14. februar er det et år siden jeg tok livet av Oscar. Og jeg må innrømme at jeg har angret hver eneste dag. Det er samme hvor mye jeg eller andre sier at jeg gjorde alt jeg kunne, for det er virkelig ikke sant. Jeg kjøper ikke den trøsten der. Han er død fordi han var redd, og jeg var en for dårlig eier og trener. Og det er ingen ting som kan bringe ham tilbake, og den jævla hundehimmelen, den finnes ikke.

Hvordan kommer man seg videre fra noe sånt? Går veldig mye og tviler på meg selv, og synes strengt talt ikke at jeg burde ha skaffet meg hund på nytt. 

Selv om jeg elsker Melvintrollet mitt.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget her. Men jeg er lei av all lullingen. For jeg tok et liv, og jeg tok det livet som har betydd mest for meg her i verden. Og jeg er sint, og lei meg, og blir ikke kvitt sorgen, skammen og det bunnløse hullet i hjertet mitt. 

Det gjør meg også sint, for jeg skjønner at det var en hund, og ikke et menneske, og det gjør at det er veldig vanskelig å snakke med noen om det. For det høres jo så utrolig dumt ut, å fortsatt sørge seg nesten til galskap et år etter at en hund er død.

Det er ikke lett, men om du og hunden vat gode venner så vil du nok aldri komme over han og det må du bare se på som positivt at vennskapet alltid vil bli husket. Det er ikke bra for hunder å være redd, og om du ikke klarte å komme videre så må du bare se på det som det riktige, men det gjør nok vondt i hjertet.. Var hunden veldig redd så led den rett og slett.. Da har du gjort noe riktig for hunden og lot den slippe å være redd. Hvis du vil snakke med noen om hunden dins død så er det bare å snakke så mye du vil til meg, jeg skjønner det bare er en hund men et godt vennskap er et godt vennskap samme om det er snakk om en hund, ilder eller annet menneske. Det er slutten på vennskapet som gjør vondt, og det er uansett hvilken art individet var.

Sorg er sorg. Det handler lite om hvorvidt det var et dyr eller et menneske, så lenge det føles som et tap. 

Det jeg tror de fleste som sørger gjør "feil" hvis det går an å si, er å tro at det kommer til å bli bedre. For det gjør det ikke. 

Den uutholdelige følelsen du beskriver, det er det som er å sørge. Nettopp at det er helt for jævlig. Uansett hva man gjør, så kan man ikke gjøre om det som er gjort. Det blir aldri bedre. Du får ham aldri igjen. 

Det er ikke noe man kan si. Ingen rasjonalisering som kan gjøres. Jeg tror heller ikke på sånt som at tiden leger alle sår, at man sees igjen i himmelen, eller at det blir bedre å snakke om det. Jeg tror heller ikke at man bærer dem med seg i hjertet, eller at man må ta vare på minnene eller hvafaen. De er borte, end of story.

Men for meg ble det litt bedre den dagen, syv år etter, når jeg kom til en slags banal selvmotsigende aksept om at det kom til å føles sånn resten av livet. Da ble det levelig, og marerittene tok slutt. 

Så du får ikke noe "dulling" fra meg. Misforstå meg rett, det er fint å ha noen å snakke med, noen å støtte seg på ogsåvidere. Men det kommer aldri til å gjøre noe med hvor vondt det er. Og det er ingenting å gjøre med det annet enn å akseptere det. Og det er helt ubeskrivelig vanskelig. Og ikke engang da blir det bedre, kanskje bare litt blassere. 

I tillegg må man komme dit når man selv er klar for det. Kanskje tar det ikke like lenge for deg som det tok for meg. Og ett år er heller ikke lenge synes jeg. Ikke for å høres negativ ut, men i et sørgende perspektiv er det -unnskyld uttrykket- sørgelig kort. 

