dragoline:

Med å være reservert mener jeg at de skal være tilbakeholden til fremmede.

De kan gi lyd og gi beskjed om at noen kommer, men viser jeg at dette er ok, skal det også være greit for hunden. De skal kunne være ute med meg uten å måtte hilse på alle og enhver.

De skal kunne hilse på folk uten å renne dem ned. med kjentfolk er dette anderledes, da det blir en venn;)

Jeg har sett hunder av rasen som springer og gjemmer seg bare du sier bø til dem.

De hundene er skumle å ha i rasen og er ikke ønsket.

De passer ikke til alle da de har et godt utviklet vaktinstinkt. Men først og fremst at dette er etter mitt hode en brukshund. Den bør ha en eller flere oppgaver i livet, så de ikke lager seg egne oppgaver.

"Å, men min Corso fungerer fint uten å drive noe bruks, tror ikke den har det vondt for det" er blitt sakt.

Ok, dette er en unghund. Og hva som dukker opp etter hvert vil vise seg.

Disse hundene fortjener å bli brukt, de elsker å jobbe for sin eier.

Og hva skal en med en slik hund uten å ha ønske om å bruke den til noe?

Vi synes det er litt dumt å ha denne rasen med mye små barn inn og ut av huset.

Da det rett og slett er fordommer for slike hunder og ikke er en kosehund som skal klappes og koses av alle naboer. de er store og dulter gjerne ned en unge. eller om de vil leke og de åpner munnen, så er det jo "hunden beit meg" med en gang. hehe. De skulle bare vist.

Så pga. ungene er det tungt.IKKE pga. hundene.

Det er forskjellig hundehold nede i italia også. Noen får tur i flokk løse flere ganger i uken.

Får springe og leke sammen og nyte livet. Noen har de som vakthund til familien/familiehund.

Blir brukt til C arbeid en del. Noen står ute og noen inne i huset

For meg så er Corso hundene er arbeidshund først og fremst. De skal jobbe trofast sammen med sin eier.

Deretter fungerer de fint som en familiehund.

Anbefaler lydighet å ha grunnleggende, slik som med andre raser.

Men ekstra viktig med en så stor kraftig rase, uansett rase egentlig.

Men det skal så lite til før hunden ikke blir godtatt med tanke på utseende.

Klare linjer fra den er lite av. Så blir alt så mye lettere når den er eldre.

Jeg synes ikke dette er en hund som egner seg bra til å bli omplassert, da den knytter seg så mye til eier.

Jeg har selv hatt hundene med på rideturer, der de springer løs ved siden av hest.

Med på mange fjellturer, lydighetstrent mye. Er Familiehunder, da vi har 3 barn.

De kan bli vant til å omgås både katt, kanin, hamster osv. men følger litt med selvfølgelig.

De er utholdenede, fordi om de er store.  Søks arbeid har de vist seg å fungere meget bra til.

Noe rundering.

En redd, nervøs og rett og slett ustabil Corso er ikke noe som skal kjennetegne rasen.

En trygg, tilbakeholden, stolt, stabil hund som elsker sin eier er det vi vil ha i rasen.

At de utagerer på andre hunder mener jeg har mye med eier å gjøre Grensene kan ha vært litt løse og hunden er vant med å ordne opp selv. mangel på trygg leder.

Det samme med utagering på folk. Kommer an på situasjonen og øye som ser.da dette er en vakthund og ikke en liten selskapshund. Kan være frustrasjon, usikkerhet , nerver, dårlig oppdragelse(tatt over lederrollen) er så mange ting at det blir vanskelig å sitte her å andta.

Men vet det er mange som ikke skulle hatt rasen og andre som er uheldig med hunden.

Jeg tror rasen stabiliserer seg nå og ikke at det nødvendigvis er så mye nedgang, men at en trekker pusten og tar et overblikk over hva vi har og hva vi ønsker å bruke. Og får et mer målrettet avl av rasen.

Samtidig som det er personer som virkelig elsker rasen som vil drive med disse hundene og ikke bare fordi den er ny og kul og spennende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her står det mye bra, som alle bør merke seg.  Enten det gjelder den ene eller andre rasen.

Det er helt klart at dette med utagering har MYE med eier å gjøre.

