Har for tiden en meget artig liten valp i hus. Den lille prinsessen får meg til å le dagen lang. Jeg er sikker på at de fleste har det slik med sine valper, så her er det fritt frem å dele.

Prinsessens artigheter:

Er litt giret og finner ikke helt roen. Da kommer hun og legger en labb på sofaen eller gjør det samme på burdøra og ber så inderlig om å enten få komme opp i sofaen eller inn i buret der hun vet at hun finner roen(virker det som, forresten så kan jeg berolige alle med at buret er der for burleker ikke oppbevaring). Når hun selvfølgelig får lov sukker hun tungt og forsvinner umiddelbart inn i drømmeland.

Lager godbitsøk i hagen, alle går rolig rundt og arbeider intenst. Plutselig gjør den lille et kast på hele kroppen og raser rundt som om hun skulle hatt styggen sjøl etter seg. Hun farer som en rakett mellom de andre og tar sats og hiver seg under bilen. Hvorpå hun har vokst siden sist hun var under der og virvler tilbake med et DUNK av dimensjoner. Aiaiai, men klarer ikke å la være å le av hvor morsom og forvirret hun ser ut. Senere er hun nok en gang på vei under bilen, men husker i siste øyeblikk på forrige gangs utfall og klarer i siste liten å snu seg rundt i lufta og lande i dekk rett foran bilen. Så fornøyd med seg selv!

Og så er det et paradoks for meg at den lille Italienske valpen min har kun halvparten av varmetoleransen som resten av gjengen har. Må stadig opp med vinduet for å få gjennomtrekk til henne.

Dessuten er hun litt av en tøffing, hiver seg over Hollendersnuppa på vei ned fra sofaen og stuper kråke når hun treffer senga. Stakkars hollenderen blir helt sjokkert over slik uhørt oppførsel inne.

Har litt flasker rundt om og disse tar hun med seg og plasserer bak buret som har et mellmrom mellom bur og vegg. Deretter rygger hun tilbake(til og med vinkelen), tar løpefart frem igjen og stempler forbeina i flaska så den spretter rundt der bak og lager et himla leven. Så jobber hun hardt med å få tak på den en god stund. Tar den med frem, tygger litt på den, evnt hopper litt rundt med/etter den, før hun igjen legger den bak buret og gjentar prosedyren. Dritmorsomt å se på. Ene gangen fikk hun en brusboks i tillegg til brusflaskene og hun virket rettelig fornøyd med rabalderet hun kunne få ut av dem sammen!    

Det var litt om min valp, bare å dele i vei om deres valp :-)

Jeg har ikke valper lenger, men jeg har jo hatt et par for ikke så lenge siden (2-4 år siden). Han eldste min ble lett stolt av seg selv, husker jeg. Alt han fant var SKATTER som var bare hans, og HAN var den som hadde vært så flink hund og sett disse vidunderlige verdisakene. (som kunne være en brusflaske, en snor, en fjær, en stein, et vissent blad og hva som helst som få andre ville ansett verdt å plukke opp).
På ekte retrievervis måtte selvsagt alt bæres hjem..

Men ellers må jeg faktisk innrømme at jeg ikke ble så godt kjent med den første valpen min. Jeg gikk på valpekurs hos noen som lærte med ytterst tradisjonelle metoder, og valpen min ble en "snill" og "lydig" hund. Som jeg deretter måtte bruke to år og flere kurs og mye nyervervet kunnskap om andre metoder på å få ut av skallet sitt.

Den voksne versjonen av ham ser jeg derimot veldig mye valp i! :)

Minsten min var et hespetre som liten valp, akkurat som jeg senere har lært at de skal være, med tanke på rasen. Så sant hun ikke sov hadde hun alltid en agenda, og den stemte aldri med resten av familiens planer. Heldigvis hadde vi katten som kunne leke med henne. Eldsten ga henne opp etter et en modig prøveperiode på omtrent en uke. Etter det ville han bare ha henne vekk, og det til tross for at vi skjermet dem så godt som mulig. Jeg husker jeg vurderte å omplassere henne allerede som bitteliten et par ganger da hun hadde gjort vel mange skøyerstreker fortløpende. Men så tenkte jeg at selv hun måtte jo bli voksen og få roet seg litt. Og hun har jo det. Roet seg LITT. Ikke mer enn at det kan merkes til tider :) Herlige knotten.

