Lille lørva måtte haste opereres på lørdag fordi hun hadde fått livmorbetennelse. Hun er en usikker hund som blir fort redd. Hun har en bandasje på ene fremfoten, der hun hadde veneflon. Når jeg skal prøve å ta den av, får hun helt panikk og begynner å snappe i lufta. I dag så jeg at plasteret under magen holder på å løsne. Jeg fikk henne da til å stå foran meg, og skulle surre en bandasje rundt magen hennes. Da ble hun  redd og knurret. Ga meg en kraftig advarsel. Hun stod sånn til at hun ikke kunne komme seg unna, så det var sikkert en kombinasjon av at hun har vondt, ble redd og følte seg fanget. Mamma kom på besøk etterpå og hun fikk legge på bandasjen så lett som ingenting. Hva er det rette å gjøre når det blir sånn?

Må legge til at når hun kom til meg i mai, så kunne hun snappe i lufta når jeg kom for brått på henne. Føler at hun er blitt mye tryggere på meg nå, kan denne operasjonen gjøre sånn at vi begynner på start? Kan det være slik at hun tør å vise overfor meg at hun er redd, fordi hun stoler litt på meg, og på en måte bare overgir seg når andre gjør noe? Hun er ikke vant med at forrige eier gjorde noe på henne. Klippet ikke klør, tok ikke pelsstell og annet, men var andre som gjorde dette. Kan det ha noe med det å gjøre?

Ingen?

Det er nok mangel på håndtering under oppveksten som gjør det ja. Er bare å trene mye håndtering i bittesmå steg i korte økter med masse godbiter av høy kvalitet.

Angående såret, har aldri sett eller hørt om bandasje på såret etter kastrering? Er du sikker på at det er nødvendig?

Bandasjen er der for at det ikke skal komme skitt i det nye opp.såret. Ved sterilisering kan såret være ganske langt. Har de sydd med sjulte sting eller skal de fjernes? Det viktigste er at hun ikke slikker på såret sånn at det går opp igjen.

Kanskje hun merker at du er litt nervøs i situasjonen? Det er jo kke hyggelig når dyrene våre tydelig har det vondt.

Ellers er jeg enig med Mvjnz - tren mye håndtering og kontakt i biitesmå steg, korte økter og MASSE godbiter

Nei, jeg skulle bare ha bandasjen på slik at det ikke kom så mye søle akkurat på såret. Hun er jo ikke så høy, og ute hvor hun tisser er det akkurat nå bare slaps og søle. ....
Syns det er så trist å se henne så redd! Virker som om det hun opplevde på lørdag virkelig har stresset henne. Bare jeg skal stramme båndet som holder skjermen på henne, drar hun overleppa opp. Og så skjelver hun. Så begynner jeg å tenke da....hadde det vært best for henne å ikke bli operert, (hun hadde da ikke overlevd), var dette en så sterk opplevelse for henne athun ikke klarer å legge det bak seg og komme over det? Når hun bare kan ligge og kose er hunhelt rolig og nå i dagene etter operasjonen har hun hatt et veldig behov for å være nær meg og aller helst borti meg.

Pepsi!!:

Bandasjen er der for at det ikke skal komme skitt i det nye opp.såret. Ved sterilisering kan såret være ganske langt. Har de sydd med sjulte sting eller skal de fjernes? Det viktigste er at hun ikke slikker på såret sånn at det går opp igjen.

Kanskje hun merker at du er litt nervøs i situasjonen? Det er jo kke hyggelig når dyrene våre tydelig har det vondt.

Ellers er jeg enig med Mvjnz - tren mye håndtering og kontakt i biitesmå steg, korte økter og MASSE godbiter

Stingene skal taes, og ja såret er langt, går helt fra brystkassen og ned til like over privaten. Jeg føler meg ikke nervøs, men hun merker straks jeg skal til å gjøre noe. Hun har alltid mislikt at man "piller" på henne, men ikke så sterkt som nå, men det er jo forståelig siden hun sikkert har vondt enda. Jeg har jobbet masse med å ta på henne, holde rundt potene, og nå får jeg det. Børsting går også bra, og jeg får også klippe vekk floker uten fullstendig panikk. Kloklipp får jeg ikke gjøre. Virker som at hun lettere godtar at utenforstående gjør sånt, men det er sikkert fordi hun er vant med det. Føler også at vi har en god kontakt.

