Jeg lurte nå på dette for det er jo noen ganger at valpen kan være glad og stabil + vi som hundeeiere faktisk ikke har gjort noen svære brølere men denne hunden blir alikevell en problemhund som voksen.

Det er jo også noen ganger det kan være stikk motsatt - valpen er veldig redd og usikker men blir en stabil/sikker hund som voksen. 

Og noen ganger er bare hunden stabil og sikker hele sin levetid uten noen store problemer:)

Det faller jo selvsagt mye på oss som hundeeire - hvor flink vi er til å lese valpen/hunden og hvor flinke vi er til å behandle hunden akkurat som den er uansett hvor stabil eller usikker/redd den kan være som voksen eller valp:)

Men så kommer det igjen til hundens psyke både som voksen og som valp.

Hvordan var din hund som nå er voksen,  stabil og med god psyke som valp? 

Eller hvordan var din nå usikkre/redde (kanskje problemhund med dårlig psyke?) som valp?

Min hund var ganske krevende som valp. Fant på mye tull. Spiste istykker vegger, møbler, ting og tang, hang i legger, neser og buksebein støtt, bjeffet og bar seg for det meste, hang i båndet stort sett hele turen, stjal ting han ikke fikk ta.. ja osv osv.. I dag er han en mye lettere versjon av seg selv. Tendensene er der enda, men han har mildnet, om man kan si det slik. Han har samme personligheten på en måte, men noe av tullballet er vekke som dugg for solen, og noe henger litt igjen og viser seg i han titt og ofte ;-p

Min hund var no spesiell.. Hadde heldigvis ikke noe problemer med han, trengte ikke å lære han til å ikke ødelegge ting, for det gjorde han aldri, unntagen sine ting da, :) Ellers så var det egentlig bare opp om natten en gang og på do. ellers så var det jo det vanlige på do etter mat, soving, og leking. Tusla som regel etter meg hvor enn jeg gikk.. Var ikke mye biting på hender og null bjeffing. Bare snill og kosen dagen lang :D  Trur jeg var veldig heldig med han som valp... :) 

Mopsen var veldig usikker når vi fikk han. Han hadde tydeligvis ikke fått noe av den sosialiseringen vi hørte så mye om. Men han ble jo mer stødig etterhvert. Han ble bitt og etter det ble det litt verre igjen i forhold til andre hunder.

Ellers hang han i sokker, tygget tær, ører, tygget bordkantene, tisset og bæsjet myye inne i stueren-treningen, markerte inne en periode, var ikke leken med andre hunder og veeeeldig ekstremt sykt energisk.

Nå er han rolig og fin. Verdens enkleste å ha inne og på tur når det ikke kommer andre hunder. Kan alltid gå løs. Går nydelig i bånd. Meeeen passeringsproblemer har han litt av og på enda. Men går fint med trening :) 

Jeg kan nå si litt hvordan Gracie var som valp. 

Hun var redd - sambo reagerte ikke så mye på det for han hadde aldri hatt hund - men jeg som er oppvokst med hund reagerte ofte på at her var det noe som ikke var som det skulle.

Når hun møtte folk som ville hilse krøp hun sammen og med andre hunder kunne hun rømme. Inne var hun helt fantastisk - fort stueren - veldig kjærlig og smart som få. Det var synd å se at hun var så redd som det hun var og unasett hva vi gjorde så ble det bare værre:( 

Hun ble jo avlivet som 2-åring.

