Nå skal jeg prøve å unngå å legge ut hele privatlivet mitt her, men kan jo si det enkelt ved at jeg er i et forhold der den andre parten ikke er så begeistra for hund. Drittlei hundesnakket mitt, og er omtrent sjalu fordi bikkja får mer oppmerksomhet enn han (som ikke er sant engang!!), og himler omtrent med øynene hvis feks. nettopp hund blir diskutert over familiemiddager... Selv om han er veldig snill med alle dyr og glad i hunden min :)

Jeg kommer til å satse mye tid og penger på hund i fremtiden, noe han ikke ser for seg. Han har sine interesser og planer og jeg har mine, så vi har faktisk begge funnet frem til at dette vil få en veldig enkel og naturlig slutt etterhvert :)

Har dere opplevd noe sånt? Altså, å være i et forhold der den andre bare går og uffer seg over hundeholdet ditt?

Jeg hadde ikke gått inn i et sånn forhold i utgangspunktet så nei har ikke det. Hund  tar såpass mye av tida mi at mannfolket må enten være like interessert eller hvertfall godta det.

ikkje noe forhold , men venner  .

Men for meg nytter det ikkje å vere med folk som virkelig hater alt av dyr og hunder ! 

zombiecat:

Jeg hadde ikke gått inn i et sånn forhold i utgangspunktet så nei har ikke det. Hund  tar såpass mye av tida mi at mannfolket må enten være like interessert eller hvertfall godta det.

Her kom mannen inn før både bikkja og før hundedilla tok skikkelig grep. Men fremtidige kjærester må nok være en smule mer hundeintr. enn den jeg har nå, ja.

Rex12:

ikkje noe forhold , men venner  .

Men for meg nytter det ikkje å vere med folk som virkelig hater alt av dyr og hunder ! 

Kjæresten min verken hater dyr eller hunder.

Har det egentlig litt sånn selv.. Men det var først etter at vi flyttet sammen jeg merka det. Det kan til tider vere slitsomt, siden det egentlig har vist seg at vi har ganske forskjellig syn på hundene..

Maries:

 

 

 

Her kom mannen inn før både bikkja og før hundedilla tok skikkelig grep. Men fremtidige kjærester må nok være en smule mer hundeintr. enn den jeg har nå, ja.

Det er jo litt kjipt. Men da er det jo sånnsett litt forstålig at han blir litt lei også.

Maries:

 

Rex12:

 

ikkje noe forhold , men venner  .

Men for meg nytter det ikkje å vere med folk som virkelig hater alt av dyr og hunder ! 

 

 

Kjæresten min verken hater dyr eller hunder.

nei da men eg eller  du hadde sikkert aldrid blitt venner med dyre hatere !

Tror kjæresten din bare trenger ein liten pause  fra hundesnakk :) Prøv å snakk det ut her :) 

zombiecat:

 

 

Det er jo litt kjipt. Men da er det jo sånnsett litt forstålig at han blir litt lei også.

Jada ;) Hadde han snakka om fotball hele tiden og vært på fotballtrening kostant hadde jeg antakelig klikka. For jeg liker ikke fotball. Jeg ønsker bare å høre om andre opplever det samme eller har vært i et forhold der det er sånn :)

Miss_Moony:

Har det egentlig litt sånn selv.. Men det var først etter at vi flyttet sammen jeg merka det. Det kan til tider vere slitsomt, siden det egentlig har vist seg at vi har ganske forskjellig syn på hundene..

Vi har ikke kommet dit enda. "Heldigvis" har vi innsett at det hadde blitt endel krangling hvis vi skulle dele økonomi blant annet.

Rex12:

 

 

 

nei da men eg eller  du hadde sikkert aldrid blitt venner med dyre hatere !

 

Tror kjæresten din bare trenger ein liten pause  fra hundesnakk :) Prøv å snakk det ut her :) 

Men her er det ikke snakk om dyrehatere eller overdrevent hundesnakk, men å leve med hund som livsstil i et forhold der den andre ikke ønsker den livsstilen :)

Maries:

 

Rex12:

 

 

 

 

nei da men eg eller  du hadde sikkert aldrid blitt venner med dyre hatere !

