Sitter her og tenker på hvor stor forskjell det er på hunder når det gjelder aktivitets nivå, og iver etter fart og lek.

Venninnen min har ei Tippe jente som jeg bare må le av noen ganger.

Hun har fra hun var liten valp vært veldig bedagelig, og nesten litt lat.

Å gå ned fra fjerde etasje for å skulle ut er jo bare alt for mye jobb.

Da vi er på tur går hun max 30min for så å sette seg ned, da gidder hun ikke mer.

Å leke er helt uaktuellt. Da ser hun bare dumt på deg. Litt sånn: Hæ? Tuller du nå eller, det gidder jeg ikke altså...

Hun er blitt 10år, og er frisk og fin. Men har som sagt fra valp vært bedagelig og tatt livet med ro. Stresser ikke i hjel seg for å si det sånn.

Men min Theo nå snart er 8år, og der skal det helst hende noe hele tiden, han kan gå i flere timer på tur, og elsker å leke.

Vet godt at dette er 2 vidt forskjellige raser, men at det skal gå ann å være så forskjellige...

Hva er en tippe...er det tibbe? :P

Tibbe er tibbetansk spaniel men tippe er å tippe på noe :P 

Haha det er morsomt ja :p

Kjenner en mops som ikke vil ut i regn, ikke i snø, ikke gå i skogen, ikke gå langt og legger seg som regel bare ned for å chille om de prøver å leke eller finne på ting - mens vår ELSKER tur i all slags vær, elsker å svømme, elsker å drive med søk, blir mer og mer leken og helt PÅ liksom :P Utendørs altså... Og de er jo samme rase også :p Merkelig altså. 

Rex12:

Tibbe er tibbetansk spaniel men tippe er å tippe på noe :P 

Det vet jeg jo, har eid 2 tibber da :P

Men tror ts hadde en liten skriveLEIF når hun skrev at venninden hadde en tippe...i så fall har ikke jeg hørt om tippe.

Tarantino:

 

Rex12:

 

Tibbe er tibbetansk spaniel men tippe er å tippe på noe :P 

 

 

Det vet jeg jo, har eid 2 tibber da :P

 

Men tror ts hadde en liten skriveLEIF når hun skrev at venninden hadde en tippe...i så fall har ikke jeg hørt om tippe.

Ja :) 

Hehe sjønner også hva du mener ! Merket det i dag :)  Vi syklet ein tur :) Rex gikk løs og løp masse og Raija var i springer :) Etter ein liten stund sjenner eg litt motstand :P Da var raija gidda løs :P Hun ville heller løpe etter veien ! Men Rex ville løpe i skogen :P Raija jogget bare og Rex løp ! 

Tarantino:

Hva er en tippe...er det tibbe? :P

 

Skulle være Tibbe ja

Silje&Cazo:

 

Tarantino:

 

Hva er en tippe...er det tibbe? :P

 

 

 

Skulle være Tibbe ja

Liker du å tippe ? :P 

Rex12:

Silje&Cazo:

 

Tarantino:

 

Hva er en tippe...er det tibbe? :P

 

 

 

Skulle være Tibbe ja

 

Liker du å tippe ? :P 

Jepsi pepsi

Silje&Cazo:

 

Rex12:

 

Silje&Cazo:

 

Tarantino:

 

Hva er en tippe...er det tibbe? :P

 

 

 

Skulle være Tibbe ja

 

Liker du å tippe ? :P 

 

 

Jepsi pepsi

Hehe 

Rex12:

 

Tarantino:

 

 

Rex12:

 

Tibbe er tibbetansk spaniel men tippe er å tippe på noe :P 

 

 

Det vet jeg jo, har eid 2 tibber da :P

 

Men tror ts hadde en liten skriveLEIF når hun skrev at venninden hadde en tippe...i så fall har ikke jeg hørt om tippe.

 

 

Ja :) 

Hehe :P

Hunden min har alltid vært slik, selv som liten valp, tatt livet med strålende ro generelt. :-)

Får noen raptuser en sjelden gang, og leker litt hver dag, men det er som regel når jeg eller samboer kommer hjem at han blir slik, eller en av oss har vært "lenge" borte i dusjen f.eks, så blir han glad og leken når en av oss kommer tilbake.

Starter vi opp til lek når han ikke er i humøret av seg selv derimot, synes han at vi bare er teite, hehe.

Miki kan vøre veldig lat og ikke gidde å komme for å gå tur, men Storm hvis du sier -skal vi gå ut så spurter han ut i gangen.

