han slo opp for noen dager siden, men jeg har aldri følt meg så alene, skjør og jævlig..

Når jeg ser han, har en del av meg bare lyst til å løpe bort til han og klemme han og aldri slippe taket, en annen del av meg vil løpe bort. Bort fra alt. Bare løpt og løpt helt jeg ikke klarer noe mer.

Hver gang jeg ser han, kjenner jeg tårene presse på.

Hver gang jeg ser han, får jeg panikk. Av sorg, sinne og frustrasjon.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

Jeg har så mange blandete følelser, men samtidig føler jeg ingenting. Jeg føler meg tom, hjelpesløs, lei meg, sint og frustrert. Jeg drømmer om han hver natt, men det er ikke lykkelige drømmer. Jeg våkner av frustrasjon og vil ikke sovne igjen, i frykt at jeg skal drømme noe mer..

Jeg vil snakke med noen om det, men greier det ikke..

Ahh, er det ikke deilig og være fjortis?

Kom gjerne med råd og tips <3

Det er nok best å hoppe over rødvinen som Gemma anbefaler=P Kanskje om noen år;)

Det er ikke så greit å være 14, forelska og få hjertet sitt knust=/ Jeg husker at jeg gråt meg i søvn flere ganger når jeg var yngre.

Det eneste jeg kan si deg er at det går over. Det gjør veldig vondt men det går heldigvis over.

Vær med vennene dine, finn på noe morro og kos deg med dem. =) Plutselig en dag tenker du ikke over han lenger, men har fått øyene opp for en annen.

Åh.. herlige ungdomsår. Savner ikke den biten der. 

Bare tillat deg å sørge litt. Det er lov å se triste filmer, høre på trist musikk, syns litt synd på seg selv og spise is. Det viktigste er at man ikke blir i den "sonen" for alltid. Det er lett å si i ettertid, men det går faktisk helt over. Livet går videre, men det går mye lettere over om du tilbringer tiden med gode venninner. 

Husker mitt første skikkelige brudd. Da var jeg på ferie med familien, langt unna bestevenninna mi. Det var grusomt! Ble liksom ikke det samme å bli trøsta av mamma, det var venner som hadde vært min beste trøst da, så tror jeg hadde kjærlighetssorg litt ekstra lenge kun av den grunnen. Vi hadde vært sammen i noen mnd og jeg "ble ikke helt meg selv" før etter et par år! Men nå skal jeg ikke skremme deg, det var min første kjærlighet og som sagt hadde jeg ikke vennene mine rundt meg så det ble litt tøft.

Konklusjon: Grin litt med venninnene dine - så kom dere ut på kino, bowling eller noe annet morsomt! 

Å det gjør så vondt, husker følelsene jeg hadde på den tiden...rota rundt med en kar frem og tilbake, fra jeg var 14 år til 16-17 år. Vi 2 hadde mange fine stunder, men de fleste var jævlige og hele den perioden av livet mitt var jævlig. Det tok bortimot 2 år før jeg innså at jeg måtte vekk fra han, vi dro fram det verste i hverandre... Nå snart 10 år etter, når jeg tenker tilbake gjør det ikke vondt lenger. Men det stikker i hjertet når jeg hører navnet hans, møter på foreldrene eller familien hans(da gjemmer jeg meg faktisk) Det positive er at jeg lærte mye om meg selv og vokste på den erfaringen... ville liksom ikke vært foruten, selv om jeg skulle ønske jeg aldri hadde møtt han.

Jeg hadde mange gode venner på den tiden, men snakket ikke med noen om disse vonde følelsene...noe jeg angrer på i dag, fordi det tok alt for lang tid å komme over han.

Synes de andre kommer med gode råd!  

Jeg ble singel for ca en mnd siden, men jeg e sjelegald jeg har blitt singel for det e så mange flotte mannfolk som lufter på hundene sine overalt  Det som har hjulpet meg de studene når det er kjipt å være singel er å være med venner og finne på ting, aldri sitte i ro og altid ha litt for mye å gjøre!  Selv om det er vasking med høy musikk eller lekser eller ting som egentlig e kjipt, så funker det så lenge eg ikke sitter i ro og tenker over presset etter mann og bil (Selvom jeg bare er 23)

Også er det viktig å pynte seg og gjøre ting som gjør at du føler deg bra! Ikke tenke at du har blitt ensom og aleine, men heller tenke at nå har du muligheten til å ta tid til degselv og finne deg en etterhvert som passer ENDA bedre til deg!  Går nok supert etterhvert 

Takk for alle svar <3