Møtte en gammel dame på tur i dag. Vi snakket litt om hundehold, da jeg hadde bikkja mi med meg (selvfølgelig). Jeg advarte henne, hun var gammel og med stokk - at hunden min er litt for glad i å hoppe på folk, ettersom han er veldig glad i mennesker (og ganske så lav, så han rekker ikke opp så høyt han skulle ønske....).

Hun fortalte at sønnen hennes hadde en boxer og at han hadde lært på dressurkurs at han da skulle tråkke på bakfoten(!) til hunden om den gjorde det. Syns det er forferdelig at de lærer slikt på kurs. Og sa det. Hun svarte da med at boxeren riktignok ikke hoppet opp foran mennesker lenger, men fra siden - han hadde altså lært.

Jeg forklarte om positiv innlæring og hun syns det var veldig spennende å høre om. Syns det er fantastisk at det går an å snakke med mennesker over 70 år, med lang erfaring ift dyrehold (det hadde hun) - og likevel er de interessert i å lære om nye metoder. Det hjalp selvfølgelig at pøbelen min under denne samtalen oppførte seg eksemplarisk da;)

Ingenting som er bedre enn det!

Ble selv positivt overrasket da jeg hadde en prat med svigerfar om positiv trening. Han er riktignok bare i 50-årene, men alt han ble fortalt og lært da han anskaffet sin første egne hund for nesten 30 år siden, er jo gammeldagse dressurmetoder. Han er en mann med sterke meninger, og jeg hadde forventet mye mer motstand og diskusjon da jeg en dag ikke klarte å dy meg lenger og fortalte hva jeg mente om de metodene han hadde lært å bruke.

Resultatet var faktisk at han ble veldig intr., spurte og gravde, og ville lære så mye som mulig om positiv trening. Han var til og med enig i at det måtte være en mye bedre måte å trene hunder på. Veldig glad for at det finnes mennesker som ikke er opphengt i gamle ting, men faktisk er innstilt på å lære så lenge de lever :)

Så godt å høre at det er noen som faktisk snur litt i tenkemåte. Jeg er ikke flink nok til å overbevise, så jeg føler det finnes mange med sterke meninger der ute. 

Jeg snakker stadig bort med folk om at jeg ønsker å skaffe meg ny hund så fort det lar seg gjøre. Det vanlige spørsmålet  er da hvorfor jeg vil ha renraset hund. Jeg får stadig høre hvor dyre rasehunder er, hvor dårlig gemytt de har, og hvor syke de er. Mange blir også overrasket over at blandingshunder også koster penger. 

så gøy :) Bestemora mi er også litt hundeinteresert :) Kjempe gøy å snakke om hund med henne :)  Hyggeligt å møte slike på tur i stede for ei eg møter og raija pleier å bjeffe å da skriker hun dritt bikkje ! Blir sur ! 

Vel... vær glad dere ikke bor under samme tak som disse gamle "sannhetene".

Jeg kan ikke si noe som helst om positivt hundehold for da blir jeg skjelt ut av mannen min... Ikke lett å holde motivasjonen oppe da. Merker at tålmodigheten min er en brøkdel når han er hjemme, så istedet for å overse uønsket adferd, blir det å kjefte for å få slutt på det med en gang. Og hver gang han "tar" hunden føler jeg at jeg går ti skritt tilbake i treningen. Til tider blir det så jeg føler det ikke er vits i å trene...

Dessverre er det ikke så altfor mange slike. Min far syns det er helt på sin plass å tråkke hunder som hopper på bakfotene eller sette kneet inn i brystet på den. Så han får ikke "oppdra" mine. Ellers så passerer jeg ofte en godt voksen kar her jeg bor når jeg er ute med hundene mine. Han kommer alltid med stram mine, og med tre stk fuglehunder på stramt geledd, med eller uten kobbel. De går lange turer, men hundene MÅ gå ved siden av han hele tiden. Selv i skogen og ved elva her. Og han "fnyser" tydelig av meg og mine "uoppdragne" hunder som løper mye løs, hver gang vi treffes.

Jeg syns bare synd på hans, der de går i stram giv akt gjennom livet......(og jeg undrer hver gang på hvilken "metode" han bruker siden hundene aldri  tør å vike av fra hans side....)

Pelskåpa:

Dessverre er det ikke så altfor mange slike. Min far syns det er helt på sin plass å tråkke hunder som hopper på bakfotene eller sette kneet inn i brystet på den. Så han får ikke "oppdra" mine. Ellers så passerer jeg ofte en godt voksen kar her jeg bor når jeg er ute med hundene mine. Han kommer alltid med stram mine, og med tre stk fuglehunder på stramt geledd, med eller uten kobbel. De går lange turer, men hundene MÅ gå ved siden av han hele tiden. Selv i skogen og ved elva her. Og han "fnyser" tydelig av meg og mine "uoppdragne" hunder som løper mye løs, hver gang vi treffes.

Jeg syns bare synd på hans, der de går i stram giv akt gjennom livet......(og jeg undrer hver gang på hvilken "metode" han bruker siden hundene aldri  tør å vike av fra hans side....)

