Hei alle sammen.. Jeg har tidligere vært medlem her, og trenger nå å lufte noen tanker. 

Mistet hunden min brått pga sykdom for et halvt år siden. Og jeg klarer ikke komme over det. Fortsatt faller jeg sammen i gråt kveldstid når noe minner meg om han. Jeg ser han for meg hele tiden, og synes alt er veldig tungt. 

Klarer ikke snakke med noen om det, alle bare svarer at det tar tid, eller at jeg bør skaffe meg ny hund. Har ikke tid til å ha valp igjen, og ønsker ingen voksen hund da jeg har barn. Så det er uaktuelt. Dessuten er det ingen ny hund jeg ville hatt, jeg ville hatt han jeg mistet. Og det går jo selvfølgelig ikke..

Derfor spør jeg; hvordan har dere klart å komme over tapet av en hund? Jeg sliter virkelig med dette. Føler en stor sorg fortsatt, og føler livet kunne vært perfekt om jeg bare hadde hatt han enda. Har vært alene med hunden og barnet siden jeg fikk valpen, og han var den eneste jeg snakket med om kveldene, den jeg lå på sofaen og så film med, og den jeg hadde det moro med etter barnet hadde lagt seg. Jeg klarer heller ikke gå turer lenger, da det bare minner meg om han. Å gå tur uten hund blir bare helt feil. 

Hund og trening var eneste hobbyen jeg hadde, og vi trente hver dag. Rett etter han døde begynte jeg på skole og jeg møtte også en gutt jeg fortsatt treffer, noe som har hjulpet veldig. Likevel føler jeg at jeg ikke kommer noe videre. Er jeg alene om kvelden så klarer jeg ikke tenke på annet enn hvor tomt det er. 

Er det noen som har råd til meg? Alt ellers i livet er bra, har ingen grunn til å være deprimert eller lignende. Det er kun savnet etter han som er vondt.. :( 

På forhånd takk.

Sorgfull:

Hei alle sammen.. Jeg har tidligere vært medlem her, og trenger nå å lufte noen tanker. 

Mistet hunden min brått pga sykdom for et halvt år siden. Og jeg klarer ikke komme over det. Fortsatt faller jeg sammen i gråt kveldstid når noe minner meg om han. Jeg ser han for meg hele tiden, og synes alt er veldig tungt. 

Klarer ikke snakke med noen om det, alle bare svarer at det tar tid, eller at jeg bør skaffe meg ny hund. Har ikke tid til å ha valp igjen, og ønsker ingen voksen hund da jeg har barn. Så det er uaktuelt. Dessuten er det ingen ny hund jeg ville hatt, jeg ville hatt han jeg mistet. Og det går jo selvfølgelig ikke..

Derfor spør jeg; hvordan har dere klart å komme over tapet av en hund? Jeg sliter virkelig med dette. Føler en stor sorg fortsatt, og føler livet kunne vært perfekt om jeg bare hadde hatt han enda. Har vært alene med hunden og barnet siden jeg fikk valpen, og han var den eneste jeg snakket med om kveldene, den jeg lå på sofaen og så film med, og den jeg hadde det moro med etter barnet hadde lagt seg. Jeg klarer heller ikke gå turer lenger, da det bare minner meg om han. Å gå tur uten hund blir bare helt feil. 

Hund og trening var eneste hobbyen jeg hadde, og vi trente hver dag. Rett etter han døde begynte jeg på skole og jeg møtte også en gutt jeg fortsatt treffer, noe som har hjulpet veldig. Likevel føler jeg at jeg ikke kommer noe videre. Er jeg alene om kvelden så klarer jeg ikke tenke på annet enn hvor tomt det er. 

Er det noen som har råd til meg? Alt ellers i livet er bra, har ingen grunn til å være deprimert eller lignende. Det er kun savnet etter han som er vondt.. :( 

På forhånd takk.

huff.. vet ikke hva jeg skal si.. veldig trist..

måtte selv avlive en av mine hunder for halvannet år siden da hun ble agresiv og uberegnelig på sine siste år.. Dette var kjempe tungt... Noe av det vanskeligte jeg har gjort... 