 

Tror kjæresten din bare trenger ein liten pause  fra hundesnakk :) Prøv å snakk det ut her :) 

 

 

Men her er det ikke snakk om dyrehatere eller overdrevent hundesnakk, men å leve med hund som livsstil i et forhold der den andre ikke ønsker den livsstilen :)

ja det var det eg svarte på først :) 

En av de beste egenskapene til min kjære samboer er at han forguder hundene våres! De kan bite i stykker alle tingene hans uten at han blir sint, og ligger og spooner med hundene om natten :)

I tillegg spør han alltid interessert hvordan det har gått på hundetrening, osv....

Det er ivertfall utrolig viktig for meg at han støtter meg i det jeg interesserer meg for :) Kunne aldri ha levd med en mann som ikke liker hunder....

Maries:

Rex12:

 

 

 

nei da men eg eller  du hadde sikkert aldrid blitt venner med dyre hatere !

 

Tror kjæresten din bare trenger ein liten pause  fra hundesnakk :) Prøv å snakk det ut her :) 

 

Men her er det ikke snakk om dyrehatere eller overdrevent hundesnakk, men å leve med hund som livsstil i et forhold der den andre ikke ønsker den livsstilen :)

Det hadde jeg ikke klart :-) Hundene er familie, og det synet må nesten mannen min dele, ellers blir det veldig vanskelig. Nå har jeg jo heldigvis verdens beste mann som ikke bare elsker meg, men også hundene mine. Og han har etter hvert begynt å sette seg mer og mer inn i saker og ting. På eget initativ. Men jeg kan ikke se for meg at jeg ikke skulle kunne dele de små ned og oppturer jeg og hundene har med mannen min, for det er liksom en så stor del av meg, og ikke bare meg, men oss som et par. Når han er borte og vi skyper så vil han helst at jeg skal få de bortom så han får "hilst" litt på dem. Når han kommer hjem er det hundene som først tar ham i mot, jeg må fint vente til de er klar. Det gjør meg så utrolig glad at vi kan dele dette, siden vi ikke har planer om barn. Jeg kan ikke se for meg at jeg hadde taklet noe mindre.

Men MÅ du snakke hund hele tiden når du er sammen med ham?

Selv snakker jeg minst mulig hund med mannen min for jeg vet han ikke er interessert i å høre mine meninger. Han er forøvrig ikke interessert i å høre noen andre sine heller, med mindre de sammenfaller med hans egne meninger :) Ja, ja... han har andre positive sider

Og når det gjelder økonomi så har kjæresten din helt sikkert en "hobby" (f.eks bil...) han også som koster endel (eller kommer til å få).

Man trenger ikke ha bare felles interesser. Det kan være sunt å gjøre ting hver for seg.

Jeg har vært den andre parten "den som ikke liker hund" i forhold, jeg.. Dvs.: Det var slik den andre parten oppfattet det. Sannheten er i virkeligheten slik at jeg likte og var glad i hunden hans, men jeg ville helst ha han for meg selv i senga når jeg sov over hos han. Hundefrøkna hans var nemlig flink til å presse seg mellom sin matfar og meg når vi hadde sovnet ;) Jeg ville også gjerne ha muligheten til å sitte ved siden av han i sofaen og se på film en gang iblant, uten å måtte gi opp plassen min til fordel for hunden. I tillegg nekta jeg å ha med meg hunden hans i bilen min, rett og slett fordi han ikke hadde verken bur eller sele til henne = hun skulle være løs i baksetet...

