er ikke alltid det klikker helt med en gang. Jeg tror det er ganske normalt, og man merker det ofte når man har hatt endel hunder... Dette er et av livets realiteter, og så gjør man det beste ut av det. Som regel gror det seg til etterhvert, selv om man noen ganger får en hund som borer seg ekstra inn i hjerte og sjel. Jeg har hatt spesielt en slik hund. Han ble bare tre år og døde i 2005, nå kan jeg såvidt prate om han uten å gråte... De fleste hundene jeg har hatt, har jeg elsket uten å nøle, selv om vi aldri har hatt det samme forholdet som jeg og Cornelius hadde (mulig jeg aldri møter en hund som han igjen), og så har jeg hatt et par hunder som jeg har måttet jobbe litt mer med. Nå skal det sies at det har vært krevende omplaseringshunder som spesielt den siste har vært vanskelig å komme nær pga. bagasjen (meget usmakelig og frekk adferd takket være fri dressur), men som er supre hunder man er villig til å kjempe for når alt kommer til alt :)

Men, når det er sagt, jeg vet faktisk om noen som har omplassert hunden fordi kjemien ikke har stemt i det hele tatt...

Jeg har aldri skrevet at jeg tar dårlig vare på min hund, det jeg jeg slettes ikke, hvordan skulle vi ellers ha kommet dit vi er i dag innen trening ? Jeg stiller spørsmål ved at jeg ikke føler vi passer sammen, og forhører meg om andre har det på samme måte. Syns det blir veldig feil å slenge ut negativitet, når dette er realitet for MEG, og det er derfor jeg søker råd.

Skal jeg bare tenke at dette er en 4 bent, og slikt eksisterer ikke mellom menneske og hund, når jeg føler det jeg gjør hver dag ?? Det er IKKE svart/ hvit mellom menneske og hund. Vi lever i 2012, ikke 1990 det hund var til for arbeidsoppgaver og man tuktet hundene sine. Hundeverden har kommet langt siden den gang, det er på tide vi følger etter !!