Men nok om det; minsten hadde sine prosjekter:

Teste ut lydigheten til matfar:
Ligge i sofaen og gnage på en liten gummileke og samtidig dytte deg stadig lenger ut på kanten av sofaen, mens hun kastet korte blikk mot matfar innimellom for å være sikker på at han fulgte med. Ved passende anledning dyttet hun leken ned på gulvet og lot som at leken var tapt for alltid, kikket lengselsfullt på leken laaangt der nede, og stirret forhåptningsfullt på matfar. Som selvsagt hentet leken gang på gang og trodde at han var helten hennes hver gang, så fornøyd som hun ble :) Dette gjør hun fortsatt, men bare når matfar er der. Og fortsatt har han aldri tenkt over at samme hunden som ikke får tak i leken sin når den ramler på gulvet - hopper opp i sofaen med store bamser i munnen, hopper opp i armene mine på tur og hopper over en meter i lengde uten å tenke over det.

Teste ut gulvets potensiale:
Da hun var liten hadde vi store gulvtepper i hver ende av den lange stuen, som har parkettgulv. Minsten syntes det var gøy å løpe fra ene stueveggen på teppet, rutsje over parketten, treffe neste teppekant og løpe til endes, for så å snu og gjenta leken. Eldsten, på sin side syntes ikke det var så morsomt, fordi han likte best å sove på parketten, midt i mellom teppene hvor hun rant frem og tilbake, i alle merkelige formasjoner, akkurat som på tegnefilm.
Vi pleide å slå av tv-en for å more oss med opptredenen hennes. 
Eldsten var møkklei den ene gangen. Da hadde hun holdt på lenge, og vekket ham opp fra skjønnhetssøvnen på parketten. En Eldsten som blir vekket er ikke en tålmodig hund. Da valpen hadde sklidd frem og tilbake foran snuten hans gang på gang, hadde han fått nok. Da hadde han nok ligget der og lagt onde planer siden han ble vekket, da. For da hun kom farende over parketten foran snuten hans for en-te gang, seilende på ryggen med fin spinn bortover, så hadde han alt løftet labben, og slapp den ned over henne idet hun passerte. Hvorpå hun ble liggende på rygg, naglet til gulvet av en gretten storebror, og hylte! I to sekunder, før hun innså hvilken posisjon hun var i og tidde som lurt er. Først da slapp han henne, og hun stakk avgårde for å finne på noe annet hekkan, borte fra surpompen.

Teste ut storebrors potensiale: 
Minsten har aldri vært redd for storebror. Og det er bare akkurat passe med respekt hun viser også, og kun til ved gode anledninger - Bursdager og flaggdager og sånn.
Og da hun var liten, spilte hun veldig på valpelisensen.
Som en kveld da vi satt i stuen og Eldsten som vanlig sov med hodet på forlabbene på parkettgulvet mellom teppene. Da kunne jeg formelig se lyspæren som tentes over det lille valpehodet, og hun sneeeek seg på klumsete valpevis, helt stille, frem mot storebror. Helt bort, snek hun seg, og vel fremme sjekket hun at han fortsatt sov. Så vrikket hun (ja, faktisk) på stumpen og satset og hoppet "høyt" til værs på stedet, opp til toppen av hodet på storebror, beit ham på "plutoknotten" midt oppå hodet, rutsjet av ham og hoppet tilbake hvor hun kom fra som en ustø antilope. Kjempefornøyd over at oppdraget var så vellykket utført. 
Eldsten, stakkar. Han våknet jo opp og kikket etter det selvfornøyde krapylet der hun jumpet avgårde, før han la seg rundt på siden. Og vi lo så tårene spratt:)     

Åh så koselig å lese om! Er så valpesyk, og dette gjør det ikek akkurat bedre :-)

Mer av dette folkens! 

