jarvi:

Kan også legge til dette, Ivo:

Jeg er helt enig med deg i at man skal etablere det gode lederskapet. Jeg synes til og med at lederskap er et godt begrep. 

Men husk på at godt lederskap handler først og fremst om tillitt og trygghet, omtanke og respekt.

Jeg er også enig med deg i at man kan benytte ulike settinger i dagliglivet og ellers med hunden til å stadfeste det gode lederskapet.  Men det finnes en rekke andre tiltak, og langt bedre tiltak enn å ta maten i fra hunden som fører nettopp dette.  Jeg synes faktisk at det er litt dårlig gjort å ta maten i fra hunden.  Jeg hadde også blitt rimelig grinete hvis noen hadde tatt middagen i fra meg....

Min erfaring, Ivo, er at den beste metoden for å unngå at hundene skal passe på maten sin er å la de ha maten i fred mens de er valper.  Etterhvert lærer de at vi ikke representerer noen trussel.

Det du sier om å la maten i fred osv. er jeg også svært enig i. Desverre tror jeg imidlertid at enkelte har fått ett noe annet innhold og dermed holdninger omkring det mange kaller lederskap som gjør at en tror at en må gripe inn i "hytt og vær" for å beholde kontrollen over bikkja, at en stadig må befeste ett slags lederskap og at en på den måten innbiller seg at en gjør noe bra og helt nødvendig når en eksempelvis driver å tar fra maten til valpen osv. Det finnes jo enda grupperinger innen lederskaps-tenkningen som fremdeles holder på disse jeg vil kalle misforståtte strategiene, og at disse ennå finnes samt at dette i det store og hele medfører negative holdninger innen hundeholdet tror jeg ikke du er så uenig i.

Ja det finnes etter mitt syn grupperinger på "begge" sider som nesten er fanatiske i sin tenkning og dermed sine holdninger, uten at de de tenker og gjør i praksis nødvendigvis er særlig godt forankret i verken teori eller praksis. De nye som kommer inn i slike miljø blir som nyfrelste å regne der de i lykkerus mener å ha funnet opp hjulet nok en gang, men de blir også noe blinde for å tilegne seg kunnskap i ett mer helhetlig perspektiv. Ett annet poeng er at en del av disse mister fokuset på individet / hunden, det er andre ting som blir mer styrende i forhold til hvordan de velger å forstå og handle. Individuell tilrettlegging blir på den måten skadelidende, alle bør etter disses syn behandles likt.

Jerko:

 

Jerko; veldig enig i ditt siste innlegg !

jarvi:

Kan også legge til dette, Ivo:

Jeg er helt enig med deg i at man skal etablere det gode lederskapet. Jeg synes til og med at lederskap er et godt begrep. 

Men husk på at godt lederskap handler først og fremst om tillitt og trygghet, omtanke og respekt.

Jeg er også enig med deg i at man kan benytte ulike settinger i dagliglivet og ellers med hunden til å stadfeste det gode lederskapet.  Men det finnes en rekke andre tiltak, og langt bedre tiltak enn å ta maten i fra hunden som fører nettopp dette.  Jeg synes faktisk at det er litt dårlig gjort å ta maten i fra hunden.  Jeg hadde også blitt rimelig grinete hvis noen hadde tatt middagen i fra meg....

Min erfaring, Ivo, er at den beste metoden for å unngå at hundene skal passe på maten sin er å la de ha maten i fred mens de er valper.  Etterhvert lærer de at vi ikke representerer noen trussel.

Tusen takk for godt og utfyllende svar jarvi. Jeg er helt enig med deg, lederskap handler om trygghet, omtanke, respekt og kjærlighet.

Jeg skjønner plutselig hva du mener og skulle gjerne redigert innlegget mitt litt. Vi er slett ikke uenige lenger. Takk for at du deler din kunnskap med meg jarvi, det setter jeg stor pris på:) Artig å høre praktisk erfaring fra en som har hatt så mange raser over så lang tid:)

Jeg vil si at jeg har en av hver, jeg:) En helt uten ressursforsvar eller matforsvar. Også en som har matforsvar.