Det jeg blir litt sånn urolig over er at opplevelsen på lørdag virker å ha brent seg fast på en måte, eller vil dette gi seg når hun ikke har smerter lenger, tror dere?

Jeg tror du bare skal gi henne tid - selvfølgelig er det traumatisk å bli opperert.

Hun har sikkert vondt i såret og hun har blitt håndert av mennesker hun ikke kjenner som i tillegg har vært "slemme" med henne  - de er ganske groggy når de våkner av narkosen og på noen hunder henger det igjen lenge...

Lykke til og god bedring til hunden

Ikke tenk for mye på det nå, hun er ennå påvirket av operasjonen. Det er umulig å vite nå om den har gjort noe varig.
Angående det at moren din fikk skifte bandasje, slik er Gaia når det kommer til klør. Vi får ikke klippe uten å holde fast, mamma, pappa, tante og nabo får klippe uten problemer. Og det er ikke fordi vi har klipt feil.
Prøv å senk skuldrene, og ta ting i hennes tempo, og må noe gjøres så bare gjør det, ikke noe dill, for da kan du forsterke det at det er farlig.
Bare tanker fra meg dette da.

Å tusen takk alle!
Jeg VET jo at det er sånn, men jeg ble bare så lei meg og oppgitt og følte meg vel som den slemmeste i verden som har utsatt henne for dette. Så da hjelper det at andre også sier det, ikke sant?
Jeg hadde bare ikke forventet at hun skulle reagere sånn overfor meg, men jeg ser jo også at tilliten hun hadde til meg er der enda, for hun ligger som sagt helt avslappet på fanget mitt og sover.

Jeg tror ikke jeg diller når noe skal gjøres, ser ikke på meg selv som den dillete sorten, men syns det er vanskelig å vite hvor langt jeg skal gå med henne nå, når hun har det sånn. Vi har hatt noen runder før, blant annet når jeg skulle klippe en floke første gang og hun fikk fullstendig spader! Overleppa krølla seg,stirring og murring. Da var det frem med fingeren, sa nei og stirret tilbake. Lørva ga seg og etterpå var det greit, floken kunne klippes. Jeg har funnet ut at bruk av blikket er alt som trengs for at lørva skal forstå, Hun er så forsiktig av seg og blir så lett redd, så jeg hadde aldri tatt i henne. Men der sporet jeg av...... tusen takk for at dere tok dere tid til å svare meg akkurat i denne situasjone, hvor jeg føler at jeg er håpløs som hundeeier!

Nemi-XX:
Angående det at moren din fikk skifte bandasje, slik er Gaia når det kommer til klør. Vi får ikke klippe uten å holde fast, mamma, pappa, tante og nabo får klippe uten problemer.

Dessuten så må jeg få si at jeg liker når du slenger tankene dine ut!

Nasselill:

 

 

 

Er det ikke rart det at andre kan få gjøre enkelte ting?
Sikkert helt logisk i hundens hjerne, men...... har tenkt på det om spesielt lørva bare overgir seg når andre for eksempel klipper klør og bare lar det skje og ikke er trygg nok på personen(e) til å protestere? At hun ikke tør å opponere annet enn mot de hun helt trygge på?

 

Dessuten så må jeg få si at jeg liker når du slenger tankene dine ut!

Jo er litt rart det med andre folk, men jeg har aldri tolka det som at hun ikke er trygg nok på personene, hun har aldri vist en utrygg tendens (utenom i hormontid).
Tror mere det er det at de ikke tør opponere.
banker på nå må gå :)

Nemi-XX:

 

Jo er litt rart det med andre folk, men jeg har aldri tolka det som at hun ikke er trygg nok på personene, hun har aldri vist en utrygg tendens (utenom i hormontid).
Tror mere det er det at de ikke tør opponere.
banker på nå må gå :)

Det var egentlig det jeg mente, at de ikke er trygg nok på andre til å opponere.....du sa det bare bedre...hihi.

I dag er faktisk lørva seg selv igjen! Merket det med en gang i morrest, at veldig mye av stresset hadde sluppet taket. Bandasjer lar seg surre på og av uten protester, har tilogmed fått fjerna den bandasjen hun hadde på poten etter veneflonen og hun så ikke på meg engang! Hun har sikkert mindre vondt også og det er nok noe av grunnen. Må si at jeg ble litt bekymret på mandagen, og er så glad for at det ser ut som om hun er over det.