Nå høres jeg ut som jeg prøver å dra deg ned, men min erfaring er at man i tillegg får dårlig samvittighet på toppen av all dritten dersom man er under oppfatningen av at det burde bli bedre med tiden, eller at man bør finne trøst i minnene. Spesielt dersom det bare føles brutalt vondt hver dag, dag etter dag. 

Dette er mer en mederfaring om at jeg vet at du har det jævlig, og sånn er det bare. Det må føles sånn. Det er sorg. 

 

Vel, jeg har jo alltid sytes det har vært trist da vi måtte avlive schæfer tispa vår, men skal ærlig si at jeg aldri har angret. Hun har det mye bedre der hun er nå. Ikke det at hun ikke hadde ett bra liv, men på slutten slet hun så utrolig med kroppen sin, at jeg trur hu selv var lykkelig den dagen hun fikk slippe. Men det er selvsagt trist, og en ting man må jobbe seg igjennom, og som kan ta lang tid.

Det er litt over seks måneder siden jeg avlivet min gamle hund pga lydredsel som etterhvert utviklet seg til en mer generell angst. Jeg angrer hver eneste dag på at jeg gjorde det - av den enkle og teite logikken: Hadde jeg ikke gjort det hadde han fremdeles värt her sammen med meg nå! 

Men jeg vet også at beslutningen jeg tok var riktig, riktig for ham og riktig for meg. Han hadde ikke hatt godt av en vinter til - det var vinteren og mörket som var värst for ham med alle lys på himmelen og nå bor jeg i et område med mye bygningsarbeid og konstant dunking - når han var så ille i sommer hadde han hatt det forferdelig nå i vinter.

Jeg vet at han ikke var noen normal hund og at jeg gjorde masse feil med ham som ikke gjorde det bedre. Han var fantastisk på mange måter, men han var så redd. 

Jeg er veldig glad for at jeg har Turbo nå, han lärer meg hvordan normale hunder skal väre. Og jeg er veldig glad i ham og desto lenger jeg har ham desto mer ser jeg hvor begrenset livet til gamlehunden var pga hans redsel.

Med hodet aksepterer jeg at jeg gjorde en beslutning som var best for meg og ham, med hjertet var en hver beslutning som gjör at han ikke er her hos meg feil! Og sånn tror jeg det alltid vil väre! 

jeg forstår hva du føler.. til våren er det to år siden vi tok laroya til å sove.. da bodde jeg fortsatt hjemme hos min mor. hun begynte å bli veldig agressiv. hun kunne bite uten grunn. og hun likte ikke barn. og da min mor hadde møtt en ny mann og var ganske gravid ( ja VELDIG ATTPÅKLATT!) og min far hadde funnet ny dame med 4 unger. så så vi ikke sp mye valg da. hun hadde hatt 3 hjem i sine yngere dager før vi overtok henne da hun var to år. Vi hadde noen fine år med henne. men da hun ble 8-9 år ble hun mye er aggressiv. En episode satt jeg og min fetter bare å så på Tv så bet hun meg i armen. og hun agrep også datteren til fars nye dame bare hun gikk forbi henne. Hun bet også min mor en gang. Alle gangene var uten forvasler og uten grunn. samme med den andre hunden min. Hun ble hissig og enestøing.

Selvfølgelig har jeg sørget mye i ettertid. Hun var min første hund. Hun var kjempe god! OG tanken har jo vært der "om vi hadde ventet så kunne jeg tatt henne med meg når jeg flyttet ut kort stund etterpå" osv. Men da kunnejeg aldri vært trygg med min lille halvsøster på besøk. og kunne aldri hatt hundene alene sammen. og aldri selv heller vært trygg på henne... Så selvom jeg "angrer" og savner henne, så tror jeg at vi tok riktig besluttning.

slik er det dessverre noen ganger.. men hun blir aldri glemt 

Jeg har hatt to hunder. Den første hunden vi hadde var en cocker spaniel som ble aggressiv mot fremmede når hun var under året gammel. Hun voktet og beskyttet tingene sine osv osv. Hun hadde også mye nærver og muligens dårlig syn. Pupillene ville ikke utvide seg slik de skulle, og hadde noen flekker på øyet. Men det virket til at hun så greit. 