Man må huske på at all atferd er genetisk betinget.  Dette fordi atferden ikke kan utvikles uten at den har en genetisk disposisjon for det.  MEN, og dette er helt vesentlig, det er heller ingen atferd som kan utvikles uten et passende miljø.  Atferd er altså et resultat av dyrets genetiske disposisjon når, eller etter at det  har blitt påvirket av miljøet.  Alle hunder besitter det samme atferdsreportoaret, men det er store variasjoner i hvert enkelt individs genetiske disposisjon.  Dette fører til at hundene har forskjellige terskelverdier for ulike egenskaper.  Noen raser vil f eks ha bedre forutsetninger for å vokte enn andre.  Alle raser kan jo vokte, men tidspunkt for utløsing av den naturlige egenskapen vokting varierer mye.  Og det er naturligvis ikke bare store variasjoner rasene i mellom, men også store variasjoner individene i mellom selv om de er av samme rase.  Det er opplagt at eiers håndtering av hunden bl.a. i form av styring og kontroll har veldig mye å si for om atferd utvikler seg til å bli et problem eller ikke. 

dragoline:

Hm, hva skal jeg si tro.

Hundene er forskjellig innen rasen. Noen store, noen små.

Noen er supre på lydighet, andre på nesearbeid. Felles er at det er en brukshund.

Utagering. ja, jeg mener det er mye eierens feil. Og så kommer det inn med missforståelse, for jeg sier også at eier kan være uheldig med hunden sin og at den reagerer uten noen tilsynelatendegrunn til reagering, altså overreagering. Men husk også at fra hundens side er det alltid en grunn til at den reagerer slik den gjør. Og da er det også eiers ansvar og se ut ifra dette og velge hva en skal gjøre med det.

 

Jeg har ikke skaffet meg Corso for i hovedgrunn for å ha den som familiehund sammen med barn. Forskjellen er at en Corso er større og kraftigere, dermed større fare for å springe på/dulte ned et barn. At jeg da velger av og til å ikke ha hunden rundt andre sine barn er mitt valg for å slippe det. Ikke fordi jeg har problem med å ha hunden rundt barn. Det er to forskjellige ting.

En Corso er faktisk meget god rundt barn. Og når jeg prater så mener jeg friske, mentalt gode hunder.

Vi var i Italia med en flokk på 5,6 Corso, tisper og hanner sammen rundt oss. Da med to av våre barn. Eneste jeg måtte passe på var at de ikke sprang barna ned mens de lekte.At du ikke bør ha to av samme kjønn av rasen. Ja, det er kanskje enklere å ha en av hver.

Men hvorfor skal hundene absolutt springe og leke og godta alle andre hunder den treffer på? Er det ikke nok at den har sin flokk og faktisk lærer seg å gå fint forbi andre hunder uten å måtte hilse på?

Åjo fordommer er det nok av.Mange blir redd dem kun pga utseende. Nå har vi kupert Corso, så uttrykket blir nok noe skarpere en med ører og hale. Vi hadde ei en gang som hadde sååå lyst på rasen. Men pga andres fordommer rundt henne, følte hun at hun ikke kunne skaffe seg rasen.

 

Med uttagering blir jeg litt usikker på hva dere mener. ? At hunden forsvarer seg? passer på? Sint? Jeg for min del ønsker en Corso som gir beskjed om noen går helt  opp til bilen når jeg ikke er i bilen eller rett utenfor.

Jeg ønsker en Corso som gjør alt for sin eier, selv om den kanske ser at den ikke greier det, så prøver den. Men får litt følelsen av at noen ønsker utseende til en Corso og oppførselen til en labrador? hvorfor da skaffe seg Corso i utgangspunktet? Noen hunder av rasen er nervevrak, noen er mildere utgaver av "glaiatorhundene" som er krutt tønner. Da tenker jeg på utholdenhet, arbeidglede og itensitet og ikke aggresivitet.

Jeg har ikke sett mange hunder av rasen i Norge slik jeg ønsker dem. Ser flere etter hvert går og stiller hundene. Men hvor mange har lydighets resultater eller andre bruksresultater innen rasen.?

Dere som skriver her og har Corso. Hva har dere oppnåd med deres hunder? Av ren nyskjerrighet.

Hadde vært supert om noen ville tatt på seg oppgaven å starte en egen klubb i Norge.

Er ikke sikkert dere forstår hva jeg prøver å fortelle, mulig at vi har et veldig forskjelig synspunkt på ting. Men tror vi alle er enige om at vi ikke ønsker svake nerver i rasen :) Og at rasen trenger en raseklubb.

Og fortell gjerne meg hvordan dere ønsker at en perfekt Corso skal være, det hadde vært litt intressant. Både i oppførsel og i utseende :)

 

 

 

 

Når det gjelder utagering, så har vi slitt med det, da Otto var i sin grønne ungdom. Heldigvis gjør han ikke det lenger, nå er han voksen, er tryggere på seg selv, og har sortert ut hva han trenger å reagere på og ikke. Likevel er han vaktsom når vi møter andre, og han vil ikke hilses på. Han passerer andre pent ved siden av meg, men han kan godt finne på å knurre litt. Sånn er han i dag, og det er greit nok.