Savnet går aldri over... kjenner selv at jeg blir kjempe deprimert når jeg tenker på henne og ser bilder osv... men sorgen blir "mindre" etterhvert... tar ikke like mye av hverdagen etterhvert som før...

vil bare si at jeg føler med deg... men jeg kan ikke si s mye om hva du skal gjøre å ikke gjøre.. tror nok ikke det er noe oppskrift på dette dessverre...

ønsker deg alt godt!

Er fælt å miste noen man har vært så glad i, det forstår jeg veldig godt, og at alle her inne føler med deg, som er så glade i hundene sine selv.

Prøv å tenk positivt, alle de utrolig GODE stundene dere har hatt sammen, når han var lykkelig, og var heldig som hadde et så godt hjem som hos deg der han falt til ro og fikk trene hver dag, det må jo ha vært et flott hundeliv!

Mimre alt det gode dere har hatt sammen, og tenk at du ville vel aldri ha vært foruten dette, selvom han er borte nå? Den tiden var så god, og absolutt verdt det, selvom det er trist at det en dag må ende.

En dag er du sikkert klar for en ny hund eller en liten valp, men det er ingen som vil erstatte din tidligere hund - men det er rett og slett morsomt alikevel, og du får en ny og annen, men forhåpentligvis god kontakt og samspill med senere hunder også, selvom du har spart av en plass av din tidligere hund i hjertet.

Kondolerer så mye iallefall!

Min måte å komme over min gamle hund, var å få en ny. Men som du skriver har du ikke tid til en valp nå, men hva med en katt? Det er også mye selskap i de og de trenger jo ikke turer og trening på lik linje som en hund 

Hmm vanskelig ! Sjønner godt at dette har vert ein hund som diu var sinsykt glad i ! Eg selv har aldrid mistet ein hund som eg var sinsykt glad ! Mistet ein hund når eg gjikk i 2 kl :( birka hun var ein veldig snill hund ! men så var hun så gammel og ville aldrid nesten gå på tur når det var varmt :( eg gråt ikkje mer ein 2 dager ! men pappa gråt veldig ! han elsker birka !  Men Rex er den hunden eg har elsket sinsykt godt og ikkje greier meg ein dag uten å se han ! 

Du kan som sagt skaffe deg kat , fugl , kanin eller andre små dyr :) Det har både du og barna dine glede av :)

Sorgfull:

Hei alle sammen.. Jeg har tidligere vært medlem her, og trenger nå å lufte noen tanker. 

Mistet hunden min brått pga sykdom for et halvt år siden. Og jeg klarer ikke komme over det. Fortsatt faller jeg sammen i gråt kveldstid når noe minner meg om han. Jeg ser han for meg hele tiden, og synes alt er veldig tungt. 

Klarer ikke snakke med noen om det, alle bare svarer at det tar tid, eller at jeg bør skaffe meg ny hund. Har ikke tid til å ha valp igjen, og ønsker ingen voksen hund da jeg har barn. Så det er uaktuelt. Dessuten er det ingen ny hund jeg ville hatt, jeg ville hatt han jeg mistet. Og det går jo selvfølgelig ikke..

Derfor spør jeg; hvordan har dere klart å komme over tapet av en hund? Jeg sliter virkelig med dette. Føler en stor sorg fortsatt, og føler livet kunne vært perfekt om jeg bare hadde hatt han enda. Har vært alene med hunden og barnet siden jeg fikk valpen, og han var den eneste jeg snakket med om kveldene, den jeg lå på sofaen og så film med, og den jeg hadde det moro med etter barnet hadde lagt seg. Jeg klarer heller ikke gå turer lenger, da det bare minner meg om han. Å gå tur uten hund blir bare helt feil. 

Hund og trening var eneste hobbyen jeg hadde, og vi trente hver dag. Rett etter han døde begynte jeg på skole og jeg møtte også en gutt jeg fortsatt treffer, noe som har hjulpet veldig. Likevel føler jeg at jeg ikke kommer noe videre. Er jeg alene om kvelden så klarer jeg ikke tenke på annet enn hvor tomt det er. 

