Jeg har vært barnevakt for verdens søteste 2-åring i helgen, men i natt klokka 03:30 hadde jeg virkelig lyst til å kaste han ut av vinduet.. Jeg skal aldri mer tenke på hvor deilig det må være å ha mammaperm for chille hjemme! Haha. Hvordan holder dere ut?!

Skjønner jo at det sikkert blir annereldes når det er ens eget barn, men jeg kjenner jeg er evig takknemmelig over at det fortsatt er flere år til jeg trenger å tenke på å få unger, og nøyer meg heller gjerne med å "låne" de en helg innimellom nå og da.

Så hvordan dere kommer dere gjennom nettene er et mysterium for meg, jeg er så glad for at jeg kan legge meg i kveld og bare ha min egen søvn å ta ansvar for ;)

Haha, huff da ;) 

Joda, det kan nok være slitsomt om man har en unge som våkner mye og sover lite. Men samtidig så "passer" man aldri sitt eget barn. De er der og hører til, på en måte som absolutt ikke kan sammenlignes med å være barnevakt for andres unger. Heldigvis :)

Ja, skjønner på en måte hva du mener. Jeg var veldig sånn "Puster han? Er han varm nok? For varm? Ligger han godt? Er han tett i nesa?" Tenker at sånne ting roer man seg ned på fort etter fødselen som forelder, mens når man har andres barn blir det litt ekstra stress å tenke på alt sammen..

Hehe, det der er grunnen til at jeg er litt glad for at jeg ikke kan få barn. :P Jeg har hørt at valper er mer krevende.. Dere som har hatt begge deler: stemmer det?

Det kan ikke sammenlignes. Lånte barn blir man sliten av. Nå har mine to barn vært veldig forskjellige. Den ene ville aldri sove, mens nr to fikk ingen valg muligheter. Man lærer av sine feil 

Klinkekula:

Hehe, det der er grunnen til at jeg er litt glad for at jeg ikke kan få barn. :P Jeg har hørt at valper er mer krevende.. Dere som har hatt begge deler: stemmer det?

Det kan jo godt hende valper er mer krevende akkurat med en gang, men de vokser i alle fall til litt fortere enn små barn :)

Klinkekula:

Hehe, det der er grunnen til at jeg er litt glad for at jeg ikke kan få barn. :P Jeg har hørt at valper er mer krevende.. Dere som har hatt begge deler: stemmer det?

Jeg synes ikke noe av det er krevende daMen en valp jobber man nok litt mere med for å få den renslig og god oppførsel. Man har litt bedre tid når det gjelder barn.

Jeg hadde et kolikkbarn,som skrek 24 i døgnet i flere dager. Ja,det var slitsomt,både for meg og poden. Helt til han fikk medisiner.Og jeg var alene med han. Men ting går over. Og jeg kunne ikke ha vært foruten alt det han gav meg,og har gitt meg. Den kjærligheten en har som forelder,den er unik. Uansett hvor sliten man er. Jeg var knapt 21 år,da jeg ble alene med en liten baby. men jeg vokste fort på oppgaven. Og ville ikke i dag ha vært den foruten.

Klinkekula:

Hehe, det der er grunnen til at jeg er litt glad for at jeg ikke kan få barn. :P Jeg har hørt at valper er mer krevende.. Dere som har hatt begge deler: stemmer det?

Nei. Valper krever mye mindre enn spebarn :) Og blir "voksne" mye fortere. 

Tammymor:

Jeg hadde et kolikkbarn,som skrek 24 i døgnet i flere dager. Ja,det var slitsomt,både for meg og poden. Helt til han fikk medisiner.Og jeg var alene med han. Men ting går over. Og jeg kunne ikke ha vært foruten alt det han gav meg,og har gitt meg. Den kjærligheten en har som forelder,den er unik. Uansett hvor sliten man er. Jeg var knapt 21 år,da jeg ble alene med en liten baby. men jeg vokste fort på oppgaven. Og ville ikke i dag ha vært den foruten.

