|
Hei!
Fredag 30 Mars rundt klokken 14.00-14.30 ble en stor schæferhund påkjørt på Tanangerveien ikke langt fra BMX banen og rett ved et stort hvitt hus med høyt hvitt gjerde rundt. Hunden hørte til på den eiendommen. Mannen som kjørte på hunden stoppet ikke og kjørte videre, men kom tilbake etter en kort stund, etter at traffikken hadde stoppet opp og folk begynte å ringe til politiet.
Hunden min som fylte 1 år den dagen brakk begge frambena sine, stygge brudd, og ble operert dagen etter. I 10 dager kjempet vi for ham og prøvde vårt beste for å få han på beina igjen da vi fikk beskejd om at det er framdeles mulighet for at hunden kan gå igjen. første dagene etter operasjonen var det store framskritt fra hunden sin side og det virket som han var på god vei til å bli bedre, men så gikk alt nedover og han fikk infeksjoner i sårene og måtte ned til dyrlegen på nytt og på nytt i flere dager. Vi kjørte fram og tilbake nesten hver dag. Under alt dette tilbrakte jeg dagene ved siden av hunden min, jeg la ut madrass og rett og slett sov rett ved ham og var med ham 24/7 i nesten to uker. De siste dagene ble det veldig vanskelig for meg å se ham slik han var, han ville hele tiden reise seg.
Hunden min var en veldig aktiv hund som elsket å springe og leke og hoppe og sprette som en gal antilope. Han var den snilleste og beste og ville aldri noen noe vondt. Det fantes ikke vondt i den hunden. Men tirsdag 10 april reiste vi ned på klinikken og det viste seg at venstrebenet hans hadde glidd ut igjen og måtte opereres på nytt, dette ville ikke koste oss noe engang.. men hvor lang tid det ville ta for han å komme seg på beina igjen var uvisst og vi måtte bare vente og se.. der og da knakk jeg rett og slett sammen.. jeg orket ikke tanken på at min lille engel skulle gå gjennom alt dette på nytt og uten at vi hadde et spesielt tidsrom å forholde oss til. Det var rett og slett tortur å la ham få gå gjennom alt det.
Så jeg tok den tunge avgjørelsen, det var det vanskeligste valget jeg noen gang hadde gjort i hele mitt liv, om å avlive ham.. la ham få slippe å ha det vondt lenger og være depremert hele tiden fordi han ikke fikk lov å reise seg. Det var rett og slett vondt å se på hunden som betyr alt for meg, som jeg elsker av hele mitt hjerte, å måtte gå gjennom alt det han gjorde. Han var en skikkelig soldat, han var en fighter til siste slutt. Og ingen sjel i denne verden kan komme nær det den hunden var.. han var rett og slett ubeskrivelig nydelig og helt fantastisk hund, med verden vakreste personlighet og et hjerte av rent gull. Jeg måtte la ham få gå og onsdag 11 april sovnet han stille inn i armene mine med alle vennene sine og folk som elsket ham og var glade i ham. Han gikk kjempefint og rolig og i øyene så jeg takknemeligheten for alt jeg har vært for ham og at jeg var sterk nok til å gi slipp på ham, selv om det betydde at jeg mistet det eneste som noen gang har betydd i mitt liv. Han var virkelig min eneste og beste, min lille engel.
Vi hadde ikke forsikring på ham og kostnadene for alt var på en veldig stor sum, noe som vi betalte av egen lomme. Men jeg fikk nå vite i dag at mannen som kjørte på hunden min ikke var den ærligste av folk og det begynte å lukte litt pussig rundt alt dette. Vi rignte til mannen og lurte på om ikke han var villig til å kanskje hjelpe litt med alle kostnadene, siden det tross alt var han som kjørte på hunden og det var også han som aldri stoppet opp for å sjekke om den ar i livet eller ikke. Ja, han kom tilbake, men i følge loven så er man pliktig til å stoppe når man kjører på noen, enten det er menneske, hund eller hamster. Det er tross alt et levende vesen, og la meg si at hunden var aldeles ikke liten, den veide over 40kg og målte over 70cm med skuldrene. Det var en ganske stor schæfer. Og etterpå sa han at hunden min hadde hoppet på bilen hans og at han ville ha erstatning for skadene.. men da lurer jeg på hvordan en hund kan hoppe på en bil som kjører over 70km/t. Og i tillegg til det så kjenne jeg hunden som jeg har trent hele livet hans. Jeg vet godt hvor forsiktig hunden min er rundt biler og hvor lenge jeg har trent ham å ikke komme nær biler, speiselt i bevegelse. Han har ALLTID vært forsiktig rundt biler, sykler og alt som hadde hjul. Så da begynner jeg å lure på om ikke denne ulykken kunne vært unngått om mannen hadde manøvrert bilen sin eller kanskje prøvd å svinge en annen vei eller kjørt ut på den store, flate, åpne marken som var rett ven veien, der bilen ikke hadde kommet til skade i det hele tatt.
Jeg leter framdeles etter flere vitner som var der på veien når det skjedde, jeg har en god del vitner fra før, men ønsker veldig gjerne å komme i kontakt med flere. For dette er en sak jeg kommer til å gå i retten med om det viser seg at det slettes ikke var noen uskyldig ulykke som mannen har påstått. Og etter alt det jeg måtte gå gjennom fysisk, mentalt og emosjonelt så fikk jeg -100 sympati fra denne mannen. Jeg mener at et normatl menneske ville ha satt seg i andres sko og tenkt at "uffda, tenk om det var meg dette skjedde med, eller om det var mitt barn det skjedde med?". Det hadde hvertfall jeg gjort. Politiet ville gjerne ta tak i denne saken fikk vi beskjed om og vi måtte mer enn gjerne gå til retten med dette, da vi har loven helt og hundre på vår side.
|
Min konto | Kundeservice | Salgsvilkår | Affiliateprogram
