Jeg merker mye av dette den siste tiden. Folk som importerer hunder fra ungarn o.l og folk som diskuterer/nevner at de har veldig lyst til dette. På hundetrening begynte vi derfor å diskutert dette da noen hadde møtt en gatehund fra ungarn på tur, og det var en hund med særdeles MYE bagasje. Så kom spørsmålet opp, holder dette på å bli en mote?? 

:-)

Det kan virke sånn. Jeg har tenkt det samme selv. Folk faller for et søtt bilde og vil "redde den stakkars hunden som har det så vondt", uten å egentlig ha kompetansen eller kunnskapen som trengs for å ta seg av en hund med potensielt mye "bagasje" med seg.

Jeg hadde aldri adoptert et fremmed dyr på den måten, som jeg aldri har møtt og aldri vil få vite noe om bakgrunnshistorien til, før den plutselig står i stua.... Ikke har jeg erfaringen som trengs til å ta meg av en hund med "issues" heller.

Jeg vet ikke helt om alle de menneskene som adopterer disse gatehundene har satt seg like godt inn i hva det vil si...? Blant annet om hvilke sykdommer de hundene muligens kan ha med seg på ferden. Sykdommer vi kanskje knapt har hørt om her til lands!

Det kan fort vise seg å bli dyrt med en slik hund, veterinærregningene kan balle på seg, om hunden har levd et hardt liv uten riktig ernæring og utsatt for stort smittepress på gaten av parasitter og sykdommer som går upåaktet hen før den shippes til "snille mennesker" i Norge... Hvor nøye er egentlig den vet.sjekken hundene går gjennom før de sendes hit? Har hørt rykter om forfalskninger av både vet. attester og hundepass...

Mange av hundene har levd hele livet på gata, og knapt satt sine bein inne i et hus. Hvordan skal det egentlig gå med disse voksne hundene som plutselig puttes inn i folks fine stuer, og forventes å både oppføre seg pent, la møblementet være og ikke røre noe, og ikke gjøre fra seg der det faller dem inn?

De kan også ha seriøse issues med ressurs- og matforsvar pga livet på gata, der de har måttet beskytte det lille de finner av mat med nebb og klør mot andre løshunder.

Nei, jeg tror ikke den adopteringen av gatehunder fra Ungarn og Spania er noe for alle og enhver. Jeg tror de som gjør det, all ære til de som tør, bør ha svært lang og varierende erfaring med hunder. Det kan fort bli behov for å koste på dyre spesialkonsultasjoner med hundeatferdseksperter osv dersom det trengs, hvis ikke den nybakte eieren har tung nok ballast.

Jeg har møtt et par av disse hundene. Og de har hatt bagasje, og mye av den. De har gjerne aldri lekt før og kommer fra gaten så de har kun lært å sloss...

Man vet jo ikke hvilke raser som er i blandingene, hvordan de har hatt dette osv så jeg skjønner ikke hvordan dette kan være lov når ikke renrasede kamphunder er lov. For å si det sånn er det jo lettere å forutse hvordan de fungerer faktisk.

MonaO:

Det kan virke sånn. Jeg har tenkt det samme selv. Folk faller for et søtt bilde og vil "redde den stakkars hunden som har det så vondt", uten å egentlig ha kompetansen eller kunnskapen som trengs for å ta seg av en hund med potensielt mye "bagasje" med seg.

Jeg hadde aldri adoptert et fremmed dyr på den måten, som jeg aldri har møtt og aldri vil få vite noe om bakgrunnshistorien til, før den plutselig står i stua.... Ikke har jeg erfaringen som trengs til å ta meg av en hund med "issues" heller.

Jeg vet ikke helt om alle de menneskene som adopterer disse gatehundene har satt seg like godt inn i hva det vil si...? Blant annet om hvilke sykdommer de hundene muligens kan ha med seg på ferden. Sykdommer vi kanskje knapt har hørt om her til lands!

Det kan fort vise seg å bli dyrt med en slik hund, veterinærregningene kan balle på seg, om hunden har levd et hardt liv uten riktig ernæring og utsatt for stort smittepress på gaten av parasitter og sykdommer som går upåaktet hen før den shippes til "snille mennesker" i Norge... Hvor nøye er egentlig den vet.sjekken hundene går gjennom før de sendes hit? Har hørt rykter om forfalskninger av både vet. attester og hundepass...

