Hei, jeg er ny på forumet..

jeg trenger virkelig noen gode ord her, er helt uttafor og lei meg. Og jeg trenger å snakke med likesinnede som kanskje forstår meg mer.

Jeg har kjøpt meg en selskapshund som jeg i det siste har innsett er ganske "feil" for meg, jeg er uendelig glad i henne og alt sånn og vi har det stort sett kjempebra. Men hun er veldig pysete og usikker av seg og det har hun vært fra dag en jeg henta henne hjem som liten, og jeg har trena uendelig mye med henne og stått på for å få henne dit hun er i dag... Og nå som vi fortsatt sliter med endel, selv etter så mye trening, er jeg hele tiden på kanten til å sette meg ned og grine.

Lunta og tålmodigheten min tar slutt snart og jeg merker at jeg ofte blir veldig sint på henne når hun gjør ting jeg ikke liker. Og i det siste så har jeg hatt lyst til å virkelig filleriste henne (har selvfølgelig ikke gjort det), og skrike til henne og bare følt at dette ORKER jeg ikke mer!!!!

i ettertid så har jeg også funnet ut at det er helt andre raser som passer meg, og jeg er så lei meg for at jeg ikke valgte en annen mye tøffere rase som ikke er så innmari pysete og redd av seg. Jeg skjønner ikke at folk orker å ha så pysete selskapshunder som bjeffer på alt og som skvetter hele tiden!!! Oppdretteren min er ´seriøs´, gjør alt rett med tanke på helse og hvordan hunden skal se ut, men gemyttet er helt pyton. Hun trener heller ikke sine hunder og har ikke peiling hvor mye vi sliter (ikke hadde hun brydd seg heller tror jeg), så min usikre hund går ALDRI tilbake til henne uansett. Omplassering er derfor totalt utelukket.

og jeg elsker henne av hele mitt hjerte, men det gjør så vondt å være så lei seg fordi man føler man ikke har riktig hund til sin personlighet... Så jeg vet jeg bare må holde ut og bite meg gjennom dette, finne tålmodigheten min og trene mer sånn at hun blir mer trygg 

får vondt inni meg bare av å lese hva jeg skriver om henne her også, hun er jo hjertebarnet mitt og selv om vi som sagt har det stort sett OK..... så har jeg virkelig bare lyst til å reise langt bort og ta meg en ferie fra alt sammen

Har du gåt kurs for å få hjelp til dette?

Hvilken rase er dette da?

At du ikke sjekket bedre på forhånd, men ønsker at du gjorde det i ettertid, må du ta på egen kappe.

Dere har et stort sett kjempebra, som du sier. Så oppgaven din nå er å gjøre henne tryggere. Ikke å sutre over at hun ikke er akkurat som du hadde tenkt deg. Hvor gammel er hun?

Raser er ulike, men det er også individ innenfor rasen. Hadde du valgt en annen rase, kunne du like godt fått en hund som trengte det samme som din gjør nå.

Uff :( Det er kjedelig når det blir sånn. 

Men hvis du velger å omplassere, så kan du jo selv velge å bli så kjent med de nye eierne som du selv ønsker for å kvalitetssikre dem. :) 

Huff, det var trist lesning. Det høres ut som dere har ´møtt veggen´ litt akkurat nå.

Nå blir jeg også litt nysgjerrig på hvilken rase du har, og hvor gammel den er. Det er en del slitsomme faser desverre, som av og til roer seg litt ned med tiden. Og da kan det være man føler at ´gresset er grønnere´ på den andre siden. (Noe det ikke alltid er :)

Har dere gått på noen kurs? Jeg kan virkelig anbefale det. Selv var jeg livredd jeg ville bli forvist ut på sidelinjen da jeg gikk på kurs, da malteseren var veldig bjeffete. Men tro det eller ei så ble vi ikke det, og vi fikk noen gode tips og råd til fremtiden. Så har jeg med tiden innsett at jeg sitter her med to miniatyrhunder, og uansett hvordan folk utenfra kommenterer oppførsel, så er de på mange måter skrudd litt sammen som nettopp miniatyrer. Like it or not :) Mye kan jobbes med, og litt spesielle hensyn tar man i hverdagen. Og så finner man balansen. Jeg kunne aldri i verden vært foruten dem, selv om det har vært en del prøvelser oppigjennom.

