jarvi:

Jerko:

Zapp:

For hunder som sloss fordi de liker det er det alt annet enn dårlig mestring å sloss. Tvert i mot så er slossing en "gren" som krever sin hannhund:) når det er på "ordentlig".

Jeg er ikke enig:) I bunn og grunn er det manglende mestring på ett nivå uansett om hunden tolkes dithen at den liker det eller at det er en form for "konkurransegren". Sekken er pakket feil for å si det sånn, innholdet er mangelfult. 

Vi har har hatt en Engelsk staff som var en meget lydig, og grei hund på alle mulige måter.  Ikke svake nerver, ikke usikker i noen situasjoner, verken spesielt subdominant eller dominant i forhold til andre individer.  Men det ELSKET og sloss !  Jeg tror den hadde like stor glede av en slosskamp som en jakthund har av å søke etter vilt.  Så den en annen hund som viste tegn på at den også var klar, så var det som om det lyste glede av forventing av hele hunden.  Jeg er enig med Zapp at dette har intet med mestring å gjøre.  Men man kan selvsagt si at sekken er feil pakket i forhold til dagens samfunn hvor vi ikke ønsker denne type hunder.  Men da må man se på hva rasen i tidligere tider har vært brukt og avlet for.

I mitt tilfelle var det ikke riktig rasetype til å kalle det avlet for i hvertfall.

Så at det sikkert kan trigges lettere hos raser som har "kamp" i seg. Men dette var en blanding av Labrador og Buhund. Som type var han værdens blideste og vennligste hund:)

Og han er ikke den eneste hannen jeg har kjent som har startet en slosskamp med en helt uvitende annen hund.

Men i de to tilfellene han sloss med hunder som ikke var store, stoløte og flotte eksemplarer. Så var det ikke bare hunden alene som irriterte han grenseløst. Men litt merkelige sider ved situasjonen hos menneskene.

I det ene tilfellet skremte han (bare) vannet av en overmodig terrier. Ved å kaste han så hardt i bakken at vi trodde den hadde brukket ryggen. Og det var antagelig en melding til meg:) og ikke til den lille terrieren.

For ellers i livet syntes han sånne hunder var veldig morro å leke med.

Så det er mer mellom øra på de:) enn vi kan putte i store oversiktlige bokser. Og de har vel også dager hvor det kan fare en liten j. i de. Selvom det normalt ikke gjør det.

Zapp:

I mitt tilfelle var det ikke riktig rasetype til å kalle det avlet for i hvertfall.

Så at det sikkert kan trigges lettere hos raser som har "kamp" i seg. Men dette var en blanding av Labrador og Buhund. Som type var han værdens blideste og vennligste hund:)

Og han er ikke den eneste hannen jeg har kjent som har startet en slosskamp med en helt uvitende annen hund.

Men i de to tilfellene han sloss med hunder som ikke var store, stoløte og flotte eksemplarer. Så var det ikke bare hunden alene som irriterte han grenseløst. Men litt merkelige sider ved situasjonen hos menneskene.

I det ene tilfellet skremte han (bare) vannet av en overmodig terrier. Ved å kaste han så hardt i bakken at vi trodde den hadde brukket ryggen. Og det var antagelig en melding til meg:) og ikke til den lille terrieren.

For ellers i livet syntes han sånne hunder var veldig morro å leke med.

Så det er mer mellom øra på de:) enn vi kan putte i store oversiktlige bokser. Og de har vel også dager hvor det kan fare en liten j. i de. Selvom det normalt ikke gjør det.

Red: endret noen ord

Amatør.:

 

Pelskåpa:

 

 

 

 

 Form følger funksjon - du kan ikke ha en hund hvis hele kroppen og hjernen er konstruert for å sloss uten å få nettopp en hund som ønsker å sloss. 