Mange av hundene har levd hele livet på gata, og knapt satt sine bein inne i et hus. Hvordan skal det egentlig gå med disse voksne hundene som plutselig puttes inn i folks fine stuer, og forventes å både oppføre seg pent, la møblementet være og ikke røre noe, og ikke gjøre fra seg der det faller dem inn?

De kan også ha seriøse issues med ressurs- og matforsvar pga livet på gata, der de har måttet beskytte det lille de finner av mat med nebb og klør mot andre løshunder.

Nei, jeg tror ikke den adopteringen av gatehunder fra Ungarn og Spania er noe for alle og enhver. Jeg tror de som gjør det, all ære til de som tør, bør ha svært lang og varierende erfaring med hunder. Det kan fort bli behov for å koste på dyre spesialkonsultasjoner med hundeatferdseksperter osv dersom det trengs, hvis ikke den nybakte eieren har tung nok ballast.

 

 

Jeg har selv tatt til meg en hund med denne bakgrunnen, som jeg har skrevet om i en annen tråd her inne. For å underdrive sterkt, så gikk det ikke bra. Så jeg skriver under på denne Mona; for de som ønsker å gjøre det, all ære men VIT hva du begir deg ut på og undersøk og hils på den spesifikke hunden du bestemmer deg for å redde FØR den står i stua di. Ikke alle kan reddes, så skal du først investere tid, penger og følelser i en hund, vær sikker på at du har gjort nok forhåndsundersøkelser til å vite (så godt du kan) at dette er noe som KAN gå bra og at du har midler og mulighet til å være den som redder hunden. For å si det sånn, det koster mindre å ta en helgetur til Ungarn/Romania/Hellas/Spania - you name it, enn å få en hund inn som du ikke greier å ta deg av.

Hunder uten hjem finnes i Norge og

Det er nok desverre på vei til å bli en motesak...

Jeg har vel egentlig ikke noe i mot at folk adopterer hunder de allerede har møtt, f.eks mens de har bodd i utlandet. eller blitt kjent med da de har vært på ferier over tid. Men at de bare får en hund tilsendt uten å ha møtt den, vet hvordan den er osv er jeg helt i mot.

Noen hunder har det faktisk bedre med å få slippe. Enn å måtte lide seg igjennom rehabilitering som kanskje hjelper, men som kanskje også ikke hjelper.

Ei jeg jobber med adopterte en gate hund fra Spania for mange år siden. Tror det er snakk om 5år nå. En boxer hann. Å snillere hund skal man lete lenge etter. Han er bare en drømm med alle. En nydelig hund rett og slett

Så man kan være heldig også, for all del.

Hun hadde møtt denne gatehunden mange ganger da hun var der nede, og viste at han var en fin og stabil hund som hadde blitt reddet da han var 1år. Å bodd hos fosterfamilie i nesten 1år.

Men da har man jo faktisk opplevd hunden selv, og vet hva man går til.

Han hadde skabb da han ble funnet på gaten, og det synes på noen steder hvor pelsen ikke har vokst ut igjen, men hadde vært frisk fra et i 6mnd da hun fikk han.

Sykdommer de kan ha med deg er vel det som skremmer meg da jeg hører om hunder som kommer hit fra kennler som bruker dette som en ny stor buisness...Å hunde fabrikker.

Akkurat som de andre tullingne som selger toy hunder fra biler...

Det værste er vel de som tar de i mot og kjøper disse hundene uten å tenke på de negative konsekvensene...

Jeg har også møtt på endel, ja de har nok endel bagasje. Selvfølgelig er det snilt av det norske folk å prøve å hjelpe de stakkars hundene, men jeg tror bare ikke alle egner seg som familiehund. De er vant til å gå ute i gater, finne mat selv, sloss med andre hunder osv. Er jo ikke alle som klarer å tilpasse seg. Man bør jo ha litt erfaring samt tålmodighet. Uansett, creds til de som har klart det! 

Tragisk,med tanke på at vi får inn nye sykdommer som vi ALDRI blir kvitt igjen,veterinærer har ikke hjemmel til å avlive disse hundene om eierne ikke samtykker. Noe de sjelden gjør...

