Ikke til hvem som helst, nei, Og jeg mener det har lite med særheter og gjøre. I hvertfall ikke hos bikkjene. :)

Kun min mor,stefar eller bestevenn. Veldig sær jeg og når det gjelder hundepass.

Ingen.

Har erfart at de som ikke er så hundekyndige, ofte egner seg best. For hunden er det ofte en opplevelse å bli passet, trenger ikke at folk oppdrar dem i tillegg. Så for meg blir det hvem som helst, så lenge de ikke har idèer om hvordan de skal få hunden "bedre" / "mer lydig" eller hva de finner på. Må være glad i hunder, ansvarlige og gidde å følge instruksjoner. Ofte er det mer slitsomt med hundekyndige, for de kan mene at sånn og sånn er "bedre enn min måte". Og det er jo helt bakvendt, når hunden lever 100% av hverdagene hos meg og følger mine regler

En forutsetning er selvsagt at de kan holde igjen 45 kg hund som fremdeles utagerer mot for nærme passerende hunder

Pelskåpa:

Syntes denne var bra. MITT problem er at det er så stor del i slekta mi som liker Milan, ikke liker hunder inne på stua overhodet, som røsker i kobbelet og som kan finne på å denge hundene.....

Så dermed blir det heller kennel..... 

Dessverre er det ofte omgangskretsen det står på, ja, og ikke hundene... Heldigvis er halve omgangskretsen min folk jeg ble kjent med gjennom bikkja.

Sær bikkje og småsær eier. Da begrenser det seg litt. Jeg vil at bikkja også skal ha det bra når vi er borte.

Foreldrene mine, svigermor (som da evt må bo hos oss fordi bikkja hører for mye som skal bjeffes på der ho bor) og ei tante (men der vil ho neppe være uten å først sette husets bikkjer grundig på plass først. Sær som sagt). Har også hatt ho på hundehotell, det funka faktisk bra  Men det er bare et spesifikt sted som er bra nok. Naboene byttepasser vi med når det ikke gjelder overnatting.

Kan gjerne låne ho ut til flere i grunnen, i allefall for kortere tid. Må bare være sikker på at de behandler ho bra og tåler litt varslingsbjeffing. Ergo utgår folk i blokk  

Rot...

Bergljot:

...

 fikk de beskjed om at hun ikke skulle få dra i bånd, det førte til at de løpte så fort de maktet for at hun ikke skulle kunne dra.(for et syn, Lille bollen må ha vært såå happy) 

...

 

Som "hundemenneske" blir man ganske overrasket over at "ikke la henne dra" kan tolkes dithen, men jeg også opplevd det samme. Overrakte båndet til ei venninne i byen og sa ikke la henne dra i båndet med resultatet at frøkna fikk gå akkurat som hun ville og snuse på alt av folk og barnevogner osv. for venninna mi fulgte kjapt etter i slakt bånd hun.. Ganske komisk! Men slikt gjør en jo obs på å ikke gi fra seg hunden til hvem som helst...

Ingen får passe hunden vår enda, men det er pga at hun ikke er 100% lydig enda, og de vi kjenner som kan passe henne glemmer dette med å stå lyktestolpe når hun trekker, og da må vi slite i flere dager etterpå med båndtrening. Mange forstår heller ikke at hunden ikke skal få mat med bordet så vi har hatt noen runder der og. Så inntil hun er blitt voksen og alt sitter som det skal så vil vi helst ha henne hjemme.

Når hun blir eldre så skal selvsagt de nærmeste få passe henne

Vi har to hunder, og to svar på spørsmålet. 

Giganten har vi hatt på kennel to ganger, og aldri mer. Han kom hjem hes og manisk, ikke plassen for han. Min mor kan passe han hjemme hos oss i ett døgn eller så, der hvor det er tilrettelagt for stor hund. Hun kan ikke ha han hjemme hos seg om ikke vi er der. Ellers passer min samboers bror han om vi skal bort over flere dager, han er hundevant og følger instruksene vi gir. og pelsen er i god form og lykkelig når vi henter. Vi begrenser hvem som passer han fordi vi er redd han skal møte på folk som trener etter gamle prinsipper, og han er en kar som hadde knekt i to om noen hadde løftet en hånd mot han.

Minien har vi kun hatt i snart ett år, så foreløbig er det kun min mor som har passet han, ettpar døgn i strekk. Og hun er klar over hans litt usikre tendenser så der går det fint. Tør ikke overlate han til andre fordi jeg er redd usikkerheten hans skal trigges for mye. Og at han da skal knurre/bite/gjøre utfall uten at folk ser og forstår hva som skjer og kan avvergre. 