Alt dette ble fra hans side oppfattet som at jeg ikke likte hunden hans, at jeg var sjalu osv. Det var faktisk så ille at han ble overrasket hver gang jeg spurte om å få gå en tur med henne alene, eller hvis jeg koste og lekte masse med henne når han ikke hadde tid. Tror han mistenkte meg for å ville oppnå et eller annet, for han så alltid mistenksomt på meg. He he :)

Da min nåværende samboer og jeg først møttes, var jeg ikke supergira på å få hund med det første. Han gjorde det derimot klart at han ville ha hund en dag, og det var greit nok for meg. Etterhvert ble det helt snudd: Det var jeg som "maste" om valp forrige vår, og det er jeg som har blitt helt hekta og leser det jeg kommer over av hundebøker :)

Poenget mitt er at mennesker ser ting på forskjellig måte = det blir fort misforståelser. I tillegg kan man forandre seg. Hadde jo vært veldig dumt om min nåværende samboer hadde dumpet meg da han begynte å mase om hund for et par år siden, og jeg sa at det ikke var aktuelt på daværende tidspunkt ;)

Jeg vil ikke ha barn. Men jeg MÅ ha dyr.

Om mannen var i mot dette, vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort. Har en fantastisk mann, så det er liksom ikke bare å bli kvitt han. Ville funnet frem til et kompromiss - om jeg så måtte ta alt ansvar for dyrene. Men det føler jeg allerede at jeg gjør, så....;)

Men for lenge lenge lenge siden var jeg sammen med menn som ikke var så glad i dyr. Det var nok ikke bare det som gjorde at ting tok slutt, men å ikke like dyr er en "deal-breaker" for min del.

Venner derimot - de kan syns hva de vil. De behøver ikke like dyrene mine eller andres. Så lenge de respekterer at jeg er ekstremt glad i dyr, og at de da ikke snakker stygt om dem....

zombiecat:

Jeg hadde ikke gått inn i et sånn forhold i utgangspunktet så nei har ikke det. Hund  tar såpass mye av tida mi at mannfolket må enten være like interessert eller hvertfall godta det.

Forholdet er jo som regel ikke "sånt" når man går inn i det da. Da jeg ble sammen med eksen, ga han inntrykk av å like hunder, han skulle tilogmed ha seg hund selv, selvom han var mest kattemenneske. Han likte hunden min, sikkert fordi han likte meg. I begynnelsen av forholdet var det sikkert søtt og morsomt at jeg var så utrolig giret på hund, det var jo en del av meg, og jeg var jo så herlig... Forelskelsesrus med andre ord.Man kan ikke vite på forhånd hvor interessert fyren vil være i hundeting.

Men etter et år da jeg hadde begynt å studere, ble det VELDIG mye hundesnakk på meg, absintenser da jeg ikke hadde min hund med meg. Og han ble drittlei, han fortalte det, og etter det kunne jeg nesten ikke nevne hund uten at han ble i dårlig humør. Vi var sammen i 2 år. I slutten var det ganske ille, ganske mange respektløse kommentarer som ofte var ganske sårende. Om han var hos meg og hunden min feks bjeffet, kunne han komme med kommentarer i sinne om at han fikk lyst til å vri av henne hodet. Ikke spesielt gøy. Og generelt motviljen mot hund, og følelsen av at han ikke på noen måte gledet seg på vegne av meg, feks når hunden min hadde vært flink på trening eller noe annet spesielt. Alt slikt ble bvare viftet vekk med "det er bare en hund", eller at det interesserte ham ikke.

Men han var aldri stygg med hunden, forutenom at han var en smule strengere med henne.

Jeg skjønner at folk kan bli lei, men jeg syns kjærester skal være litt støttende jeg... Når man har en interesse en virkelig brenner for, er det jo en del av deg som person. Da er det ikke gøy med furtne kommentarer og null interesse over hodet. Når man har noe man er så engasjert i, så vil man jo gjerne fortelle sin kjære om det! Jeg prøvde selvsagt å dempe hundepraten og ta den ut med andre, men likevel, han ble liksom aldri den samme igjen :P Og jeg klarer jo ofte ikke å styre hundesnakket.