Hun ble bare verre med alderen i forhold til fremmede mennesker. Hun var uforutsigbar. Hun bjeffet ikke på folk i gaten. Men det var når noen ville hilse på henne, eller kom inn i båten eller huset vårt at hun reagerte. Hun bet ikke de første årene. Bare bjeffet og hørtes sint ut. Nå hun ble eldre ble hun verre. Til slutt begynte hun å bite og "klikke" totalt. Men hun virket også til å tåle å ha fremmede innpå seg nærmere enn tidligere, men når hun da først reagerte så var flaks at hun ikke bet. Hun kunne liksom i det ene øyblikket ville ha kos av den fremmede personen for så i det neste glefse til. 

Jeg føler ikke at alt ble prøvd, og det irriterer med. Hvis jeg hadde hatt henne alene hadde jeg prøvd mer enn vi gjorde. På kurs fikk vi vel råd som ikke var de beste. Det var blandt annet at de fremmede skulle sette seg ned på huk med ryggen til med godbiter. Da ble hun bare verre. Vi fant ut det beste var å overse henne på alle mulige måter, samtidig ikke å gå i hennes vei. Men hun sluttet ikke helt. Dessuten var hun den type hund som alle ville klappe... utrolig irriterende... Hun logret og så skjønn ut på avstand. 

I begynnelsen syntes jeg det var trist at vi måtte avlive henne 7 år gammel. Men i ettertid så har det gått mer og mer opp for meg at det ikke var godt for henne å leve med de nervene hun hadde. Hun mistet mer og mer livsglede. Spesielt da foreldrene min skilte seg, og flokken hennes ikke lenger var den samme, så hadde hun ikke mange høydepunkter i løpet av en dag. Nå i ettertid ser jeg en deprimert hund med mye nerver. Det tok vel 2 år ca før det føltes bedre at hun var borte.

Jeg vil si det var verre å ha en dødssyk hund. Zett var det en alt for snill og klok hund. Det føltes urettferdig at han fikk lymfekreft 6 år gammel. Sykdom rammer tilfeldige offere. Det å føle at det det INGENTING man kan gjøre er fælt. Nå han fikk diagnosen så gikk vi bare å ventet på at han skulle bli dårlig. Etter 14 dager sa kroppen hans stopp. Han peste, hadde en skyhøy puls, hadde små kramper, og kunne ikke gå. Moren min fikk gitt han medisiner slik at han klarte å reise seg og bli noe bedre. Da ble han tatt til dyrlegen og avlivet. Noe sier meg at han skjulte smerter dagene før han ble dårlig. Det føles helt horribelt at en så fantastisk hund ble syk og hadde så store smerter de timene før han ble avlivet. Han virket frisk på kvelden, og hadde store smerter morgenen etter. Jeg håper ikke han led mye den natten. 

Oppsummering. Det var verre å avlive en hund som man ikke kunne hjelpe selv om man ønsket det sterkt. Hunden som hadde problemer med nærvene prøvde vi å hjelpe. Men det var ingen effekt av det vi gjorde. Hunden kan ikke styre hvem vi omgås med. Man omgås folk hunden ikke kjenner oftere enn man tror. 

Å prøve så godt man kan er det beste man kan gjøre. 

Han ble avlivet ca to uker før han fylte to år. Grunnet fryktaggresjon mot mennesker, ustabilitet mot alle som ikke var meg (selv familien og andre nære som han var glad i) og stress/redsel/vaktsomhet ovenfor lyder, spesielt om natten. Da var det gått så langt at jeg ikke følte det var forsvarlig å gå tur med ham i nabolaget en gang utenom tider på døgnet man ikke møtte folk. Uansett hvor mye kontroll jeg hadde på ham så måtte jeg innrømme at han hadde potensiale til å virkelig skade noen hvis jeg glapp på feil tidspunkt. De to gangene det gikk galt var det "heldigvis" voksne menn som jeg kjente. Dvs at de tok det faktisk veldig pent i forhold til hva jeg hadde forventet. Jeg gikk og hadde øyne i nakken og fikk hjertet i halsen hver gang mennesker kom brått på, eller et barn sprang rundt "ute av kontroll", også lenge etter at han var borte. 

