Jeg er egentlig litt pratesjuk, men samtidig kunne jeg tenkt meg noen innspill på dette.

Nå byttet jeg nettopp jobb hvor jeg har fått en vaktliste for første gang på 6 år, samtidig jobber jeg mye tidlig. Men jobben i seg selv stod absolutt ikke til forventningene, jeg føler meg rett og slett lurt og synes jobben ble solgt for mye mer spennende enn den er. Samtidig er det ett stort problem med personalet, og det ser ut som det er problemer med ledelsen og kommunikasjonen generelt der også.

Så jeg sa i fra jeg, at jeg ikke trives. Alt for mye tull, alt for lite glede og engasjament fra alle og så videre. Jeg ble naturligvis møtt med stor forståelse, de skal jo på død og liv ha meg der å gjøre denne drittjobben. Det er jo i utgangspunktet ett kjempekomliment, men det er altfor mye som skurrer. Og når jeg skal ta tak i ting, så er balansen mellom personal og ledelse for vanskelig, synes jeg.

Jah, det var ikke dette jeg skulle frem til. Men jeg må få det ut. Det ringte forøvrig en telefon i går, fra en jobb på ett aldershjem som kokk. Jeg hadde søkt på den tidligere. Mandag til fredag, kun dagtid og fri alle helger. Jeg kjører på, og trekker meg tilbake fra hotell og restaurantbransjen. Så alt løser seg, og jeg vurderer å starte med catering på si, så jeg kan tjene litt ekstra til de tøffe tidene som alltid dukker opp sånn plutselig.

Med andre ord så får jeg mye tid til det jeg virkelig vil. Og det er jo barna mine, hund og fotball. Jeg har jo snakket om en hund nr. to hjemme en god stund. Og det er her jeg vil ha synspunkter fra de som har giddet å lese så langt.

Det som hindrer meg i fra å være spontan å bestemme meg for en hund til, det er tiden jeg bruker på barna. Min kone jobber stort sett fire kvelder sent i uken, så jeg mister f.eks mulighet til å gå lange turer både med en og to hunder etter jobb. Men snart skal jeg gjerde inn hagen, og med babycall så er det ikke noe problem å være ute. Samt min kone går med bikkja/ene på dagtid, så det er jo ikke ett problem. Det blir verst for meg, for jeg elsker å være i skogen.

Jeg har jo hørt litt rundt hva folk har gjort med tanke på hunder og hunder i småbarnsperioden, og folk virker veldig fornuftige og klarer å vente til barna blir litt større. Jeg føler meg vel egentlig ikke så fornuftig. Energinivået er høyt, lysten på flere hunder er så absolutt til stedet. Utfordringene rundt logistikken er okey, jeg har erfaringen fra tidligere. Samtidig føler jeg meg akkurat flink nok til å få to hunder til å fungere slik jeg ønsker, både med tanke på energinivå og hverdagslydighet.

Men, utrulig nok, noe sier at jeg bør vente litt.... Vet ikke hva... Hva tror dere?

Det må du kjenne på selv. Vi kan ikke si hva som er rett og galt. Bare hundene får nok aktivisering (både mosjon, hjernetrim osv) samt kos og mat, så lider dem ikke. Vet selv om flere som har småbarn og to hunder, og de greier det fint. Det handler om prioritering. 

Er selv student, forrige skoleår var tøft. Jeg prioriterte vekk det typiske "ungdomslivet" og hadde to hunder ei stund (en hadde jeg på fôr, en var familien sin). Men i valpetida trenger jo hunden mye oppmerksomhet, så igjen. Du får tenke godt igjennom valget. Har du tid og vil hunden få den oppmerksomheten den fortjener? 

Jeg venter min første egne hund nå, skal studere fra høsten av. Nr to kommer om to år ca. Jeg brenner virkelig for hund og kutter ut alt annet LETT for hund ( bortsett fra jobb og skole:/ ). Er også heldig som har en samboer som er flink/glad i hunder og passer hunden gjerne om jeg har mye lekser samt jobb på ettermiddager.

Jeg har stor tro på at man får til det man virkelig vil :) Så lenge man er forbredt, planlegger og prioriterer tiden sin godt.

Det er det jo også mye man kan gjøre sammen med barn og hund? Eller er tiden i skog og mark "alenetid"?:) Nå vet jeg ikke hvor gamle barna eller hunden er, men er de små kan man jo slenge på seg en bæremeis når man går i skogen, to fluer i en smekk. Så går det jo an å kjøpe en sånn vogn som barnet sitter i som hunden(e) kan trekke på tur. Man kan jo kombinere hvis en virkelig går inn for det, og ser mulighetene istedenfor begrensningene! Hvis barna er litt større, så er det vell kanskje ikke lenge til de kun henger ute på ettermiddag med venner eller drar på trening, og man ser jo nesten ikke snurten av de likevell:) 

Men hvis magefølelsen sier at du bør vente, så bør du kanskje kjenne ordentlig på den. Det høres ut som en typisk "fornuften og hodet sier nei", mens resten av kroppen sier "KJØR PÅ".