Vet ikke om det blir det samme, men jeg har en lat katt ;P

Katta til vennina mi, er skikkelig leken. Den blir helt i 100 når den ser en liten ball som rører på seg, og den har det skikkelig morsomt når den leker seg. Så da tenkte jeg at det hadde vært gøy for pus og leke med ball, så så jeg en pakke med masse leker for katt på biltema. Da jeg kom hjem, og trillet ballen over gulvet, var det en feit pusekatt som satt heelt rolig på gulvet, fulgte ballen ed blikket og kikker opp mot meg, ed et blikk so sier "Hva du hadde forventet deg, egentlig??"

Dette med latskap er interessant, egentlig. Jeg har i det siste vært litt opptatt av temaet, etter at jeg holdt lille-jenta mi (jack russell terrier) i ro så mye en tid, fordi jeg var skråsikker på at hun hadde kjempevondt i beinet eller hoften, og overanstrengte seg på hver tur. Hun var jo operert fordi hun visst nok hadde store smerter, og jeg hadde fått beskjed om å holde henne i ro. Og da hun fortsatte å halte var det noen måneder med dyrlegebesøker og mye undersøkelser av hunden hos diverse dyrleger, samt mye detektivarbeid fra min side før dyrlegen i Oslo etter en eviglang undersøkelse og CT-scan oppgitt måtte få meg til å goda at alle tester viser en tipp-topp frisk hund. Med mindre muskelmasse enn en skulle forvente av en jack russell terrier. (selvsagt, jeg hadde jo holdt henne i fysisk ro opptil flere dager i uken, og båret endel på henne på turene som hun var med på.)

Det som skjedde i mellomtiden, mens jeg fikk henne undersøkt overalt og før jeg fikk siste svar, var at turbotispa mi ble en liten golden retriver i energinivå. Lat og giddalaus. Gadd ikke engang å bli med på leken da katten avstandsertet henne så godt hun kunne. Før hadde tre blikk fra katten vært nok til at jeg måtte minne hunden om at katten ikke skulle jages. Nå lå hun bare på sofaen og kikket uinteressert på henne. Turene var ikke preget av for mye styr og ablegøyer, og triks for å få frem latteren var borte. Alt hun ville var å sove, ligge på fanget og kose. Masse. 
Jeg var sikker på at hunden min var dødssyk og begynte fortvilet å forberede meg på et grusomt og altfor tidlig farvel. Hunden min eide jo ikke livsgnist lenger, syntes jeg. Hun lå jo bare der.

Så fikk jeg beskjed av nevrologen om at siden ingen tegn syntes på at Sita var syk, så var det to ting jeg kunne gjøre: Teste ut om hun hadde smerter ved hjelp av smertestillende som ble gitt i to uker ad gangen med to ukers opphold i noen omganger.
Og gå turer som vanlig med henne og trene opp musklene for å se om hun ble seg selv igjen. I beste fall ville gode muskler i bakparten kunne forhindre at hun haltet.

Så nå går vi turer som normalt, hun har fått tilbake musklene sine og hopper og svinser, finner på ablegøyer og har masse humor. Hun danser rundt oss og tilbyr triks, vil ikke bare bli klappet på, men være med og aktivt kooooose og kysse og klemme oss. Hun hopper langt og høyt bare fordi hun føler for å undersøke noe som egentlig var utenfor rekkevidde, og hun er aktivt deltakende i ALT familien finner på. Akkurat som før.
Også halter hun fortsatt.

Jeg aner fortsatt ikke hva som feiler henne, og har etter en god stund begynt med medisinering med metacam som anbefalt. 2 uker av, 2 uker på. Og merker meg ALT hun gjør og ikke gjør for å se om det er noen forskjell mellom ukene. Foreløpig ser jeg ingenting. Hunden hopper og danser rundt omkring uansett.

Og det er de siste ukene jeg har tenkt på dette med latskap, og jeg kommer min lille teori, som ikke er noen nyhet, sånn egentlig: Jeg gjorde hunden min LAT! Hun var fortsatt livsglad og alt det der. Hun bare gadd ikke å leve det ut, fordi hun var lat. Er min teori.

Og for å ta det ett skritt videre: Turid Rugaas har rykte på seg for å anbefale mengder med hjernetrim og minimalt med fysisk aktivitet. Selv spretne brukshunder trenger etter hennes omdømme ikke noe særlig tur. De trenger oppgaver osv.
Slik jeg tilbød min jack russell terrier (jakthund) en god periode. Og hun ble jo verdens mest bedagelige, rolig og elskverdige vesen, så lydig og enkel, fordi hun vurderte alle potensielle sprell opp mot energien det tok å utføre et slikt sprell. Så da kommer spørsmålet mitt:

Er hele konseptet til Turid Rugaas at late hunder er enkle hunder?