Så mitt tips er å kontakte noen som kan hjelpe, enten via et kurs eller kanskje en adferdsspesialist. Nå kunne jeg ikke akkurat lese konkret hva dere sliter med, men mye kan jobbes med, med en porsjon tålmodighet og kjærlighet. Og litt hjelp ´utenfra´ kan ofte gi et lite friskt pust av håp og styrke :)

Illiya:

Hvilken rase er dette da?

At du ikke sjekket bedre på forhånd, men ønsker at du gjorde det i ettertid, må du ta på egen kappe.

Dere har et stort sett kjempebra, som du sier. Så oppgaven din nå er å gjøre henne tryggere. Ikke å sutre over at hun ikke er akkurat som du hadde tenkt deg. Hvor gammel er hun?

Raser er ulike, men det er også individ innenfor rasen. Hadde du valgt en annen rase, kunne du like godt fått en hund som trengte det samme som din gjør nå.

 

 

Slutt å vær sånn, da! Hun sier jo selv at hun vet hun bare må bite tennene sammen og trene mer. Altså tar hun det på egen kappe.. Hun spør etter støtte og medfølelse, og det synes jeg jammen det må være lov til. Synes det er dårlig av deg å kalle det for sutring. 

Uffda.. dette var trist lesing. Det høres jo ikke noe godt ut hverken for deg eller hunden, selv om dere begge sikkert prøver så godt dere kan.

Jeg tror det ville være lurt av deg å oppsøke raseklubben, evt erfarne eiere med rasen. Da kan det hende du kan få råd og veiledning som kan hjelpe deg å se uante muligheter i hunden din. Og det ville kanskje gjøre hverdagen deres sammen bedre ? Noen ganger går man seg litt fast i egne spor, særlig om man sliter litt. Og ofte kan innspill fra noen med erfaring være det som løser knuten :)

Kanskje å kontakte en adferdsspesialist kunne vært noe? Som du sier, så har du trent mye for å få henne dit hun er i dag - vær stolt av det! Se tilbake på hva dere faktisk har mestret sammen:) Du har sikkert allerede gjort en kjempegod jobb med henne, men det kan også være godt å få råd og støtte fra en kompetent person som tar seg tid til å bli kjent med hunden og problemene. Riktig innstilling er viktig å ha for å komme seg videre, og kanskje det hjelper litt på motivasjonen med en god adferdsspesialist?

Jeg selv fikk en veldig nervøs og redd hund etter nyttårsaften som pågikk lenge, og det er ikke til å stikke under en stol at frustrasjonen iblant kom som noen store utbrudd (da holdt jeg meg unna bikkja slik at det ikke skulle smitte over, hah:p), men så hjalp det å snakke med andre hundeeiere som kunne gi meg siste dytt, og ting gikk etter hvert betraktelig bedre. I dette tilfellet tenkte jeg også på adferdsspesialist, men det forbedret seg slik før jeg fikk kommet meg dit (på tross av at det egentlig var planen). 

Uansett, lykke til!

Hva med å kutte ut treningen en periode og bare hygge deg sammen med hunden? Drit i hva du tror andre måtte tenke og mene om henne, og gjør ting du vet dere begge har glede av uten at der oppstår irritasjoner og frustrasjoner.

Du har lært mye om deg selv sammen med denne hunden, ikke minst hva du vil ha i en hund. Så neste gang du skal velge hund står du bedre rustet.

Merker du at det overhodet ikke går og at hver dag bare er en lang frustrasjon, får du vurdere å omplassere henne. Men det er en lang og vanskelig prosess, og egnede hunde-eiere står ikke akkurat i kø.

Aspiranten:

 

Illiya:

 

Hvilken rase er dette da?

