Dette blir en slags fortsettelse av denne tråden...

Jeg har nå kjørt aktiv ignorering i 14 dager. Dvs at jeg har prøvd å unngå alle situasjoner der biting oppstår, forutsett raptuser, unngå leking som hisser ham opp, ignorert og snudd med vekk når han biter eller hopper, brukt kompostbinge for å "gjerde meg inn" når jeg vil ha fred, forlater rommet, etc. I tillegg har jeg prøvd å være flink til å belønne/rose ham for ønsket atferd, dvs når han legger seg ned, går pent på tur osv. Bitinga er jo der fremdeles, men jeg har blitt mye flinkere til å unngå situasjonene der den oppstår.

Han er blitt noe bedre, men av og til er det bare helt håpløst, og jeg føler meg motarbeidet av resten av familien, som ikke klarer å dy seg - dvs at de begynner å kjefte og smelle når han viser uønsket atferd, og da bare girer ham opp. Jeg har prøvd å fortelle dem at vi må kjøre samme linje, men det viser seg å være vanskelig, og jeg opplever at når de har vært sammen med ham er han ekstra gira, fordi de har kjeftet og ropt på ham, og dermed giret ham opp enda mer. Jeg forteller dem gang på gang at dette bare virker mot sin hensikt, og at han bare blir enda mer giret når de "belønner" den uønskede atferden (han synes det er kjempegøy med folk som skriker og hoier - spiller ingen rolle om de er så sinte at de kunne sprekke), og at de dermed forsterker atferden. I tillegg maser de om at "kanskje vi må ta ham hardt" - noe jeg i utgangspunktet er veldig imot, og som jeg vet at bare vil gire ham enda mer opp.

I tillegg har han de siste ukene utviklet en utrolig irriterende atferd når vi går tur - plutselig finner han ut at han vil ha oppmerksomhet, og da hopper han opp på meg og eventuelt biter meg i armen/jakken. Jeg snur meg rundt og ignorerer, står helt stille, gjerne i 30 sekunder, men med en gang jeg beveger meg igjen er det igang igjen, og vi kan holde på i 15 minutter. Plutselig kobler han ut igjen, og begynner å snuse og oppføre seg normalt. Dette ødelegger mye av turgleden (for ikke å snakke om klærne mine), og gjør meg rett og slett veldig sliten, og humøret blir ganske dårlig - ergo en ganske ond sirkel. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å takle denne atferden - skal jeg forsette med å ignorere/snu meg vekk, eller skal jeg prøve noe annet? Jeg har prøvd å "avlede" med f. eks å gi en kommando ("sitt" eller "dekk"), men med en gang han får frisignal er han tilbake med hopping/masing/biting. På tur får jeg heller ikke forlatt situasjonen, og jeg står da midt ute i skogen med en tulling av en 20 kgs schäfervalp og er ganske frustrert.

I dag kulminerte det hele med at han klarte å hoppe opp og bite i en metalldel på båndet som jeg hadde hengende rundt halsen - det ende med en knust hjørnetann (heldigvis melketann) som måtte fjernes i full narkose... Både dyrt og veldig, veldig unødvendig.

Han er på ingen måte aggressiv, det hele er lek og masing fra hans side, men det kan ikke fortsette slik, og jeg vet da søren hva jeg skal gjøre, spesielt når jeg blir motarbeidet av resten av familien. Noen som har noen mer eller mindre velmenende råd? Skal jeg fortsette slik jeg gjør? Skal jeg gjøre noe annerledes, eventuelt hva?

Det har ingen hensikt at EN persom ignorerer:)

Så lenge valpen må være sammen med folk som ikke gjør det.

Så kanskje du kan passe hunden din selv? om den er din?

Og vente med å la andre ha med han å gjøre, til du har fått kontroll på adferdene.

Hvis du ikke kan det?

Så kan du like godt kjefte og skrike selv også. Så¨blir det ikke så forvirrende.

Det høres ut som din er veldig lik min i den alderen, en håndfull :)

I forhold til biting inne fungerte det med ignorering, men det tar tid og man må være konsekvent. Dette fungerte fint når han på sin måte enten søkte oppmerksomhet eller lignende. Var han ekstra gira og det ikke fungerte, så ble det litt "nedkjøling" bak kompostgrind. Og hva gjorde han der, jo han sovnet. Tolket det dithen at årsaken ofte var at han var overtrøtt og sliten. Selv om det er vanskelig å tro akkurat nå, så gir det seg, bare gi det litt tid. Vanskelig når familien ikke samabeider, her bør dere bli enige. Hva med et kurs sammen eller noe?