Enig. Som mor så er man så knyttet til barna sine at man er villig til å gjøre hva som helst for dem. Uansett hvor mye det krever. Og det å være mor gir i seg selv så mye tilbake at man aldri regner på prisen. 

Jeg og lurer på det. Tror ikke jeg er i stand til å takle barn. Passet en liten jente på 4 år over natten en gang og holdt på å rive av meg håret 18.45 (hentet henne 18.30). Det var første og siste gang. Haha :P Foretrekker hunder jeg.

Kanskje jeg har passet usedvanlig snille barn tidligere, men aldri hatt noen dårlige opplevelser når eg har vært alene med noen barn, og passet ganske så mange gjennom årene. :-)

Moren min som driver hjemmebarnehage derimot har hatt noen som er veldig "vanskelige" iforhold til andre, men selv de får man jo et veldig godt inntrykk av etterhvert, og roer seg alltid ned, men trenger bare tid til å bli vant nye steder, og å høre på andre.

Generelt er jeg glad i barn, men det er jo et stort ansvar, så helst skal jeg være både gift, ha god økonomi og boplass før den tid.                

Pelskåpa:

 

 

Nei. Valper krever mye mindre enn spebarn :) Og blir "voksne" mye fortere. 

Var det jeg regnet med. (Visste nå de blir voksne mye fortere da, men.. hehe.. Tenkte vel mer på den krevende-biten i den tiden de er veldig krevende.)

Det "skjer" også noe med deg de 9 månedene du går og venter. Du blir på en måte forberedt, selv om man aldri er heeeelt forberedt på barn... Men de er den største opplevelsen av kjærligheten man kan ha! (og den største fortvilelsen...Men det er en annen historie. He he)

Om man må opp på nettene, så må man det, men man gjør det med glede og uten spørsmål!

Men så er det deilig når de begynner å sove hele natten...

Det "skjer" også noe med deg de 9 månedene du går og venter. Du blir på en måte forberedt, selv om man aldri er heeeelt forberedt på barn... Men de er den største opplevelsen av kjærligheten man kan ha! (og den største fortvilelsen...Men det er en annen historie. He he)

Om man må opp på nettene, så må man det, men man gjør det med glede og uten spørsmål!

Men så er det deilig når de begynner å sove hele natten...

Dobbelt!!!

Å miste nattesøvn kan gjøre det mest tålmodige menneske små gal. Men man gjør det fordi at man er så utrolig glad i disse små...

Har ikke barn selv, men jobber i barnehage, og har 9 små fra 1-2 på min avdeling. Å er så glad i barna mine som jeg kaller de 

Selvfølgelig kan man bli furstrert, og man er ofte ikke fysisk men psykisk sliten etter 8t med 9små. Noen har tenner som plager de, andre er i jeg vil IKKE perioden sin, mens noen sliter med å utrykke seg pga dårlig språk så de både biter og slår i frustrasjon.

Men fy så glad man er i disse små menneskene

Å ingen skal komme å si noe vondt om barna mine altså. Jeg har gått både 2-3 timer lengere dager for at jeg skal være sikker på at de får en god dag...

Så hvordan jeg blir den dagen jeg får egene barn skal da gudene vite...

Men føler i hverfall at jeg er litt forbredt på hva som kan komme...

Jeg har planer om en vakker dag å adoptere en 17 år gammel medisinstudent, som må flytte ut i 18 års alderen. Jeg ser for meg at jeg slipper en del av disse søvnløse nettene da

Misky:

Jeg har planer om en vakker dag å adoptere en 17 år gammel medisinstudent, som må flytte ut i 18 års alderen. Jeg ser for meg at jeg slipper en del av disse søvnløse nettene da

Jeg tror ikke der er så mange medisinerstudenter på 17 år. De yngste er rundt 18,5 - 19 år.... 