Nå er jo ikke miljøet i denne rasen stort her i Norge, så de fleste vet vel om hverandre. Din hannhund er vel heller ikke en som kan hilses på av fremmede sånn uten videre?

Det er vel bare jeg som har Cane som har skrevet her, og når det gjelder hva jeg har oppnådd med hundene mine? Ingenting! Og det har heller ikke vært målet. Vi trener på det ene og det andre fordi det er morsomt, men jeg er ikke disiplinert nok selv til å ta det videre til konkurransenivå. Mine hunder får det de trenger av trening og turer, og de har det fint. Det er det viktigste.

Ja, det hadde vært flott om noen tok på seg å lage en raseklubb her. Etter det jeg vet, har det vært tatt initiativ til det for noen år siden? Men at dette ble motarbeidet av noen? Jeg tenker at de rette til å få i gang en slik klubb, må være en gruppe med oppdrettere som går sammen om det. Det er jo de som jobber for at rasen skal utvikle seg her i Norge. Det blir jo litt rart at f.eks jeg skal lage en raseklubb? jeg som ikke er oppdretter, og som sitter her i nord alene med rasen?

Hvordan en perfekt Cane skal være? Der har vi jo rasestandarden å følge.

Blir veldig nysgjerrig på dette som blir trukket fram, om både corso og canario, om at de er veldig lojale ovenfor familien sin. Dette er noe jeg ofte hører som spesielt positivt ved vokterrasene og de som har gode individer, sier at ingen andre raser "når opp".  Akkurat dette med lojalitet og hengivenhet ovenfor eier, er noe jeg alltid har tenkt på som det fantastiske og unike hos arten hund (sånn sett bort fra enkelte sære énmannshunder).  Selv har jeg to små selskapsraser uten spesielle bruksegenskaper, men de kunne gått "gjennom ild og vann" for meg og min familie.  Jeg føler meg høyt elsket hver dag for å si det sånn, og hvor latterlig det enn høres ut med tanke på hvilke raser jeg har, så passer de på meg når vi er ute og vandrer i Oslos gater en mørk kveld.

Kan dere som har corso eller canario fortelle litt mer om denne lojaliteten dere opplever hos hundene?  Hadde vært interessant å høre hvordan dette er ekstra sterkt, eller eventuelt arter seg annerledes, hos disse rasene sammenlignet med arten hund generelt.          

BichonEier:

Blir veldig nysgjerrig på dette som blir trukket fram, om både corso og canario, om at de er veldig lojale ovenfor familien sin. Dette er noe jeg ofte hører som spesielt positivt ved vokterrasene og de som har gode individer, sier at ingen andre raser "når opp".  Akkurat dette med lojalitet og hengivenhet ovenfor eier, er noe jeg alltid har tenkt på som det fantastiske og unike hos arten hund (sånn sett bort fra enkelte sære énmannshunder).  Selv har jeg to små selskapsraser uten spesielle bruksegenskaper, men de kunne gått "gjennom ild og vann" for meg og min familie.  Jeg føler meg høyt elsket hver dag for å si det sånn, og hvor latterlig det enn høres ut med tanke på hvilke raser jeg har, så passer de på meg når vi er ute og vandrer i Oslos gater en mørk kveld.

Kan dere som har corso eller canario fortelle litt mer om denne lojaliteten dere opplever hos hundene?  Hadde vært interessant å høre hvordan dette er ekstra sterkt, eller eventuelt arter seg annerledes, hos disse rasene sammenlignet med arten hund generelt.          

Nå har ikke jeg verken corso eller canario, men det er selvsagt en vesentlig forskjell på dine hunder og en av disse rasene ut i fra ditt spørsmål.  Jeg tviler ikke på at også dine hunder "passer" på deg.  Tilsynelatende.......  Men hvis du skulle bli angrepet av "en stor sint mann" så vil nok disse hundene bakke ut av situasjonen, mens en vokter sannsynligvis vil forsvare sin eier til det fulle.

Ellers er mange andre raser som er minst like lojale og hengivne til sine eiere som disse rasene. Men slike raser har jo en helt annen terskel på utløsing av egenskapen vokting, og slik sett kan jo det tolkes som om at de er så "lojale", og "henvine".  Mens det i virkeligheten kun er egenskapen vokting som gjør seg gjeldene.  Men det høres jo unektelig litt mer tiltalene ut å ha en hund som viser "lojalitet".  Kontra en hund som har lav terskel på vokting og aggresjon.  Mulig jeg tar feil, jeg har ikke rasene, men noen tanker.