At du ikke sjekket bedre på forhånd, men ønsker at du gjorde det i ettertid, må du ta på egen kappe.

Dere har et stort sett kjempebra, som du sier. Så oppgaven din nå er å gjøre henne tryggere. Ikke å sutre over at hun ikke er akkurat som du hadde tenkt deg. Hvor gammel er hun?

Raser er ulike, men det er også individ innenfor rasen. Hadde du valgt en annen rase, kunne du like godt fått en hund som trengte det samme som din gjør nå.

 

 

 

 

 

Slutt å vær sånn, da! Hun sier jo selv at hun vet hun bare må bite tennene sammen og trene mer. Altså tar hun det på egen kappe.. Hun spør etter støtte og medfølelse, og det synes jeg jammen det må være lov til. Synes det er dårlig av deg å kalle det for sutring. 

Beklager, men sånn er det for mange. En får ikke alltid drømmehunden når en kjøper valp. Mulig jeg var litt for krass her. Men hunder er ulike, og det må man ta høyde for.

Illiya:

 

Aspiranten:

 

 

Illiya:

 

Hvilken rase er dette da?

At du ikke sjekket bedre på forhånd, men ønsker at du gjorde det i ettertid, må du ta på egen kappe.

Dere har et stort sett kjempebra, som du sier. Så oppgaven din nå er å gjøre henne tryggere. Ikke å sutre over at hun ikke er akkurat som du hadde tenkt deg. Hvor gammel er hun?

Raser er ulike, men det er også individ innenfor rasen. Hadde du valgt en annen rase, kunne du like godt fått en hund som trengte det samme som din gjør nå.

 

 

 

 

 

Slutt å vær sånn, da! Hun sier jo selv at hun vet hun bare må bite tennene sammen og trene mer. Altså tar hun det på egen kappe.. Hun spør etter støtte og medfølelse, og det synes jeg jammen det må være lov til. Synes det er dårlig av deg å kalle det for sutring. 

 

 

Beklager, men sånn er det for mange. En får ikke alltid drømmehunden når en kjøper valp. Mulig jeg var litt for krass her. Men hunder er ulike, og det må man ta høyde for.

 

 

Aspiranten:

 

Illiya:

 

 

Aspiranten:

 

 

Illiya:

 

Hvilken rase er dette da?

At du ikke sjekket bedre på forhånd, men ønsker at du gjorde det i ettertid, må du ta på egen kappe.

Dere har et stort sett kjempebra, som du sier. Så oppgaven din nå er å gjøre henne tryggere. Ikke å sutre over at hun ikke er akkurat som du hadde tenkt deg. Hvor gammel er hun?

Raser er ulike, men det er også individ innenfor rasen. Hadde du valgt en annen rase, kunne du like godt fått en hund som trengte det samme som din gjør nå.

 

 

 

 

 

Slutt å vær sånn, da! Hun sier jo selv at hun vet hun bare må bite tennene sammen og trene mer. Altså tar hun det på egen kappe.. Hun spør etter støtte og medfølelse, og det synes jeg jammen det må være lov til. Synes det er dårlig av deg å kalle det for sutring. 

 

 

Beklager, men sånn er det for mange. En får ikke alltid drømmehunden når en kjøper valp. Mulig jeg var litt for krass her. Men hunder er ulike, og det må man ta høyde for.

 

 

 

Jeg vet godt selv at det er sånn for mange, men uansett om det var tilsiktet eller ikke, så er det jo like kjedelig. Og jeg vet hvor mye det kan gå utover både selvtillit og gleden ved hundeholdet. Derfor ville jeg bare påpeke at vi heller bør komme med støtte og hjelp :) 

Forøvrig gode råd fra deg, Pelskåpa :) Som Aase Lange sa i en annen tråd om "problemhunder" så er det så ekstremt viktig å prøve å holde forholdet til hunden vedlike.  

 

"Problemhunder??"