Men han var en frisk, sterk og energisk hannhund. Og lyste av livsglede og sprell når han hadde det godt. Når det bare var oss to, når vi gikk i skogen, når han fikk springe løs, når det regnet, når han fikk svømme i vannet eller base i snøen, når vi trente inn nye ting eller øvde på gamle triks, når han så igjen et av de menneskene han likte, når han traff en hundekompis..

Vi hadde fremgang. Men med jevne mellomrom kom det tilbakefall, og hvert tilbakefall var verre enn det forrige. 

Men båndet oss to imellom var det rareste, sterkeste og fineste jeg har hatt med noen. Og sånn var det helt fra starten av, før han begynte å vise tegn. Det begynte som gryende skepsis og usikkerhet mot fremmede fra han var rundt 5-6 måneder.

Uansett. Jeg ser det er mange med vonde historier her. 

Det verste er kanskje hvordan han døde. Det var ikke pent og fredelig i det hele tatt. Og det har jeg fortsatt mareritt om. 

Du kan si at han var kroppslig frisk, men psykisk så må han jo hatt det ganske vondt. Og det er klart det blir bånd når det bare kunne være dere to for at han skulle ha det bra. Det er kanskje lett å si, men jeg tror du må slutte å plage deg selv med dårlig samvittighet. Si til deg selv at du er en god hundeeier og at du gjorde så godt du kunne. Tror rett og slett at du må prøve å snu tankegangen og ikke dvele med "gjorde jeg rett". Selvfølgelig må du ha lov til å sørge, men se ham for deg i de situasjonene han var redd for og se for deg hvor redd han var. Så kommer du gjerne så langt at du ser at det var godt han slapp å være så redd lenger.

Det kan godt være situasjonen rundt selve avlivingen som har gitt deg et sjokk. Veterinær og sprøyte blir sett på som en god måte å avslutte liv på, enkelte fremstiller det som den eneste riktige metoden. Jeg har også opplevd at det ikke var en grei måte å gjøre det på. Så jeg skjønner at du synes det var forferdelig. Det er jo mulig at du rett og slett trenger en profesjonell å prate med for å få hjelp til å komme deg videre?

UpToNoGood:

Han ble avlivet ca to uker før han fylte to år. Grunnet fryktaggresjon mot mennesker, ustabilitet mot alle som ikke var meg (selv familien og andre nære som han var glad i) og stress/redsel/vaktsomhet ovenfor lyder, spesielt om natten. Da var det gått så langt at jeg ikke følte det var forsvarlig å gå tur med ham i nabolaget en gang utenom tider på døgnet man ikke møtte folk. Uansett hvor mye kontroll jeg hadde på ham så måtte jeg innrømme at han hadde potensiale til å virkelig skade noen hvis jeg glapp på feil tidspunkt. De to gangene det gikk galt var det "heldigvis" voksne menn som jeg kjente. Dvs at de tok det faktisk veldig pent i forhold til hva jeg hadde forventet. Jeg gikk og hadde øyne i nakken og fikk hjertet i halsen hver gang mennesker kom brått på, eller et barn sprang rundt "ute av kontroll", også lenge etter at han var borte. 

Men han var en frisk, sterk og energisk hannhund. Og lyste av livsglede og sprell når han hadde det godt. Når det bare var oss to, når vi gikk i skogen, når han fikk springe løs, når det regnet, når han fikk svømme i vannet eller base i snøen, når vi trente inn nye ting eller øvde på gamle triks, når han så igjen et av de menneskene han likte, når han traff en hundekompis..