Katta er tykkhuda og kan passes av hvem som helst ;-)

Jeg orker ikke å tenke "katastrofetanker". Det vil kun hindre meg i å reise bort og gjøre ting jeg nødvendigvis må eller som jeg faktisk også har lyst til. Jeg går til og med så langt som å si at jeg setter pris på litt "hundefri" en gang i blant. Nå er en gang i blant for meg 1 - 2 små ferieturer til utlandet i året (3 -5 dager). Selve feriene tar vi med oss hundene siden det blir vel dyrt med hundepass i et par uker.

Jeg har egen hundepasser som kommer hjem og bor hos oss når jeg er borte. Det funker best siden jeg har 6 hunder 2 katter og nå en drøss med høns. Dessuten er det klart det beste for alle hundene. Jeg har også litt "sære" hunder, men ikke værre enn at jeg tror det finnes andre som er minst like gode til å ta vare på de som jeg selv er. Vi bør ikke gå i den fella å tro at vi er de eneste i hele verden som er i stand til å ta vare på hundene våre!

Nå har jeg en hyggelig jente på 17 år som passer mine hunder når jeg er borte. Noen ganger er det 1 natt, eller bare for å komme å lufte de hvis jeg er borte en lang dag. I tillegg til disse kortere utenlandsferiene mine (jeg er nesten avhengig av å reise :-).

Kriteria for hundepasser: sunn fornuft, genuint glad i dyr og en stor dose empati. Hun/han må være til å stole på og egnetlig liker jeg best de som er litt "laid back" og som ikke stresser og styrer og skal dressere hundene mine mens jeg er borte...

Det jeg forventer av min hundepasser er at han/hun er i stand til å se om det er noe som feiler dyrene slik at de evt kan komme seg til veterinær (hun jeg har når har ikke førerkort enda, men moren bor ikke langt unna, og jeg har et godt forhold til henne som henter og bringer og er på tlf hvis noe skulle skje og hun trenger å blir kjørt). Jeg har en stor inngjerdet tomt, og hundepasser skal egentlig "bare" være her og sørge for at hundene har det bra; at de får mat og masse kos og at hun aktiviserer de ute i hagen med søksøvelser og andre aktiviteter. Jeg forventer ikke egang at hun skal gå tur med alle 6 , men har hun lyst kan hun gjerne finne på å ta en liten tur i skogen med et par av de.

Når jeg er borte vil jeg helst at så lite som mulig skal fåregå. Alle skal ta det med ro og kose seg, og i min mening er det heldigvis en del oppgegående og fornuftige mennesker som fint klarer å ta vare på mine hunder.

har det vært en viktig del av sosialiseringspakken at de som valper har vært borte på pass.  Men noen har gått rett i døgnpass, andre har startet med dagpass forut døgnpass.

Så av mine er det bare EN som ikke har vært "satt bort" og det er hun som var full av angst:)

Hun hadde noen jenter som luftet henne som liten. Men da hun ble eldre og fryktaggresiv var det ikke trygt.

Og jeg merker STOR forskjell på MIN separasjoinsangst i forhold til henne. Og de andre:)

De andre vet jeg har det bra. Men uansett om den gamle har blitt aldri så stødig. Så har jeg det fækt når hun er borte. Som hun har vært et par ganger i forbindelse med veterinærbehandling.

Hunder som ikke takler pass har stort sett mistet en viktig bit i sosialiseringen sin.

Og det er litt komisk med alle de eierne som tror at det skyldes "sterk tilknytning" og avhengighet av eieren.

Men det må selvfølgelig være folk man har normal tilitt til.

Mine lar jeg ikke hvem som helst passe. Gamlefar har epilepsi og er allergisk mot ymse, zoien jakter på alt med puls og utagerer en god del på andre hunder.

Lar jeg andre passe de er jeg livredd for at gamlisen har blitt sjuk eller at zoien har drept en katt, så vi unngår helst det..

Ingen untatt sterke og erfarne folk får passe Raija :) 

Bestevennen min får passe Rex men er selv veldig kresen  :) 

For mer enn noen timer; så er det KUN moren min og Shlush her på forumet som har fått passet hunden min. Jeg er ganske... hønemor :p

I min omgangskrets er det kun en som kan/har lyst/vil passe trollet mitt og det er pappa. Det er fordi resten av omgangskretsen enten har mange barn, mange hunder eller av andre årsaker ikke kan passe vovven. Så enten er det pappa eller så må jeg ty til kennel.

Pixie&Bindi:

 

Bergljot:

 

...

 fikk de beskjed om at hun ikke skulle få dra i bånd, det førte til at de løpte så fort de maktet for at hun ikke skulle kunne dra.(for et syn, Lille bollen må ha vært såå happy) 

...