Tusen takk alle... Er ikke ute etter å skylde på hunden her altså, og jeg føler IKKE jeg sutrer Illyia. Jeg er bare utslitt etter å ha holdt tunga i munnen og får så lite "betalt" for arbeidet jeg legger ned i henne, i hvert fall for øyeblikket

Hunden er ganske ung enda (men ikke valp da) og jeg håper det gir seg med alderen... Og som sagt er omplassering totalt utelukket. Vi har ikke så store problemer heller, men hun er pysete av seg generelt sett og det er det jeg synes er så dumt...

Rase er ikke viktig, men kan jo si at det er mye dårlig mentalitet på hundene jevnt over... Har sett mange og snakket med mange innen rasen. Min er ikke enkelttilfelle

Pelskåpa:

Hva med å kutte ut treningen en periode og bare hygge deg sammen med hunden? Drit i hva du tror andre måtte tenke og mene om henne, og gjør ting du vet dere begge har glede av uten at der oppstår irritasjoner og frustrasjoner.

Du har lært mye om deg selv sammen med denne hunden, ikke minst hva du vil ha i en hund. Så neste gang du skal velge hund står du bedre rustet.

Merker du at det overhodet ikke går og at hver dag bare er en lang frustrasjon, får du vurdere å omplassere henne. Men det er en lang og vanskelig prosess, og egnede hunde-eiere står ikke akkurat i kø.

Tusen takk. Ja, jeg har lært veldig mye om meg selv... Og hvor lett det er å velge noe uten å tenke gjennom konsekvenser. Skal innrømme at når jeg sto foran den søte valpen jeg skulle velge så tenkte jeg "hvor ille kan det gå?".... Selv om det sikkert var en feil tanke og naivt av meg.

Hverdagen er ikke en lang frustrasjon. Ikke enda, og jeg tror ikke det blir det heller... Men deilig å få litt utblåsning og støtte fra likesinnede og som klarer å sette seg inn i dette.

Tammymor:

 

 

 

 

"Problemhunder??"

Hm?

Hva er det hun gjør som du ikke liker da? Det meste av unoter er ganske enkelt trenbart for å få bort, men for å få en trygg hund, er det viktig at du er bevisst på dine egne signaler, slik at du ikke gjør hunden ennå mer usikker i situasjonene. Få gjerne med deg en treningskompis når dere er ute. Da får du ett mer nyansert bilde av situasjonen, og kan få ett blikk på hvordan du selv opptrer. Det er ikke så enkelt å se selv.

Det er ikke så uvanlig at unghunder har perioder hvor de omtrent er redd sin egen skygge.  Pust med magen, ikke tren deg ihjel og ta det litt som det kommer for en stund.  Hun er ikke ferdig i hodet før hun nærmer seg tre år.   

http://www.canis.no/innlegg.php?id=1511945

Kan dette være noe og prøve? 

Ønsker deg lykke til! Kan hende hunden din er ekstra redd fordi den er i "spøkelsesperioden" også. Min hun var også litt usikker før. Jeg lot henne gjøre alt i sitt tempo. Personene som hun var redd fikk godbiter, og satte seg rolig ned og ikke kontaktet henne. Etter hvert gikk hun bort, og fikk da servert godbit hver gang. Det tok litt tid, men var verdt det. 

kan du ikke fortelle hvilken rase det er da?

Så kan du få konkrete råd?

Minier er LIKE ULIKE som andre. Og det er ikke synonymt med å være liten og PYSETE.

Jeg har en på 55 kilo, som var skikkelig nærvøs som ung. Og så har jeg en på litt under 4 kilo, som er tøff nok:)

Så det handler mer om individ enn rase eller størrelse.

Men ikke alle raser er like trenbare. Så du har småraser som kan bli lp-chamoions. OG du har småraser som nesten ingen klarer få en trygg innkalling på.

Så størrelsen er aldri avgjørende for gemyttet. Men noen raser er det bare tull å tro man skal få "trent" noe særlig. Andre må ha noe å gjøre på.

Så det høres ut som om du har møtt veggen i forhold til egne forventninger og krav. Ikke pga hunden?

Er det chihuahua?