Han eldste, som ikke har det ene eller andre, har heller aldri hatt det. Han vokste opp som den nest sterkeste valpen og mistet aldri noenting av leker og ressurser hos oppdretter fordi søsknene stjal fra ham. (derimot kunne han finne på å rappe ting fra de andre..)
Hjemme hos meg tok jeg ting fra ham mye da han var valp. Han leet ikke på et øre, han. Og jeg gav ingenitng tilbake. Jeg trente tradisjonelt på den tiden, og rent tradisjonelt var det slik at maten skulle forsvinne, evt. dårlig atferd skulle straffes og ut ifra situasjonen skulle en vurdere om hunden fikk maten tilbake nå, senere eller aldri.

Så fikk jeg hund nr.2. En liten terriertispe som jeg ikke kjenner bakgrunnen på, annet enn at hun har sammen med en flokk på 12 valper sittet i bil fra nederland og til vestlandet store deler av oppveksten. Valpen ble tidlig tatt fra moren, hadde aldri vært innendørs og bodde i en bås i en stall da vi hentet henne, og var siste valpen som ble solgt i en alder av 9 uker.
Jeg trente fortsatt tradisjonelt på den tiden, og hadde også vært på et par kurs hos noen som trener tradisjonelt og er kjente for det her i området. Ja, og lest masse om det, og sett mye på Cesar Millan og lyttet interessert til mange "gamle travere" innen hundehold. 

Så jeg tok også skålen fra minsten på samme måte. Og fikk etter noen uker med gjentakelse høre knurringen for første gang. Skulle ikke tro at den knurringen kom fra valpen, så alvorlig var den. Den straffet jeg bort med noen velplasserte "shhh" og noen dult med hånda i valpen. Og deretter ble det knurrring bare jeg gikk bak henne. Og hvis jeg stod i døren inn til rommet hvor hun spiste. Og hvis hun hadde tatt med et bein opp i senga og jeg allerede satt der.
Og så ville jeg ta fra henne beinet, og hun beit meg. Ja, hun siktet og hun beit. Dette var ikke tilfeldig, såpass vet jeg. Så hun beit meg over hånda. (vel, så langt over hånda som hun rakk, da). Og jeg fikk noen blødende prikker og tok det veldig alvorlig.

Så jeg holdt meg unna henne og gav henne ikke bein en periode mens jeg leste meg opp.

I mellomtiden ble tispa kjønnsmoden og valpelisensen var gått over for lengst. Og hun begynte å vise liten interesse for å spise maten sin. Bare ingen andre gjorde det. Hun kunne stå over skålen sin og stirre stivt på oss hvis vi gikk forbi, og det gjaldt etter hvert også både den andre hunden og katten.

Nå skal det jo sies at vi ikke var veldig nøye på dette med fordeling osv. Straks det hadde gått en stund, alle satt eller lå i ro i stuen og minsten hadde vært lenge alene med siste halvdel av maten sin, kunne la den stå der den var og heller komme til oss for å få oppmerksomhet. Da snek alltid eldsten seg til å spise restene av maten hennes. Og snart stod han og tigget mat av henne, og stjal maten om hun snudde ryggen til.

Tispa mi mener helt tydelig at ting som hun snur ryggen til fortsatt er hennes, for hun spinner rundt og prøver å få tak idet igjen dersom den andre hunden tar det i den settingen. Så å spinne rundt og oppdage av 30kg-hunden hadde limt snuten sin fast i bunnen av matskålen hennes var ikke OK. Og han fikk høre det også. Og en stund løp hun også etter katten, som var på vei til kattetreet rett utenfor rommet som maten sto i. Og mistet maten til hunden. Et svare leven.

Men utifra tradisjonell trening så var det jo etter boka. Hun mistet maten sin når hun gjorde noe dumt.

Men hun ble ikke bedre. Og hun begynte å trekke alle ting, mat, bein og leker inn i buret. Også ble hun stående i døråpningen til buret og knurre til dem som gikk forbi.

I noen måneder tok jeg ikke fra henne noe som helst. Så begynte jeg å gi henne godbiter mens hun hadde noe å forsvare. (Vel, i starten måtte jeg jo slenge dem til henne fra litt avstand for at hun i det hele tatt skulle ta dem, var jeg for nære, sluttet hun å spise, og hun stivnet helt, selvom det regnet godbiter over henne.)