Søstra mi bodde 7 år i Buda, og prøvde på å være fosterhjem for en Mops. Han hadde vært i en organsisasjon lenge, og fått noe trening, men mest behandling for sykdom, fordi veterinærstudenter + veterinærer brukte de som en del av undevisningen og samtidig gjorde noe "bra" for hunden. Kjempefint det! men når hunden kom i hus var han ikke villig til mye, og de hadde en katt med dårlig sosiale evner i tillegg. Da søstra mi overhodet ikke er noe hundemenneske (det kan jeg skrive under på :b)men bare ville ha en mops fordi den var søt og ville hjelpe den, fant de likevel ut av at de ikke kunne være fosterhjem for voffsen. Begge var legestudenter og mye på skolen, så hunden måtte være på et lukket område lang tid av gangen osv, dere kjenner vel regla på sånt. 

Jeg skulle gjerne ha tatt til meg omplasseringshunder, og kommer vel til å gjøre det i framtiden, men da vet jeg hva jeg kommer til og er godt forberedt. Mote-greia er tragisk nok i seg selv, og jeg skulle ønske de som tok til seg omplasseringshunder ville lest seg opp og forberedt seg på at livet blir snudd litt på hodet en liten stund. Det samme gjelder jo som nevnt i tråden, at vi får nye og ukjente sykdommer, og enda verre; reproduksjon fordi man ikke kastrerer/steriliserer.. så det er mange nye utfordringer for både veterinærer og samfundet generelt med denne utviklinga som egentlig er gjort i den best tenkelige ånd. 

Føler at man må ha en lavere treskel for hvem som blir avlivet, og større terskel for hvem som får nye hjem.

Når man ser på Animal Planet og Dyre Politiet i USA, så er det mange der som ikke får nye hjem av diverse grunner. Å mange av de funker fint som familiehunder og får nye hjem selv om de har vært lenge på gaten.

Å er det forskjell på hunder som kommer fra Spania, og de som kommer fra Ungarn?

For de jeg har møtt fra Ungarn. Rundt 3-4stk, har ofte hatt mer bagarsje enn de fra Spania. De 2 hundene jeg kjenner fra Spania er normale hunder, og fungerer som helt normale familiehunder.

Opplever hundene i Ungarn mer pryl og ondskap fra mennesker enn de i Spania kanskje? For vet at det i Øst-Europa ofte er ett dårlig syn på hunder. Mens i Spania føler jeg at det er litt bedre...

Jeg ser at det stadig dukker opp slike hunder på Finn.no, ofte har de ikke blitt sendt til Norge en gang, eller så har de sannsynligvis blitt litt for mye for eiere å håndtere og skal omplasseres videre.

Jeg tror folk kanskje ikke tenker så mye på at det ikke alltid bare er å ta et halsbånd på en løshund, så har man en ´tam´, sosialisert og rolig hund sammen med familien sin. Så lett er det desverre ikke. Mange av disse hundene kommer ikke bare med bagasje, men også et helt liv uten de samme erfaringene en ´valp med familie´ innehar.

Så jeg synes dette er en korttenkt trend. Jeg har sagt det før, men tenk hvor langt en norsk hundrelapp strekker i landa hundene importeres ifra. Vi kunne jo sikkert hjulpet 20 hunder "på avstand" med hva det koster å gi èn vaksine hos dyrlegen her i Norge...

Ja to ting som kom opp da vi diskuterte dette var

1. Det er mange hunder i Norge som allerede trenger et hjem, hvorfor blir utelandske hunder prioritert over dem?

2. Sykdommer... Vi har vært heldige i Norge så langt og har ikke rabbies og så masse sykdom. Men import og reise drar alltid med seg noen sykdommer, og vil man ta sjansen på slikt? Vil vi ha nye sykdommer inn i landet? Det er jo en risiko der når man tar inn hunder man vet såpass lite om.

Altså, jeg skal jo innrømme at jeg har tenkt tanken selv for mange år siden. Men nå har jeg ikke lyst, greit mange av de ser søte ut men man vet da ikke HVA man får å arbeide med :) Jeg synes risikoen for mye vanskelig bagasje hos hunden er for stor. Og samtidig så tror jeg at jeg vil prioritere NORSKE hunder som trenger hjem først, for de trenger da like mye et hjem som disse "budadogs"´ene? :) Det er min tanke rundt dette da.