Hvis oppdretter ikke avler for gemytt er h*n ikke "seriøs". En seriøs oppdretter ville ikke avlet på hunder som er pysete med sart psyke. Jeg kommer ikke på en eneste rase som skal være slik i følge rasestandarden. Italiensk mynde er litt sarte og myke, men de skal ikke være så pysete at man må legge masse penger og tid i trening for å få dem normale.

At valpen var pysete fra første dag er et tegn på at noe er galt. En valp fra en seriøs oppdretter skal være godt sosialisert og trygg på alt og alle (med variasjoner mellom raser seff).

Hvis jeg hadde valgt meg en oppdretter og hentet hjem en valp og oppdaget at den var pysete og lite sosialisert hadde jeg nok levert den tilbake.

Men det er seff ikke et valg for deg nå da. Tror nok du må senke standarden litt, og ikke forvente at du skal få en normal, trygg hund. Kos deg heller med den hunden du har, og lær deg og leve med probleme hennes. Det finnes en del websider for eiere av "fearful dogs" hvor du sikkert kan få en del tips og støtte.

Når du har funnet ut av det kan du alltids vurdere hund nr 2, og da velge deg en litt tøffere rase og sjekke oppdretter litt bedre.

Pelskåpa kom med et råd som jeg støtter 100% !!!!!

Senk skuldrene, og KOS dere :D
Det vil komme flere perioder der trening er vanskelig, og det er helt nytteløst å stresse med det da.

Jeg ønsker ikke å bli gjenkjent av oppdretter eller andre i miljøet, derfor velger jeg å holde rasen for meg selv.

Men kan si at dette IKKE er en terrier-lignende hund eller noe i den dur, dette er en ren selskapshund som det jevnt over er dårlig mentalitet på. Og som jeg ikke visste da jeg kjøpte rasen, selv om jeg gjorde ganske mye research og snakket mye med folk som eide rasen først........ Så det virker som det er mye ´hysh hysh´ rundt dette, da, selv om alle egentlig vet det. Når hunden skjelver så skylder de på at den fryser type greie... Selv om det er varmt der og man ser den er redd.

Jeg føler meg bedre i dag forresten, ikke så uttafor og lei meg I dag skal jeg og hunden min gå en tur i skogen sammen og trene triks og litt sånn inne! Kose oss mye i sofaen og bare ha det bra. SÅnn som pelskåpa sa. Jeg vet jeg trenger å slappe av mer og at jeg antakelig stresser endel som gjør at det slår tilbake på min hund, men jeg er så opptatt av at hun skal mestre og ha det bra at jeg glemmer at jeg setter for høye krav til både meg selv og hunden. Og at jeg setter krav for fort. Egentlig er jeg ganske tolmodig av meg, men i det siste har det begeret bare fylt seg selv og jeg renner over konstant

Tusen takk for tips og råd fra dere, kjenner jeg føler meg bedre da.

toriiis:Jeg ønsker ikke å bli gjenkjent av oppdretter eller andre i miljøet, derfor velger jeg å holde rasen for meg selv.

Man trenger ikke vite nøyaktig hvilken rase, for beskrivelsen passer fint for minst 3-4 i hvertfall jeg vet om (selv om det selvfølgelig ikke står i standarden). 

Jeg synes også Pelskåpas råd lenger oppe er et veldig godt råd...ikke minst fordi hunden din garantert merker frustrasjonen din, og sånt blir fort en nedadgående spiral hvor tryggheten og tilliten stadig blir dårligere.  Har vært der selv, med en hund som har vært en håndfull (ikke på samme måten) og hvor ting i perioder bare har blitt verre fordi jeg har vært anspent og prøvd for hardt.  Da har det hjulpet masse å bare ta med dyret ut i skogen på steder hvor vi bare er oss to i lange perioder, og tuslet av gårde og gjort ting sammen.

En ting som kan hjelpe på selvfølelsen til hunden er enkle søksøvelser uten krav og med gode belønninger på slutten. 

