Hei!

Hunden min er Hugo (f. 6.3.08) standard dachs. Han ble kastrer aug 2011 da jeg opplevde at han hadde god effekt på kjemisk kastrering. Han har alltid vært veldig selektiv på hvilke hunder han kommer overens med og hvem ikke. Jeg har hatt vanskelig for å finne ut om han er nervøs/usikker eller bare har et stort behov for å hevde seg selv.

Hugo har for meg vært en stor utfordring, noe jeg kjenner har tappet meg mye for energi. Samtidig har han alltid vært prikken over i´en i livet mitt så lenge jeg har hatt han.

Så var det gårsdagen. Vi var i hus med en annen hannhund (dvergpuddel 8 år) og de har krangla litt, men funnet ut at Hugo er på bånn. Jeg har vært veldig letta over dette. Men i går hadde Hugo forlabbene oppå låret til dvergpuddelens eier. Puddelen benyttet da anledningen til å snuse mellom bena til Hugo (dette er noe mange hunder bruker tid på hos Hugo etter kastreringen, noe hugo ikke har blitt helt vant med). Da ble det nok for hugo og han tok tak i puddelen, sto over han og knurra i flere sekunder. Vi måtte skille dem og da dryppa det blod fra skulderen til puddelen.

Nå har jeg, kort fortalt, store problemer med å stole på Hugo og jeg ser helt anderledes på han. Selv om dette skjer mellom hunder innimellom, har jeg problemer med å forhold meg til Hugo etter dette.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Mange spørsmål som surrer rundt i hodet.. Hva hadde skjedd hvis vi ikke hadde skilt dem? Kan jeg leve videre med Hugo? samtidig har jeg alltid vært sta og ikke villet gi han opp.. men dette var egentlig "dråpen" kjente jeg...

Får jeg høre noen tanker?

Nå er det slik at de fleste skader hunder som sloss får, kommer av at eierne skiller dem. Så hadde dere ikke skilt de, så er sannsynligheten for at de hadde gitt seg uten skader, større enn at det hadde blitt verre skader. Så det hadde jeg ikke tatt så tungt. (Jeg hadde skilt de selv, men det er noen teknikker som er bedre enn andre)

De situasjonene du beskriver, er veldig risikable å sette hunder i, om de ikke går veldig godt overens, eller en eller begge er to som ikke er så "høflige", eller nøye av seg. To hunder tett på eier, og trange inneomgivelser osv er ikke ideelle.

Flere hunder jeg kjenner, er bestiser ute, men vi tør ikke ha de løse inne sammen. Fordi de lett kommer i situasjoner de ikke takler.

Det er sjelden slik at en hund er "på bånn" uansett situasjon. Og selv om din hund respekterer puddelen, så kan han likevel bli så usikker, at han ikke tør gå unna når det er noe han ikke liker. Angrep er beste forsvar, for mange dyr (og mennesker...)

Du må lære at hunder ikke takler alle situasjoner med samme hund, selv om det virker slik :) Selv mine hunder, som lever sammen døgnet rundt, kan havne i slosskamper med hverandre.

Din oppgave er å beskytte din og andres hunder, fra ting den ikke takler. Så dere kunne gått tur sammen, trent sammen, og så gått inn og holdt dyrene fra hverandre. Det er en trygghet for dyra, å vite at her inne rører ingen meg uansett. Da blir forholdet hundene i imellom bedre!

Og bonusen er at hunden lærer å stole mer på deg. Det at det kan være andre hunder i nærheten, men du klarer holde de vekk.

Slutt å tull. Det er ingenting galt med en hannhund, fordi om han finner påå ville sloss?

Rasen er relativt stri. Og ikke noen "veskehund" som egner seg til besøk hjemme hos andre hannhunder.

Ikke alle hannhunder fungerer med andre hanner. Og det er det bare å ta høyde for. Når du har en sånn hund.

At disse to har hatt et avklart forhold før varer jo ikke evig. Den eldste er blitt eldre. Det er den yngste også? Og da er styrkeforholdet de i mellom forandret.

Finn noen gode tispevenner til han i stedet?

Jeg vil gjerne bare legge til at hvis man har en hund som man vet ikke går 100% overens med andre bikkjer. Og man da i tillegg er klar over hvilke hunder dette gjelder, så har man de jo ikke løse sammen inne på avgrensa plasser.. Eller løse sammen i det hele tatt.. Så denne må du ta litt på egen kappe føler jeg.