Susie er en drøm å ha med å gjøre. Rolig inne, kjempeflink på innkalling, rolig og fin ovenfor både mennesker og dyr til tross for sin unge alder (5 mnd) Men hun er i overkanten smart noenganger (trodde labber var litt smådumme jeg men der tok jeg feil) Hun er en liten problemløser og man kan formelig se det koker i hodet hennes forde hun lurer på hvordan hun skal få neste godbit:) 

Nå har hun funnet ut med nabohunden som hun er så slitsom mot at hvis hun bare går bort mot han og snur seg mot oss får hun jo godbit fordi hun var så snill og ikke plage han........ja ja:)

Og når det gjelder vanlig irriterende valpeadferd så gikk det lang tid å få henne stueren + at det har gått et par ladere og en støvsugerledning (heldigvis ingenting som har stått i kontakt da for har jo valpesikret:)

Den eldste jeg har nå på 12 år har igrunn vært en fryd både som valp og voksen,en meget spesiell herremann som har smeltet manges hjerter opp igjennom årenes løp. Han er 50/50 GS og elghund, men har aldri noensinne vært en problemhund eller en som har laget ugang og mye lyd. Man kan nesten sammenlikne han litt med oksen Ferdinand som bare satt under korketreet og luktet på blomstene:-):-). Han er så spesiell at man må på en måte oppleve ha for å skjønne hva jeg mener, alltid bedagelig,nydelig lynne og bare rett og slett goooooo:-):-).

Ho mellomste jeg har,ei rottis mix på snart 6 år, var en pøbel som liten,tygde på absolutt alt og ødla alt ho kunne sette tenna sine i:-). Som voksen har ho slutta med å ødelegge(heldigvis), blitt en flott staslig frøken som nok kan sette en støkk i folk der ho buser på de i hundre og tjue fordi ho er så glad:-). Passer på sitt og sine.

Sist,men ikke minst så har vi springer kaoset på snart 2 år,like turbo som valp og voksen. Hærlig fra dag en ho kom i hus og er bare en fryd å ha med å gjøre:-). Ho er egentlig seg sjøl lik som når ho var valp,bare litt mer voksen. En ufattelig sjarmerende myk fluffy klump,som elsker å være nær en og som bare skal kose eller springe. En av to med den tulla:-)

bump bump synes dettan var interresant:)

Kan snakke om eldste jenta eg då, for minsta er valp fortsatt..

Anja var travel som kvalp. Sjølvsikker, hyper og egenrådig. Gjor akkurat som ho ville, der ho ville, når ho ville. Makan til ulydig, gal sprettball skal ein leite lenge etter. Ho var tøff som fy, og kunne helse på alle, leike med alle. Oversosial, glad, men aldri sint eller sur. Så humørmessig var hun perfekt, men jammen var hun en prøvelse.

Så vokste jenta opp. Ho vart roligare å byrja høyre litt meir på meg. Meir fokusert, men også litt meir usikker på livet. Ei hormonell bombe i kvar løpetid. Humørsjuk til tusen, og byrja så vidt utvikle ressursforsvar. Så vart ho bitt av to hundar og mista all sjølvtilitt, og vart ekstremt usikker.

Så vart ho kastrert og vart stabil, men fortsatt usikker til tusen, men betra i fleire forskjellige situasjonar.

Den trygge, sosiale og sjølvsikre kvalpen vart til ein hund som var usikker i mange situasjonar, kan ikkje vere saman med barn (som ho ELSKA før)  og kan berre møte utvalde hundar (likte alle hundar før).

Om det er eg som har øydelagt ho, eller om det er utviklinga kombinert med uheldige situasjonar, anar eg ikkje. Det er trist å sjå at utviklinga vart slik. No går arbeidet på å prøve å få ho stabil nok til å leve saman med! :-)