 

 

Dersom du snakker om samkjønnsaggresjon her, er jeg litt usikker, Vi kan jo anta at det er innslag av dette i flere terrierraser. De har store ulikheter når det kommer til eksteriør. Så er det vanlig hos Malamuten, en vss grad hos AB, det var vanlig på leonbergere tidligere.

Vi har da kanskje alt fra Boston terrier og opp til Malamute og kanskje BB/CC og KO. HVordan kan man da forklare dette? Jeg er usikker på om dette holder vann. Jeg tror det som i hvertfall blir sagt om dette i dag, er at man vil ikke gjøre noe med avlen som påvirker/demper mot og selvtillit.

Mener du at hvis man avler vekk all type aggresjon, så vil alle disse hundene bli mer og mer like etterhvert. Høres ut som om de forskjeligge raseentusiastene i alle fall kke hadde applaudert dette!:)

 

PS. Har sett de dokumentaren om disse revene. Interessant.

 

 

Det er ikke gitt at det er de akkurat samme genene som styrer dette hos alle raser, eller at de ulike genloci er plassert på akkurat samme sted eller koblet til akkurat de samme "andre egenskapene". Så dermed kan man ikke uten videre si at fordi rasene SER ulike ut, så er forskningen feil på dette området. Og heller ikke at de blir helt like om man avler bort aggresjonen. Men at man må ta den risikoen ift at utseendet kan forandres på en eller annen måt, det tror jeg absolutt. Men man vet jo ikke i hvilken retning en slik endring av eksteriør vil ta heller, hos de ulike rasene, før man ev har forsøkt. 

Angelcharm:

 

jarvi:

 

Jerko:

Zapp:

For hunder som sloss fordi de liker det er det alt annet enn dårlig mestring å sloss. Tvert i mot så er slossing en "gren" som krever sin hannhund:) når det er på "ordentlig".

Jeg er ikke enig:) I bunn og grunn er det manglende mestring på ett nivå uansett om hunden tolkes dithen at den liker det eller at det er en form for "konkurransegren". Sekken er pakket feil for å si det sånn, innholdet er mangelfult. 

Vi har har hatt en Engelsk staff som var en meget lydig, og grei hund på alle mulige måter.  Ikke svake nerver, ikke usikker i noen situasjoner, verken spesielt subdominant eller dominant i forhold til andre individer.  Men det ELSKET og sloss !  Jeg tror den hadde like stor glede av en slosskamp som en jakthund har av å søke etter vilt.  Så den en annen hund som viste tegn på at den også var klar, så var det som om det lyste glede av forventing av hele hunden.  Jeg er enig med Zapp at dette har intet med mestring å gjøre.  Men man kan selvsagt si at sekken er feil pakket i forhold til dagens samfunn hvor vi ikke ønsker denne type hunder.  Men da må man se på hva rasen i tidligere tider har vært brukt og avlet for.

 

De fleste skjønner jo at dette er egenskaper hunden er avlet for, jfr linken til Pelskåpa blant annet. Poenget er vel at det er lite funksjonellt ift dagens samfunn som du sier. Og jeg undrer meg fortsatt oppriktig  på hvilke mekanismer som ligger bak. Jeg skjønner at det er genetisk betinget....men hva er utløseren? eller er det slik at dette er en type atferd som ikke trenger en utløser?

 

Når det ligger så sterkt i genene, så blir det på instinktnivå ev benevnt på "refleks" eller "ryggmargsnivå". Og da trengs det ikke annen utløser enn synet av en annen hund av samme kjønn. Akkurat som når synet av en fugl er nok til å få min setter til å gå i stand og inn i "jaktmodus", selv om vi aldri har trent på det. Det bare ligger der og kommer frem når den "genetiske triggeren" dukker opp. For samkjønnsaggresive hunder da synet av en annen hund av samme kjønn.