Jeg får gråten i halsen bokstavelig talt hver gang jeg ser hunder som er livredde eierene sine på turer. Går der med øynene manisk festet opp på eieren sin, skikkelig stresset, halen mellom bena, og gud forby om hunden stopper opp et sekund for å se etter min hund som går forbi ...

Forstår virkelig ikke at slike mennesker ønsker å ha hund, eller har samvittighet til det.

Jeg møtte en gammel dame på 92 år tror jeg det var. Hun klarte å gå uten stokk osv. Jeg tenkte hun var rundt 60, men hun sa hun var 90+ Så hun virket veldig ung, og på min alder i oppførselen hennes. Ho satt på en benk og spiste, hunden min viste interesse for å ville henn til hun og damen kalte hunden bort til seg og serverte den mat osv. som hun satt og spiste på. Hunden min slikket hele ansiktet hennes og hun bare likte det... Ho snakket ikke om negative metoder til meg, og hun hadde hatt Labrador for mange år siden sa hun. Tror endel på den alderen kan være litt ensomme og ha stort behov for et besøk av en vilter og glad hund... Men jeg hadde aldri trodd hun var så gammel, rart hvordan de klarer å holde seg så unge når de er nesten 100 år.

Kan fortelle en gledelig historie også, da!

Satt og ventet på at bussen skulle komme en gang, så kom det en muskuløs mann med tatoveringer på rundt 60 år med en enormt Grå Schæfer (veldig fascinerende hvor diger denne faktisk var). Mannen så direkte skummel ut, og hunden hans ble veldig utålmodig av å sitte og vente slik, pistret og "gråt", og forventet at det egentlig straks skulle brake løs for den morske mannen i tatoveringer mot hunden. Hunden kom og la det store hodet i fanget mitt, og jeg sa veldig raskt at: "Det går helt fint, jeg er veldig glad i hunder" for å forhåpentligvis unngå at mannen skulle bli sur på hunden.

Mannen lyste opp og begynte å klappe på Bamse som hunden tydeligvis het, og forklarte vennlig at Bamse faktisk bare var en valp på rundt 9 mnd. og ikke hadde så mye tålmodighet med en høylytt latter, så sa han bare vennlig til hunden med en tilgjort, barnslig stemme "Nå kommer snart bussen vår, Bamse", og spurte om jeg selv hadde hund, og fortalte om rasen sin med stor lidenskap selv.

Var en veldig hyggelig opplevelse å se en godt voksen mann behandle hunden sin så bra, man skal absolutt ikke dømme mennesker på utseendet iallefall, og vet det var dumt av meg å gjøre det selv.

Av en eller annen grunn er trenings-metodologi ikke det som snakkes om når jeg og hundene møter på folk som vil hilse, de blir som regel bare ganske glade for litt oppmerksomhet fra de små og lurer litt på hva slags raser det er jeg har.

Men jeg synes det er koselig. Det er godt å se folk smile og glede seg over våre firbeinte venner :)

Havanaislove:

Var en veldig hyggelig opplevelse å se en godt voksen mann behandle hunden sin så bra, man skal absolutt ikke dømme mennesker på utseendet iallefall, og vet det var dumt av meg å gjøre det selv.

Kjenner meg igjen i at folk dømmer fort når man har tattoveringer ja! Har opplevd at folk har sett stygt på meg flere ganger, både med hunden og uten...

De synes vel jeg burde hatt en "kamp-hund" (ikke bokstavelig, men slik som ignorante folk oppfatter enkelte raser), og ikke en liten papillon :P

Var ikke noe ment mot deg Havanaislove, men generelt hvor fort det går an å ta feil av folk :) Gjelder også personer med andre utseendemessige "annerledesheter", om jeg kan kalle det det. Hehe :P 

iida:

 

Havanaislove:

 

Var en veldig hyggelig opplevelse å se en godt voksen mann behandle hunden sin så bra, man skal absolutt ikke dømme mennesker på utseendet iallefall, og vet det var dumt av meg å gjøre det selv.

 

 

Kjenner meg igjen i at folk dømmer fort når man har tattoveringer ja! Har opplevd at folk har sett stygt på meg flere ganger, både med hunden og uten...

De synes vel jeg burde hatt en "kamp-hund" (ikke bokstavelig, men slik som ignorante folk oppfatter enkelte raser), og ikke en liten papillon :P

Var jo ikke bare det selvølgelig (har forsåvidt tatovering selv), men at han var så muskuløs og bare så morsk ut atpåtil, som absolutt ikke var tilfellet, for han var en glad fyr, men man skal selvsagt ikke dømme noen på utseendet, nei. :-)

Havanaislove:

Var jo ikke bare det selvølgelig (har forsåvidt tatovering selv), men at han var så muskuløs og bare så morsk ut atpåtil, som absolutt ikke var tilfellet, for han var en glad fyr, men man skal selvsagt ikke dømme noen på utseendet, nei. :-)

