Hei,

jeg har en labrador hann i full blomstring (10 mnd), og savner et sted jeg kan snakke med andre labrador eiere og dele sorger og gleder, og møte forståelse for hvordan det er med en labbis i hus! På godt og vondt :-) Kreket mitt har sine faser og påfunn, som gjør han til både den herligste, søteste, morsomste OG mest irriterende saken som finnes.....

Vi har vært gjennom en krevende ungdomstid, der han mer enn en gang sto i fare for å bli omplasseringshund.....hehe...  Men nå er vi heldigvis på vei ut av denne fasen, og liver smiler til oss atter igjen. Bortsett fra at det å bite i båndet på tur har blitt helt vilt morsomt igjen da, selv om dette ikke har vært morsomt siden han var liten valp.

Andre eiere der ute som har hoppende glade, overstrømmende i all sin tyngde, apporterende og bærende, og matglade labbiser som vil dele sine erfaringer? :)

forum.retrieverklubben.no ?

Flott rase, ikke sant .-) ?? Har nå 2 i hus, snart kommer nr 3 tilbake, fra sin karriere som tjenestehund. Blir aldri noe rasebytte her i gården :-). Lykke til med labbetrollet ditt.

Ang forum,retrieverklubben.... er jo ingen der... .

For det første: For et utrolig vakkert bilde du har!  

Labbiser er noen rare skapninger.. De kan finne på det mest irriterende, men det er jo umulig å bli sur på dem når man ser det tullete kroppsspråket, logrende halen og det "uskyldige" pelstrynet! De er alltid såååå uskyldige etter de har funnet på noe krøll. 

Labbisen til foreldra mine kan man høre noen ganger når hun dytter på søppelbøttelokket! Og sier noen i fra da, da kommer hun med sånne "teite" ører og kropp som svinger like mye fram og tilbake som det halen gjør. Også er ho ille fin når ho tar "vaktrunden" sin i hele hagen på den siste tisseturen sin, bjeffer bare litt rundt seg, også tar ho en runde rundt heeeele hagen før hun kommer til verandadøra 

På morgenen kan hun brått komme å dra av meg dyna om jeg ikke er kjapp nok til å stå opp og ordne mat osv. til dem. Noe som er min feil at hun fortsetter, fordi jeg synes det var søtt i førsten og lot hun holde på!! >< 

Ps: Familieselskapet som var for meg sist, da tok hun en liten smakssprøve av bløtekaka som stod litt for nærme kanten på bordet.. 

Og labbisen min er som et superlim på meg. Ho skal jo væra med meg OVERALT hvor jeg går. Og jeg MÅÅ jo få lengere levetid av å ha ho, siden ho sjarmerer jo livet av meg hver eneste dag..! Ho skulle bare visst hvor fantatisk ho gjør dagene mine. Uten ho, så vet jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært. Lurer noen ganger på om hun er skreddersydd for meg, for det virker virkelig sånn! Offamei, måtte bare få det ut 

Begge hundene er utrolige! De gjør virkelig dagene verdt å oppleve. 

Som sagt: Labradorene kan finne på mye krøll, men de gjør det hvertfall med myye sjarm! 

Du får unnskylde vimsete skriving, men alt kommer jo ut på engang! 

Hoho bare fortsett de morsome historiene om Labbiser ja!;) Vurderer muligens den rasen om skal ha rase hund neste gang!!

Grunnen er såklart at hun jeg har nå er 25 prosen Labrador og resten Gordon Seter!Hovedgrunnen til muligens sånn Retriver sak er at jeg har fått sansen for en hund som er løs i nærheten av eieren og kan gå løs overalt (som hun jeg har nå såklart arvet fra Labradoren)hoho!

Første og forrige hunden min var verdens mest fantastiske og klokeste Engelsk setter hun var bare en smule virrete løs men,det er jo sjarmen til en setter da!)

Ja de er herlige og rare....

Noe av det morsomste labben gjør, er når han har stjelt noe (feks en sokk), og prøver å laate som han ikke har noe i munnen.... Han stapper det så godt inn i munnen han greier, og så vrir han hodet litt bort fra oss.... Kanskje vi kunne latt oss lure til å tro at han var uskyldig, hvis det ikke var for de åpenbare bulende kinnene og kroppsspråket i form av den logrende halen som avslører at noe er på gang.... :-)

"Hvaa har du i munnen......?"  LOGRE LOGRE LOGRE

Heldigvis kan det meste byttes bort til fordel for noe spiselig! Eller til noe annet han faktisk kan bære på. For det er stas å bære. Man har da vel en livsoppgave - man er da vel apportører  :)

Ellers er det jo mye hopping da. Hopp hopp hopp - av og til føler jeg at jeg har en sprettball rundt meg. Heldigvis har det gått mer fra å hoppe PÅ oss, til å hoppe mer RUNDT oss. Men det skal ingenting til før kenguruen er i gang. Et blikk kan være nok. Boing-boing-boing. "Hei du, ligger du her og sover du HOPP HOPP da..."   En smule gira til tider.  :)

Du har en 10 mndrs labbe og tror du er ferdig med unghundsperioden? Jaja, lykke til ;)

To be continued......