Angelcharm:

 

 

Nå refererte jeg til det jarvi skrev ang. staff når jeg skrev avlet frem :) Og nå er det slik at de fleste slosskamper handler om kommunikasjon.. eller mangel på sådan fra andre hunder eller menneskene rundt. Jeg syns bare mekanismene rundt dette er spennende :) De fleste hunder vil om mulig, velge flight fremfor fight. Så derfor lurer jeg på hva som trigger atferden hos de som ikke gjør det. Og jeg vet enda ikke om jeg greier å plassere det innenfor "normaltfungerende" i situasjonen :)

 

Red: endret noen ord

Hos de som er avlet samkjønnsaggresive vil nok dette være innenfor det som er deres normale adferd, i henhold til den genetiske ballasten de har. 

For andre raser tror jeg vi må set etter andre svar. Enten rene adferdsmessige forstyrrelser av noe slag, ev hjerneorganisk sykdom. Nå anser jeg, med mitt biologiske ståsted, adferdsforstyrrelser som biokjemiske forstyrrelser i hjernen, ev utviklingsmessige forstyrrelser av samme hjerne. Men NORMALT er det ikke, og for meg symptomet på at "noe" er veldig galt. Og vedr kommunikasjon så må begge "snakke samme språk" for at det ikke skal bli misforståelser, og om den ene da ikke er helt "rett skrudd sammen" og dermed får endret språk (og endret evne til hvordan tolke andre), blir kommunikasjonen vanskelig med rom for store misforståelser.

Ja, jeg skjønte det var myntet på Staffen til Jarvi. Og det var derfor jeg skrev at det vel like godt  Kunne gjelde en annen hundetype. For som Jarvi skrev, dette kunne sammenlignes med "gleden" forut jakt hos den type hund.

Og der kommer jo "lydigheten" inn som muligheten til å hindre "driften" uansett hvor sterk drift. Er hunden type trenbar nok, så kan man forhindre.........kangt på vei.

Så jeg kunne kommandere min til å ikke sloss når andre ville sloss med han. De første fire årene. Etter det fikk han "smaken" på å sloss. Og det ble utenfor min kommando å hindre. Om han virkelig ville.

Men han var ingen slossete hund. Og han hadde på ingen måte samkjønnsaggresjon:)

Så han mestret andre hunder i enhver møtesituasjon.

Det var synet av noen svært få "potente" hunder som gjorde at lysten til å skoss med den kom til overflaten. Og de hundene som kunne tenne den lysten var det ikke mange av:)

Angelcharm:

Nå refererte jeg til det jarvi skrev ang. staff når jeg skrev avlet frem :) Og nå er det slik at de fleste slosskamper handler om kommunikasjon.. eller mangel på sådan fra andre hunder eller menneskene rundt. Jeg syns bare mekanismene rundt dette er spennende :) De fleste hunder vil om mulig, velge flight fremfor fight. Så derfor lurer jeg på hva som trigger atferden hos de som ikke gjør det. Og jeg vet enda ikke om jeg greier å plassere det innenfor "normaltfungerende" i situasjonen :)

Red: endret noen ord

Hva som trigger ?  Denne hunden utagerte IKKE på andre hunder som når vi tenker utagering som sådan.  Så det må vel ha vært noen signaler hos den andre hunden som utløste dette.  Ja, det handler om kommunikasjon. 

En hund kan leses på 100 meters hold av en annen hund. Om den har en veldig utpreget kroppsholdning. Det forteller den andre hunden nok, til å ville noe ev. med den hunden. Om så. Så de trenger slettes ikke møtes og se hverandre inn i øynene. For å vite hva de ser:)

Zapp:

En hund kan leses på 100 meters hold av en annen hund. Om den har en veldig utpreget kroppsholdning. Det forteller den andre hunden nok, til å ville noe ev. med den hunden. Om så. Så de trenger slettes ikke møtes og se hverandre inn i øynene. For å vite hva de ser:)