Vet folk hva de går til? Hvilken risiko de tar? Hva slags hund de KAN ende opp med? Er organisasjonene flinke nok til å opplyse om all jobben de kan ha tatt på seg?

Er det lov å sitere seg selv? Eller er det dårlig "skikk og bruk" her inne? Er bare det at jeg skrev nettopp et innlegg som var godt å få ut, som handler om akkurat dette, så hadde jeg visst dette skulle blitt tatt opp så hadde jeg heller skrevet det her.. Men her er det, håper det er ok for moderator. Ikke at mine ord er gull verdt, men føler det kan ha verdi i denne tråden og vanskelig å formulere det samme på nytt.. :

milla1440:

Jeg må si denne tråden traff meg midt i hjertet, og så vondt jeg får av at dere krangler sånn. Ikke vondt ment, men jeg synes TS gjorde en dårlig jobb i å beskrive hundens atferd. Når jeg leste det første innlegget syntes jeg fryktelig synd på hunden, og andre svaret som sier at TS bør vurdere avlivning, har jeg vel likt (tror jeg?). Senere kommer det jo frem at hunden har mange gleder, allerede i innlegg 2 av TS reagerte jeg på at hun koste seg sånn på tur. Okei men da har jo ikke hunden det fælt 24 timer i døgnet da? Jeg synes ingen hylte opp om avlivning så fort som mulig her slik en hevdet, men at man må ha det med i hodet sitt - for noen er det kanskje bedre? DET er viktig.

Grunnen til at dette treffer meg midt i hjertet er fordi jeg selv har adoptert en hund fra et annet land. Jeg falt totalt for ideologien og alle de flotte bildene av hundene som hadde fått nye hjem, og organisasjonens beskrivelse av hvordan de selv kartla og rehabiliterte hundene. Ingen av hundene ble omplassert før de hadde vært 4 mnd i et hjem og blitt kartlagt, gitt! Jeg gidder ikke skrive navnet på organisasjonen her for jeg er overhodet ikke interessert i å krangle om det er en god organisasjon eller ikke, men jeg vil dele min historie.

Fordi, for å være helt ærlig har det vært en forferdelig opplevelse og jeg griner fortsatt når jeg tenker på denne hunden. Ja, det er egoistisk, men jeg skulle virkelig vært denne opplevelsen foruten. Det gjør vondt og jeg skulle ønske jeg hadde fått slippe. Selv om jeg har lært utrolig mye.

Hunden vi fikk ble ikke kartlagt eller rehabilitert. Han bodde hos en dame som hadde en kennel / kennel-liknende hage og vi ble først forespurt om han kunne reise til oss 3 uker etter han hadde kommet fra gata. Jeg spurte om vi kunne utsette det til han var bedre kartlagt, selv om jeg følte det var dårlig gjort ovenfor organisasjonen som da måtte bruke mer penger på ham istedenfor en ny hund. Det var dog i orden, og etter ca 1 mnd ble det foreslått ny dato for hans avreise. Jeg forsøkte å få vite litt mer men fikk beskjed om å kommunisere direkte med hun som hadde ham i "fosterhjem" - en dame som hadde engelskkunnskaper, men dog svært sparsommelige. Altså, man måtte tolke det hun skrev, kanskje ikke det beste utgangspunktet for å lære en tredjepart (hunden) å kjenne.

Jeg fikk beskjed om at han først var redd men så VIRKELIG kom ut av skallet sitt! Å så glad han var og han kunne sjarmere en stein! Noe atferdsskjema på han fikk vi ikke, men jeg vet denne organisasjonen egentlig opererer med det, og vi fylte ut et skjema om oss. Der kom det tydelig fram at vi var 2 i familien, meg og min mannlige samboer, og at det ville bli hans første hund.

Da vi hentet ham på Gardermoen får vi beskjed om at han er "litt redd menn". Jeg reagerte på det - inni meg - for jeg hadde en voldsom respekt for disse som redder disse hundene, og kommenterte bare tilbake at "okei, men jeg har jo en samboer" "ja men det er nok bare de store høye mennene". Min samboer er 1.90 og mørk. Jeg ville jo aldri ombestemt meg på Gardermoen, men vi hadde heller ikke mulighet til det. Hun som fraktet hunden skulle fly videre til Tromsø, så det var å signere papirer og dra avgårde.