Diego var valpen fra hel... Han kunne rett som det var syle i bukse bena på forbipasserende, ødela klærne mine, skjørtene til mamma, skoene til pappa, grov opp blomserbeddene, jagde katta, spiste levende fisker, bet folk til blods, klorte, hærja dagen lang, sov 4 timer om natta og var våken resten av den natta, ut å tisse annen hver time. Frem til han var 6 mnd.. Å bet så hardt og voldelig selv om det ikke var lov. Når han fikk de verste trolltakene ble begge ørene vrengt, slik at de lå knekt bakover, slik at men så inn i øret.. Da ble han ekstrem!! Når han var rundt året "ryddet" han når han var alene hjemme.. Hele boden møtte mamma i gangen en gang. Og han hadde åpnet en pakke armetur(?) og hadde pyntet nede i gangen med det også.. Hvordan han hadde kommet sg dit er enda en gåte... Han oppdaget at noer var redde for han og han bein fløy bort til de halsende og hoppende, dog av glede av at det kom noen. Han har aldri vært redd noe, uten om virkelig skeptisk til nyttårsaften... Nå er han en drøm, stødig, stabil, trygg og bare vennlig, elsker alt som bråker, da motorsykkler med "grooom"lyd er en favoritt samt å være med i traktoren (blir kela om han ikke får være med) og for ikke å glemme ALT av kjøretøy som er størr enn en bil, men kan styre seg når det kommer til knallerter... Jo større jo bedre, andre kaller han for en sosialiseringshund, leker uten lyd, tydelig i språket, digger å leke med andre han hunder. Og legger seg ned når han møter andre hunder, passere folk eksemplarisk , så lenge de ikke jobber med noe...... så jeg skal ikke klage på noe med han nå..

Min Franske Bulldog, som i sommer blir tre år var en skikkelig ramp... Egentlig er han det fremdeles.

Han har alltid vært svært trygg på seg selv, sjeldent redd noe som helst, men kan godt stille seg i forsvarsposisjon og gi noen advarende bjeff. Det gjorde han som valp også.

Spock som valp slet veldig med seperasjonsangst, frem til en alder av 6 måneder. Da forsvant det på dagen, og siden har han fungert greit. Men kan enda reagere om han blir passet hos andre, og de stenger han inne i andre rom. Noe som egentlig er ganske forståelig. Han tisser/gjør ikke fra seg i skrekk lengre, men kan lage mye ulyd.

Spock gikk som valp svært godt overens med alle hunder, men kan i dag bare gå sammen med valper, tisper og kastrerte hannhunder. Han blir svært dominant i møte med andre hannhunder, og kan reagere voldsomt om han ikke får respekt, derfor unngår vi andre hannhunder ;)

Alt i alt er han veldig lik det han var som valp, han tror han er verdens største tøffeste hund,  bare roligere :)

Første hunden vår, en BC-hanne, var naturlig nok rimelig aktiv som valp, og vi slet mye med valpebiting og napping, nappingen ble verre i puberteten, før den forsvant helt når han ble voksen. Ellers hadde vi ikke store problemene med han, han var livlig, laerevillig og sosial, absolutt ikke sky eller nervøs på noe vis, alene hjemme-treningen gikk som en drøm og han har aldri ødelagt noe verre enn sokker, tøfler og en og annen dørmatte :P

Som voksen har han vaert en kjempeflott hund, snill som dagen er lang. Litt knuffing med andre hanner har det vaert, men ingenting alvorlig. Litt naervøshet har jeg derimot sett hos han, han er ikke alltid like flink til å takle nye situasjoner, og han er heller ikke glad i steder der det skjer veldig mye, store folkemengder og den slags. Men det er vår feil, vi kunne alt for lite om hund og han er dessverre minimalt miljøtrent (vokst opp "på landet"). Heldigvis har vi heller aldri hatt store behovet for å ta han med oss andre steder enn på fjellet og i skogen og sånt, og han har alltid vaert veloppdragen nok til at jeg kan ta han med om jeg må, så det har jo ikke vaert noe problem. 

Han jeg har nå var en tøff, selvstendig liten sak! Noe helt annet enn en myk, førerorientert BC. Her var det ikke snakk om å kunne trene innkalling naturlig ved at valpen alltid holder seg i naerheten; neida, hadde vi ikke langline på kunne han fint finne på å dra på eventyr på egenhånd.. Han var (og er) langt mindre sosial enn BC´en, men han var aldri sky da han var valp, og han hilste "med hele seg" på kjentfolk. Nå som voksen er han enda litt mindre sosial igjen (og da mener jeg fremmede, kjentfolk, om han så bare har møtt de en gang før, er noe helt annet), og jeg er litt obs på å respektere signalene hans på hvorvidt han vil hilse eller ikke. Han kan reagere på f.eks folk med rart kroppspråk (f.eks folk som er redde for hunder).