Nata:

Dette med latskap er interessant, egentlig. Jeg har i det siste vært litt opptatt av temaet, etter at jeg holdt lille-jenta mi (jack russell terrier) i ro så mye en tid, fordi jeg var skråsikker på at hun hadde kjempevondt i beinet eller hoften, og overanstrengte seg på hver tur. Hun var jo operert fordi hun visst nok hadde store smerter, og jeg hadde fått beskjed om å holde henne i ro. Og da hun fortsatte å halte var det noen måneder med dyrlegebesøker og mye undersøkelser av hunden hos diverse dyrleger, samt mye detektivarbeid fra min side før dyrlegen i Oslo etter en eviglang undersøkelse og CT-scan oppgitt måtte få meg til å goda at alle tester viser en tipp-topp frisk hund. Med mindre muskelmasse enn en skulle forvente av en jack russell terrier. (selvsagt, jeg hadde jo holdt henne i fysisk ro opptil flere dager i uken, og båret endel på henne på turene som hun var med på.)

Det som skjedde i mellomtiden, mens jeg fikk henne undersøkt overalt og før jeg fikk siste svar, var at turbotispa mi ble en liten golden retriver i energinivå. Lat og giddalaus. Gadd ikke engang å bli med på leken da katten avstandsertet henne så godt hun kunne. Før hadde tre blikk fra katten vært nok til at jeg måtte minne hunden om at katten ikke skulle jages. Nå lå hun bare på sofaen og kikket uinteressert på henne. Turene var ikke preget av for mye styr og ablegøyer, og triks for å få frem latteren var borte. Alt hun ville var å sove, ligge på fanget og kose. Masse. 
Jeg var sikker på at hunden min var dødssyk og begynte fortvilet å forberede meg på et grusomt og altfor tidlig farvel. Hunden min eide jo ikke livsgnist lenger, syntes jeg. Hun lå jo bare der.

Så fikk jeg beskjed av nevrologen om at siden ingen tegn syntes på at Sita var syk, så var det to ting jeg kunne gjøre: Teste ut om hun hadde smerter ved hjelp av smertestillende som ble gitt i to uker ad gangen med to ukers opphold i noen omganger.
Og gå turer som vanlig med henne og trene opp musklene for å se om hun ble seg selv igjen. I beste fall ville gode muskler i bakparten kunne forhindre at hun haltet.

Så nå går vi turer som normalt, hun har fått tilbake musklene sine og hopper og svinser, finner på ablegøyer og har masse humor. Hun danser rundt oss og tilbyr triks, vil ikke bare bli klappet på, men være med og aktivt kooooose og kysse og klemme oss. Hun hopper langt og høyt bare fordi hun føler for å undersøke noe som egentlig var utenfor rekkevidde, og hun er aktivt deltakende i ALT familien finner på. Akkurat som før.
Også halter hun fortsatt.

Jeg aner fortsatt ikke hva som feiler henne, og har etter en god stund begynt med medisinering med metacam som anbefalt. 2 uker av, 2 uker på. Og merker meg ALT hun gjør og ikke gjør for å se om det er noen forskjell mellom ukene. Foreløpig ser jeg ingenting. Hunden hopper og danser rundt omkring uansett.

Og det er de siste ukene jeg har tenkt på dette med latskap, og jeg kommer min lille teori, som ikke er noen nyhet, sånn egentlig: Jeg gjorde hunden min LAT! Hun var fortsatt livsglad og alt det der. Hun bare gadd ikke å leve det ut, fordi hun var lat. Er min teori.

Og for å ta det ett skritt videre: Turid Rugaas har rykte på seg for å anbefale mengder med hjernetrim og minimalt med fysisk aktivitet. Selv spretne brukshunder trenger etter hennes omdømme ikke noe særlig tur. De trenger oppgaver osv.
Slik jeg tilbød min jack russell terrier (jakthund) en god periode. Og hun ble jo verdens mest bedagelige, rolig og elskverdige vesen, så lydig og enkel, fordi hun vurderte alle potensielle sprell opp mot energien det tok å utføre et slikt sprell. Så da kommer spørsmålet mitt:

Er hele konseptet til Turid Rugaas at late hunder er enkle hunder?