Er det noen som har råd til meg? Alt ellers i livet er bra, har ingen grunn til å være deprimert eller lignende. Det er kun savnet etter han som er vondt.. :( 

På forhånd takk.

Vet ikke om jeg har så mange gode råd til deg,men jeg vet hvordan du har det. Er i samme sorgen selv. For meg høres det ut for at kveldene dine er værst,når du er alene. Så det eneste rådet jeg kan gi deg,er å finne deg en annen hobby som du kan sysle med hjemme på kveldene. Har du kanskje noen skjulte talenter feks maling,eller annet håndarbeid? Det å fokuserer på noe annet kan lette litt på tankene og savnet.

Jeg kom selv i en depresjon,og er vel først nå begynt å komme meg litt. Og det er bare 3 mnd siden gamlemor måtte få slippe. Jeg har tvunget meg selv til å gå små turer der vi gikk,mens tårene renner. Jeg har tvunget meg selv til å se bilder av henne,og det ER vondt. Jeg har grått store elver,og jeg som deg,kan gråte meg i søvn om kveldene. Men det å gråte,få det ut,er ok.

Jeg har også fått påpekt at jeg burde få meg ny hund,evt hvalp,men jeg har ikke mulighet til det nå.Jeg jobber mye kveldsvakter,og det har for min del hjulpet litt.For det er som du sier,kveldene som er værst. Derfor kan det være greit å ha fokuset på noe annet på den tiden av døgnet-)

Savnet og sorgen vil man ha i hjertet sitt resten av livet,men den mildner med tiden. Har du mulighet til å få en liten kattepus i hus,så kan det hjelpe litt på. Da har du tross alt et levende vesen som kan sitte i fanget ditt om kveldene,når barn har lagt seg.

Ellers er jeg enig i det andre sier,at man skal ta vare på alle de gode minnene. Men når sorgen er som tyngst,så kan det være vondt å ta de frem. Men ta tiden til hjelp,det er man bare nødt til.

Og så får du prøve å tenke på,at han hadde det godt hos deg den tiden dere fikk sammen-)

Jeg skjønner så inderlig godt hvordan du har det. Jeg mistet første hunden min for snart et år siden, og fremdeles er smerten over tapet av henne stor. Jeg kan bare begynne å gråte av en situasjon hvor jeg husket at hun gjorde "sånn og sånn", eller at jeg ser bilder av henne o.l. Det hjelper å få noe annet å få fokuset over på, tro meg. Jeg hadde en hund til i huset, så det ble ikke så stille her som det ble for deg.

Når jeg er trist og tenker på jenta mi, så stiller jeg meg følgende spørsmål; Ville jeg vært forruten alle gledene "jenta mi" og jeg hadde sammen? Alle turene, alle kosestundene, treningsøktene, og alle de gangene jeg fikk våte nusser av henne, eller hun fikk meg til å le med sine sprø påfunn? Gitt opp alt det, for å slippe smerten ved å miste henne? Svaret er jeg aldri i tvil om. Nei! Jeg ville gjort det samme en gang til. For tiden med henne ga meg så utrolig mye, og alle de gode minnene vil jeg gjemme i hjertet mitt for alltid.

Man kommer aldri over tapet av sin beste venn, men jeg tror smerten blir litt lettere å leve med etterhvert.  

Vet ikke helt hva jeg skal svare på alt dette, men tusen takk for all omtanke, og at dere bryr dere. Tenker på alle minner, men jeg føler ikke jeg fikk nok tid med han. Han ble bare fire år. Vi skulle gjøre så mye mer, hadde så mange planer.. Og han ble så voksen siste året, helt herlig hund. 

Gikk så altfor fort også, tolv timer fra han var i superform, til han lå død hos veterinæren. Det gikk ikke opp for meg, og jeg føler vel fortsatt at det ikke har gått opp for meg at han er borte for alltid. 

Jeg håper det vil bli bedre etterhvert.. 