 

Hunden viste seg raskt å være LIVREDD menn. Vi har store riper i gulvet fra da min samboer kunne komme inn i et rom hunden var i. Selv om han ikke var uten retrettmulighet på noe vis, ble han så redd at han totalt mistet fotfestet og spant rundt seg selv. Løsningen ble antisklimatter overalt, men kun for gulvets skyld - hunden var like redd han. Jeg var hjemme med ham 1 uke før jeg måtte tilbake på jobb. De dagene min samboer var hjemme på kvelden, lå hunden i buret sitt hele tiden - selv om jeg var der og var fysisk nærmere ham i rommet. Han lå også i dette buret om natten - det var der han følte seg mest trygg. 24 timer i bur hver dag er IKKE et verdig liv for en hund. Ute på tur hadde han det fint, bortsett fra at han var livredd for alle menn da..

Etter en (veldig kort, jeg innrømmer det) stund innså vi at dette greier vi ikke. Det ødela totalt forholdet mellom meg og min samboer da jeg fikk en fryktelig morsfølelse for dette stakkars individet mens samboeren min ikke kunne forholde seg til ham. Orker ikke skrive alt vi forsøkte for å få dette til å fungere, og det er heller ikke poenget. Jeg kontaktet organisasjonen og ga beskjed om at her tror jeg prosessen gikk litt fort, han vil ikke få det godt hos oss.

Da fikk jeg omtrent kjeft for at jeg ga opp så fort. "Veldig overrasket" var de over at jeg ikke var forberedt på at hunden kunne ha traumer, det måtte jeg da regne med?? Traumer ja, men jeg forventet at han skulle være jobbet med og at jeg skulle få informasjon om hva man var kommet langt meg, kortere med, osv - det er slik de fremstiller det på nettsiden den dag i dag. Og denne hunden fikk ingen rehabilitering hos erfarne folk, han ble bare sendt rett til oss! Da jeg påpekte det, fikk jeg beskjed om at fosterhjemmene slett ikke var eksperter men vanlige mennesker med travle liv så denne oppførselen hadde nok ikke blitt oppdaget om han så hadde vært der i mange måneder.. Men det ble innrømmet at de hadde sett han var redd for fostermorens mann. Men det hadde de ikke lagt så mye vekt på.

Uff, har allerede skrevet for mye. De fant hvertfall nytt fosterhjem til hunden i Norge, hos en familie som har hatt, og fremdeles har, flere fosterhunder bl.a. gatehunder fra andre land. Men dette var en "hjem"-situasjon, ikke kennel slik som i hjemlandet til hunden. Resultatet? Etter 3 mnd får jeg tlf om at hunden er vurdert som for redd til å kunne fungere i et hjem. Han er nå avlivet.

 

Oppsummering fra meg: JA jeg er forbannet på organisasjonen. De gjorde ikke jobben sin på forhånd, fulgte ikke retningslinjer de selv sier at de har og det må det jo være en grunn for? Jeg gidder ikke krangle med dem for jeg er 100% sikker på at de har gjort en god jobb i andre saker, for andre hunder, for andre familier, men for oss gjorde de ikke den jobben de sier de skal gjøre.

JA det gikk ut over meg. Jeg har et ideelt syn og ville ALDRI trodd jeg skulle gi fra meg en hund jeg hadde tatt inn. Da jeg kontaktet dem kunne de innrømmet feil - eller ikke, men i det minste beklaget at hunden var feil for oss og vært LITT mer hyggelig innstilt. De kunne hvertfall ringt meg når det ble besluttet at hunden skulle avlives og beklaget de sure minene da vi besluttet at vi ikke kunne ha ham - når den mye mer kyndige fostermoren kom til denne konklusjonen. Men nei, dette var det den norske fostermoren selv som gjorde.

 

Relevans til dette innlegget? Kommer litt sent, men forhåpentligvis godt: Hvis man ikke har avlivning som et alternativ, kommer man opp i disse problemene. Ved å kartlegge en hund og beslutte at avlivning er det beste alternativet når den har det for vondt psykisk, slipper folk å komme i denne situasjonen. Er avlivning aldri et alternativ, vil folk komme i denne situasjonen. Og jeg gråter fortsatt når jeg tenker på at han er død. Det er greit det er egoistisk av meg å ville være det foruten, men når du er i en organisasjon som jobber "profesjonelt" med omplassering bør du tenke over det også.