Pelskåpa:

 

Misky:

 

Jeg har planer om en vakker dag å adoptere en 17 år gammel medisinstudent, som må flytte ut i 18 års alderen. Jeg ser for meg at jeg slipper en del av disse søvnløse nettene da

 

 

Jeg tror ikke der er så mange medisinerstudenter på 17 år. De yngste er rundt 18,5 - 19 år.... 

Hehe, ja. Kanskje litt for tidlig. (Hvis ikke det er et slikt geni som fullførte videregående i 15 års alderen?) Mulig jeg må adoptere en litt eldre, kanskje på rundt 30?

Klinkekula:

Hehe, det der er grunnen til at jeg er litt glad for at jeg ikke kan få barn. :P Jeg har hørt at valper er mer krevende.. Dere som har hatt begge deler: stemmer det?

Haha. Det var det noen som sa til meg også når jeg fikk valp. Når jeg fikk baby lurte jeg på hva i huleste de hadde snakket om, og hvilken planet babyene deres hadde kommet fra. Valp er INGENTING ifht et spedbarn.

Misky:

 

Pelskåpa:

 

 

Misky:

 

Jeg har planer om en vakker dag å adoptere en 17 år gammel medisinstudent, som må flytte ut i 18 års alderen. Jeg ser for meg at jeg slipper en del av disse søvnløse nettene da

 

 

Jeg tror ikke der er så mange medisinerstudenter på 17 år. De yngste er rundt 18,5 - 19 år.... 

 

 

Hehe, ja. Kanskje litt for tidlig. (Hvis ikke det er et slikt geni som fullførte videregående i 15 års alderen?) Mulig jeg må adoptere en litt eldre, kanskje på rundt 30?

Litt mer praktisk. Spesielt hvis barnet da har egen inntekt og kan betale litt av husleia 

Så du syns det var ille at ungen våknet EN gang på natta? Vel, for meg hadde det vært luksus...! :)

Ikke så veldig rart at jeg sluttet med "barneproduksjon" etter førstemann, siden sønnen min ikke sov natten gjennom før han fyllte to år! Han våknet hver bidige natt og skrek, opptil 7-8 ganger pr natt (en gang i timen var ikke uvanlig). Det var helt grusomt, og de to årene er som i en tåke for meg. Husker nesten ikke noe av den perioden. Og samtidig skulle jeg forsøke å jobbe i heltidsjobb da...

Så brått, et par uker før 2-års bursdagen til sønnen min, sov han plutselig natten gjennom. Vi trodde ikke våre egne øyne da vi våknet den morgenen etter, helt av oss selv (ikke av skriking for en gangs skyld) og så på klokka på nattbordet. Vi spurte hverandre i kor, mannen min og jeg, "Har du vært oppe med gutten i natt?" "Nei"....

Det var starten på noen få uker der han gikk fra å være våken hver time hver natt, til å sove natta gjennom som en stein, først annenhver dag eller noe slikt, og så hver natt fast.

Nå er han snart 12 år, og sover så hardt at ingenting kan vekke han! :)

Og jeg, nå, verdsetter søvn mer enn noe annet. Jeg sover alt jeg kan, gjerne 10-12 timer i døgnet, jeg føler jeg får aldri nok. Det har blitt nesten sykelig etter de to årene...! Jeg kan ikke tenke meg noe verre mareritt enn å igjen være fratatt søvnen som jeg var i hele to år... et mirakel at jeg "overlevde"! Det var verre for meg enn for gubben, for han greide stort sett å sovne igjen på to minutter etter å ha vært inne og roet ned babyen. Men jeg? Niks. Jeg lå på nåler i engstelse og stress og ventet på neste skrik fra barneværelset. Og det kom ofte før jeg rakk å sovne igjen fra forrige gang. Er det rart jeg bare fikk en unge???