Så kunne jeg gå nærmere og nærmere. I mellomtiden ble det ikke delt ut noe som hun kunne forsvare. De fikk godsaker, men det var rene ingeniørkunsten fra min side å stå i dyrebutikken å beregne at Eldstehunden ville bruke akkurat like lang tid på en oksemuskel som minsten ville bruke på en halv grisehale. Slike ting. For minsten tålte ikke engang at eldsten hadde noe som hun ville ha. Og langt verre var det om hun ikke var ferdig når han reiste seg. Da stivnet hun igjen og lå med labben oppå godsaken og spiste ikke så lenge han kunne kanskje muligens være interessert.

Men det var myye trening der. Og det gikk fremover:) Raskere med oss enn med den andre hunden.

Husker en gang det hadde gått veldig bra en stund. Da lå tispa og gnagde på et strimlet griseøre, og katten kom inn i stuen. Hun skrådde forbi hunden for å komme til kattetreet. Og hunden hoppet på henne og beit. Fordi hun var for nær godbiten.


Huff, dette ble langt. Men tenkte jeg skulle skrive litt, for å understreke at vi har opplevd begge utfall ved bruk av den samme metoden, altså at maten tas fra hunden.
Den ene finnes ikke ressursforsvar på. Heller ikke andre ting. Han er veldig opptatt av tennisballer, og de bruker jeg kun når han får hoppe uti vannet og svømme etter dem. Så det er en spesiell greie for ham. Men alikevel gir han alltid fra seg ballen til minsten når hun ønsker den, uten dikkedarier.

Minsten er ikke helt slik:) Hun er langt ifra det verste tifellet, og ved alle tilfellene er det forståelig hvorfor hun gjorde som hun gjorde. (Og gjør som hun gjør, for hun samler fortsatt ting i buret, og hun kan ikke bli plassert i buret sammen med den andre hunden og en grisehale, for da drar hun halen baklengs til enden av buret (dobbelt mastiffbur) og ligger over godbiten til de slipper ut og hun får fred. (Dumme oss gjorde denne tabben en gang, ja. )

Men etter mye trening kan jeg ta fra henne ALT, og hun synes til og med at det er spennende å gi fra seg ting, fordi hun alltid får noe godt igjen for det. Katten får gå i fred, og når hun egentlig er mett og det ligger mer igjen i skålen, går hun ifra og lar faktisk den andre hunden spise restene. (vel, nå er det jo 7mndr siden sist vi brukte matskål, men før det pleide det å skje). Jeg kan stå med henne og 4 andre, kjente, hunder i sitt rundt meg og dele ut godbiter - en til hver. Og det er verken stive bevegelser eller knurring å høre. Kun forventning i blikket.
Jeg har tatt fra henne masse spennende som hun har funnet, inkludert en rødstrupe som katten skadet først. 

Så jeg vet ihvertfall hvilken metode jeg holder meg til. Og det er av erfaring med mine egne hunder:) Jeg kjenner også andre som har brukt strategier som jeg til slutt brukte: "bytting" og "holde seg unna ved avstandsøkende signaler" med andre hunder. Og det er null problem.

Ja, også må jeg jo få oppklare at selvom jeg endret metode, også med min eldste hund, så har heller ikke han utviklet ressursforsvar. Men han har blitt plagsomt flink til å finne ting som han synes er veldig spennende (som sokker og undertøy, søppel og Kong, pinner og baller) og levere til meg for å se om han får noe for det. Sånn i tilfellet noen lurte på det:)  

Sånn, så har jeg også føyde meg inn i rekken blant dem som ikke bare har teori å spille på:)

Nata:

Jeg trente tradisjonelt på den tiden, og rent tradisjonelt var det slik at maten skulle forsvinne, evt. dårlig atferd skulle straffes og ut ifra situasjonen skulle en vurdere om hunden fikk maten tilbake nå, senere eller aldri.