Valpetiden med han jeg har nå var rimelig problemfri frem til puberteten. Han var omtrent ferdig dotrent da vi fikk han, tøff og selvstendig, kanskje litt lite ´kosete´. Det var liksom andre ting som var mer spennende enn kos :P Han ødelagte ekstremt lite ting hjemme, og ift BC´en hadde han jo omtrent ikke valpebiting hehe. Sov passelig mye og var fin og rolig inne. Vi slet litt med alene-treningen i begynnelsen, men da vi fant ut at vi nok hadde gått litt for fort og feil frem (siden erfaringen min med BC´en var at det gikk så kjapt og greit), så løsnet det. 

Puberteten var innimellom et lite h***ete, delvis fordi han ble syk og måtte opereres tre ganger før han fylte ett. Nå fyller han snart tre, og er blitt rimelig voksen. Synes han er en fin gutt, slet som sagt en del i puberteten (bl.a med ressursforsvar), men alt det har i stor grad gått over eller i hvert fall dempet seg veldig. Han har mindre radius på tur enn jeg først fryktet, og han stikker aldri av, sånn som han kunne finne på før. Han er også blitt en skikkelig kosebamse! Han er fortsatt en selvstendig fyr med egne meninger(det ligger jo i rasen), og han kan aldri tvinges til noe som helst, det skjønte vi jo tidlig, men han er mer obs på meg og lettere å samarbeide med. Mykere, rett og slett. Såja, i puberteten (og han kom i puberteten rimelig tidlig) fryktet jeg nok for at vi hadde fått oss en "problemhund" og at det var for mye "rusk" i han som jeg ikke kunne takle, men så har han jo blitt en ganske grei gutt likevel da :) 

Khao har gått motsatt vei, men kanskje bare fordi jeg har en pubertetsbombe for tiden.. Som valp var han rolig og betraktende, nysgjerrig og glad i alt og alle.

Idag som halvannetåring er han hyper og oversosial. Elsker folk og hunder - leker med alle. Han har så høye forventninger at han sjelver og tripper. Og hvis han ikke får til en oppgave på første forsøk blir han ekstremt frustrert.. Rett og slett en utålmodig sjel!

Ataham var en meget sky og engstelig valp. Både ovenfor folk og andre hunder. Skrevet om ham før,men han var en sånn som jeg regnet med at det aldri kom til å gå at fremmede berørte. Aldri redd for lyder,bil,underlag og sånne "dumme" ting. Bare sky.  Han var og en værsting spisevergrer de første to år av sitt liv. Etter to års alder bedret det hele seg litt og nå som treåring er han helt normal. Ikke helt normalt forhold til mat da,men det har slått andre vei,så jeg forer heller lite og veldig mange ganger så alle spiser opp det de får med en gang. Slik at han ikke får anledning til å "eie" noe. Gamle bein ute går fint,men veldig gode bein fjerner jeg når jeg går på jobb og ikke kan holde oversikt over hva han holder på med. Mennesker er helt ok,og han kan omgåes alt av andre hunder. Vi har holdt ham helt borte fra alt. Ikke trent på noe,bare latt ham bli voksen.

Min var et englebarn som valp :) hehe! Men han var litt forsiktig og usikker på andre hunder. Veldig myk. Nå som voksen ser jeg på han som relativt stabilt og grei der, han er ikke den tøffeste hunden. Men han bråker ikke og er veldig fin i forhold til andre hunder og folk :) Så jeg synes at han har endt opp som en bra hund! (han er snart 2 år). Skal jeg pirke på noe så er det hans sosiale side, han er rett og slett oversosial. Men ser ut til at jeg bare må godta at han er slik ;) hehe!

Bronto har vært stabil og selvsikker hele veien :) Han var trygg og tøffetoget som valp, og er fremdeles det nå. Han er snart 10 år gammel.

BuddyTrine:
Ble Gracie avlivet fordi hun var redd?