Har også vurdert katt som noen nevnte, men jeg vet med meg selv at så fort jeg har mulighet kommer jeg til å skaffe meg valp igjen. Og jeg er et hundemenneske. Katt blir ikke det samme i det hele tatt. Selv om det tar fem år før jeg får meg hund igjen, så har jo da katten fort igjen ti år til. 

Uansett takk for alle svar. Det hjelper å høre at andre har kommet over det samme.

Hva skjedde med han siden det gikk så fort? (hvis det er lov å spørre om det) Ble han påkjørt eller noe...? :-(

Hei,

føler med deg, mistet bestevennen i april etter kort tids sykdom, også relativt ung, 7 år. Hunden var liksom Hunden med stor H, kunne ikke se for meg at jeg ville ha hund igjen, og vi har fått to barn i mellomtiden, så valpetid stod for meg som utrolig lite tiltrekkende. Men som med deg var stort sett alt det jeg likte best å gjøre knyttet sammen med det å ha hund.

Jeg følte at jeg var på vei ned i en depresjon, og bestemte derfor at en eller annen hund er bedre enn ingen hund, selv om den aldri ville kunne sammenlignes med gamlehunden.

Det tok bare tre måneder til valpen var i hus, og jeg skal ikke påstå at det har vært noen dans på roser med en selvstendig valp og to små barn. Og sorgen var der jo fortsatt, i tillegg til dårlig samvittighet fordi jeg følte jeg ikke ble like glad i valpen som jeg hadde vært i han som døde. Men med en ny hund ble det på en måte et "fremover", og ikke bare sorg over det jeg hadde hatt, og som jeg hadde mistet. Og NÅ, som hunden er begynt å vokse til, 9 mnd nå, og har begynt å få en tydelig personlighet, en tyngde, ikke bare er en virrete valp, merker jeg at hun vokser seg en stor plass i hjertet, ikke bare som "trøstehund", men i kraft av seg selv.

Så, som sikkert mange har sagt til deg før: Ny hund hjelper!

Er det ikke noe som heter at "Den beste måten å komme over tapt kjærlighet på, er å finne en ny"...?

En ny hund vil være en ny hund å bli glad i, og vil være litt plaster på såret og fylle såre tomrom.

Tror ikke det er lett å komme over tapet av en hund. Jeg tenker på min hver dag, hunden lever ennå. Jeg må bare tenke at det er det beste. Om den hadde måtte avlives hadde det også vært det rette om det var sykdomsmessige grunner. Det er ikke uvanlig å sørge over en hund resten av livet om det var en god hund. De er som et familiemedlem for de fleste så det blir som å sørge over taper av sønnen/datteren.. Mine hunder ser jeg på som barnene mine, for jeg har ikke noen barn og de er det nærmeste jeg kommer. Jeg menneskelig gjør dem ikke, men jeg behandler de som de er mine barn. Jeg tror du kansje bør tenke på de gode minnene dere har hatt, og tenke at hunden har hatt det bra så lenge den var hos deg. Hunden vil ikke hate deg så lenge du har behandlet den med respekt, hva som skjer etter omplassering eller døden tror jeg ikke hunden vil hate tidligere eier for.. Så tenk at du har gjort så bra du kunne med hunden og at dere hadde et godt vennskap. Hunder lever mye kortere enn mennesker (gjennomsnitt), hunden eldes og dør, de forventer ikke å leve like lenge som oss. Jeg leste bare fort igjennom innlegget ditt, så vet ikke grunnen til at du ikke har hunden lenger, men det er ikke det viktigste så lenge hunden hadde det bra hos deg og du tenker på det, da blir du glad og vil ikke føle noen skyld :)

Man kommer aldri over tapet, men man lærer seg å leve med det. Høsten for ett år tilbake ble valpen min på 4 mnd påkjørt og drept mens jeg var på ferie. Dette ble virkelig en nedgang for meg. Tror faktisk jeg aldri har vert så langt nede som den gangen. Jeg kan fortsatt gråte når jeg tenker på henne, og savner henne så utrolig mye fortsatt.