I dag: Jeg har en omplasseringshund fra en norsk organisasjon. Hadde jeg hatt den utenlandske hunden, hadde det ikke vært plass til henne i mitt hjem. Ikke at hun ville blitt avlivet for det, men det hadde vært et mindre ledig hjem.. Jeg skriver egentlig dette bare for at dere skal vite det. Og blir sikkert halshugget for det. Men måtte få det ut.

Når det gjelder frykten for sykdommer tror jeg ikke den er relevant for alle disse organisasjonene - de seriøse vet hva som kreves og sørger for at det er i boks. Det psykiske aspektet er dog noe helt annet. Og jeg tror ikke de fleste norske hundeeiere, erfarne eller ikke, skjønner HVOR stor ballast disse hundene kan ha, selv om man skjønner at det selvfølgelig er bagasje. Og ja - et opptatt hjem er et hjem mindre for norske hunder. Det er mange som trenger det her også, og som nok passer bedre ift. erfaringer hundeeier hvermansen gjør seg ved å eie nettopp norske hunder. Som en sa her inne, om du bor i utlandet og tar til deg en hund du har blitt kjent med og vurdert er det noe helt annet. Det er dette å ta dem inn usett som kan gå veldig galt.

[Red: skriveleif]

Frykten for sykdommer er reell. *Vi har allerede fått inn skit med slike hunder som vi aldri vil bli kvitt igjen når vi først har tatt det inn,dessverre. Hundene blir ikke avlivet fordi eierne syns de fungerer og er symptomfrie på medisiner. Trist.

milla1440:

Når det gjelder frykten for sykdommer tror jeg ikke den er relevant for alle disse organisasjonene - de seriøse vet hva som kreves og sørger for at det er i boks.

"Hjerteormen, dirofilaria immitis, finnes ikke i Norge, men de forekommer i Sør-Europa og kan derfor godt komme inn i landet med hunder fra f.eks. Spania. "

http://www.nettdyrlegen.com/artikler/hund/infeksjoner-og-parasitter/hjerteorm-hund/305

Hjerteorm av typen fransk hjerteorm har allerede slått seg ned i Danmark! (link)

Her nevnes en rekke sykdommer som kan komme inn via hunder fra sørlige Europa, som Spania, Ungarn (noen) og Italia eller Hellas.

http://www.lorenskog-dyreklinikk.no/?CatID=1208

"Økende utenlandsreising, import av dyr og dessverre smugling av levende dyr og animalske produkter øker risikoen for å bringe smittsomme sykdommer til Norge."

http://www.smadyrklinikk.no/information/utenlandsreise-med-kj%C3%A6ledyr-8591165

Jeg TVILER sterkt på at disse omplasseringsorganisasjonene tester og undersøker hundene for alle disse forskjellige sykdommene. De har ikke flust med penger, og det er for dyrt med utvidet testing. Så en hel del ting de kunne undersøkt for, blir ikke gjort fordi det da ville blitt for dyrt å gjøre det på hver eneste hund.

De har kanskje bare en helt grunnleggene undersøkelse, klemmer litt på den og lytter med stetoskopp og kikker i munnen på den og ørene, og så gir de hunden en ormekur, og that´s it.

Her burde jo norske myndigheter egentlig blitt strengere og ikke mildere da det gjelder regler for å ta inn dyr genereldt. Så slipper vi kanskje å få disse sykdommeme hit.

Mange som reiser på ferie med hunden sin til disse stedene også, og de kan fort ta med seg noe hjem.

Ikke alle av de heller som er like nøye med å undersøke dyrene sine da de kommer hjem desverre...

Har adoptert hund frå ungarn sjølv og er meir enn fornøgd med valget eg gjorde.

Adoptert en nydelig hund med godt temperament.Kjenner til andre som har adoptert der i frå også med berre gode resultat:)

Eg adopterte frå ungarn nettopp fordi eg ikkje fant hund som passa meg her i landet gjennom ulike omplasserings org. Leita over lang tid. uten resultat so gjekk derfor utenlands. Kvifor det skal vere so negativt å skaffe seg hund frå utlandet da? Er no mange som skaffer seg hund frå utlandet no til dags,  både blanding og reinrasa.