Nata:

Jeg har ikke valper lenger, men jeg har jo hatt et par for ikke så lenge siden (2-4 år siden). Han eldste min ble lett stolt av seg selv, husker jeg. Alt han fant var SKATTER som var bare hans, og HAN var den som hadde vært så flink hund og sett disse vidunderlige verdisakene. (som kunne være en brusflaske, en snor, en fjær, en stein, et vissent blad og hva som helst som få andre ville ansett verdt å plukke opp).
På ekte retrievervis måtte selvsagt alt bæres hjem..

Men ellers må jeg faktisk innrømme at jeg ikke ble så godt kjent med den første valpen min. Jeg gikk på valpekurs hos noen som lærte med ytterst tradisjonelle metoder, og valpen min ble en "snill" og "lydig" hund. Som jeg deretter måtte bruke to år og flere kurs og mye nyervervet kunnskap om andre metoder på å få ut av skallet sitt.

Den voksne versjonen av ham ser jeg derimot veldig mye valp i! :)

Minsten min var et hespetre som liten valp, akkurat som jeg senere har lært at de skal være, med tanke på rasen. Så sant hun ikke sov hadde hun alltid en agenda, og den stemte aldri med resten av familiens planer. Heldigvis hadde vi katten som kunne leke med henne. Eldsten ga henne opp etter et en modig prøveperiode på omtrent en uke. Etter det ville han bare ha henne vekk, og det til tross for at vi skjermet dem så godt som mulig. Jeg husker jeg vurderte å omplassere henne allerede som bitteliten et par ganger da hun hadde gjort vel mange skøyerstreker fortløpende. Men så tenkte jeg at selv hun måtte jo bli voksen og få roet seg litt. Og hun har jo det. Roet seg LITT. Ikke mer enn at det kan merkes til tider :) Herlige knotten.

Men nok om det; minsten hadde sine prosjekter:

Teste ut lydigheten til matfar:
Ligge i sofaen og gnage på en liten gummileke og samtidig dytte deg stadig lenger ut på kanten av sofaen, mens hun kastet korte blikk mot matfar innimellom for å være sikker på at han fulgte med. Ved passende anledning dyttet hun leken ned på gulvet og lot som at leken var tapt for alltid, kikket lengselsfullt på leken laaangt der nede, og stirret forhåptningsfullt på matfar. Som selvsagt hentet leken gang på gang og trodde at han var helten hennes hver gang, så fornøyd som hun ble :) Dette gjør hun fortsatt, men bare når matfar er der. Og fortsatt har han aldri tenkt over at samme hunden som ikke får tak i leken sin når den ramler på gulvet - hopper opp i sofaen med store bamser i munnen, hopper opp i armene mine på tur og hopper over en meter i lengde uten å tenke over det.

Teste ut gulvets potensiale:
Da hun var liten hadde vi store gulvtepper i hver ende av den lange stuen, som har parkettgulv. Minsten syntes det var gøy å løpe fra ene stueveggen på teppet, rutsje over parketten, treffe neste teppekant og løpe til endes, for så å snu og gjenta leken. Eldsten, på sin side syntes ikke det var så morsomt, fordi han likte best å sove på parketten, midt i mellom teppene hvor hun rant frem og tilbake, i alle merkelige formasjoner, akkurat som på tegnefilm.
Vi pleide å slå av tv-en for å more oss med opptredenen hennes. 
Eldsten var møkklei den ene gangen. Da hadde hun holdt på lenge, og vekket ham opp fra skjønnhetssøvnen på parketten. En Eldsten som blir vekket er ikke en tålmodig hund. Da valpen hadde sklidd frem og tilbake foran snuten hans gang på gang, hadde han fått nok. Da hadde han nok ligget der og lagt onde planer siden han ble vekket, da. For da hun kom farende over parketten foran snuten hans for en-te gang, seilende på ryggen med fin spinn bortover, så hadde han alt løftet labben, og slapp den ned over henne idet hun passerte. Hvorpå hun ble liggende på rygg, naglet til gulvet av en gretten storebror, og hylte! I to sekunder, før hun innså hvilken posisjon hun var i og tidde som lurt er. Først da slapp han henne, og hun stakk avgårde for å finne på noe annet hekkan, borte fra surpompen.