Jeg reagerer også på den:)

Har hatt Schæfer, som i nokså "enmannshund" (enkvinnes:) men han var ingen modig gutt:)

Og den eneste av mine nåværende jeg har sett i "aksjon" i forhold til et menneske hun oppfattet som type "inntrenger" er den usikre. Og hun er heldigvis såpass "mammajente" at da jeg nådde frem til situasjonen gikk hun pent inn bak meg. Og overlot resten av dialogen til meg:)

Det imponerte både meg og den uheldige mannen:) for det så ikke pent ut og hørtes heller ikke bra ut der hun stormet fram. Mannen hadde sklidd inn i gjerdet vår med bilen sin. Og lagt ned et par meter gjerde. Han fikk gjemt seg bak bildøren og hadde fått tak i en spade til å slå med:) eller hva. 

Så mangelen på gode nærver gjør jo ikke at de ikke går til angrep når de tror situasjonen tilsier det. Bare at de feiltolker situasjoner som "farlige" når det ikke er tilfelle. For vi har ikke farlige situasjoner her til lands. Som tilsier at vi trenger vokteregenskaper:)

Jeg har opplevd å bli antastet av en innpåsliten mann i Oslo én gang i mitt liv, og mine små forsøkte da å gå imellom og laget et helvetes leven.  De gjorde seg selv så plagsomme at det funket, men det er klart at de ikke kan redde meg om det virkelig gjelder.  De vil aldri gå til fysisk konfrontasjon, men det er noe jeg personlig verdsetter hos hundene mine.  Som Zapp sier, så trenger vi ikke hunder med vokteregenskaper her i Norge sånn sett.  Det er derfor jeg lurte på det du sier, jarvi, om det er vokteregenskapene som er "lojaliteten" her og om hundeeiere da ser forskjellig på dette med å ha en hund med vokteregenskaper.  Vokting er ikke en form for "lojalitet" som jeg ønsker, men andre kan jo ønske det og se på det som lojalitet, selvfølgelig.           

Disse rasene skal ikke fungere som voktere pga usikkerhet, men pga mot og vurderingsevne. Der faller dog de fleste (i hvertfall de fleste Canarioer gjennom)

Men ikke alle. Fleskedyret er dønn selvsikker og en supersosial hund. Ikke mye "reservert ovenfor fremmede" å spore her nei. Så at hun er mer lojal enn andre hunder/raser vil jeg ikke si. Det jeg setter utrolig stor pris på med denne hunden er evnen til å sjekke ut situasjoner og avreagere.  Jeg tviler ikke på at hun vil forsvare meg om det skulle bli nødvendig. Men jeg er altså ikke det minste redd for at hun overtolker på egenhånd, og gjør noen feil der.

At vurderingsevnen er bedre hos gode voktere enn hos andre hunder, tviler jeg ikke et sekund på.  Det må jo nettopp være en del av egenskapen. 

Setter du et likhetstrekk mellom lojal og villighet til å forsvare eier fysisk?  Det er nemlig det jeg egentlig ikke gjør.  Jeg tenker ikke på en hund som verken mer eller mindre lojal av at den har en vokteregenskap.  

Det var det som kjennetegnet min forrige også. Hun var psykisk sterk. Modig som få. Og alt annet enn en enmannshund. Hun elsket publikum og var fullt håndterbar i allværdens situasjoner med andre hun kjente enn oss.

Og der var forskjellen størst til den usikre. Som var så knyttet til meg at hun ikke kunne håndteres av andre kjente med meg i nærheten.

Jeg har et bilde av henne der en røsslig kompis og en mannlig dommer står å tviholder på henne i ringen, mens dommeren liksom skal gå over henne:) og man ser tydelig at hun bare har en "ide" i hodet. Og det er "mamma" min:) som altså satt å lo noen meter fra.

Og for meg er ikke det lojalitet. Det er klenging og usikkerhet:)

For meg er en psykisk sterk hund en selvstendig hund. Vokter eller ikke.

BichonEier:

Jeg har opplevd å bli antastet av en innpåsliten mann i Oslo én gang i mitt liv, og mine små forsøkte da å gå imellom og laget et helvetes leven.  De gjorde seg selv så plagsomme at det funket, men det er klart at de ikke kan redde meg om det virkelig gjelder.  De vil aldri gå til fysisk konfrontasjon, men det er noe jeg personlig verdsetter hos hundene mine.  Som Zapp sier, så trenger vi ikke hunder med vokteregenskaper her i Norge sånn sett.  Det er derfor jeg lurte på det du sier, jarvi, om det er vokteregenskapene som er "lojaliteten" her og om hundeeiere da ser forskjellig på dette med å ha en hund med vokteregenskaper.  Vokting er ikke en form for "lojalitet" som jeg ønsker, men andre kan jo ønske det og se på det som lojalitet, selvfølgelig.           