Med jevne mellomrom dukker det opp diskusjoner om dominans her på canis. Noe som slår meg da er hvor ofte dominerende adferd forveksles med dominans. En hund som opptrer bøst og bråker og krangler og egger til slåssing er ikke dominant, den er dominerende, eller prøver å dominere situasjonen. En dominant, enten det er snakk om mennesker eller dyr, behøver ikke ty til slike grep. De får det gjerne som de vil bare ved å by på seg selv, uten bråk og uten å skape sure miner, ref. TS sitt siste avsnitt:

Om man skulle være så heldig å ha en virkelig dominant hund...hva er egentlig problemet? Har bare kjent en, jeg, og han var en fantastisk skapning som holdt orden i rekkene bare ved å være til stede.

Ja, som oftest er det "ro og orden i rekkene" ved den dominante hundes tilstedeværelse.  Men det er ikke uvanlig at den dominante hunden viser sin posisjon gjennom ritualisert aggresjon.  Dvs ulike truende uttrykk.  Dette brukes som kommunikasjon, men uten egentlig å ville forårsake skade.   Slike trusler kan imidlertid føre til slagsmål hvis de ignoreres av mottageren.

Dyret mitt har ofte meget dominerende atferd. Hun vil være sjef, ofte selv om den andre hunden underkaster seg. Hun har aldri skadet noen, men hun vil helst legge dem i bakken og stå over dem en god stund og hevde seg. Mye lyd, høy haleføring og reist ragg på nakken. Jo større hundene er, dess mer dominerende blir hun. Sånn sett er jeg svært forsiktig med hvem jeg slipper henne sammen med, og det er _svært_ få. Hun får ikke være sammen med valper da jeg ikke vil at de små nøstene skal bli redde for hunder. Hun kan være sammen med et fåtall hunder som er rolige, språkflinke og underdanige, og selv disse skal hun helst hevde seg gang på gang.

Det er ikke noe stort problem, hun MÅ ikke være sammen med andre hunder, men det hadde jo vært gøy om hun kunne gitt blaffen i å være sjef og heller konsentrere seg om å leke og ha det gøy

Saerwen:

Dyret mitt har ofte meget dominerende atferd. Hun vil være sjef, ofte selv om den andre hunden underkaster seg. Hun har aldri skadet noen, men hun vil helst legge dem i bakken og stå over dem en god stund og hevde seg. Mye lyd, høy haleføring og reist ragg på nakken. Jo større hundene er, dess mer dominerende blir hun. Sånn sett er jeg svært forsiktig med hvem jeg slipper henne sammen med, og det er _svært_ få. Hun får ikke være sammen med valper da jeg ikke vil at de små nøstene skal bli redde for hunder. Hun kan være sammen med et fåtall hunder som er rolige, språkflinke og underdanige, og selv disse skal hun helst hevde seg gang på gang.

Det er ikke noe stort problem, hun MÅ ikke være sammen med andre hunder, men det hadde jo vært gøy om hun kunne gitt blaffen i å være sjef og heller konsentrere seg om å leke og ha det gøy

Syns ikke du burde slippe den hunden løs med noen jeg?

Og absolutt ikke hunder som underkaster seg trollet.

Saerwen:

Dyret mitt har ofte meget dominerende atferd. Hun vil være sjef, ofte selv om den andre hunden underkaster seg. Hun har aldri skadet noen, men hun vil helst legge dem i bakken og stå over dem en god stund og hevde seg. Mye lyd, høy haleføring og reist ragg på nakken. Jo større hundene er, dess mer dominerende blir hun. Sånn sett er jeg svært forsiktig med hvem jeg slipper henne sammen med, og det er _svært_ få. Hun får ikke være sammen med valper da jeg ikke vil at de små nøstene skal bli redde for hunder. Hun kan være sammen med et fåtall hunder som er rolige, språkflinke og underdanige, og selv disse skal hun helst hevde seg gang på gang.