Jeg må si at du nok en gang beskriver tradisjonell trening på en merkverdig måte. 

jarvi:

Nata:

Jeg trente tradisjonelt på den tiden, og rent tradisjonelt var det slik at maten skulle forsvinne, evt. dårlig atferd skulle straffes og ut ifra situasjonen skulle en vurdere om hunden fikk maten tilbake nå, senere eller aldri.

 

Jeg må si at du nok en gang beskriver tradisjonell trening på en merkverdig måte. 

Vel, det var den metoden jeg lærte. Nå er det nå engang slik at alle metoder kan utøves med noe ulikhet. Så om du ikke praktiserte/praktiserer det på denne måten, er ikke ensbetydende med at ikke andre gjør det eller at det ikke er normal tradisjonell trening.
Når det er sagt, var det kveldsmaten som valpen kunne gå glipp av. Hos oss var det det minste måltidet. Nei, forresten, han gikk glipp av frokosten også en gang, faktisk. Men da fikk han lunsj et par timer senere. På den tiden gjorde jeg det. Nå hadde jeg aldri gjort det. Men jeg vet at jeg ikke var alene om å gjøre det slik, da jeg og dem jeg var på kurs med lærte det av andre, som hadde trent hund i en årrekke.  

Per i dag trener jeg overhodet ikke på den måten som jeg gjorde den gang. Og godt er det, for da tror jeg ikke minsten, om hun hadde levd fortsatt, hadde hatt et godt liv.

Dersom du vil dele dine erfaringer er jo det hyggelig:)

Nata:

 

eller at det ikke er normal tradisjonell trening.


Dersom du vil dele dine erfaringer er jo det hyggelig:)

Dette er da overhodet ikke normalt å gjøre blant det store flertallet av seriøse trad trenere.  Jeg må si jeg undres av og til når enkelte beskriver hvordan de behandlet hundene sine når de trente trad.

Joa, jeg deler av og til mine erfaringer her på canis.

jarvi:

Nata:

 

eller at det ikke er normal tradisjonell trening.


Dersom du vil dele dine erfaringer er jo det hyggelig:)

Dette er da overhodet ikke normalt å gjøre blant det store flertallet av seriøse trad trenere.  Jeg må si jeg undres av og til når enkelte beskriver hvordan de behandlet hundene sine når de trente trad.

Joa, jeg deler av og til mine erfaringer her på canis.

 

 

Altså at man skulle vurdere om hunden skulle få tilbake maten nå, senere eller aldri?????

Ja, ja hvis man har holdt på med dette tidligere så må jeg si at jeg stiller noen spørsmål ved vedkommende....

jarvi:

Altså at man skulle vurdere om hunden skulle få tilbake maten nå, senere eller aldri?????

Ja, ja hvis man har holdt på med dette tidligere så må jeg si at jeg stiller noen spørsmål ved vedkommende....

Men all ære til Nata da, som har skjønt at dette ble fullstendig feil :)

jarvi:

Altså at man skulle vurdere om hunden skulle få tilbake maten nå, senere eller aldri?????

Ja, ja hvis man har holdt på med dette tidligere så må jeg si at jeg stiller noen spørsmål ved vedkommende....

Jeg tolket dette aldriet som at hunden viste såpass ekstrem reaksjon at sprøyta var neste. Ikke at hunden skull sulte ihjel. Det er ikke helt ukjent for meg at slikt skjer, også nå i senere tid.

Vet jo ikke om det var det Nata mente da.

Bergljot:

 

jarvi:

 

Altså at man skulle vurdere om hunden skulle få tilbake maten nå, senere eller aldri?????

Ja, ja hvis man har holdt på med dette tidligere så må jeg si at jeg stiller noen spørsmål ved vedkommende....

 

 

Jeg tolket dette aldriet som at hunden viste såpass ekstrem reaksjon at sprøyta var neste. Ikke at hunden skull sulte ihjel. Det er ikke helt ukjent for meg at slikt skjer, også nå i senere tid.

Vet jo ikke om det var det Nata mente da.

Huh. Jeg tolket det som at den ikke kom til å få det måltidet i det hele tatt, men ville få en ny sjanse på neste måltid.