Redningen min var at jeg hadde en hund til. En voksen hund. Vi hjalp hverandre og kom oss gjennom den verste tiden. Det er ikke mye man kan si som trøster, men tror det vil hjelpe deg å finne en hobby eller noe på kveldstid. Prøv å få tiden til å gå til andre ting, ikke bli sittende å tenke alene for mye.

Jeg brukte mye tid på å tvinge meg til å se på bilder og tenke over gode hendelser. Følte det var viktig å gråte seg gjennom det. Det er alt for lett og ta med seg sorgen inn i en liten boble og vere der. Prøv heller å snakke om det. Kanskje vil det også lette litt på "trykket"?

Jeg føler med deg, og vet det er tungt, men ver bestemt på å komme deg gjennom, så går det på ett vis..

Som andre skriver her,så kommer man seg aldri over tapet og sorgen,men man lærer seg å leve med det. Mistet en i 2007 etter mange år med ymse problemer,men var forberedt på det. Så mista jeg ei brått des 2009 pga epilepsi, og begge to er i tankene mine fremdeles,og kan av og til fremdeles slite med å se på bilder av de. Ho siste var nok aller værst å miste siden alt skjedde så utrolig fort og jeg klarte ikke se på bilde av ho før i fjor,samt at jeg har fortsatt ikke klart å sette urna i bakken.. Sorgen og savnet er der for alltid,det blir bare lettere å håndtere over tid. Det som gjorde ting noe enklere for meg var at jeg hadde flere hunder,så blei ikke sittende uten hund.. Noen velger å skaffe seg en ny fort,andre trenger tid for å hente seg inn igjen og lære seg å håndtere savnet. En dag vil du klare å se de gode minnene og du husker hærlige positive ting dere gjorde eller at hunden hadde sine komiske særegenheter. Og til slutt vil du føle deg klar for en ny hund,og sette pris på den slik den er,og ikke sammenlikne med den forrige.

TS, først si at jeg føler med deg i sorgen, det er en fryktelig ting du har opplevd!

Har opplevd lignende selv, og har et par små innspill. Vet ikke helt om det passer, men det er godt ment, så ikke bli støtt hvis jeg tolker feil!

Først: Du sier hunden døde veldig brått, du fikk ikke noe varsel gjennom sykdom eller alder. Det betyr at du har opplevd et stort sjokk, en brå og uventet død. Det skal man ikke ta lett på,- det er faktisk et traume som du trenger tid og kanskje hjelp til å bearbeide. Hvis det var et menneske som stod deg nær som døde brått, ville alle (deg selv inkludert) fortstått at dette er en sjokkartet opplevelse som du trenger å få bearbeidet.

Og bearbeiding, det vil jo ofte si å få snakke om tingene, gråte sammen med noen, vise sorgen sin og sinnet og fortvilelse og andre følelser som kommer. Du skriver at du ikke helt får til (?) å snakke med noen om dette, at de bare sier du skal få en ny hund. Det er litt typisk for oss mennesker, vi vil så gjerne komme med en løsning på problemet! -Savner hunden? Skaff en ny! Mens det du kanskje, antagelig, trenger, er å få bearbeide. Fortelle, gjerne om igjen og om igjen, om hunden. Om hva som skjedde den dagen den ble syk, om dyrlegebesøket, om døden, om hva som skjedde etterpå. Har du noen du kan snakke sånn med? Ofte kan det være verd å si "du, jeg trenger at du tar meg alvorlig, og snakker ordentlig med meg om hunden. Vil du hjelpe meg med det?".

Du sier også at du er alene med et lite barn. Og da føler du sikkert ansvar og kjærlighet og plikt til å ikke utsette barnet for din sorg? Og det er fint og riktig, men da må du ha plass til å få utløp for sorgen et annet sted.

Lykke til. Det blir bedre!

Sorgfull:

Vet ikke helt hva jeg skal svare på alt dette, men tusen takk for all omtanke, og at dere bryr dere. Tenker på alle minner, men jeg føler ikke jeg fikk nok tid med han. Han ble bare fire år. Vi skulle gjøre så mye mer, hadde så mange planer.. Og han ble så voksen siste året, helt herlig hund. 