Det er ikke noe stort problem, hun MÅ ikke være sammen med andre hunder, men det hadde jo vært gøy om hun kunne gitt blaffen i å være sjef og heller konsentrere seg om å leke og ha det gøy

Kan du ikke finne noen hundekompiser som absolutt ikke "unxderkaster" seg da? Og kun ha henne sammen med de?

Så kanskje hun lærer vanlig "god tone".

Du risikerer jo å treffe på en eier som blir så forbanna at vedkommede hiver hunden din i nærmeste vegg?

Om du lar den oppføre seg sånn ovenfor fremmede?

Selvfølgelig slipper jeg henne ikke med folk og hunder jeg ikke kjenner og som ikke er informert om hvordan hun er! Er da ikke helt på jordet! Kommer det folk, med eller uten hunder, blir hun fort hanket inn, av respekt for dem. Få liker at det kommer fremmede hunder spradende rett bort til dem, om de har med hund eller ikke.

En bølle er vel et meget godt ord for henne ja, og hun har ei tispe som er hennes "likesinnede", men hun bor 150 mil unna så det blir en smule vanskelig :P Det er meget godt mulig det er mangel på sosialisering, selv om jeg har prøvd så godt jeg kan. Hun har helt siden hun var valp og til den dag i dag vært skeptisk til større hunder (til hun ble bedre kjent med dem) selv om hun ikke har hatt noen ubehagelige opplevelser med dem siden hun kom til meg og oppdretter hadde dem sammen med st.bernard hunder når hun var der. Hun fikk bare treffe snille, voksne hunder og noen mer jevnaldrende som hun kom meget godt overens med. Nå er jeg flyttet ifra øya der hun hadde kompisen sin og her i byen kjenner jeg ingen med små hunder (som hun ikke har slik adferd med). Min hundeomgangskrets har stort sett bare tisper, hun ene har en hanne, men de går ikke overens etter en episode de hadde for en tid tilbake.
Det er ikke undskyldninger, men en kjennsgjerning fra en nybakt eier som har prøvd så godt hun kunne i parker, på gaten, jevnlige hundetreninger og kurs.  

Min forrige manglet MYE fra tiden hos oppdretteren. Og først lenge etterpå fikk jeg vite at de hadde fjernet tispenfra valpene, hovedsakelig, da valpene var 5-6 uker.

Så min hadde ikke fått den "opplæringen" hun skulle hatt fra moren sin.

Først da hun kom i puberteten skjønte jeg at hun hadde språkproblemer. Som valp måtte jeg kjøre langt for å sosialisere henne.

For jeg kjente ingen hunder der jeg bodde.

Da hun var 7-8 mnd. begynte fremmede hannhunder å fly på henne. Og etter den tredje skjønte jeg at det var HENNES skyld:) Ikke at det var noe galt med de hannene.

Så jeg trengte en stor og godt voksen stødig hannhund. Stor fordi min var veldig stor for rasen, og brukte størrelsen og tyngden sin i lek med andre. Og hun var alt for hardhendt. Og tok ikke "nei" fra andre hunder:)

Jeg visste det bodde en stor Rottweilerhanne 20 min. fra oss. Det var eneste og nærmeste "egna" hund.

Så jeg var ikke snauere enn at jeg fikk telefonnr. deres av noen som kjente de, ringte og la frem "problemet" mitt:)

Om vi kunne få komme og  hilse på?

Mannen trodde sikkert jeg var litt gal.

Men noe måtte gjøres, ellers  kunne hun begynne å ta igjen med de som skulle sette henne på plass. Og å ha en 50-60 kilos skossete hund er ikke aktuellt.

Så jeg måtte:)

Og de ble perlevenner, vi eierne ble gode venner og tispen min lærte hundespråk fra A-Å.

Eierne hadde 7 mål inngjerdet tomt. Og den 5 år gamle hannhunden ble så glad i tispen vår at det var en fryd.

Men det viktigste var at hun lærte hvordan omgås andre hunder.

Så når behovet er der:) så må man bare finne noen.......uansett hvordan.