Vi er gjennom den første av et ukjent antall faser i alle fall :) Det er da noe!

Nå kan vi nyte å ha hunden vår "tilgjengelig" igjen, til neste fase kicker inn.....

Jeg skal definitivt ha labbe i fremtiden. Har en halvt labrador nå. Men han er så perfekt at jeg kan ikke håpe på at en labrador blir som ham uten videre;)

Men så treffer jeg da på noen labber innimellom. Og de er jo herlige! Så godlynte og så snille og greie, uten å være like treige som en golden (min erfaring). Masse initiativ, men alle ideer kan slås bort om eieren har en bedre idé (f.eks. noe som involverer mat).

I skogen hvor vi går endel er det en umåtelig herlig labbe-unghund som er midt i det værste nå. Helt borte når han er på tur, og går dit hjertet leder ham, typisk. Noe som oftest er til andre ekvipasjer;) Typisk pubertetskvise, synes blandingen min han er, og takler ikke trynet på ham. også sier han min ifra med blikk og fakter og til og med bjeffing mot ham at han skal holde seg på avstand.  Sist gang svarte med å kline seg heeelt oppi så de så ut som siamesiske tvillinger der de travet foran meg, for DA må jo den voksne hunden min bli nødt til å like valpen... Da vi var noen hundre meter (!) i fra eieren, og jeg så meg nødt til å løse opp på en enkel måte: godbitsøk med skinkebiter. Gikk som plommen i egget etter at jeg hadde pekt ut noen skinkebiter på bakken for vimsevalpen, og da var mine hunder "skyberter" for ham:p

Nei, den rasen er virkelig en gullrase. Jeg satser på hannhund når jeg skal ha min labbe- minst mulig tenking, og enkle interesser: mat, løpetid, mat, andre levende, mat :)

LabbeMor:

Vi er gjennom den første av et ukjent antall faser i alle fall :) Det er da noe!

Nå kan vi nyte å ha hunden vår "tilgjengelig" igjen, til neste fase kicker inn.....

Ja, missunelig er jeg uannsett hvilken fase dere er i :) Jeg møtte en 10 år gammel tispe nå nettopp. Sjokoladebrun, loggrende, pratene og yr av glede for å se oss. Akkurat som om hu kjente oss. Min unge golden hanne fikk ett nuss og dem hilste litt, eieren fortalte at ho var vokst opp i en familie med fire barn, og elsket å leke med med dem.

Hadde det vært opp til meg så hadde jeg hatt en labrador og en flat coated i huset også. Jeg elsker retrieverne, og særlig de som kanskje er litt for glade, og har litt for mye energi og klovneadferder i seg.

Jeg har blitt helt frelst av labben etter lille Susie kom i hus. Makan til uredd, glad, glad og atter spurdlene lykkelig hund har jeg ikke vært borti før altså. 

Ganske "gøy" når jeg fant ho OPPÅ stuebordet. Jeg blir jo rimelig irritert mens hun bare står der, logrende og lurer på ialledager hun har gjort for noe galt.....huff,klarer visst bare å være irritert på henne i toppen 2 sekunder:)

River meg litt i håret for tiden pga. at jeg må holde en 4 1/2 mnd. gammel labbefrøken i ro pga. oprasjonen men det går nå over det også.

Jeg har et lite spm. til dere forresten.

Som alle labber så kan nå lille Susie hoppe litt opp på folk så klart enda vi trener på det (jeg vet hvordan jeg skal trene altså) - det er bare at noen ganger blir hun bare så utrolig glad for å møte folk som vil hilse på henne (spesielt nå)

Greia at jeg spør er at når hun er sammen med sambo så hopper hun mere opp på folk enn når hun er sammen med meg. Vet jo hvorfor og det er at han stresser så mye mere med det enn jeg gjør. Jeg bare enkelt og greit sier hun kan hoppe pga. at ho er så lita så bare sett deg på huk når du vil hilse. Holder på å bli peise gal av han når han kommer hjem og klager over at hun blir så ivrig at hun noen ganger hopper. Jeg forstår det jo - hun er en valp som ikke får utløp for all energien hun har i kroppen pga. oprasjonen. Jeg vet at hvis hun får sprunget, lekt og bare vært skikkelig hund så har hun ikke hoppet.