Nei, jeg tenker ikke at vokting=hengivenhet og lojalitet. For meg er vokting noe helt annet, mer i retning av at de vil beskytte eier mot farer og trulser. Og det gjør de. I en fight/flight-situasjon, går disse inn for fight.

Det er sant at vi ikke trenger hunder av vakthundrase sånn sett her i Norge, ettersom vi bor i et av verdens tryggeste land. Men samtidig ser vi jo at overfall/overfallsvoldtekter, innbrudd mens folk er hjemme osv, sprer om seg også her i landet. Jeg er mye hjemme alene, og føler meg veldig TRYGG når jeg har mine to i huset. Jeg føler meg også trygg uansett hvor jeg går når en av dem er med.

Ellers i hverdagen er det jo ikke nødvendigvis en fordel med stort vaktinstinkt. Her i Norge forventes det mer eller mindre at alle hunder kan gå sammen med alle, og at de skal funke som en labrador i alle sammenhenger. Jeg tror at i utlandet, f.eks lenger sør i europa og i øst-europa, så skiller man mer på egenskaper hos hundene i forhold til hvordan de har dem. F.eks er det ikke mange som har vakthunder i byene, de finnes mest ute på landet.

Her anskaffer vi jo slike hunder selv om vi bor midt i byen, og mange nye eiere tror at disse (i likhet med mange andre raser) kan slippes løse i hundeparker osv. De kan ikke nødvendigvis det som voksne. Og som jeg har sagt før, så kan ikke den ene min hilses på av fremmede heller, i likhet med flere andre jeg kjenner til av rasen. Og da er de ikke så enkle å ha i en by.

Nå generaliserer jeg her, jeg vet det. Men jeg tror det er viktig å se an egenskaper hos hunden i forhold til hvor/hvordan man bor og hva man forventer seg av hundeholdet. For mange er det en selvfølge, særlig for oss her inne. Men ikke for alle.

Når det dreier seg om hengivenhet og lojalitet, snakker jeg om hvordan de er mot oss som har dem. Det er godt mulig at andre også opplever like stor grad av dette hos sine hunder, uansett rase, men jeg har ikke selv hatt hunder før som er så hengivne som disse er. Jeg har aldri hatt et så nært forhold til noen hunder, som jeg har til disse. Så selv snakker jeg utfra egen erfaring. Det er heller ikke sikkert andre legger det samme i begrepet.

Jeg opplever at disse er mer kosete og vil ha mer nærhet enn andre hunder jeg har hatt. De er alltid i nærheten av meg, både hjemme og på tur. De oppsøker meg ofte for kos og oppmerksomhet, og inviterer meg ned på gulvet fordi de vil ligge tett inntil en stund. De godtar alt jeg gjør, vil og sier, selv om det er ubehagelig eller ekkelt (f.eks sårbehandling). Aldri noen protester, annet enn at Otto kan finne på å sette seg når han f.eks ikke vil i dusjen. Aldri et snev av ressursforsvar mot oss, selv om Maja kan finne på å jage både katta og Otto hvis de kommer for nært en virkelig godbit hun har (kraftbein). Mine får ligge både i seng og sofa (ja, faktisk), men det er aldri noen protester når de skal ned derfra, eller de blir forstyrret. Hverdagslydigheten er god på alle områder, og vi ser at selv om de får goder, så utnytter de ikke det, eller blir verre å hanskes med.

De gjør sitt beste i alt, prøver så godt de kan å være "flinke". Jeg opplever at de setter grenser i forhold til  andre (både folk og andre hunder), og kanskje det er kontrasten i at de overhode ikke gjør det samme mot eier, som gjør at vi opplever hengivenheten og lojaliteten som så stor. Det blir så tydelig at de gjør forskjell.  Det ligger nok noe der for min del.

Jeg har jo hatt mine utfordringer med Otto, da i forhold til andre hunder og folk. Aldri i forhold til meg eller familien. Mot meg er han som en stor valp, omtrent. Maja også. Og det sjarmerer meg i senk :)

Tusen takk for et godt svar, Illiya!  Tror nok muligens det kan være noe i det du uthever om at kontrasten blir større.  Veldig mange, uansett rase, vil nok kjenne seg godt igjen i beskrivelsen din av hundene dine, deriblant meg, men mine hunder vil nok lettere inkludere også andre mennesker i dette enn det dine gjør (selv om det vil ta tid også for mine).  De aller fleste hunder søker kontakt med eier, innbyr til kos, har ikke ressursforsvar osv. 