Gikk så altfor fort også, tolv timer fra han var i superform, til han lå død hos veterinæren. Det gikk ikke opp for meg, og jeg føler vel fortsatt at det ikke har gått opp for meg at han er borte for alltid. 

Jeg håper det vil bli bedre etterhvert.. 

Har også vurdert katt som noen nevnte, men jeg vet med meg selv at så fort jeg har mulighet kommer jeg til å skaffe meg valp igjen. Og jeg er et hundemenneske. Katt blir ikke det samme i det hele tatt. Selv om det tar fem år før jeg får meg hund igjen, så har jo da katten fort igjen ti år til. 

Uansett takk for alle svar. Det hjelper å høre at andre har kommet over det samme.

Men til deg TS, mitt beste råd er å snakke om det! Det må jo være i hvert fall ett menneske i livet ditt som kan forstå. Forklar hvordan du har det, og at du har behov for å snakke om det til noen som kan forstå og ha medlidenhet uten å gi råd om praktiske tiltak. For du trenger verken ny hund eller katt etter min mening, du trenger å komme over denne sorgen. Og for de aller, aller fleste så hjelper det å snakke om det. Snakke og snakke og snakke. JEg opplevde at for hver gang jeg snakket med noen om det jeg hadde opplevd og den sorgen jeg bar på, så overtok vedkommende en liten flik av sorgen min. På den måten ble den ørlite grann mindre for hver gang jeg snakket med noen. 

Hei. 

Jeg føler med deg og skjønner sorgen du bærer på. Mistet selv en hund for 4 år siden og jeg tenker på henne hver eneste dag. Har selv fått meg en ny hund som jeg elsker over alt på jord. (Jeg dropper mange avtaler med venner bare for å trene i 1 time med de andre hundefolka i verdens beste hundeklubb :P) Men det eneste som hjelper er egentlig er å skaffe seg en ny hund :) Trenger ikke være ren raset, men kansje adoptere en?? Hva med en tøffing som har hatt det utrolig vanskelig i hundelivet sitt?? Har selv en blandings valp som ble funnet i en kasse i en skog i lag med 4 andre valper. Og jeg kan bare si at blandingshundene er like mye verdt som renraset hhund er.  Hunden erstatter ikke den som du har mistet, men du føler deg mye bedre med en firbemt venn som støtter deg 100% hele tiden. 

Men som du sier tar aldri sorgen slutt, men etter hvert gjør den mindre vondt, men sorgen kommer til å være der.

For en trist og vakker tråd!

jeg lå og leste denne tråden da jeg lå i sengen i går kveld og jeg hulket og gråt.... Lå og klemte rundt min elskede hund, og sniffet henne på de myke ørene og gråt enda mer på tanken på at jeg engang vil miste henne... 

Jeg mistet min forrige hund av alderdom for ca 8 år siden... jeg tenker fortsatt ofte på henne og gråter en skvett.... det verste er at hun ikke hadde et bra liv, og det er forferdelig å tenke på... skyldfølelsen gnager i hjertet selv om jeg bare var ei lita jente og min far stod for hundeoppdragelsen...

Jeg vil aldri glemme min forrige hund, og aldri slutte å elske henne.

Takker så mye igjen for alle svar! 

Etter nøye ettertanke siden jeg skrev innlegget i januar, kom jeg til slutt frem til at vi skal ha oss valp. 

Har valgt annen rase, størrelse, farge og kjønn, for at jeg ikke skal få følelsen av at vi erstatter han vi hadde. 

Håper ting blir bedre med valpeliv i huset igjen!

Og skal fremkalle noen store bilder av han forrige nå og henge på veggen, han skal ikke glemmes. 

Så tusen takk, var flere her som anbefalte ny hund selv om jeg først skrev det var uaktuelt. Satte igang tankevirksomheten visst, og nå er vi "gravide" med valp som snart skal hentes. :)

Det er noe med det. 

Når vi bestemte oss for at vi måtte avlive Gracie i november så tenkte vi aldri vi kom til å bli glad - men så hentet vi lille Susie i desember og gleden kom tilbake igjen.