Båndbiting/klærbiting på tur er veldig slitsomt. Jeg trodde jeg skulle gi opp. Toppen i båndbitekarreieren hadde han fra 7mnd-9mnd alder, men også fra vi fikk han (noe mer uskyldig da). Prøvde ALT og ble mer og mer frustrert, INGENTING fungerte. Hadde blåmerker og sår på armer, klær ble ødelagt osv. Lite kult var det å stå med en 30kg rottweilermix hengende i armen uten å få kontakt:) Så bestemte jeg meg for at dette går ikke mer. Slik gjorde jeg det, og om dette er "riktig" for din hund eller generelt er noe helt annet:

Det første jeg gjorde var å finne ut når han begynte med biting. Her var det alt fra lange turer, for korte turer, passere folk, dyr,osv. Tror han etter hvert innarbeidet en vane, og tenkte at denne må jeg bryte, i tilegg var det nok frustrasjon fra hans side og dette var hans måte å avreagere på.

Så endret jeg alle rutiner, tidspunkt for når vi gikk tur, lengde, hvor vi gikk, hva i gjorde på tur (ble masse ro-trening). Ikke minst kuttet jeg betraktelig ned på aktiviteter. Hadde vi gått langtur en dag, ja da droppet vi bortebesøk den kvelden, var det kurs den dagen, da var vi rolig frem til den tid osv. Etter dager med mye aktivitet ble det roligdager. La inn "obligatorisk" slappav-tid på formiddagen selv om jeg er hjemme og han maste.

Når han bet på tur tok jeg raskt tak i sele og halsbånd og fysisk holdt han borte. Ingen makt eller legging i bakken, bare strak arm bort fra kroppen slik at han ikke fikk tak i meg. I det han roet seg, reiste jeg meg og latet som ingenting. Det tok lang tid de første gangene. Skjedde det igjen- samme. Det ble sagte men sikkert mindre og mindre motstand og sjeldnere han fikk slike anfall. Nå har ikke dette skjedd på 4 måneder og godt er det:) 

Håper det ordner seg, og lykke til!

Tuvane:

I tillegg har han de siste ukene utviklet en utrolig irriterende atferd når vi går tur - plutselig finner han ut at han vil ha oppmerksomhet, og da hopper han opp på meg og eventuelt biter meg i armen/jakken. Jeg snur meg rundt og ignorerer, står helt stille, gjerne i 30 sekunder, men med en gang jeg beveger meg igjen er det igang igjen, og vi kan holde på i 15 minutter. Plutselig kobler han ut igjen, og begynner å snuse og oppføre seg normalt. Dette ødelegger mye av turgleden (for ikke å snakke om klærne mine), og gjør meg rett og slett veldig sliten, og humøret blir ganske dårlig - ergo en ganske ond sirkel. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å takle denne atferden - skal jeg forsette med å ignorere/snu meg vekk, eller skal jeg prøve noe annet? Jeg har prøvd å "avlede" med f. eks å gi en kommando ("sitt" eller "dekk"), men med en gang han får frisignal er han tilbake med hopping/masing/biting. På tur får jeg heller ikke forlatt situasjonen, og jeg står da midt ute i skogen med en tulling av en 20 kgs schäfervalp og er ganske frustrert.

DETTE gjorde min også en del ganger. Det er VONDT, og frustrende for både hund og eier.

Det opplagte rådet med å holde valpen i stram line bort fra kroppen, er ikke like "bare-bare" når en har en STOR valp. Ser for meg at det funker fint med en JRT liksom. Men men får det til etter en del øvelse :)

Ok, her er mine erfaringer:

- Dette gjorde reven flere ganger på samme sted. Hva var det med dette stedet? Jo, det var på slutten av turen og etter en et par lyskryss med biler og sykler. Altså det kokte litt i hodet hennes. Med andre ord et tegn på at turen var litt for lang eller intens i utgangspunktet.

- Å avlede med andre kommandoer gjør det bare verre. Hunden er allerede stresset og oppspilt, da er det om å gjøre å roe ned og nullstille.