Det er masse tråder om Gracie så du kan nå bare forske på det du vil - men i hovedsak så var hun ikke bare redd - hun hadde angst, hun snappet etter barn, angrep andre hunder, snappet etter oss osv. osv. Hun ble ikke avlivd bare på grunn av at hun var redd nei.

Vi gjorde alt - kastrerte ho, hadde adferdsekspert på ho (hadde klippekort der) var med ho til dyrlegen for å sjekke om hun hadde fysiske smerter (det gjorde vi flere ganger)

Du kan vel si at på et og et halvt år brukte vi 20 - 30 tusen på ho - dette er ekstra etter det nødvendige for hund (for oss har ikke pengene noe å si men det viser jo hvor mye vi egentlig prøvde)

Men søk om henne du for tro meg det finnes en hel HAUG med Gracie tråder her inne:)

crazy-gracie:

BuddyTrine:
Ble Gracie avlivet fordi hun var redd?

Det er masse tråder om Gracie så du kan nå bare forske på det du vil - men i hovedsak så var hun ikke bare redd - hun hadde angst, hun snappet etter barn, angrep andre hunder, snappet etter oss osv. osv. Hun ble ikke avlivd bare på grunn av at hun var redd nei.

Vi gjorde alt - kastrerte ho, hadde adferdsekspert på ho (hadde klippekort der) var med ho til dyrlegen for å sjekke om hun hadde fysiske smerter (det gjorde vi flere ganger)

Du kan vel si at på et og et halvt år brukte vi 20 - 30 tusen på ho - dette er ekstra etter det nødvendige for hund (for oss har ikke pengene noe å si men det viser jo hvor mye vi egentlig prøvde)

Men søk om henne du for tro meg det finnes en hel HAUG med Gracie tråder her inne:)

Goldnen var like happy-go-lucky som valp som det hun er nå, selv om hun bar preg av å ha levd sine første mnd i et skur langt til skogs, men alt i alt en meget enkel valp!:)

Pinscheren derimot var virkelig redd som valp, hun fikk panikk om vi forlot hagen, det tok 2mnd før hun ville bevege seg ut av hagen frivillig og uten å frike ut. Meget redd hunder og mennesker, bet av redsel om noen kom for nært. Ekstremt aktiv og sov minimalt frivillig. Eneste hun ikke var redd var lyder, enset ikke skudd, torden elr andre høye lyder. Fikk anbefalt av vet og like godt avlive henne pga av hennes adferd, hun var da 5mnd! Siste gang vi var innom den vetrinæren!oO. Hun har kommet seg enormt nå, blitt trygg på seg selv og viktigst; er trygg på meg. Så, så lenge jeg syns omgivelsene ikke er noe å ta på vei for, syns ikke hun det heller.  Så selv om det er et par mnd til hun er «offisielt» voksen, har hun kommet seg såpass at jeg ikke er særlig bekymret for henne:)

happygolucky:

Goldnen var like happy-go-lucky som valp som det hun er nå, selv om hun bar preg av å ha levd sine første mnd i et skur langt til skogs, men alt i alt en meget enkel valp!:)

Pinscheren derimot var virkelig redd som valp, hun fikk panikk om vi forlot hagen, det tok 2mnd før hun ville bevege seg ut av hagen frivillig og uten å frike ut. Meget redd hunder og mennesker, bet av redsel om noen kom for nært. Ekstremt aktiv og sov minimalt frivillig. Eneste hun ikke var redd var lyder, enset ikke skudd, torden elr andre høye lyder. Fikk anbefalt av vet og like godt avlive henne pga av hennes adferd, hun var da 5mnd! Siste gang vi var innom den vetrinæren!oO. Hun har kommet seg enormt nå, blitt trygg på seg selv og viktigst; er trygg på meg. Så, så lenge jeg syns omgivelsene ikke er noe å ta på vei for, syns ikke hun det heller.  Så selv om det er et par mnd til hun er «offisielt» voksen, har hun kommet seg såpass at jeg ikke er særlig bekymret for henne:)