Hund med "bagasje" finst det mange av i Norge også så er ikkje berre "bagasje- hunder" som kjeme frå ungarn/spania og andre land.

At hundane drar inn sjukdomar  når dei kjem hit til Norge er det nok sikkert lite sjangs for det sida hundane fylger standar vaksineprogram, rabiesvaksine, ormekur osv. før dei reise til Norge, Hundane får siste helsesjekk  med vet. før dei får den endeleg godkjenning til å reise  frå ungarn.

Om du bekymrer deg for desse hundane skal føre inn sjukdommar inn i lande so bør en eller vere litt meir bekymra over kva "drit" som fylger med smuglerhundane som blir tatt inn i landet. Dei har værtfall ikkje fått gått igjenom noko vaksineprogram/helsesjekk før dei entra landegrensa. Også Ola Normann som tar med seg hunden på tur både her og der og i utlandet. Er ikkje alle som fylgjer god vett og vaksinerer  hunden før avreise.

Studerer i Ungarn og adopterte en hund herifra, en beagle som ble funnet på gata. Hun er herlig, elsker folk, barn, andre hunder. Kan godt hende det bare er beagle-temperamentet som skinner gjennom, men hun virker ikke som om hun har noen bagasje i det hele. Greit nok, hun hadde ikke bodd innendørs (i alle fall ikke på lenge), så hun tisset inne to ganger, men lærte fort å tisse ute. I og med at hun er så matmotivert, lærte hun også sitt, dekk, gi labb og så videre kjemperaskt. Andre jeg kjenner her nede har også adoptert eller forstrer hunder for slike organisasjoner. En av de fikk nettopp vite at hennes hadde kreft etter at hun hadde hatt den i to måneder. De andre har hatt hunder som kanskje var nervøse eller veldig gira, men som har gjort det kjempebra med trening og tolmodighet.

Organisasjonen jeg adopterte fra er styrt av en dame med mange fosterhjem, som ordner veterinærhjelp for hundene, de blir vaksinert og sterilisert. Og for de som spurte om hunder i Ungarn får mer pryl så er svaret blandet. Har hørt folk som har sett hunder bli slått med hånd og bånd, så ser du folk som er kjempegreie med sine. Er også folk som har null kontroll på om hunden kommer tilbake når den blir ropt på som bare slipper den løs i parken, uten å få den igjen, så går du rundt hjørnet og ser en mann gå over veien, med tre beagler sittende på andre siden på rekke og rad. Når han når andre siden av veien, roper han noe og alle tre kommer løpende. Så det varierer veldig. De virker generellt mye gladere for å se hunder på gaten og sånn her, mange bøyer seg ner og sier hei på ungarnsk eller snur hodet og smiler ved synet av en hund.

Det jeg egentlig skulle fram til er at jeg ikke synes det er helt svart og kvitt. Jeg er ikke enig i at folk burde adoptere ifra ungarn eller spania bare fordi det er mote, men jeg synes heller ikke det er en dårlig ting å gjøre. At jeg har min herifra har nok mer med at jeg alikevel bor her mesteparten av året, men hun kommer til å bli med hjem til sommeren og er sikker på at det kommer til å gå kjempefint.

Jeg har tidligere skrevet endel på canis om gatehunder, og jeg skal ikke gjenta meg selv.

Sykdomsfrykten er høyst reell. I dag kan hunder fra EU-land reise til Norge dersom de er rabies-vaksinerte etter fylte 3 måneder og deretter ventet i tre uker. De må også ha behandling mot bendelorm før avreise og etter at de er kommet til Norge.

Dette er kravene. Alle andre sykommmer blir bare tilfeldig sjekket. Det kan dukke opp uventede ting som ikke er vanlig i Norge. Jeg så et inlegg fra en veterinær som var utdannet i Ungarn for noen dager siden. Han hadde fått inn en gatehund som nylig var importert fra Romania, og som hadde hatt noen krafige nys. Da var det kommet ut ett-eller-annet fra nesa. Hundeeieren tok med seg dette til veterinæren, og han kunne si at det var en parasitt, en slags orm, som også kan gå på menneske. Denne parasitten finnes ikke i Norge. vi får bare håpe at Mattilsynet tar tak i dette og strammer inn på regelverket for import. Vi vil ikke ha inn hunder som kan smitte både mennesker og dyr med nye sykdommer!