Altså,
nå = hunden får maten tilbake umiddelbart

senere = hunden får en ny sjanse etter noen minutter/en halvtime/en time

aldri = hunden får ikke dette måltidet i det hele tatt, og må vente f.eks. til dagen etter når neste måltid står på planen.

Men hvem som har rett aner jeg ikke.

Er det rart det blir krig på Canis... ;)

Maturin:

Huh. Jeg tolket det som at den ikke kom til å få det måltidet i det hele tatt, men ville få en ny sjanse på neste måltid.

Altså,
nå = hunden får maten tilbake umiddelbart

senere = hunden får en ny sjanse etter noen minutter/en halvtime/en time

aldri = hunden får ikke dette måltidet i det hele tatt, og må vente f.eks. til dagen etter når neste måltid står på planen.

Men hvem som har rett aner jeg ikke.

Er det rart det blir krig på Canis... ;)

Likte din tolkning mye bedre enn min :-)

Maturin:

Bergljot:

 

jarvi:

 

Altså at man skulle vurdere om hunden skulle få tilbake maten nå, senere eller aldri?????

Ja, ja hvis man har holdt på med dette tidligere så må jeg si at jeg stiller noen spørsmål ved vedkommende....

 

 

Jeg tolket dette aldriet som at hunden viste såpass ekstrem reaksjon at sprøyta var neste. Ikke at hunden skull sulte ihjel. Det er ikke helt ukjent for meg at slikt skjer, også nå i senere tid.

Vet jo ikke om det var det Nata mente da.

 

Huh. Jeg tolket det som at den ikke kom til å få det måltidet i det hele tatt, men ville få en ny sjanse på neste måltid.

Altså,
nå = hunden får maten tilbake umiddelbart

senere = hunden får en ny sjanse etter noen minutter/en halvtime/en time

aldri = hunden får ikke dette måltidet i det hele tatt, og må vente f.eks. til dagen etter når neste måltid står på planen.

Men hvem som har rett aner jeg ikke.

Er det rart det blir krig på Canis... ;)

Det var selvsagt slik jeg tolket det også.  Uansett et tåpelig opplegg synes jeg.  Har forøvrig heller aldrig hørt om at folk holder på slik, og enda så mange år jeg har i det virkelig hardcore fuglehundmiljøet hvor vi banker bikkja til hverdags og fest!

Ta en kikk på DOGNEWS - artiikelen Hunder lar seg manipulere.

jarvi:

Ta en kikk på DOGNEWS - artiikelen Hunder lar seg manipulere.

Her ble det visst litt misforståelser, ja:) Det å aldri gi maten kunne lett tolkes dithen at hunden skulle sulte ihjel, ser jeg nå. Vel, nå lever jo hunden min fortsatt, så det var ikke akkurat det det betydde. Men godt at det blir spørsmål, og ikke bare tolkninger :)
Med "maten" mente jeg egentlig "måltidet", og valpen min hadde fire små måltider fordelt utover dagen. Husker ikke helt når, men med tanke på at han ikke fikk om natten kan jeg tenke meg at det var snaue 4 timer mellom hvert måltid. Å ikke få servert måltidet i det hele tatt ("aldri") ville dermed si at han måtte hoppe over et måltid og fikk heller vente til neste måltid. Samtidig hadde jeg vondt av ham, og fremskyndet neste måltid en til to timer.

Mye jeg gjorde på den tiden var jeg selv ikke enig i, noe jeg har skrevet om mange ganger. Jeg la valpen i bakken og hadde elendig samvittighet etterpå. Jeg revurderte hundeholdet ørten ganger, og fikk høre at jeg var en svak hundeeier som måtte manne meg opp, ikke ta alt så personlig og bli en tydeligere leder for valpen min. Og jeg fikk høre av mine instruktører at jeg hadde en særs dominant valp som bare kom til å bli verre og evt. begynne å angripe meg slik at han til slutt ble avlivet dersom jeg var svak og mild mot ham nå.

Så ja, jeg gjorde disse tingene, og jeg var langt ifra alene om det. At du ikke har gjort det slik er jo enda godt. Jeg skulle ønske nå at ikke jeg heller gjorde slikt mot hunden min.