Mine hunder hadde nok ikke i utgangspunktet klokkertro på at jeg alltid ville dem vel når det gjelder sårstell, kloklipp, tannpuss ol.  Dette er delvis innlært hos mine.   Hvis slik håndterbarhet du opplever hos dine, kommer som følge av at vokterrasene har en sterk iboende og absolutt tillit til eier, kan det kanskje være en forskjell akkurat på det punktet, i alle fall i forhold til mine.              

BichonEier:

Jeg har opplevd å bli antastet av en innpåsliten mann i Oslo én gang i mitt liv, og mine små forsøkte da å gå imellom og laget et helvetes leven.  De gjorde seg selv så plagsomme at det funket, men det er klart at de ikke kan redde meg om det virkelig gjelder.  De vil aldri gå til fysisk konfrontasjon, men det er noe jeg personlig verdsetter hos hundene mine.  Som Zapp sier, så trenger vi ikke hunder med vokteregenskaper her i Norge sånn sett. 

 

Det er derfor jeg lurte på det du sier, jarvi, om det er vokteregenskapene som er "lojaliteten" her og om hundeeiere da ser forskjellig på dette med å ha en hund med vokteregenskaper.  Vokting er ikke en form for "lojalitet" som jeg ønsker, men andre kan jo ønske det og se på det som lojalitet, selvfølgelig.           

Ja, jeg tror dette er en form for "omskriving" av sannheten.  Jeg har for tiden 12 hunder, og særlig den ene er det jeg vil kalle for både lojal og hengiven, hvis man skal bruke et "menneskelig" språk på det.  Lojal i den forstand at hunden alltid gjør sitt ytterste når det gjelder ulike arbeidsoppgaver som jeg bruker denne hunden til.  Og hengiven i hele dens vesen i mot meg.  En sånn hund som "gryper litt under huden" på deg.  Men den vil nok aldrig forsvare meg.

Jeg ønsker heller ikke vokteregenskaper.  Helt enig, det trenger vi ikke.

BichonEier:

Tusen takk for et godt svar, Illiya!  Tror nok muligens det kan være noe i det du uthever om at kontrasten blir større.  Veldig mange, uansett rase, vil nok kjenne seg godt igjen i beskrivelsen din av hundene dine, deriblant meg, men mine hunder vil nok lettere inkludere også andre mennesker i dette enn det dine gjør (selv om det vil ta tid også for mine).  De aller fleste hunder søker kontakt med eier, innbyr til kos, har ikke ressursforsvar osv. 

Mine hunder hadde nok ikke i utgangspunktet klokkertro på at jeg alltid ville dem vel når det gjelder sårstell, kloklipp, tannpuss ol.  Dette er delvis innlært hos mine.   Hvis slik håndterbarhet du opplever hos dine, kommer som følge av at vokterrasene har en sterk iboende og absolutt tillit til eier, kan det kanskje være en forskjell akkurat på det punktet, i alle fall i forhold til mine.              

Ja, jeg har jo alltid syntes det, men nå måtte jeg tenke litt på hvorfor :) Og da ligger det nok endel i kontrasten. For jeg vet jo at mange andre opplever det samme med sine, om de er heldige med hunden :)

Mine er nok kanskje mer håndterbare enn mange andre hunder, ettersom de finner seg i alt uten "spørsmål" eller tilvenning. Og en skulle kanskje ikke tro at hunder som kan sette slike grenser i forhold til andre, er så myke og finner seg i alt fra eier. Jeg vet ikke om det gjelder alle av vokterrase, jeg beskriver bare hvordan mine er. Og de har visst absolutt full tillit til oss. Men har også hørt fra andre med denne rasen at de opplever det samme mht håndterbarhet og at de har full tillit til eier. Såfremt de blir behandlet bra, selvfølgelig. Og det er vel kanskje derfor vi snakker så varmt om hengivenhet og lojalitet.

Min rase kan jo være krevende i forhold til andre. Sånn sett er det jo veldig positivt at de er så¨enkle i forhold til eier og familie.

Kanskje er det også sånn at når man opplever utfordringer på ett område (som for mange Cane-eiere dreier seg om forhold til omgivelsene), så kommer dette med mykhet, hengivenhet og lojalitet overfor eier tydeligere fram? Nettopp kontrasten.

http://www.123hjemmeside.no/STONEWEILER/11291090

FranskDogo:

http://www.123hjemmeside.no/STONEWEILER/11291090

Du linker til en oppdretter som sluttet med Cane Corso, fordi hun opplevde mye HD på sine. I tillegg til cherry-eyes.

Hun var jo veldig uheldig med det. Jeg vil ikke gå inn på å diskutere enkeltpersoner, og grunner de måtte ha for å slutte med oppdrett av Cane Corso. Men jeg skjønner at du vil dreie diskusjonen inn på helse her.