 

 

 

Som "hundemenneske" blir man ganske overrasket over at "ikke la henne dra" kan tolkes dithen, men jeg også opplevd det samme. Overrakte båndet til ei venninne i byen og sa ikke la henne dra i båndet med resultatet at frøkna fikk gå akkurat som hun ville og snuse på alt av folk og barnevogner osv. for venninna mi fulgte kjapt etter i slakt bånd hun.. Ganske komisk! Men slikt gjør en jo obs på å ikke gi fra seg hunden til hvem som helst...

 

Stakkars familien min da, de prøvde jo så hardt :-) Men ja, det gir deg en liten tankevekker.

Å, vel.. Jeg er aller helst ikke så mye borte fra hjemmet, for jeg liker ikke tanken på at andre passer ham. Greit nok at de sier at ting blir gjort slik og slik, men min erfaring er at det noen ganger ikke er helt sant, og ting viser seg i ettertid. Og innrømmelser kommer i ettertid. "Ok, jeg tok ham litt hardt da han bla bla", selvom jeg har sagt at man ikke skal det.

Så jeg er veldig paranoid når det kommer til sånt. Men foreldrene mine får passe ham noen få ganger, hvis det er krise og vi MÅ i et selskap eller noe liknende.

Men jeg har en minihund, så ikke så vanskelig å få ham med stort sett overalt hvor vi drar, heldigvis

Foreløpig er det ingen som får passe tuppa vår. Har bare vært her en uke, så det får vi vente med. Men om hun ikke utvikler noen rare trekk som gjør hun vanskelig å håndtere kan hun bli passet av min mor + stefar, mine besteforeldre, samboers foreldre, samboers søster og noen hundevenner. Tror ikke det vil bli noe problem sånn i utgangspunktet  Heldigvis er alle de nevnte av samme oppfatning sånn treningsmessig, og jeg tror nok de respekterer det om vi setter en del grenser. 

Om det skulle bli krise og ingen av de kan passe henne ville jeg hatt henne i privat pass gjennom Charlottes her i Trondheim. 

Red: Eller eventuelt revurdert hvor viktig det er å reise bort. 

Veldig få dessverre. Kun svigers og et vennepar. Men disse stiller attpåtil opp da. Sjelden vi får nei når vi spør. Sjelden vi spør og da. Vi sørger stort sett for å gjør ting som hundene kan være med på.

Det er pga. bullen at vi ikke kan velge og vrake i hundevakter. Han har sine nykker og folk som har ham bør være hundevante, og dem kjenner vi ikke mange av. Kineseren tror jeg at jeg kunne satt bort til hvem som helst med litt dyretekke og et stort hjerte for hund.

Når jeg er borte får min far, hans kjæreste, min kjæreste eller brodern passe dyra.
Søstersen liker jeg ikke å la passe dyrene pga. ting hun har gjort som har fått meg til å miste tillit til henne rundt dyr...

Ingen tilfeldige folk får patte mine udyr og hvis det en dag skjer at jeg må la noen andre passe henne så kommer personen/e sikkert til å få 5-10 sider med innstrukser for hva de kan finne på å gjøre, hva de må gjøre hvis det og det skjer og normal matplan osv xD

Stoler ikke på hvem som helst med mine dyr...  

Hadde Oskar en gang på kennel og ikke akkurat veldig fornøyd med det, så da ble det skikkelig opptrening av bestefar. Overnattet der sammen med Oskar og gikk masse turer sammen med han og bestefar. Heldigvis er han veldig flink til å gjøre akkurat det vi har bedt han om å gjøre, så han finner ikke på noe nytt rart med hunden heldigvis.

Men telefonen er alltid i nærheten av meg når jeg er borte, kan jo alltid skje noe, ikke hvem som helst som får lov til å passe min lille hund :)

Kun mine og samboers foreldre + bestevenninne som har hund og kjenner megagodt.

Inne/hjemme : kun folk jeg kjenner meget godt, og vet at er positive og som følger instruksjoner og ikke begynner med egne ideer og prosjekter (f.eks "trene" på å ta fra mat for morro skyld e.l. og sånn risikere å ødelegge jobb jeg har lagt ned). I praksis har det vært 3-4 personer.

Ute/ tur: absolutt ingen, spesielt nå som unghund. :)

Som regel er det oppdretter som passer hunden min, men om hun ikke har muligheten spør jeg bestevenninna mi som jeg stoler fult og helt på. Hun har selv en kooiker og har et godt lag med både hunder og hester. Hun var en av de få som fikk passe hesten min også, da jeg hadde den.