Sønnen min fungerte iallefall som en gigantisk p-pille, selv om mora mi forsøkte å slå i meg den skrøna at "neste barn helt sikkert ikke kom til å bli sånn". Pøh! Ikke snakk om at jeg haddde tatt sjansen på å få en til som aldri sov om natta!

MonaO:

Så du syns det var ille at ungen våknet EN gang på natta? Vel, for meg hadde det vært luksus...! :)

Ikke så veldig rart at jeg sluttet med "barneproduksjon" etter førstemann, siden sønnen min ikke sov natten gjennom før han fyllte to år! Han våknet hver bidige natt og skrek, opptil 7-8 ganger pr natt (en gang i timen var ikke uvanlig). Det var helt grusomt, og de to årene er som i en tåke for meg. Husker nesten ikke noe av den perioden. Og samtidig skulle jeg forsøke å jobbe i heltidsjobb da...

Så brått, et par uker før 2-års bursdagen til sønnen min, sov han plutselig natten gjennom. Vi trodde ikke våre egne øyne da vi våknet den morgenen etter, helt av oss selv (ikke av skriking for en gangs skyld) og så på klokka på nattbordet. Vi spurte hverandre i kor, mannen min og jeg, "Har du vært oppe med gutten i natt?" "Nei"....

Det var starten på noen få uker der han gikk fra å være våken hver time hver natt, til å sove natta gjennom som en stein, først annenhver dag eller noe slikt, og så hver natt fast.

Nå er han snart 12 år, og sover så hardt at ingenting kan vekke han! :)

Og jeg, nå, verdsetter søvn mer enn noe annet. Jeg sover alt jeg kan, gjerne 10-12 timer i døgnet, jeg føler jeg får aldri nok. Det har blitt nesten sykelig etter de to årene...! Jeg kan ikke tenke meg noe verre mareritt enn å igjen være fratatt søvnen som jeg var i hele to år... et mirakel at jeg "overlevde"! Det var verre for meg enn for gubben, for han greide stort sett å sovne igjen på to minutter etter å ha vært inne og roet ned babyen. Men jeg? Niks. Jeg lå på nåler i engstelse og stress og ventet på neste skrik fra barneværelset. Og det kom ofte før jeg rakk å sovne igjen fra forrige gang. Er det rart jeg bare fikk en unge???

 

Sønnen min fungerte iallefall som en gigantisk p-pille, selv om mora mi forsøkte å slå i meg den skrøna at "neste barn helt sikkert ikke kom til å bli sånn". Pøh! Ikke snakk om at jeg haddde tatt sjansen på å få en til som aldri sov om natta!

Får vondt av deg her jeg sitter.

Å få søvn mangel er jo rett å slett farlig over tid. Både for helse, psyke og sikkerhet.

Vet om en familie som nå har barn, og moren sier at hadde nr.2 kommet som nr.1 hadde det ikke blitt fler. Hun var vist ett veldig krevende barn på mange måter...

Jeg synes faktisk valp er mer krevende enn baby jeg. ;) 

Nå hadde jeg en veldig rolig baby, så det kan jo ha noe med det å gjøre. Men samtidig har jeg hatt to veldig snille og rolige valper også, likevel er valpetiden noe jeg ser på med skrekk og gru, og noe jeg gruet meg til nå igjen. 

Babyen kunne jo være med på mye mer, sov mye mer og lenger om gangen, kunne ligge for seg selv og pludre, kunne bli med på lange turer i vogn etc. Valpen derimot løper rundt og skvetter om hun blir glad, må passe på å lufte tidsnok, og trenger min fulle oppmerksomhet for å unngå uvaner, at hun spiser noe hun ikke skal, eller at hun ødelegger noe. 

Hadde babyen min krabbet rundt uten bleie og gnagd på alle ledninger og stolben hun kom over, så kunne jeg kanskje vært enig i at det var like krevende. ;)