Maries, jeg har vært i et slikt forhold. Det ble nettopp slutt, av en del andre grunner også, men når jeg tenker tilbake på det, var det ganske slitsomt... Ikke alle blir slik som min var, men slik var min erffaring der;) Tror jeg neste gang skal se ltit etter en fyr sm kanskje har hund selv, eller som har tenkt å skaffe, eller som feks er litt mer uteperson enn han jeg var sammen med, som var sånn spillnerd :P

Jeg driver oppdrett og har en stor flokk med hunder. Min mann har egentlig ingen interesse for hund, men han godtar det og hjelper meg hvis jeg skal bort, er på jobb etc. Fungerer helt fint det:)

Det hørtes i grunn slitsomt ut. Men har det litt slik selv egentlig .. Igjen er gubben så opptatt av bil og motor at vi har en avtale på at skal jeg prate om hund med ham, så får han prate om bil til meg. Og da fungerer det bra :-) Men tror nok gubben her blir lei til tider, men ikke så ille at vi har vurdert å gjøre det slutt.. Håper dere finner ut av det!

SillyChampion:

Det hørtes i grunn slitsomt ut. Men har det litt slik selv egentlig .. Igjen er gubben så opptatt av bil og motor at vi har en avtale på at skal jeg prate om hund med ham, så får han prate om bil til meg. Og da fungerer det bra :-) Men tror nok gubben her blir lei til tider, men ikke så ille at vi har vurdert å gjøre det slutt.. Håper dere finner ut av det!

SillyChampion:

Det hørtes i grunn slitsomt ut. Men har det litt slik selv egentlig .. Igjen er gubben så opptatt av bil og motor at vi har en avtale på at skal jeg prate om hund med ham, så får han prate om bil til meg. Og da fungerer det bra :-) Men tror nok gubben her blir lei til tider, men ikke så ille at vi har vurdert å gjøre det slutt.. Håper dere finner ut av det!

Maries:

Nå skal jeg prøve å unngå å legge ut hele privatlivet mitt her, men kan jo si det enkelt ved at jeg er i et forhold der den andre parten ikke er så begeistra for hund. Drittlei hundesnakket mitt, og er omtrent sjalu fordi bikkja får mer oppmerksomhet enn han (som ikke er sant engang!!), og himler omtrent med øynene hvis feks. nettopp hund blir diskutert over familiemiddager... Selv om han er veldig snill med alle dyr og glad i hunden min :)

Jeg kommer til å satse mye tid og penger på hund i fremtiden, noe han ikke ser for seg. Han har sine interesser og planer og jeg har mine, så vi har faktisk begge funnet frem til at dette vil få en veldig enkel og naturlig slutt etterhvert :)

Har dere opplevd noe sånt? Altså, å være i et forhold der den andre bare går og uffer seg over hundeholdet ditt?

Er det ikke litt sånn i alle forhold da? Jeg gidder ikke å høre på mannens fotballsnakk dag ut og dag inn. Blir det for mye sier jeg i fra. Samtidig tror jeg det er viktig at man viser noe interesse i den andres hobby. Jeg kan feks se en fotballkamp i ny og ned, for å være grei og at vi "gjør noe sammen". Gi og ta:) Jeg forventer det samme av han. Snakker jeg mye om min hobby, synes jeg det er greit at han ber meg holde kjeft jeg. Litt kjedelig at et forhold skal ta slutt på grunn av ulike interesser synes jeg da. Er det virkelig ment to be, så klarer man å jobbe seg frem til et kompromiss begge kan leve med.

Mannen her trodde han ville ha hund. Men han var ikke klar over ansvaret. Av den grunn "maste" jeg (spurte og gravde) i to år, før det ble en realitet. Jeg er mer opptatt av oppdragelse og hundehold enn han, men det gjør ingenting. Han elsker hunden som om det var barnet sitt, og man kan ikke be om så mye annet:) MEN, jeg tror ikke det hadde skjedd om jeg ikke i så lang tid gjorde han klar over ansvaret ift å ha hund.

Som nevnt tidligere, jeg kunne ikke vært i forhold med noen som ikke liker dyr.

Føler meg veldig heldig som har en så fantastisk livspartner som jeg har.

Her har vi forskjellige interesser, begge støtter hverandre fullt, og han er veldig glad i hunden min (som nå jo er litt vår).

Kunne aldri selv ha hatt en kjæreste som ikke var glad i hunder, og som godtok meg for akkurat slik jeg er (hundenerd).