Noen råd for hvordan i alle dager jeg skal få han til å stresse ned??

PS: jeg vet at dette ikke er et samlivsforum altså men tenkte jeg skulle vise han deres kloke svar:) Han hører nemelig mere på andre enn på meg, hehe:)

bump, bump:)

Jeg har også en veldig glad hund, eller hoppende og loggrende. Jeg dempet hele hoppesceansen ved å ikke hilse på han hver gang jeg kom inn døren. Og hver gang han hopper utenom så har jeg sluttet å leke, kose eller gi han oppmerksomhet. Så er jeg også heldig som har folk som enten har snudd seg eller avbrytet hva nå enn de har gjort når han hopper. Gradvis har han sluttet å hoppe. De få gangene han hopper nå så gir han seg etter ett eller to hopp, da han har begynt å forstå konsekvensen.

Jeg har heller ikke satt meg noen mål på når og hvordan han skal bli da jeg setter pris på klovneadferd. Men det går liksom over av seg selv litt og litt etterhvert. Han er 6 måneder nå, dette startet jeg med fra dag en.

ralfdog:

Jeg har også en veldig glad hund, eller hoppende og loggrende. Jeg dempet hele hoppesceansen ved å ikke hilse på han hver gang jeg kom inn døren. Og hver gang han hopper utenom så har jeg sluttet å leke, kose eller gi han oppmerksomhet. Så er jeg også heldig som har folk som enten har snudd seg eller avbrytet hva nå enn de har gjort når han hopper. Gradvis har han sluttet å hoppe. De få gangene han hopper nå så gir han seg etter ett eller to hopp, da han har begynt å forstå konsekvensen.

Jeg har heller ikke satt meg noen mål på når og hvordan han skal bli da jeg setter pris på klovneadferd. Men det går liksom over av seg selv litt og litt etterhvert. Han er 6 måneder nå, dette startet jeg med fra dag en.

jepps, gjør akkurat det samme men problemet er at Susie hopper faktisk ikke mye - hun er faktisk ganske veloppdragen der og tok fort hele avhoppetreninga. MÅ bare prøve å få sambo til å stresse ned men det hjelper at du sier det går over av seg selv - det skal jeg iallefall si videre - takk, hehe:)

Og han forsterker faktisk adferden med å stresse så mye med det - ja, ja de finner det vel ut tenker jeg:)

Høres ut som hopping er en gjenganger hos labbiser der ute.....  Det er ikke bare bare å avlære dem det, vi snur ryggen til når han hopper, så på oss hopper han veldig sjeldent på nå. Men andre mennesker derimot - de er ikke like lett å "oppdra" til å ignorere han, så han hopper oftere på gjester og andre...  vups.

Ellers så har vi litt vansker med å roe ned labbisen vår, han girer seg fort opp og ikke så fort ned. Bortsett fra etter turer o.l. da, da går han rett i dvale. Men om han ikke er nyluftet, da kan et blikk  være nok til at han spretter opp og klar for action. Og der kan vi nok klandre oss selv ved at han har slike forventninger..... Men dette har roet seg litt i det siste. Jeg tror nok at mye faller på plass med modning og alder også, såsant man ikke har gjort noe radikalt galt i oppdragelsen :)

Labbetroll er en utfordring de to-tre første årene. Og så lander de -og blir plutselig verdens roligste og mest verdige familiehunder.  Utfordringen består i å få nye labbe-eiere til å forstå at et labbetroll er et TROLL de første 2  - 3 år.....

Skjønne personligheter og verdens snilleste.

Hihi. Begrepet mitt har fått egne bein å gå på skjønner jeg. Min er og blir i hvert fall et Labbetroll! ;) 

31.mars blir han 2 år! :)  

LabbeMor:

Høres ut som hopping er en gjenganger hos labbiser der ute.....  Det er ikke bare bare å avlære dem det, vi snur ryggen til når han hopper, så på oss hopper han veldig sjeldent på nå. Men andre mennesker derimot - de er ikke like lett å "oppdra" til å ignorere han, så han hopper oftere på gjester og andre...  vups.

Har samme erfaringen her. Med ei labbefrøken på 8mndr som vi har fått til å slutte å hoppe på oss, er det ikke alltid så gøy med besøk. Vi forteller de alltid på forhånd om hopping og ignorering, og de er sååå enige. Gjentar det gjerne også før de får komme inn døra.