Noen opplever jo HD på sine hunder, noen har HD-frie hunder, men opplever at flere av valpene i et kull får det. Jeg har ikke kunnskap nok om HD og årsakene til det, så jeg føler ikke at jeg kan uttale meg så mye. Men har søsken av foreldre middels grad av HD, men foreldrene er fri, så er det jo fortsatt i linjene, og kan arves nedover.

Samtidig har man jo andre oppdrettere som så og si ikke har HD på sine, og som heller ikke opplever mange valper med HD.

Så har man igjen noen som har avlet på hunder som IKKE er HD-røntget. Til tross for at alle som driver med rasen vet om at HD er utbredt. Og de kan også fremstå som seriøse oppdrettere.

HD er jo utbredt hos de store rasene, så at også Canen har det, er jo ingen nyhet.

Cherry-eyes er det såvidt jeg vet lite av.

Jeg postet linken fordi tråden handler om hvorfor noen oppdretter slutter å opdrette hunder av rasen. Den jeg linket til er hvertfall en.

Ja, noen ganger har det jo med helse å gjøre :) Det ser ut som det var tilfelle her.

BichonEier:

At vurderingsevnen er bedre hos gode voktere enn hos andre hunder, tviler jeg ikke et sekund på.  Det må jo nettopp være en del av egenskapen.

Mja - SKAL være, men er ofte ikke. Derav mye drittbikkjer innen disse rasene:(

Setter du et likhetstrekk mellom lojal og villighet til å forsvare eier fysisk?  Det er nemlig det jeg egentlig ikke gjør.  Jeg tenker ikke på en hund som verken mer eller mindre lojal av at den har en vokteregenskap.  

Nei, for meg er ikke lojal hund = villighet til å forsvare. Men det er en definisjonssak. For meg er min mest lojale hund den JEG føler jeg har mest "connection" med. Og det går på helt andre ting enn om jeg tror den kommer til å forsvare meg i en evt. tenkt skummel situasjon. Så selv om vokteren min er "lojal" som bare det, er den jeg annser som MEST lojal verken en vokter, eller i stand til å forsvare meg. Men den er MIN hund, på alle mulige måter;-)

Illiya:

Ja, noen ganger har det jo med helse å gjøre :) Det ser ut som det var tilfelle her.

 

Ja, det største problemet hennes var å finne hunder med frie hofter og albuer. Jeg tror helsen har mye av skylden. Hun har jo importert en haug, og de hadde ikke frie hofter osv. Da gir hun jo opp til slutt. Så lenge en oppdretter avler useriøst så vil det oppdrettet bli videre på noen andre som bruker avkom av hundene og avler videre med, og hofte problemene fortsetter bare da og utbreder seg. Jeg visste ikke at det var så mye hofte problemer på den rasen, men det kan jo bare være hun har hatt uflaks og kjøpt ifra utstillingshunder der helsen ikke har så stor betydning.. Ikke vet jeg, for jeg leste bare raskt igjennom det.. Postet det bare fordi det var en oppdretter av rasen som sluttet og grunnen stod der, som jeg såg var det bare helse relatert. Er hundene eller foreldrene til dine fri for hofte og albu problemer?

Om min skulle hatt HD eller AA så tror jeg det kommer av at han var så feit og utrent da jeg fikk han som valp 5-6 mnd. Miljøet kan ha en faktor. Jeg har lest det flere steder, det ble også postet en tråd om det her. De i "linjene" til min er fri, men jeg tviler på min ettersom han var litt umosjonært og fettete da jeg kjøpte han. Det kan være miljø faktor som også har skylden i dette oppdrettet, eller at miljøet forværret det. Det er ikke alltid medfødt.

Mine ble røntget sent, de var 2 år da.

Maja har svak grad C, Otto har A på HD. På AA er begge fri.

Det er lite HD bakover i linjene på mine, heldigvis :)

Jeg vet ikke om flere i kullet er røntget.

FranskDogo:

 

Illiya:

 

Ja, noen ganger har det jo med helse å gjøre :) Det ser ut som det var tilfelle her.

 

 

 

Ja, det største problemet hennes var å finne hunder med frie hofter og albuer. Jeg tror helsen har mye av skylden. Hun har jo importert en haug, og de hadde ikke frie hofter osv. Da gir hun jo opp til slutt. Så lenge en oppdretter avler useriøst så vil det oppdrettet bli videre på noen andre som bruker avkom av hundene og avler videre med, og hofte problemene fortsetter bare da og utbreder seg. Jeg visste ikke at det var så mye hofte problemer på den rasen, men det kan jo bare være hun har hatt uflaks og kjøpt ifra utstillingshunder der helsen ikke har så stor betydning.. Ikke vet jeg, for jeg leste bare raskt igjennom det.. Postet det bare fordi det var en oppdretter av rasen som sluttet og grunnen stod der, som jeg såg var det bare helse relatert. Er hundene eller foreldrene til dine fri for hofte og albu problemer?