- Ikke snakk til valpen. Vær helt stille. Om du klarer å la være å skrike au...

Og ja, det kan faktisk ta et kvarter. Prøve rolig om igjen og om igjen, bruke båndet til å holde hunden borte fra kroppen helt til den går rolig igjen. Du har sikkert hørt det mange ganger før, og det er en mager trøst, men: det blir bedre etterhvert. Og den dagen dere har den perfekte tur, uten draing, hopping og biting, så glemmer du lett.

Tuvane:

Han er blitt noe bedre, men av og til er det bare helt håpløst, og jeg føler meg motarbeidet av resten av familien, som ikke klarer å dy seg - dvs at de begynner å kjefte og smelle når han viser uønsket atferd, og da bare girer ham opp. Jeg har prøvd å fortelle dem at vi må kjøre samme linje, men det viser seg å være vanskelig, og jeg opplever at når de har vært sammen med ham er han ekstra gira, fordi de har kjeftet og ropt på ham, og dermed giret ham opp enda mer. Jeg forteller dem gang på gang at dette bare virker mot sin hensikt, og at han bare blir enda mer giret når de "belønner" den uønskede atferden (han synes det er kjempegøy med folk som skriker og hoier - spiller ingen rolle om de er så sinte at de kunne sprekke), og at de dermed forsterker atferden. I tillegg maser de om at "kanskje vi må ta ham hardt" - noe jeg i utgangspunktet er veldig imot, og som jeg vet at bare vil gire ham enda mer opp.

Det er håpløst å snakke fornuft med noen mens en hyper valp henger i hælen deres og biter (eller i sideflesket - SKREKK det er så vondt).

I steden for å si noe som helst, kan du prøve å fjerne valpen fra situasjonen. Ta hunden med deg til et annet rom, lukk døra, sett deg på gulvet og hold den i armene dine til den roer seg (minst 20 min). Gå tilbake til de andre når monsteret er rolig.

Zapp:

Det har ingen hensikt at EN persom ignorerer:)

Så lenge valpen må være sammen med folk som ikke gjør det.

Så kanskje du kan passe hunden din selv? om den er din?

Og vente med å la andre ha med han å gjøre, til du har fått kontroll på adferdene.

Hvis du ikke kan det?

Så kan du like godt kjefte og skrike selv også. Så¨blir det ikke så forvirrende.

Jeg vet jo det, men når resten av familien nekter å samarbeide, og rett og slett blir drit sure når jeg prøver å komme med løsninger, og hele tiden tror at løsningen er "å ta ham hardt" (i stor frustrasjon har jeg prøvd - det har null effekt, og forsterker bare atferden).

Dette er jo da snakk om en familiehund, så det er ikke så lett å si at bare jeg skal passe på ham. Det er forsåvidt jeg som er mest sammen med ham, da jeg er hjemme pga sykdom, men med mindre jeg får kastet foreldrene mine ut av huset, er det lite tvilsomt at de ikke skal få ha noe med ham å gjøre.

Jeg har ingen planer om å kjefte å på ham, for det fungerer ikke. Det er allerede fastslått og vedtatt. Men hvordan får man resten av familien med på en løsning? Tro meg, det er jævlig frustrerende med en hund som har uønsket atferd, og jeg jobber livet av meg for å få det bedre, og så blir jeg omtrent motarbeidet av hele familien.

Det høres ut som din er veldig lik min i den alderen, en håndfull :)

I forhold til biting inne fungerte det med ignorering, men det tar tid og man må være konsekvent. Dette fungerte fint når han på sin måte enten søkte oppmerksomhet eller lignende. Var han ekstra gira og det ikke fungerte, så ble det litt "nedkjøling" bak kompostgrind. Og hva gjorde han der, jo han sovnet. Tolket det dithen at årsaken ofte var at han var overtrøtt og sliten. Selv om det er vanskelig å tro akkurat nå, så gir det seg, bare gi det litt tid. Vanskelig når familien ikke samabeider, her bør dere bli enige. Hva med et kurs sammen eller noe?