Aspiranten:

 

Tammymor:

 

 

 

 

 

"Problemhunder??"

 

 

 

Hm?

Huff,beklager. Gikk litt fort i svingene med lesingen min i går. Var litt sliten i topplokket.

Mvjnz:

Hvis oppdretter ikke avler for gemytt er h*n ikke "seriøs". En seriøs oppdretter ville ikke avlet på hunder som er pysete med sart psyke. Jeg kommer ikke på en eneste rase som skal være slik i følge rasestandarden. Italiensk mynde er litt sarte og myke, men de skal ikke være så pysete at man må legge masse penger og tid i trening for å få dem normale.

At valpen var pysete fra første dag er et tegn på at noe er galt. En valp fra en seriøs oppdretter skal være godt sosialisert og trygg på alt og alle (med variasjoner mellom raser seff).

Hvis jeg hadde valgt meg en oppdretter og hentet hjem en valp og oppdaget at den var pysete og lite sosialisert hadde jeg nok levert den tilbake.

100% enig i alt Mvjnz skriver her. Jeg håper også at jeg NÅ er blitt såpass trygg på min egen kunnskap om hund at jeg ville klare å levere tilbake (raskest mulig, for alles del) en valp som det viste seg var helt bomtreff og ikke passet meg. Men dette er vanskelig for de fleste, og *veldig* vanskelig for en fersk hundeier som ikke helt vet hva som er normalt, eller klarer å se forskjellen på valpefakter som går seg til etterhvert, og mentalitetsfeil (som generell skyhet eller tidlig ekte aggresjon) som antagelig vil følge hunden videre.

toriiis, poenget her er ikke å klandre deg, men å nesten tvert i mot frita deg fra litt ansvar - noen hunder ER vanskeligere enn andre, og "alt" er IKKE eiers feil. Du høres ut som en god hundeeier som er villig til å gjøre mye for å hjelpe hunden til å tilpasse seg ttil den hverdagen og livsstilen du ønsker å ha med henne.

Jeg har lyst til å si at "ideelt sett" så burde du si ifra til oppdretter om hvordan du opplever at hunden er. Ikke for å klage og ikke nødvendigvis for å forvente noen gode råd eller hjelp (man vet jo aldri, men det høres lite sannsynlig ut i ditt tilfelle), men fordi dette faktisk er en viktig opplysning for videre avlsarbeid. Hvis oppdretter sjelden får høre at valpekjøperne har problemer med gemyttet, så er det desto mindre grunn til at h*n skal endre på avlen sin...  (Jeg ville gjort dette skriftlig og beskrevet problemene helt saklig, med begrunnelsen nettopp at du "regner med" at h*n vil ønske å få vite om dette, akkurat som du ville meldt fra om alvorlige helseproblemer.) Du har nå lært, men tenk på mulige fremtidige valpekjøpere, kanskje du kan hjelpe til å forhindre at de får samme opplevelse ved å si ifra?

Så er jeg også enig i at det er kjempelurt å ta godt vare på alle de positive sidene ved hunden og ved relasjonen dere imellom. Hvis du føler for det kan du gjerne skrive en liten liste over alt som er bra, den kan være god å ha på vanskelige dager! :)  Det kan også hjelpe å føre en liten logg/dagbok over treningen deres (ikke noe avanserte greier, bare noen setninger her og der), for da ser du mye lettere at dere faktisk gjør fremskritt. Det er lett å glemme hvor langt man faktisk har kommet og bare se fremover mot et fremtidig mål, og det blir man motløs av i lengden.

Jeg vet godt hvordan det kan være når livet med hund blir slitsomt og vanskelig og "ikke sånn som man hadde tenkt seg"... En trøst er at det er de litt krevende hundene som lærer oss mest - jeg tipper at du er i ferd med å bli en langt over gjennomsnittet dyktig hundetrener og ansvarsfull og empatisk hundeeier! :) Og det vil alle dine fremtidige hunder (de fleste av oss vil jo dessverre ha en del ulike hunder gjennom et menneskeliv...) nyte godt av.