I går tok vi den forferdelig vanskelige avgjørelsen om å avlive hunden vår. Han ble bare ett og et halvt år. 

Jeg har verdens dårligste samvittighet, jeg holder på å bli gal. Jeg savner han sånn og angrer, men fornuften min sier at dette var det rette. 

Jeg vet ikke hvorfor han ble som han ble, men han var så nervøs overfor fremmede. Han har bitt en håndfull personer og det var det som skjedde igjen i går også.  Vi måtte alltid passe på slik at han ikke kom seg løs. Når vi hadde besøk måtte han være i bur eller i band. 

Uansett hvordan han var overfor andre, så hadde vi det så fint sammen i familien. Han var en fantastisk kosehund og jeg blir aldri til å glemme han. 

Jeg håper han har det godt der han er nå.

Kondolere.

Hva slags metoder brukte dere for å unngå at han skulle bite fremmede? Hvordan reagerte dere og hvilken stemning var på besøkene?

Hvilke skader fikk dem? Var det bitt eller "bitt"?

Det er aldri lett å miste vennen sin, men nå er det heldigvis sånn at tiden jobber for oss. Og legg fra deg den dårlige samvittigheten, det hjelper ingen ting.

Dere gjorde sikkert det rette.

Tusen takk dere. 

Hva vi gjorde? Jeg synes vi har gjort alt. Til sist ble det slik at han ikke fikk hilse på folk i det hele tatt, fordi det var umulig å vite hva han ville finne på. Han ga ikke signaler om at han var sint. Den siste som han bet i går hadde vært på besøk flere ganger i det siste og vi trodde hunden hadde blitt trygg på han, derfor fikk han hilse på. Det han gjorde var å sleike ene hånden til mannen, for i neste øyeblikk glefse til og bite den andre. Blodet rant.

Men vær så snill dere, jeg har ikke lyst til at dette skal bli en tråd der jeg må forsvare meg og fortelle om alt vi har gjort. Jeg kan si så mye som at dette er gjennomtenkt og vi har brukt mye tid og penger for å forsøke å hjelpe hunden. Nå turte vi ikke mer. Vi har masse unger i nabolaget og dersom jeg satt meg inn i foreldrenes situasjon ville jeg ikke vært glad for å ha denne hunden som nabo.

Men jeg var så uenderlig glad i han. Glemmer han aldri.

Hvil i fred, vofsen. Kondolerer til dere.

Helt klart en knalltøff avgjørelse, men dere som kjente han best tok helt sikkert det riktige valget.

Kondolerer.

Jeg har ikke sagt du trenger å forsvare deg, og jeg har heller ikke kommet med noen beskyldninger om at valget er feil, heller ikke om det er riktig. Jeg kjenner ikke til hunden så jeg lurte bare på hvilke metoder dere hadde forsøkt på han, for jeg har hatt noe av det samme med min bare i litt mindre skala. Det viktigste er folk aldri skal oppsøke hunden, men heller omvendt og bli belønnet av personen den er redd for når den tør ta kontakt, med noe godt å spise på. Hunden kan ha hatt sykdomssmerter, en feil i hodet eller dårlig erfaring med fremmede tidligere. Ved hodefeil/hjernefeil så har jeg ikke peiling på hvordan problemet løses. Hunden min var nervøs som liten, pga. manglende sosialisering hos oppdretter, fikk han da han var endel mnd... Nervøs mot alt som var fremmed, meg og andre folk, hunder, poser, tv osv... Det føltes som det aldri gikk ann å komme ut av det..

I slike tråder er kondolerer og medfølelse det man kommer med, ikke spørsmål om atte/hvis atte.
Det kan tas en helt annen plass og en annen tid.

Enig med Nemi her.

Kondolerer. Jeg skjønner at dette må ha vært et skrekkelig vanskelig valg å ta. 

Kondoleren ! Uff trist når slik sjer ! 

Nemi-XX:

I slike tråder er kondolerer og medfølelse det man kommer med, ikke spørsmål om atte/hvis atte.
Det kan tas en helt annen plass og en annen tid.

Hva mener du? Jeg har kommet med kondolering. Det må være lov spørre om saken!? Kansje det er flere som sliter med samme problem?? Om det er galt, så bør dere jo også mene det er galt å spørre ut om hundenes sykdommer i de tilfeller det lages tråder der en hund måtte avlives grunnet en sykdom.

Siste OT svar fra meg. Underforumet her er Hundehimmelen, en "minnelund" for hunder, en plass å få ut sorgen og møte medfølelse.
I dette forumet er det god kotyme å vise medfølelse, ikke å lage en tråd om fremtidig problemløsing.

Kondolerer.

Hvil i fred, lille hund.

Uff, kondolerer så masse :(

Er ufattelig trist å miste sin beste venn..

Det var veldig trist å lese, føler med deg.

Ikke ha dårlig samvittighet, du gjorde det rette valget og ville kun han godt, han merken verken stress eller nervøsitet nå.

Tenk på alt det gode dere har hatt sammen, minnene du aldri ville ha vært foruten, selvom det er tungt å miste en så god venn.

Kondolerer, og hvil i fred.

boblemann:

Kondolerer.

Hvil i fred, lille hund.

Takk til deg og til alle andre. Også Franskdogge, jeg satte pris på brev i inboks. 

Jeg siterte innlegget over fordi min beste venn var en stor hund. Men han følte seg nok ofte liten inni seg, i og med at han følte for å forsvare seg. Gud, som jeg sliter i kveld 

Trist

Kondolerer en masse. :( 

Takk så mye.

I dag ble han begravd i hagen hjemme. Inntullet i et ullteppe og sammen med de beste lekene hans og fem røde roser - en fra hver av oss i familien. Over og under han la vi granbar fra skogen "hans". 

I dag angrer jeg og holder på å bli gal. Jeg ser bare de gode sidene hans, alle de gode stundene vi hadde - og det faktum at vi ikke var flinke nok for han  

Tigrid:

Takk så mye.

I dag ble han begravd i hagen hjemme. Inntullet i et ullteppe og sammen med de beste lekene hans og fem røde roser - en fra hver av oss i familien. Over og under han la vi granbar fra skogen "hans". 

I dag angrer jeg og holder på å bli gal. Jeg ser bare de gode sidene hans, alle de gode stundene vi hadde - og det faktum at vi ikke var flinke nok for han  

La det gå litt tid, det hele er så ferskt og mn vil jo ha disse beste vennene sine for bestandig! Når man må ta slike tunge valg og hunden er så ung, så er det mye tyngre enn for meg som har en hund på snart 14 år og som vi vet vi har kort tid sammen fordi naturen har bestemt det! Siden han slet såpass med fremmede og har følt at han har måttet forsvare seg, så er det nok mye bedre for å slippe den redselen, tenk på det når angeren melder seg.

Jeg måtte selv avlive en på tre år, grunnet sykdom og begynnende stressaggresjon mot min datter pga. sykdommen. Jeg kjenner alt til den angeren, den har gnaget masse. Men hver eneste gang jeg går valget mitt i sømmene, så blir alltid svaret: hvor mye lenger hade vi egentlig holdt ut? Man kan faktisk ikke redde alle, og jeg vet hvor tøff jobb det er med slike hunder.

La minnene om den gode og flotte hunden du fikk dele tiden med få leve, og la det vonde forsvinne etterhvert. Du har gjort det du kunne for ham :) Jeg føler virkelig med dere, her tårene triller mens jeg skriver. Trøsteklem fra to-og firbente sendes herved.