Båndbiting/klærbiting på tur er veldig slitsomt. Jeg trodde jeg skulle gi opp. Toppen i båndbitekarreieren hadde han fra 7mnd-9mnd alder, men også fra vi fikk han (noe mer uskyldig da). Prøvde ALT og ble mer og mer frustrert, INGENTING fungerte. Hadde blåmerker og sår på armer, klær ble ødelagt osv. Lite kult var det å stå med en 30kg rottweilermix hengende i armen uten å få kontakt:) Så bestemte jeg meg for at dette går ikke mer. Slik gjorde jeg det, og om dette er "riktig" for din hund eller generelt er noe helt annet:

Det første jeg gjorde var å finne ut når han begynte med biting. Her var det alt fra lange turer, for korte turer, passere folk, dyr,osv. Tror han etter hvert innarbeidet en vane, og tenkte at denne må jeg bryte, i tilegg var det nok frustrasjon fra hans side og dette var hans måte å avreagere på.

Så endret jeg alle rutiner, tidspunkt for når vi gikk tur, lengde, hvor vi gikk, hva i gjorde på tur (ble masse ro-trening). Ikke minst kuttet jeg betraktelig ned på aktiviteter. Hadde vi gått langtur en dag, ja da droppet vi bortebesøk den kvelden, var det kurs den dagen, da var vi rolig frem til den tid osv. Etter dager med mye aktivitet ble det roligdager. La inn "obligatorisk" slappav-tid på formiddagen selv om jeg er hjemme og han maste.

Når han bet på tur tok jeg raskt tak i sele og halsbånd og fysisk holdt han borte. Ingen makt eller legging i bakken, bare strak arm bort fra kroppen slik at han ikke fikk tak i meg. I det han roet seg, reiste jeg meg og latet som ingenting. Det tok lang tid de første gangene. Skjedde det igjen- samme. Det ble sagte men sikkert mindre og mindre motstand og sjeldnere han fikk slike anfall. Nå har ikke dette skjedd på 4 måneder og godt er det:) 

Håper det ordner seg, og lykke til!

Tusen takk for svar! :)

Ja, det er slitsomt... Jeg har jobbet mye med å ikke slite ham ut/bruke ham for lite, så jeg tror vi har funnet en relativt grei balanse der. Jaro blir helt splitter pine gal hvis han ikke får nok stimuli, så vi bruker endel tid på trening, godbitsøk og tyggeting.

Jeg tror at Jaro kun ønsker oppmerksomhet med bitingen sin - så hvis jeg ville det, kunne han sikkert gått "fri ved fot" hele turen, men det er jo ikke det jeg ønsker med å gå tur. Hvis jeg konstant gir han oppmerksomhet og trener på tur, skjer det ingen biting, men det er jo ikke det som er tur... *sukk* Skal prøve metoden med å holde ham vekk fra meg, men det er søren ikke lett med en 20 kgs spretten schäfervalp som lett hopper opp og biter meg i skulderen.

Det er jeg som er "kursansvarlig"... Mamma og Pappa har nok verken tid eller lyst til kurs, og de forventer at jeg skal "fikse" alt. Og det er forsåvidt greit, men da må de jo samarbeide litt og prøve å følge de metodene jeg har valgt å bruke.

Vi har obligatorisk slappe-av-tid her også. Jeg gjerder meg inn, og da faller han som regel raskt til ro, selv om det er litt masing i begynnelsen.

Uff, håper virkelig ikke dette kommer til å vare til han er 9 mnd, da tror jeg at jeg kommer til å bli splitter pine gal. :P Men det er godt å høre at andre har vært i samme situasjon, og at det forhåpentligvis kommer til å løse seg.

DETTE gjorde min også en del ganger. Det er VONDT, og frustrende for både hund og eier.

Det opplagte rådet med å holde valpen i stram line bort fra kroppen, er ikke like "bare-bare" når en har en STOR valp. Ser for meg at det funker fint med en JRT liksom. Men men får det til etter en del øvelse :)

Ok, her er mine erfaringer:

- Dette gjorde reven flere ganger på samme sted. Hva var det med dette stedet? Jo, det var på slutten av turen og etter en et par lyskryss med biler og sykler. Altså det kokte litt i hodet hennes. Med andre ord et tegn på at turen var litt for lang eller intens i utgangspunktet.

- Å avlede med andre kommandoer gjør det bare verre. Hunden er allerede stresset og oppspilt, da er det om å gjøre å roe ned og nullstille.

- Ikke snakk til valpen. Vær helt stille. Om du klarer å la være å skrike au...