Du var jo klar over at disse to bikkjene har kranglet før, og når de da fortsetter å bli satt i situasjoner som den du nevner, så må man nesten regne med at før eller seinere, så kommer de til å ryke på hverandre.

Jeg synes ikke du skal gi opp hunden din. Men jeg synes du skal slutte å ha han sammen med bikkjer han ikke går så godt overens med. Å gå tur i bånd er jo fint om det funker, da er jo det en aktivitet dere kan drive med. Men ikke push dem lengere.

Alle hunder går ikke sammen, sånn er det bare. Det gjør ikke din hund slem, eller dum eller ekstra ille. Det er bare noe en må ta hensyn til.

Vår tispe liker ikke unge hannbikkjer. Derfor omgåes hun ikke disse når de er løse. På tur i bånd er det greit, løse er ikke greit. Da holder man seg til det som er greit. Så får hun være løs med de hundene hun kommer overens med. =) 

Hjertelig takk for alle refleksjoner og tanker rundt dette.

Jeg har alltid sagt til hundeeiere at de ikke må menneskeliggjøre hunden din. Feks. "åå hunden min ser så sulten ut, jeg gir den mer mat" eller annet. Men jeg må ærlig innrømme at jeg virkelig har menneskeliggjort hunden min :/ I forhold til at jeg ser så anderledes på han etter han har skadet en annen hund. Det hadde jeg også gjort hvis det gjalt en bestevenn som feks. hadde banka en annen til blods.

Jeg liker at dere "kjefter" litt på meg. Dette er mitt ansvar og jeg er fullstendig klar over det.

Det at hundene ble skilt, er i utgangspunktet aldri noe jeg gjør. De får alltid ordne opp selv, og det har alltid gått bra. Det var en annen som tok tar i Hugo og dro han bort. Vanskelig å si om det gjorde saken verre, men ja.. hunder sloss jo innimellom og jeg har alldri opplevd skade av denne arten (kun litt småskrubb).

Jeg har aldri behandlet hunden min som en veskehund. Definisjonen på veskehund kan selvfølgelig være ulikt, men selv om jeg har hatt han med på besøk til folk med hund, ser jeg ikke på det som å behandle han som veskehund.

Ja jeg tar selvfølgelig ansvar for at dette har skjedd. Er kanskje der det også ligger. Siden jeg denne gangen ikke greide forutse eller handle i forkant (ha de i vært sitt rom feks.) av situasjonen, hvordan går det neste gang? Med en annen hund feks? Stoler ikke helt på meg selv og at jeg kjenner hunden min godt nok. Eller at jeg kan nok om hunder og atferd i det hele tatt. Skal flere hunder bli skadet fordi jeg ikke greier handle?

Etter å ha hatt han i 4 år, har jeg tenkt at han og jeg virkelig er på bølgelengde. Jeg vet hvordan han reagerer på situasjoner, jeg ser reaksjonsmønsteret hans, jeg leser han. Men etter dette skjedde, føler jeg at jeg har falt ned en del nivået i forhold til om jeg kjenner han. Ja jeg veit... jeg menneskeliggjør forholdet vårt, ikke sant?

Reaksjonen tin er nok helt normal. Man får litt "avsmak" for de, når man ser de gjøre noe man ikke tiltrodde de. (Englebarna):)

Men det går over.

Jeg har hatt en hannhund som kunne finne på å ville sloss en (sjelden) gang i blandt. Og han var fire år første gangen han sloss på alvor. Og det er slitsomt å måtte ha radar på andre hunder, tilfelle det skulle være en potensiell "slossværdig" hund. Så etter han har jeg vært veldig bevisst på å aldri la noen av mine få anledningen.

Så jeg er sterk motstander av at hunder skal gjøre opp seg i mellom. Det KAN være nødvendig i egen flokk. Men aldri med andre hunder:)

Så her i huset er det ikke lov å knurre til hverandre engang. Og når man splitter ved den minste antydning til gruff. Så tror jeg hundene blir vant til at det å bosse ikke er tema.

Det er ikke sånn at hunder måler styrke ved at en får overtaket og den andre underkaster seg. Som enkelte tror.

I din situasjon var det Puddelen som hadde noe å forsvare. Så det ville kunnet bli enda styggere. Om ingen hadde skilt de.

Det viktige når man skiller to hunder er å gjøre det med EN gang det smeller. Altså være veldig rask. Oftest har det ikke begynt på ordentlig enda da. Og man får ikke skader.