Her ble det mye snakk om resursforsvar. Hva vanlig valpebiting i buksebeinet fra en fire uker gammel valp har med resurrsvar å gjøre må fåglarna vite, så for å svare på TS sitt spørsmål hopper jeg over den diskusjonen.

Det jeg gjorde med min hund som var en notorisk krokodille som liten, var enkelt å greit å hyle som en valp gjør selv når den blir bitt av sine kullsøsken. Mine barn ble instruert til å gjøre det samme. Dette løste problemet kjapt. Enkelt penkelt.

Nata:

Her ble det visst litt misforståelser, ja:) Det å aldri gi maten kunne lett tolkes dithen at hunden skulle sulte ihjel, ser jeg nå.

Nata, jeg tror faktisk ingen tolket dithen.  Vi forstod hva du mente.

(Forøvrig litt festeligå lese nok en gang at man skal etterligne valpens form for auuu, mens det blir latterliggjort å etterligne hundens knurring med begrunnelsen at vi ikke er hunder....  Ja, det er mulig at det fungerer å hyle som en valp, men da skulle det da også fungere å knurre som en hund? )

jarvi:

 

 

Nata, jeg tror faktisk ingen tolket dithen.  Vi forstod hva du mente.

(Forøvrig litt festeligå lese nok en gang at man skal etterligne valpens form for auuu, mens det blir latterliggjort å etterligne hundens knurring med begrunnelsen at vi ikke er hunder....  Ja, det er mulig at det fungerer å hyle som en valp, men da skulle det da også fungere å knurre som en hund? )

Jeg har ingen voldsomme prinsipper mot å gjøre det ene eller det andre som en hund. Sånn i teorien. Men her hos oss så er responsen på et hyl sinnsykt sterkere enn responsen på hvis jeg knurrer.. Det kan jo hende det er derfor mange synes det er greit å hyle men ikke å knurre?

Jeg får altså ikke til å knurre så hunden min synes det er kjipt. Jeg har prøvd dette i noen forskjellige settinger når hun var mindre blandt annet. Når hun ble litt for nærgående når jeg spiste og sånn, så vendte jeg hodet litt til siden og knurret så morskt jeg kunne. Og hun enset det ikke...

Hvis vi gjør et eller annet, og hun gjør meg vondt på en eller annen måte, så hyler jeg. Og hun slutter umiddelbart. Roer seg fullstendig og setter seg gjerne ned og snur hodet til siden.

Så da tenker jeg; Er et smertehyl = et smertehyl, noe som er forholdsvis enkelt å etterlikne, mens aggressiv eller avstandssøkende knurring er litt mer komplisert, i forhold til hvordan det høres ut og hvordan kroppen ser ut når man utfører dette?

Hun skjønner jo godt forskjell på en hund som lekeknurrer og en som vil ha henne vekk. Da viker hun med en gang. Hun skjønner også når vi leker og jeg knurrer, da er det kjempefestlig. I andre settinger, om jeg skulle knurre til henne, så skjønner hun ikke bæret.. Hun kikker på meg og så fortsetter hun med det hun dreiv på med;D

Bare mitt tankespinn da=) 

jarvi:

(Forøvrig litt festeligå lese nok en gang at man skal etterligne valpens form for auuu, mens det blir latterliggjort å etterligne hundens knurring med begrunnelsen at vi ikke er hunder....  Ja, det er mulig at det fungerer å hyle som en valp, men da skulle det da også fungere å knurre som en hund? )

Klart det fungerer? Det har jeg alltid gjort. Mine "ressurser" har jeg alltid vernet om med knurring. Og det tar bikkjene med en gang. En voksen Welsh SS vi tok til oss var nok ikke vant til det der. Han kom oppi brødskiva mi og ville ha. Jeg knurra først, og "snappa" etter han da han ikke hørte. Da skvatt han tre meter ut på gulvet og kjeftet på meg før han la seg med ryggen til. Det var første og siste gang han prøvde å ta maten min.

jarvi:(Forøvrig litt festeligå lese nok en gang at man skal etterligne valpens form for auuu, mens det blir latterliggjort å etterligne hundens knurring med begrunnelsen at vi ikke er hunder....  Ja, det er mulig at det fungerer å hyle som en valp, men da skulle det da også fungere å knurre som en hund? )

men_kjære_deg...:

jarvi:

(Forøvrig litt festeligå lese nok en gang at man skal etterligne valpens form for auuu, mens det blir latterliggjort å etterligne hundens knurring med begrunnelsen at vi ikke er hunder....  Ja, det er mulig at det fungerer å hyle som en valp, men da skulle det da også fungere å knurre som en hund? )

Klart det fungerer? Det har jeg alltid gjort. Mine "ressurser" har jeg alltid vernet om med knurring. Og det tar bikkjene med en gang. En voksen Welsh SS vi tok til oss var nok ikke vant til det der. Han kom oppi brødskiva mi og ville ha. Jeg knurra først, og "snappa" etter han da han ikke hørte. Da skvatt han tre meter ut på gulvet og kjeftet på meg før han la seg med ryggen til. Det var første og siste gang han prøvde å ta maten min.

Ja, nettopp !  Det er det jeg også alltid har hevdet, men mange på canis mener at å knurre til bikkja er helt feil da vi ikke er hunder.  Men de samme folkene kan anbefale å hyle som en valp, altså etterligne valpens "auu",  dette henger ikke sammen.

syvendefar:

jarvi:(Forøvrig litt festeligå lese nok en gang at man skal etterligne valpens form for auuu, mens det blir latterliggjort å etterligne hundens knurring med begrunnelsen at vi ikke er hunder....  Ja, det er mulig at det fungerer å hyle som en valp, men da skulle det da også fungere å knurre som en hund? )

Tja, det handler kanskje om hvordan man betinger endringer av atferd for valper/hunder må vel ha opplevet noe som den kan forbinde lydene med? Om man konsekvent au´er, piper, tar snutetak eller presser hundeleppene over tennene og klemmer etc  til vil vel valpen asossiere ubehaget med at den faktisk bet. På samme måte må vel "knurring" også asossieres med en fysisk handling for at valpen skal forstå hva hensikten med knurringen er. Både au´ing og knurring er jo i seg selv bare lyder. En annen sak er at lyder i seg selv kan være et positivt eller et negativt signal, men valpen må læres til å forstå hvilken atferd det er som utløser lyden.

Ja, selvsagt må valpen / hunden assosiere hvilken atferd som foråsaker det ene eller det andre.  Hunden lærer jo som følge av egen atferd, og den responsen dette medfører i fra omgivelsene.  Men man trenger slettes ikke være fysisk i mot valpen for at den skal forstå også vår knurring.  Dette avhenger naturligvis av hvert enkelt individ, men jeg har flere eksempler på at valpen reagerer på mishaglyder uten at valpen er tatt fysisk av hundeeier.

jarvi:

syvendefar:

jarvi:(Forøvrig litt festeligå lese nok en gang at man skal etterligne valpens form for auuu, mens det blir latterliggjort å etterligne hundens knurring med begrunnelsen at vi ikke er hunder....  Ja, det er mulig at det fungerer å hyle som en valp, men da skulle det da også fungere å knurre som en hund? )

Tja, det handler kanskje om hvordan man betinger endringer av atferd for valper/hunder må vel ha opplevet noe som den kan forbinde lydene med? Om man konsekvent au´er, piper, tar snutetak eller presser hundeleppene over tennene og klemmer etc  til vil vel valpen asossiere ubehaget med at den faktisk bet. På samme måte må vel "knurring" også asossieres med en fysisk handling for at valpen skal forstå hva hensikten med knurringen er. Både au´ing og knurring er jo i seg selv bare lyder. En annen sak er at lyder i seg selv kan være et positivt eller et negativt signal, men valpen må læres til å forstå hvilken atferd det er som utløser lyden.

Ja, selvsagt må valpen / hunden assosiere hvilken atferd som foråsaker det ene eller det andre.  Hunden lærer jo som følge av egen atferd, og den responsen dette medfører i fra omgivelsene.  Men man trenger slettes ikke være fysisk i mot valpen for at den skal forstå også vår knurring.  Dette avhenger naturligvis av hvert enkelt individ, men jeg har flere eksempler på at valpen reagerer på mishaglyder uten at valpen er tatt fysisk av hundeeier.