Og ja, det kan faktisk ta et kvarter. Prøve rolig om igjen og om igjen, bruke båndet til å holde hunden borte fra kroppen helt til den går rolig igjen. Du har sikkert hørt det mange ganger før, og det er en mager trøst, men: det blir bedre etterhvert. Og den dagen dere har den perfekte tur, uten draing, hopping og biting, så glemmer du lett.

Det er håpløst å snakke fornuft med noen mens en hyper valp henger i hælen deres og biter (eller i sideflesket - SKREKK det er så vondt).

I steden for å si noe som helst, kan du prøve å fjerne valpen fra situasjonen. Ta hunden med deg til et annet rom, lukk døra, sett deg på gulvet og hold den i armene dine til den roer seg (minst 20 min). Gå tilbake til de andre når monsteret er rolig.

Takk for svar! :) Nei, jeg gir ikke noe lyd fra meg, jeg står helt bom stille med ryggen til, og står gjerne i 30 sekunder til han har roet seg. Men når vi da begynner å bevege oss, så er det fort på´n igjen, og like plutselig som det begynte, slutter det igjen.

Vi går primært tur i skogen, så det er ingen forstyrrelser/stressende momenter, det er kanskje egentlig "for lite" av det - når vi går tur f. eks i byen er det jo så mye annet spennende å fokusere på at han ikke har tid til å mase på meg.

Skal prøve å holde ham vekk fra meg, så får vi se om det fungerer eller ikke. Gleder meg virkelig til "den perfekte tur" ja... savner litt å gå tur med den gamle schäferen vår - alt var bare kos og ikke noe stress.

Han henger heldigvis ikke i sideflesket til så mange andre enn meg, men han er veldig tullete og bitete med de andre i familien, og de reagerer ved å dra til seg hendene/føttene (Jaro synes det er kjempegøy), skrike og kjefte (enda morsommere!), osv.

Merkelig hvor fort man glemmer altså. I værste perioden var jeg så lei at jeg flere ganger bandt han fast i ett tre, ringte samboeren og ba han til h..... å komme å hente hunden sin, for jeg går ikke en meter til med det monsteret :)

Nå er jeg ikke helt sikker på hvor gammel din er, men 4-5 mnd? 

Nå er min straks 13 mnd og er en mye mer bedagelig fyr. Om det er alderen og perioden han er i nå som er årsaken til det, eller om treningen på ro har høstet frukter kan jeg ikke si. Synes oppførselen hans går i bølger. 1 uke kan han være umulig å bo med, for så å være rolig de neste 3 ukene, så kommer enda en vanskelig uke. Her vises det ved at han ikke hører etter, trekker i båndet, stresser. Når han er i roligperioden elsker han å trene, går feiende flott i bånd og er generelt rolig på besøk/og ved besøk hjemme.

Et råd jeg har tatt til meg er å rett og slett gi litt mer f. Ikke tenk på trening, krav, osv. Drit i hvordan andre sine hunder er, hvor enkle de er og hvor vanskelig din er. La han være unghund med alt det måtte føre med seg, ha det morro og lek sammen. Isteden for kjedelig repetering, ta han med på nye ting (nye miljøer) eller bare sitt i skogen og slapp av og knytt et godt bånd til hverandre. Jeg mener ikke at du skal bare la det skure og gå, konsekvent og tålmodig må man være, men heller akseptere at det kan være litt vanskelig akkurat nå og fokusere på å ha det gøy sammen slik at det positve overskygger det negative:)

Ja, det er ikke like lett å oppdra familien, som hunden:)

Men "konsekvent" er viktig. Og siden du har sett og forstått at hyling og kjefting bare øker stresset? så kan du jo forsøke å argumentere med det?

Og med viktigheten av å få en hund uten for høytstress. Fordi det ikke er et hyggelig hundehold. Og det er vel egentlig i alles interesse at det blir det?

Min forrige hund var hyper. Og både samboeren min, faren min og bestekameraten til samboeren min mente at hun skulle få lov til å overhilse på de. Så kunne jo jeg bare lære henne å ikke gjøre det på andre, liksom. Men det går jo ikke:) Så de fikk ikke lov......og jeg måtte morske meg veldig i tilegg til at jeg måtte HINDRE hunden i å møte de alene ute i hagen når de kom. For da var det stor stas at hun hoppet og ajerte villmann.