Vi hadde fremgang. Men med jevne mellomrom kom det tilbakefall, og hvert tilbakefall var verre enn det forrige. 

Men båndet oss to imellom var det rareste, sterkeste og fineste jeg har hatt med noen. Og sånn var det helt fra starten av, før han begynte å vise tegn. Det begynte som gryende skepsis og usikkerhet mot fremmede fra han var rundt 5-6 måneder.

Uansett. Jeg ser det er mange med vonde historier her. 

Det verste er kanskje hvordan han døde. Det var ikke pent og fredelig i det hele tatt. Og det har jeg fortsatt mareritt om. 

Kan jeg få lov til å si at jeg blir litt "sint" på deg? Ikke sånn at jeg virkelig blir sint på deg, men litt sint på at du ikke selv ser at

1. Ok, kanskje du var en for dårlig trener, men det er ikke så mye du kunne gjøre med det. Man blir ikke bedre hundetrener av å gå med skuldrene oppunder ørene, med øyne i nakken og på tentakler rundt hvert et hjørne. Livredd for hva som kan skje og mye dårlig samvittighet for situasjonen. Og, det er ikke sikkert du var en dårlig hundetrener en gang, kanskje det var hunden? Sånt kan du ikke vite. Det som er sikkert er at for å bli bedre må man oppleve mestring, og det hørtes ikke så sannsynlig ut i scenarioet du beskrev.

2. Hunden sannsynligvis har det bedre nå? Det høres sånn ut. Om det så ikke finnes en hundehimmel så har ikke hunden det vondt lengre i hvert fall.

3. Det er mange som forlater verden på en ikke så pen og fredelig måte. DET er ikke din feil. Det er selvfølgelig veldig trist at det ble sånn, med tanke på resten. Men man kan ikke ta ting på sine skuldre som en ikke kan hjelpe for.

Jeg har vært der du var med en hund med samme problem, men jeg var så heldig at jeg slapp å gå den veien du måtte. Og jeg tror at det bunner i at jeg var heldig nok til å møte de rette menneskene, hunden og at jeg hadde mulighet til å leve livet vårt stort sett på hundens premisser(høres verre ut enn det er ment). Jeg hadde også en fantastisk familie som støttet oss. Men jeg kan si det så enkelt som at om jeg ikke hadde sett bedring, så hadde jeg ikke hatt noe annet valg enn å avlive jeg heller. Hunden skal ha det bra, folk skal være trygge. Også jeg har og hadde det båndet til hunden som du skriver om. Det er jo ikke noe overraskende at båndet blir slik, når du er sikkerheten og veien ut av kriser.

Jeg har avlivet en hund, den hadde problemer, stressproblematikk. Det hadde for en periode vært veldig bra, fikk ham som 4mnd pga stress. Brukte ikke lange tiden på å få det under kontroll og han hadde 4 fine, normale mnd før helvete brøt løs. Han kunne ikke sove, klarte ikke konsentrere seg om selv helt enkle treningsoppgaver, han klarte ikke å fungere sammen med de andre hundene mine lengre og flere andre ting som jeg ikke husker i farten. Eneste søvnen han fikk var mens jeg satt ved siden av ham og strøk på han, men kun for kortere perioder og han peste mens han sov. Om natten vandret han hvileløs rundt uansett hvordan jeg plasserte ham og hvilke løsninger jeg tenkte ut. Gjorde noen tester med dyrlegen uten resultat. De to andre hundene begynte virkelig å tynes av ham, jeg var fryktelig sliten og han var forferdelig sliten. Valget stod mellom videre utredning som kunne ta lang tid og avlivning. Vi kunne gjort mer, men valgte å avslutte, det var forferdelig å se ham slik. Og jeg har aldri angret på det for akkurat den situasjonen. Selv om jeg innimellom savner ham så tårene triller og ønsker at alt hadde vært annerledes.

Forresten, jeg blir ikke så mye sint som jeg blir trist. På dine vegne.