Teste ut storebrors potensiale: 
Minsten har aldri vært redd for storebror. Og det er bare akkurat passe med respekt hun viser også, og kun til ved gode anledninger - Bursdager og flaggdager og sånn.
Og da hun var liten, spilte hun veldig på valpelisensen.
Som en kveld da vi satt i stuen og Eldsten som vanlig sov med hodet på forlabbene på parkettgulvet mellom teppene. Da kunne jeg formelig se lyspæren som tentes over det lille valpehodet, og hun sneeeek seg på klumsete valpevis, helt stille, frem mot storebror. Helt bort, snek hun seg, og vel fremme sjekket hun at han fortsatt sov. Så vrikket hun (ja, faktisk) på stumpen og satset og hoppet "høyt" til værs på stedet, opp til toppen av hodet på storebror, beit ham på "plutoknotten" midt oppå hodet, rutsjet av ham og hoppet tilbake hvor hun kom fra som en ustø antilope. Kjempefornøyd over at oppdraget var så vellykket utført. 
Eldsten, stakkar. Han våknet jo opp og kikket etter det selvfornøyde krapylet der hun jumpet avgårde, før han la seg rundt på siden. Og vi lo så tårene spratt:)     

 

En foretaksomn liten sak! Love it!! Det er så kjekt med alt bøll de finner på. Hun minste her har også en veldig stor forkjærlighet for bakføttene og halen til hollendersnuppa(hollendersnuppa er den store helten). Ligger og gnager på dem, tar løpefart og slenger seg etter halen hennes, knurrer og brøler når hun attakerer og stakkars hollendersnuppa finner frem en leke for å overtale den lille til å la hennes lemmer være i fred. Men egentlig leker de veldig fint sammen heldigvis. Men tydelig at bein og hale er veldig kult. Frk dober hoppet høyt opp i lufta og forsvant ut i intet hver gang hun gjorde det samme med henne, så hun er ikke så kul.

for en hyggelig tråd! 

Her har jeg nok flest historier fra da min eldste BC var liten! 

Den jeg husker best er da jeg satt inne å så på en film på tv... Plutselig ble alt "snø".. Jeg tenkte at det sikkert var noe galt med signalene til parabolen å gikk ut for å sjekke. Ute var hele hagen innjerdet, og min da lille Theo var løs og koste seg. Hadde fult oppsyn med han fra vinduene i stua, og hadde lenge observert at han lå å gnagde på en "pinne"...

Da jeg hadde sjekket paraboelen og alt så bra ut, gikk jeg for å ta inn Theo... Til min store "forskrekkelse" fikk jeg se at hele antennekabelen var gravd opp og tygd over. Hehe... Det var helt klart IKKE noe pinne han hadde gravd opp, med kabelen til antennen! 
Lo godt for meg selv og kunne ikke annet en å smile av det hele, uansett hvor irriterende det var ;P 

Det beste synes jeg er når valpen min får skikkelig "røkk" inni stua, da springer hun kanonfort fra den ene delen til den andre delen flere ganger etter hverandre. Vi kaller det for "røkk" her i byen(stavanger) Vet ikke hva dere andre kaller det for. Men det er skikkelig morro. Bare lykkelige hunder får det(sier mor min iallefall)

Eller så skal hun alltid prøve å legge seg under stuebordet, selv om hun vet hun ikke har lov. Det er et glassbord med en bunnplate under, så hun prøver alltid å legge seg oppå denne....