Om min skulle hatt HD eller AA så tror jeg det kommer av at han var så feit og utrent da jeg fikk han som valp 5-6 mnd. Miljøet kan ha en faktor. Jeg har lest det flere steder, det ble også postet en tråd om det her. De i "linjene" til min er fri, men jeg tviler på min ettersom han var litt umosjonært og fettete da jeg kjøpte han. Det kan være miljø faktor som også har skylden i dette oppdrettet, eller at miljøet forværret det. Det er ikke alltid medfødt.

Hehe, det er jo ikke mer hofteproblemer på denne rasen enn på andre store raser. Tror mest det var uflaks :)

Har du ikke røntget din? Hvor gammel er han nå da?

en ny rase avhenger jo av at "alle" rtg. alt i starten. Importer er en usikkerhetsfaktor, helsemessig og kan man sjelden få sjekket ut like bredt som de Norske og Skandinaviske.

Og det er en av flere grunner til at oppdretterne importerer for få hunder og linjer for mye. Nettopp for å safe på de påviselige tingene som Hd og Aa.

Når det er få individer. Og enkelte oppdrettere avler uten å rtg. er det dømt til å gå galt:)

Jeg satt meg ned en dag og sjekket rtg.prosenten hos en av mine garvede oppdrettere og en til i rasen min.

Etter en diskusjon hvor en oppdretter påstod det var vanskelig å få valpekjøperne til å rtg.

På min tispe hadde oppdretteren min 100% rtg-dekning. Dvs 13 av 13 valper var rtg. og fri.

Så jeg ble nysjerrig på dette med antall rtg.

Både hun og den andre oppdretteren lå et sted i SNITT  mellom 80 og 90% dekning. Begge i 30 år. Og uten av-vik utover diffen mellom 80 og 100%. Og begge hadde snudd alfabetet:) så det var mange hunder.

Oppdretteren som påstod det var "vanskelig" hadde en del kull med 50% dekning, som var avlskravet en stund. Og stort sett 0% i de kullene der oppdretteren ikke selv hadde beholdt valp for vidre avl.

Også det gjennomgående. I 30 år:)

Og da jeg selv kjøpte valp hvor hun var hannhundeieren ble jeg bedt om å ikke rtg. Og endte som den eneste som rtg. av 10 i kullet.

Og da blir man NYSJERRIG. En ting er å gi blaffen. Men derfra til å be om at det ikke rtg?

Min vr fri, så alt i orden. Men den eneste valpen hannen hadde i et annet kull ble avlivet som litenn valp med E-hofter:)

Så jeg tror de som sitter på eget materiale i tiende eller tyvende leddet vet nøyaktig hvor de har risikoen hen. Og ikke.

Og at "miljøfaktoren" er en stor overdrivelse. Utover å handle om en-grads-diff. Ved veldig feil hold i oppveksten.

Bedt om å IKKE røntge? Det var jo veldig merkelig!

For nye valpekjøpere vil kanskje det gå ubemerket hen, men for de som er mer erfarne er det jo ikke noe godt tegn å bli rådet til det.

Zapp:

 

Og at "miljøfaktoren" er en stor overdrivelse. Utover å handle om en-grads-diff. Ved veldig feil hold i oppveksten.

 

Ja, jeg tror nok man skal drive ganske grov overmosjonering/belastning eller ha en heftig overvektig valp i så måte. Det er jo overvektige valper som ikke får HD, og overmosjonerte valper finnes det også uten at HD blir et problem. Men at overvekt eller overmosjonering/belastning kan forverre HD, det tviler jeg ikke på.

Glad jeg slipper vakthund,er i stand til å passe på meg selv:-))

Tror folk enda det er eier som former hundene?

med så mange hunderaser med store forskjeller i gemyttet også innenfor rasen,tror virkelig mange ennå eier kan skape nervøse eller selvsikre hunder?

til en viss grad er vi i stand til å hjelpe en hund bittelitt,jeg har mange hunder og alle er oppdratt likt alikevel er alle veldig forskjellige...hvorfor? genetikk,de er arvelig belastet enten positivt eller negativt...

det er mitt ansvar når jeg selger en valp at den blir en stødig voksen hund..jeg må avle på de som et gode i toppen i tillegg til andre kriterier å har de den rette arven med seg blir de fine hunder med et minimum av oppdragelse..

(ble kansje litt OT men blir veldig irritert på oppdrettere som skylder på eierne for at hunden ble aggresiv/nervøs)