Hehe skjønner hva du mener! Utseendet "matcher" ikke helt oppførsel/personligheten liksom. Det er menneskelig å la seg påvirke av personers utseende.. Det er jo det første vi ser, og hvordan vi kler oss og ser ut, har jo en viss utstråling :P

Men sånn ellers, merker jeg forskjell på de generasjonene over oss når det gjelder hundehold, trenger ikke å gå langt tilbake egentlig. Også personer på min alder lærer av de eldre teknikkene. Jeg ble sjokket over en på min alder som ble skikkelig sint på meg når hunden min bjeffet og knurret mot hans hund (på avstand). Fordi at jeg ikke kjeftet og tok i den ?!?! Den ville jo bare gi beskjed om at dette her var litt skummelt... Så jeg gav han en karbonadebit, og gikk videre... Morsomt å se utrykket hans da :P

Mithras:

Vel... vær glad dere ikke bor under samme tak som disse gamle "sannhetene".

Jeg kan ikke si noe som helst om positivt hundehold for da blir jeg skjelt ut av mannen min... Ikke lett å holde motivasjonen oppe da. Merker at tålmodigheten min er en brøkdel når han er hjemme, så istedet for å overse uønsket adferd, blir det å kjefte for å få slutt på det med en gang. Og hver gang han "tar" hunden føler jeg at jeg går ti skritt tilbake i treningen. Til tider blir det så jeg føler det ikke er vits i å trene...

Jeg bor under samme tak som har samme holdninger som meg - mannen og meg - men familien, på min side med livslangt hundehold, er en annen historie.... De tror de kan ta staffen min i nakkeskinnet, sparke han (ikke hardt, men likevel) for å få han til å gjøre det han skal gjøre. Uansett hva jeg sier. Og sier jeg noe blir jeg beskyld for å skjemme bort bikkja:( Gjelder ikke alle - ikke foreldre - men jevnaldrende, bror etc....

Det sier seg selv da at jeg ikke lar dem være alene med han - selv om disse menneskene er vant til hund. Hundene deres er langt mer aggressive enn min. Oppdragelsen skorter det nok på, men de er nok "friere" i og med at de bor et sted der de kan gå fritt.

Ellers har jeg opplevd som en annen her sier - det er min generasjon eller i nærheten av den - som er mest opptatt av "tradisjonell hundehold". Har møtt fire "gamle" mennesker siste tiden, og de har kun vært positive. Til tross for at jeg da har en rase ofte betegnet som "kamphund" (men det er kanskje den yngre generasjonen som gjenkjenner disse, ikke de eldre....?)

Jeg blir bare glad av å møte slike mennesker:) Kanskje spesielt eldre, som jeg kanskje hadde trodd var litt mer skeptisk til rasen min.

Jeg tror Fransk Dogge var inne på noe, eldre menneskers ensomhet og behov for å bli satt pris på gjør mange av dem veldig mottakelige for mye - nytt eller gammelt:-) Min unge golden hanne er 43 kg energi, men god som gull! I går møtte jeg to gamle damer i finværet; en med stokk og en med rullator. Bikkja synes barn og gamle folk er gjevt (oss andre bryr han seg ikke så mye om...) og ville gjerne hilse på damene; jeg hadde tenkt å plassere han i sitt så han ikke skulle rive dem over ende, men da damene begynte å snakke med søte stemmer til pelsen så klarte han jo ikke å dy seg lenger... Jeg rekker akkurat å si "han er veldig snill, men litt ivrig" før løven stormer bort og klasker rumpa ned omtrent oppå føttene til hun med stokken; og der sitter han og logrer med hele seg og innynder seg så godt han kan - og han kan godt;-) Jeg må innrømme at jeg har hjerte litt i halsen for at han skal "ta av" og begynne å hoppe på damene (de hadde brukket hvert bein i kroppen  tror jeg om så hadde skjedd), men han holder seg rimelig i skinnet og sitter ganske stille og lar seg luske i pelsen. Damene syntes det var såååååååå stas og begynte straks å mimre om egne hunder i tidligere tider.

Det er jo hyggelig da, og se at hunden er til sånn glede for andre mennesker:-) Det skulle vært flere dyr i eldreomsorgen og helsevesnet...

Mithras:

Vel... vær glad dere ikke bor under samme tak som disse gamle "sannhetene".

Jeg kan ikke si noe som helst om positivt hundehold for da blir jeg skjelt ut av mannen min... Ikke lett å holde motivasjonen oppe da. Merker at tålmodigheten min er en brøkdel når han er hjemme, så istedet for å overse uønsket adferd, blir det å kjefte for å få slutt på det med en gang. Og hver gang han "tar" hunden føler jeg at jeg går ti skritt tilbake i treningen. Til tider blir det så jeg føler det ikke er vits i å trene...

For øvrig var det veldig fint å høre historiene dere andre har skrevet her...! :)

AliasKristine:

Stå på! Du er farsken meg sterk som holder ut!  

 

Takk for støtten

Vi får vel vise at vi greier det på tross av vanskelige "arbeidsforhold"