Min erfaring med det du beskriver ift Sita, var imidlertid annerledes. Jeg hadde en unghund som brakk ryggen, og dermed måtte holdes totalt i ro i over lang tid. De første åtte ukene, skulle den overhodet ikke røre seg ( type ligge rett ut på sideen på en madrass på gulvet, ikke snu seg på egen håns, ikke reise seg osv). Deretter fikk den forsiktig begynne å ut på plena i bånd for å tisse ( første uka bar vi ham ut, sånn at han fikk ligge i gresset bare). Etter ca 12 uker var han egentlig klar som egg til det meste.. jeg måtte holde ham igjen og kontrollere for at han ikke skulle overdrive. Han ville løpe, hoppe, sprette og styre på som før, og det kunne han jo ikke enda. Selvsagt var ikke utholdenheten hans den samme, pga tapt muskelmasse. Men viljen var intenst tilstede, så muskelmassen kom egentlig fort på plass igjen. Men det kan som sagt bare ha vært han og hans personlighet...for det ligger jo en umiddelbar logikk i det du sier, om å passivisere hunder til latskap...

Jeg tror nok det går an å passivisere en hund til "latskap", men samtidig tror jeg mye ligger også i personlighet. Og min erfaring med dette var samojeden -som nekta å gjøre annet enn å lunte rundt i sakte tempo og snuse på alt på bakken. Nekta å løpe (prøvde mange ganger med mange typer "premiering". Han bare satte seg rett ned på rumpen og blånekta) og boikotta alle turer sammen med de andre hundene, så ikke engang andre hunder greidde å gire han opp. 

Stort sett så har jeg aldri syntes at det har vært vanskelig å få en hund rolig, utfordringen har lagti å få sedate hunder mer aktive. Sykdom og skader stiller i en klasse for seg -det har sine egne utfordringer som ift aktivitet går begge veger. Det å holde forrige vorsteh rolig inne den perioden vi "rehabiliterte" var ikke vanskelig -men det å få henne til å kun gå i trav når vi var ute var en utfordring. 

Veldig enig med Pelskåpa her.

Man kan "lage" seg en lat hund, sånn om man kan "lage" seg en hund som er helt avhengig av lange turer.

Min venninnes hund har blitt dratt med på turer fordi de vil at hun skal få trim. Å en gang vred hun seg ut av halsbåndet da hun mente hun hadde gått langt nok. Å begynte å gå tilbake for å komme seg til der de hadde parkert bilen.

Så hos henne er det nok medfødt latskap.

Min har ikke vært noe særlig aktiv før han kom til meg, og han elsker å gå lange turer. Så han hadde noe en tillært latskap som nå absolutt har gått over...

Silje&Cazo:

Veldig enig med Pelskåpa her.

Man kan "lage" seg en lat hund, sånn om man kan "lage" seg en hund som er helt avhengig av lange turer.

Min venninnes hund har blitt dratt med på turer fordi de vil at hun skal få trim. Å en gang vred hun seg ut av halsbåndet da hun mente hun hadde gått langt nok. Å begynte å gå tilbake for å komme seg til der de hadde parkert bilen.

Så hos henne er det nok medfødt latskap.

Min har ikke vært noe særlig aktiv før han kom til meg, og han elsker å gå lange turer. Så han hadde noe en tillært latskap som nå absolutt har gått over...

 

Pelskåpa:

Jeg tror nok det går an å passivisere en hund til "latskap", men samtidig tror jeg mye ligger også i personlighet.

Vår forrige hund (wheaten) ville absolutt ikke være med på joggetur - da la hun seg bare ned. Men å løpe løs ved siden av hesten på lange turer var kjempe topp...

Pepsi blir med på alt - gøy bare det skjer noe...

Jerko:

Pelskåpa:

Jeg tror nok det går an å passivisere en hund til "latskap", men samtidig tror jeg mye ligger også i personlighet.

Nja ikke nødvendigvis passivisere, men vanene kan nok forme indvidet i stor grad. Men det er forskjell både mellom hundetyper og individer, de har ulike behov og får dekt sine behov på ulike måter. Noen elsker aktivitet, gjerne fysisk aktivitet og får aldri nok, mens andre ikke helt forstår vitsen med all denne energi-sløsingen. Disse kan og være aktive, men de på en måte sparer seg til de oppfatter det hele som meningsfullt:)

Pepsi!!:

Vår forrige hund (wheaten) ville absolutt ikke være med på joggetur - da la hun seg bare ned. Men å løpe løs ved siden av hesten på lange turer var kjempe topp...

Pepsi blir med på alt - gøy bare det skjer noe...

Enig med deg Jerko.

Pepsi er i et helt annet modus og mer "fornøyd" etter at vi har gått spor enn etter "bare" en tur.