Det er mulig jeg har vært heldig med min hund, men jeg har aldri hatt noe problemer med håndtering. Nå kom han til meg veldig tidlig/ung, og jeg var fra dag 1 helt konsekvent på å ikke tolerere noe som helst form for truende adferd mot meg. Jeg har alltid gitt kort, konsist og umiddelbar beskjed om at det ikke er akseptabelt. Jeg brukte mye tid på bl.a. kloklipp, dusjing/bading, matforstyrring/matforsvartrening, børsting osv. Gjorde alle disse ting hver dag, med godbiter på løpende bånd. Han har ALDRI hatt noe form for advarsler i ettertid som han ikke har kuttet umiddelbart ved beskjed fra meg. (Dyp, sint stemme: NEI! med blikkontakt). Der viker han alltid.

Jeg tror at jo eldre en hund er når den kommer til en ny eier, jo vanskeligere er det å få bukt med uvaner, uønsket oppførsel. Hunden har jo en drøss med erfaringer og opplevelser som har påvirket den med seg i bagasjen.

 Jeg tror at min lille lørv reagerer slik som hun gjør fordi hun for det første ikke er vant med å bli håndtert uten at det etterfølges av noe, for henne, ubehagelig, hun har sikkert erfart at hvis hun reagerer på en viss måte, ga forrige eier seg, og hun "vant". Så er det også det at hun er en nervøs hund, som lett blir skremt og da tror jeg at hun har funnet ut at ved å  knurre/bruke munnen(/snappe) så holder folk avstand og det "farlige" blir litt mindre farlig. Det var skikkelig tydelig når stresset etter operasjonen slapp, og hun igjen stolte på meg i den forstand at jeg ikke kom til å gjøre henne vondt.

Jeg vet ikke om hun noen gang vil godta absolutt all håndtering, men slik som det er nå, syns jeg faktisk ikke at det er problematisk i det hele tatt. De få gangene hun opponerer til vanlig, så bruker jeg stemme og blikk og etter det går det greit. Har kanskje måttet gjøre det 4-5 ganger siden mai, så jeg syns ikke det er så ille. Så må jeg bare fortsette å ta på henne og gjøre det normalt og ufarlig.

Men jeg ser også at det er kommet noe godt ut av alt dette med operasjonen, og det er at det virker som om hun nå har fått en enda større tillit/nærhet til meg, så det virker som om dette har brakt oss enda nærmere sammen, og det er jo bra!

Så godt å høre at hun er seg selv igjen :) Godt for deg og godt for henne (og litt for meg som gruer meg fælt nå)

Nemi-XX:

Så godt å høre at hun er seg selv igjen :) Godt for deg og godt for henne (og litt for meg som gruer meg fælt nå)

Takk for det! Og ja, det var deilig at stresset og utryggheten forsvant.

Mitt beste råd er vel at du ikke må grue deg så mye, bare vite at de første dagene nok blir helt uvanlige for dere. Det virker ikke som om hun har hatt mye vondt, virker av og til som om det "hugger" til bare. (Og det kjenner jeg jo til selv etter utallige operasjoner....) Hun har blitt godt smertebehandlet, virker det som. Har spist godt hver dag, og tisset og bæsjet. Eneste er at hun har jo en ganske kort snute, så når hun har hatt skjermen på så får hun ikke til å få tak i maten selv, så hun må spise av hånda mi. Likedan med vann, jeg må holde vannskåla opp til henne.
Hun har skjermen på hele tiden inne, men har kjøpt body fra H&M størrelse 2-4 måneder som jeg tar på henne når vi går ut, og et dekken (fordi dekkenet har magebelte som ligger akkurat over såret) over der igjen. Dette beskytter såret litt mot skitt og smuss, og det ser helt rent og fint ut. Vet sa at når teipen datt av, skulle jeg ikke teipe på nytt igjen. Ved å dekke det så mye til, så har det gått fint å ikke ha skjermen på ute. Hun har ikke vært noe særlig ivrig på å sleike på såret heller. Men inne derimot......derfor inne = skjerm!

I dag ble hun skikkelig fornærma når det ikke ble langtur, for det var hun helt klar for nemlig! Hihi. Jeg tok elstolen når vi skulle ut, og etter omtrent 100 meter, måtte hun være passasjer, med enkelte avstikkere. Hun elsker å sitte på elstol, og jo fortere jeg kjører, jo fortere går halen....og spesielt genialt nå når hun ikke får gå mere enn et par hundre meter!

Det er vel ikke så lenge igjen nå til det er deres tur heller...