En dag hoppet hun opp i lufta for å gi meg et slafs i fjeset og klinket ut ene fortannen min med hjørnetannen sin. Og da begynte i hvertfall samboeren min å forstå at han ikke kunne fortsette å motarbeide det arbeidet jeg tross alt nedla i hunden:) for å få henne mindre "vill og gal".

Misstik:

Merkelig hvor fort man glemmer altså. I værste perioden var jeg så lei at jeg flere ganger bandt han fast i ett tre, ringte samboeren og ba han til h..... å komme å hente hunden sin, for jeg går ikke en meter til med det monsteret :)

Nå er jeg ikke helt sikker på hvor gammel din er, men 4-5 mnd? 

Nå er min straks 13 mnd og er en mye mer bedagelig fyr. Om det er alderen og perioden han er i nå som er årsaken til det, eller om treningen på ro har høstet frukter kan jeg ikke si. Synes oppførselen hans går i bølger. 1 uke kan han være umulig å bo med, for så å være rolig de neste 3 ukene, så kommer enda en vanskelig uke. Her vises det ved at han ikke hører etter, trekker i båndet, stresser. Når han er i roligperioden elsker han å trene, går feiende flott i bånd og er generelt rolig på besøk/og ved besøk hjemme.

Et råd jeg har tatt til meg er å rett og slett gi litt mer f. Ikke tenk på trening, krav, osv. Drit i hvordan andre sine hunder er, hvor enkle de er og hvor vanskelig din er. La han være unghund med alt det måtte føre med seg, ha det morro og lek sammen. Isteden for kjedelig repetering, ta han med på nye ting (nye miljøer) eller bare sitt i skogen og slapp av og knytt et godt bånd til hverandre. Jeg mener ikke at du skal bare la det skure og gå, konsekvent og tålmodig må man være, men heller akseptere at det kan være litt vanskelig akkurat nå og fokusere på å ha det gøy sammen slik at det positve overskygger det negative:)

Hehe, litt sånn føler jeg det av og til også, men han er jo for det meste en helt herlig hund som jeg elsker å holde på med. Det er bare det at det som ikke fungerer så bra ødelegger så fryktelig mye. Det er litt vanskelig å glede seg over alt det positive når man får tre-fire nye hull i jakken hver tur, riper på armene og ikke minst er veldig frustrert, hehe.

Jaro er snart 4,5 mnd, så han er midt i tannfellingen og det klør nok innmari i tennene. :P

I dag tok vi en helt ny turrute, og for en forandring - endelig var jeg helt ute av fokus, takk og pris! Det er bare det at den ruta involverte gamle-E18, og vi er tomme for nye ruter å gå her... men jeg kan jo alltids ta bilen fatt og kjøre et lite stykke for å finne nye turområder. :)

Zapp:

Ja, det er ikke like lett å oppdra familien, som hunden:)

Men "konsekvent" er viktig. Og siden du har sett og forstått at hyling og kjefting bare øker stresset? så kan du jo forsøke å argumentere med det?

Og med viktigheten av å få en hund uten for høytstress. Fordi det ikke er et hyggelig hundehold. Og det er vel egentlig i alles interesse at det blir det?

Min forrige hund var hyper. Og både samboeren min, faren min og bestekameraten til samboeren min mente at hun skulle få lov til å overhilse på de. Så kunne jo jeg bare lære henne å ikke gjøre det på andre, liksom. Men det går jo ikke:) Så de fikk ikke lov......og jeg måtte morske meg veldig i tilegg til at jeg måtte HINDRE hunden i å møte de alene ute i hagen når de kom. For da var det stor stas at hun hoppet og ajerte villmann.

En dag hoppet hun opp i lufta for å gi meg et slafs i fjeset og klinket ut ene fortannen min med hjørnetannen sin. Og da begynte i hvertfall samboeren min å forstå at han ikke kunne fortsette å motarbeide det arbeidet jeg tross alt nedla i hunden:) for å få henne mindre "vill og gal".