ååhh så utrolig godt at det gikk så bra. Hun måtte ha vært utrolig redd da:(

Gaia var ett monster rett og slett, treg å få husren på tissing, bet hele tiden, ikke bare litt men bet meg til blods. Ingenting funka, måtte rett og slett gå ut av rommet.
Dro i halsbåndet med all sin kreft fra første stunf (fikk raskt sele da).
Hun ødela ikke annet enn ett gulvbelegg, men det var mere den piraya biten og bånddrainga som gjorde det. Hun var steinhard og vanskelig, hundefolk (erfarne) har kommet i ettertid, nå som hun har vokst seg til og sagt at det er den verste/vanskeligste valpen de har sett :)
I litt over ett år gikk hun stort sett baklengs på bakbena på tur, bjeffa på alt vi passerte, ville jo hilse kan skjønne.
Men hun var snill, snill med barn og andre hunder og folk, la seg på rygg når folk så på henne, ikke underdanig men masesmiskete :)

Nå derimot er hun perfekt, fortsatt glad (litt for) i folk og hunder, men er en morsom vilter jente akkurat som jeg vil ha henne, lydig er hun og :)

Som valp var knotten et par fantastiske håndfuller, for å si det pent. Han bet til blods og ute hoppet og bet han i båndet konstant, men var samtidig full av pågangsmot, tillitsfull, glad og meget uredd.

Som førstegangseier var det mange grå hår om kom i denne perioden, men dæven som jeg har lært om hund av han. Og for et forhold vil har fått nettopp fordi det så ofte bare var han og meg i denne valpesyklonen!

Idag er han helt lik (2,5 år), minus bitingen. Lydig, god i bånd, vennlig, glad i alt og alle, ingen utagering, ingen bjeffing og det eneste som fortsatt skremmer han er lyden av slåssende katter:) Kort sagt, beste FL - klumpen i verden!

crazy-gracie:

happygolucky:

Goldnen var like happy-go-lucky som valp som det hun er nå, selv om hun bar preg av å ha levd sine første mnd i et skur langt til skogs, men alt i alt en meget enkel valp!:)

Pinscheren derimot var virkelig redd som valp, hun fikk panikk om vi forlot hagen, det tok 2mnd før hun ville bevege seg ut av hagen frivillig og uten å frike ut. Meget redd hunder og mennesker, bet av redsel om noen kom for nært. Ekstremt aktiv og sov minimalt frivillig. Eneste hun ikke var redd var lyder, enset ikke skudd, torden elr andre høye lyder. Fikk anbefalt av vet og like godt avlive henne pga av hennes adferd, hun var da 5mnd! Siste gang vi var innom den vetrinæren!oO. Hun har kommet seg enormt nå, blitt trygg på seg selv og viktigst; er trygg på meg. Så, så lenge jeg syns omgivelsene ikke er noe å ta på vei for, syns ikke hun det heller.  Så selv om det er et par mnd til hun er «offisielt» voksen, har hun kommet seg såpass at jeg ikke er særlig bekymret for henne:)

ååhh så utrolig godt at det gikk så bra. Hun måtte ha vært utrolig redd da:(

Ja hun var virkelig redd, lurte ofte på hvordan hun skulle bli når hun vokste til. Men med en god porsjon tålmodighet, senkede skuldre og hjelp av hundekyndige virker det som hun kommer til å bli en flott hund:)

Rago var en grei valp. Ble stueren ganske fort, sov i senga si om natta og ødela veldig lite ( bortsett fra brillene til kjæresten min første gang han var på besøk;) Som unghund derimot var han et mareritt og jeg ble anbefalt å avlive han av flere. selvfølgelig hørte jeg ikke på sånt tull, for han var jo ikke sint eller redd, bare uoppdragen og glad;) Så med intens jobbing har han nå blitt en nesten perfekt hund ( i mine øyne hvertfall) og han er ganske lydig ( bortsett fra når han lider av akutt døvhet, hehe).