Nei, jeg tror aldri jeg har vært lei av hundene mine.

Merker det godt når jeg skal reise bort (med fly), og jeg har kjørt dem til hundepensjonatet. Det blir så utrolig tomt hjemme uten dem. Så mannen og jeg ender opp med å prate om dem, om søte ting de gjør, fordi vi savner dem etter bare et par timer.

Høres sikkert veldig patetisk ut, men sånn er det her.

Den første hunden jeg hadde kunne jeg bli litt lei/ frustrert på når hun plutselig satte i gang hysteriske bjeffekonserter midt på natta el. da hun utagerte mot absolut alle hunder og barn. Men med mer kunnskap/ forståelse og mer erfaring, øker tålmodigheten og frustrasjon uteblir, for min del iallefall, eller den varer kun i noen sek. før tankene slår om til, hvordan løser jeg dette på best mulig måte. Så, nei blir ikke lei de hundene jeg har nå, selv ikke den lille som er her midlertidlig fordi han markerer inne pga. stress. og bjeffer på alt av lyder.

Er ikke lei av bisken min, men veldig lei av hormonene som nettopp er kommet i sving. De hormonene stjal visst alt av hørsel og vilje til å høre etter... I tillegg så har lillegull glemt all lærdom som å gå pent i bånd, sitte på stumpen når vi møter andre hunder, ikke hoppe på folk med mere. Hormonene vekker oss flere ganger om natta, er hun våken så er behovet stort for å vekke oss opp en hormonell valp er temmelig frusterendes til tider, føles litt som lillegull ble byttet ut med en trassig tenåring. Hrmf... krysser alle fingrene for at det blir litt bedre når løpetiden har gitt seg, dog hormonene må nok få fortsette en god stund fremover... Men hun er nå en fin hund uansett, men tålmodigheta mi blir satt på prøve med jevne mellomrom. Mye som aldri var skummelt før, ble plutselig så skummelt nå.

sukk

Jeg er ikke lei av hunden - hun er det mest elskelige vesen på denne jord, men jeg blir lei av det "som feiler" henne.

Jeg skal være glad om de finner ut hvorfor hun mister pelsen, og at vi kan gjøre noe med det.

Da er hundeholdet her i huset tilnærmet perfekt.