Ja, familien er definitivt verst. ;) Jaro lærer jo etter få repetisjoner, mens med familien kan jeg gjenta det samme gang på gang (i forskjellige varianter) og får akkurat samme svar tilbake... :P Kanskje jeg skal begynne med klikkern på dem også? :P Har argumentert i det vide og det brede, og de er jo enige i at atferden er uakseptabel, men de er ikke helt enig i måten å takle det på, selv om deres metode overhodet ikke fungerer og bare girer opp hunden enda mer. Jeg får nok bare prøve enda hardere, men det er ikke så lett når motviljen er stor - men de vil jo ha en hund som er grei å ha med å gjøre de også, og det er ikke så innmari mye de holder på med ham, så jeg skulle ønske at de bare kunne la meg overta skuta og høre på hva jeg har å si.

Aj, det hørtes ikke godt ut... :( Var jo ikke så langt unna det Jaro gjorde igår, bortsett fra at han klinket ut sin egen tann. :P

Kjenner til det der med familie. Vi hadde mer eller mindre samlivskrasj da Maja var liten. Husker mye av det du strever med nå. Hos meg gikk det heller ikke an å forlange at de andre skulle oppføre seg sånn eller slik. De ble både sure og sinte pga biting, bulldoseratferd osv. Men det går over, og du er antagelig over det verste nå.

Når det gjelder tur, så kan du gjøre mye. Tren på å sitte pent på steiner, balansere på trestammer som har veltet, osv. Trente Maja mye på sånne ting da hun var liten, og ser nå at dette sitter igjen. Hun er veldig utforskende på tur, klatrer, balanserer, finner på ting. Jeg har Otto også, som jeg fikk da han var 9 mnd. Han finner ikke på sånt, for han var vel ikke trent på det da han var liten. Så han bruker seg ikke like mye. Litt artig å se at det vi trente på som valp, er noe hun gjør med stor glede og selvfølgelighet når hun er voksen, men med disse to viser det også hvilken forskjell det er når den ene er trent på å finne på ting fra tidlig alder, mens den andre har gått mest i bånd som liten.

Maja hadde også en tendens til å hoppe og bite da hun var valp/unghund. Tror det var pga mye energi, og at hun giret seg opp. Det var på bestemte steder eller tidspunkt i turen at hun gjorde det, særlig når vi snudde og skulle gå hjem. Så jeg avledet med å finne på noe annet når jeg visste at det var på tide å være vill. Leke med kjepper eller trene litt lydighet. Det hjelper også å binde han til et tre og vente til han har roet seg.

Ser at Maja har sånne ting innebygd enda. Når vi snur og skal begynne på hjemveien, finner hun en kjepp hun skal leke med. Da løper hun med den, hiver den til værs og oppfører seg valpete. Det var som regel da hun begynte med hopping og biting som valp. Så hun har samme vane, har behov for å ta ut energien på et eller annet, men bruker det på kjepper nå, istedet for meg.

Signerer forrøvrig Zapp og Illya.

Det er vanskelig å påvirke de rundt seg, særlig når de sier de skal gjøre en ting men handler annerledes. Du kan jo foreslå at du tar et foredrag om valpeoppdragelse for familien? Understreker viktigheten av at dere er sammen om det. At de skal være 100% bevisst hele tiden på hva de gjør kan bli vanskelig, men man kan jo prøve å banke det inn i hodet på dem.

Når det er sagt har vi hatt dyret 8 mnd og ENDA må jeg ofte minne samboeren min på at han ikke skal gire opp hunden. Det være seg lek inne, hilsing og den slags. Dyret har mye lettere for å mase, plage, hoppe og nappe i han enn meg, fordi at 1/10 ganger blir samboeren nemlig med på leken. 

Jeg ser stor forskjell på når hunden er hjemme hos min famile og hans feks. Jeg har gitt klar beskjed til mine hva de skal gjøre, overse, snu rygg, være rolig. Når vi er der finner han roen raskt, og legger seg å snorker. Hos samboers familie er det vanskeligere. Her må jeg stadig si ifra, og noen ganger går det inn andre ganger ikke. Han er urolig på besøk der, forventer at ting skal skje (lek, mat, kos osv). Jeg binder han ofte fast på besøk der, da forstår de bedre poenget. I går feks, sparket de fotball ute på plena der hjemme med hund som sprang fra mann til mann. Superstressa hund som kom hjem til meg etterpå, og jeg ble skikkelig irritert. Lek er kjempefint, for all del, men for en som er lettstressa er kanskje ikke "Lille-Per i midten" den ideelle leken...