Resultatet er stort sett likevel: Frøkna hopper, besøket duller, koser og kommer med godord mens hun er i lufta. Vi ber de om å vennligst slutte å gi oppmerksomhet, de duller og godsnakker mens de nikker og er enige i at det kanskje er lurt, ja. Noen kan til og med finne på å fortsette dullinga mens de snakker med gladstemme til hunden: "Du får ikke lov til å hoppe, vet du. Er du så glad? Ja, er du så glad?" *Sukk*

Jammen meg lettere å oppdra hunder enn familie og venner!

Man hører til stadighet om labbisen som den perfekte familiehund....... Tja, tenker jeg.....

Det må vel gjelde etter fylte 2-3 år det da

Initike:

 

Noen kan til og med finne på å fortsette dullinga mens de snakker med gladstemme til hunden: "Du får ikke lov til å hoppe, vet du. Er du så glad? Ja, er du så glad?" *Sukk*

Jammen meg lettere å oppdra hunder enn familie og venner!

Helt enig! Og en ting er folk som kommer på besøk og som man kjenner, en annen er damer på gata som kommer hvinende mot labbisen.... "ÅÅÅÅ for en fin vofselofse". Labbetrollet går jo opp i fistel bare dama ser på han, og når hun i tillegg begynner å snakke med sin lyseste babystemme, så forsvinner han i himmelriket og hoppe-og-sprette-modus umiddelbart !  Men hyggelig at folk syns labbisen er fin da :)  For det er han jo - sjokotrollet!

LabbeMor:

 

Initike:

 

 

Noen kan til og med finne på å fortsette dullinga mens de snakker med gladstemme til hunden: "Du får ikke lov til å hoppe, vet du. Er du så glad? Ja, er du så glad?" *Sukk*

Jammen meg lettere å oppdra hunder enn familie og venner!

 

 

Helt enig! Og en ting er folk som kommer på besøk og som man kjenner, en annen er damer på gata som kommer hvinende mot labbisen.... "ÅÅÅÅ for en fin vofselofse". Labbetrollet går jo opp i fistel bare dama ser på han, og når hun i tillegg begynner å snakke med sin lyseste babystemme, så forsvinner han i himmelriket og hoppe-og-sprette-modus umiddelbart !  Men hyggelig at folk syns labbisen er fin da :)  For det er han jo - sjokotrollet!

De vi møter på gata, som får hilse på, er faktisk flinkere enn de fleste i familien. Når vi ser at folk har strak kurs mot valpen, uten å spørre først, pleier vi å stoppe de før de når fram. Folk flest respekterer det heldigvis om vi sier at vi trener på å ikke hilse :) Og de som spør først, og blir fortalt at det kan bli litt hopping og at de da må trekke seg litt unna og ignorere, gjør som regel det :)

Hehe, ikke rart han tar av da! Glade mennesker som vil hilse er jo noe av det beste som finnes! Hadde lyst på sjokolabbe selv, de er jo så nydelige, men det kullet vi ville ha fra hadde bare svarte tisper. Og så forelska vi oss helt i vesla - og glemte dermed alt som heter farge ;)

Jeg er ikke labbeeier, men har passet ei utrolig skjønn labbefrøken av og til. Skjønner sjarmen med dem. Men tenkte jeg skulle komme med et lite hoppeforslag(hehe). Hva med å alliere seg med noen fig´er? Som har en oppgave og som i tillegg har godbiter. Er det noe labber liker bedre enn å hilse så er det vel å hilse på noen med noe spiselig? :-P Fig´en skal da hilse på hunden og belønne den hver gang alle fire beina er i bakken med hilsing og godbiter. Jeg vil tro at en så matglad og menneskekjær hund vil ta poenget ganske kjapt :-) Og folk flest er faktisk ofte veldig flinke til å gjøre ting rett når de har en konkret oppgave, men det er sikkert lurt å alliere seg med noen hundefolk. Var nå bare en tanke :-)

Vi har en labmix og han er så utrolig artig. Hengiven, snill mot alle, elsker vannet og mat såklart!. Lettlært og ivrig etter all slags aktiviteter. Han har for vane og hente absolutt alt som ligger rundt, går til oss og viser det fremm :)

Monti følger alltid med på hva som skjer, skal jeg hente klær i vaskemaskinen må han være med, han ser til og med på tv med oss. Har aldri vert særlig opptatt av rase men etter og ha fått Monti ser jeg jo att labrador er tingen :)