Firefly:

Jeg har tidligere skrevet endel på canis om gatehunder, og jeg skal ikke gjenta meg selv.

Sykdomsfrykten er høyst reell. I dag kan hunder fra EU-land reise til Norge dersom de er rabies-vaksinerte etter fylte 3 måneder og deretter ventet i tre uker. De må også ha behandling mot bendelorm før avreise og etter at de er kommet til Norge.

Dette er kravene. Alle andre sykommmer blir bare tilfeldig sjekket. Det kan dukke opp uventede ting som ikke er vanlig i Norge. Jeg så et inlegg fra en veterinær som var utdannet i Ungarn for noen dager siden. Han hadde fått inn en gatehund som nylig var importert fra Romania, og som hadde hatt noen krafige nys. Da var det kommet ut ett-eller-annet fra nesa. Hundeeieren tok med seg dette til veterinæren, og han kunne si at det var en parasitt, en slags orm, som også kan gå på menneske. Denne parasitten finnes ikke i Norge. vi får bare håpe at Mattilsynet tar tak i dette og strammer inn på regelverket for import. Vi vil ikke ha inn hunder som kan smitte både mennesker og dyr med nye sykdommer!

Vet det finnes et lite antall hunder også som er bærere av noe vi ikke har i Norge,og som er umulig å bli kvitt når det først har fått fotfeste. I dag gjelder det 5 hunder og det kunne stoppet der,men eierne syns de fungerer bra på medisiner,da er de også symptomfrie og de blir dermed ikke avlivet...

Jeg kjenner flere herlige hunder som har tidligere vært gatehunder fra div europeiske land...

Har ingenting imot det!

MonaO:

 

milla1440:

 

Når det gjelder frykten for sykdommer tror jeg ikke den er relevant for alle disse organisasjonene - de seriøse vet hva som kreves og sørger for at det er i boks.

 

 

"Hjerteormen, dirofilaria immitis, finnes ikke i Norge, men de forekommer i Sør-Europa og kan derfor godt komme inn i landet med hunder fra f.eks. Spania. "

http://www.nettdyrlegen.com/artikler/hund/infeksjoner-og-parasitter/hjerteorm-hund/305

Hjerteorm av typen fransk hjerteorm har allerede slått seg ned i Danmark! (link)

 

Det er mygg som er bærer av hjerteorm, den smitter ikke fra hund til hund. Det vet jeg, fordi her jeg bor har vi hjerteorm som hundene får middel mot hver mnd for å forebygge.

Det er klimaendringer som gjør at hjerteorm sprer seg nordover.

Jeg synes det virker som om det er på moten. Ser mange skriver om at de vil redde en gatehund eller de har hentet hjem en, men desverre er det nok få som vet hva de tar på seg. på Finn.no er det jo stadig gatehunder som omplasseres etter bare uker i nytt hjem med teksten "krever for mye". Jeg synes en gatehund har det bedre i kjente omgivelser evt bli reddet i det landet enn å bli dratt til norge hvor alt er nytt. Må lære hunden hva en søppelbøtte er, sykkel, rulator, krykker og ALLT av småting og større ting. Kjenner jeg får vondt i meg når jeg leser om gatehunder som har rømt etter bare få dager i norge. En livreddhund som er helt alene og er man ekstra "heldig er det også gjerne snø og - 30 ute.

I stolen ved siden av meg nå ligger i mine øyne verdens beste hund. Han kom til meg da han var 2,5 år og han klarte jeg tro det eller ei å finne her i norge på ett omplasseringssenter.Da jeg la ut en annonse var det bare over natta att jeg plutselig fikk tilbud om 7 forskjellige hunder i alle aldere og str som trengte nytt hjem og de ble nesten dyttet på meg. er så typisk nordmen og norge å hjelpe andre først før oss selv. Mange norske hunder blir avlivet hver dag fordi ingen vil ha dem. Deter tullete.

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8110596

Skulle akkuratt til å lime inn den linken selv. Håper virkelig det kan bli svææær blest om dette så folk som vurderer dette dropper det. Norge renner over av friske hunder i alle aldere som trenger nye hjem. Hjelp dem i stedet.