Så klart så kommer vi aldri til å glemme Gracie og det renner nok noen tårer i ny og ne men for oss var kuren å få en ny hund:)

eneste måten å komme over det for meg var å få meg en ny og da av samme rase.

Takk igjen! Jeg håper det hjelper, men samtidig ønsker jeg ikke å glemme han vi hadde. Så minnene skal beholdes. 

Håper også det hjelper å komme seg ut igjen, tror aldri jeg har hatt en så stillesittende (og innesittende) vinter før noensinne. Merket det veldig godt når vårsola kom, at ingenting var som før og at livet uten hund ikke er liv for meg. 

Ikke minst datteren min ble så glad at hun nesten gråt av glede. Hun gråter fortsatt 1-2 kvelder i uken pga savn etter hunden vår, så jeg tror det blir veldig bra for henne. 

Forskjellen nå er jo også at hun er eldre og kan delta mer med valpeinnlæringen enn hun kunne med han vi hadde. Så det blir spennende. :) 

Nå diskuterer vi litt soveplass for den nye valpen. Antakelig blir det i sengene våre (sikkert datteren min sin) de første par ukene før vi prøver å flytte valpen ned i 1. etasje. Ser det lyser glede av øynene til vesla når vi snakker om valpen, og jeg også gleder meg mye. 

Har sett en del på bilder og filmer av gutten vi hadde nå også, og vet at ingen kan bli som han. Men nå er det ei jente vi skal få, så da beholder vi hannen som "gutten vår" uten å ødelegge det, og den nye blir lillejenta. :) 

Hei! Du og jeg har nok vært i samme båt i det siste. Og flere med oss. Det er godt å høre at det begynner å bli levelige dager for deg også. Det er så rart med det. Uansett hvor vondt det gjør den siste dagen, så er det de andre dagene man husker best etter en tid. En valp eller ny hund kan aldri erstatte den som ble borte. Men den kommer i tillegg. Heldigvis er hjertet vårt så viselig innrettet at rommene i det blir bare flere og større jo fler du stapper inni det. Jeg sender deg en svær klem og ønsker deg masse lykke til med valpen:)

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver her nå. Bare sitter og kjenner på en haug av følelser som ikke vil slippe. (Jeg er TS, med nytt nick.)

Har hatt valpen en måned, og det går veldig bra. Hun er snill, lettlært, kosete, rampete innimellom, sover godt, osv, men sorgen blir ikke borte.. De siste par ukene har det bare gått mer og mer opp for meg at jeg faktisk har mistet min beste venn, og at jeg ikke vil bli i nærheten av å få samme forhold med hun vi har nå. Jeg gråter igjen hver kveld, og klarer ikke kose med henne for trøst. Føler alt bare blir feil.. Har blitt glad i valpen, men ikke på samme måten. Hvor lang tid vil det ta? 

Jeg sammenligner alt og hun kan ikke måle seg. Jeg vet det er feil å sammenligne, men det skjer inni meg likevel. Jeg skulle så inderlig ønsket at jeg fikk tilbake gutten min, at jeg kunne skru tiden tilbake og at det aldri skjedde.. Jeg klarer ikke tenke på annet. Hva om atte hvis om atte.. 

Jeg skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre. Kom så langt med han vi hadde, han ble så fin og god som voksen. Nå føler jeg at jeg bare venter på at valpen skal bli større og mer lik han vi hadde i oppførsel. Og det er feil.. Gleder meg til hun er voksen og hun kommer og legger hodet i fanget mitt når jeg er lei meg, det gjorde alltid han vi hadde. Nå leker hun rundt på gulvet samme om jeg er glad eller trist. Føler meg tåpelig som forventer at valpen skal "hjelpe meg" på noe vis, men jeg trodde jo at alt skulle bli bedre. Og det er det ikke, føles nesten verre nå, for jeg blir hele tiden minnet om hvilken fantastisk hund vi hadde.. 

Har egentlig ingen spørsmål eller noe, bare må få dette ut.. Får ikke sove om kvelden for jeg ligger og gråter til jeg ikke har flere tårer igjen. Det er så forferdelig vondt alt sammen..