Ja, vår hund og min venninnes hund er midt i puberteten og vi sloss med spøkelsesperioden. Så begynte vi å diskutere hva vi EGENTLIG skal gjøre når de blir redd... For meg har det bare kommet litt "naturlig" i hver situasjon, men jeg aner jo ikke om jeg gjør det rett eller om hva jeg driver med sånn egentlig... For jeg regner med det varierer litt.

Så HVA skal man gjøre når hunden er redd? Og i hvilke situasjoner skal man gjøre hva?
Skal man opptre annerledes om hunden er redd barn eller om den er redd en stein?
Fint å få litt synspunkter, meninger og visdom :-) 

(Jeg mener ikke bare i spøkelsesperioden, men uansett hva hunden er redd for og sånn - dere kan jo gjerne komme med eksempler hvis dere gidder)

Hehe... Vår fant en leke på vanntrening forrige uke som var KANONkul, og i dyrebutikken idag var den KJEMPEEEEESKUMMEL......... Hun rygget full fart bakover og ble helt dramatisk (det er hun igrunn fra før, dramatisk altså), og vi holdt på å dø av latter så hun kom jo fort tilbake og skulle være med å "le" (les: Hoppe og danse), men med en gang hun så leken fikk hun panikk og løp igjen. OG det er utrolig vanskelig å ikke le - mens noen mener jo at det hjelper å le - så er det så dumt? Eller? Noen som har noen gode innvendinger? 

Min egen hund har ikke gått gjennom en slik periode, men ville ikke oppført meg annerledes når hunden blir skeptisk til noe, nei. Latet som ingen ting, latt hunden utførste i eget tempo uten å gjøre noe utav det og bare gått videre og oversett hundens reaksjon.

Når min ble redd for gjenstander så gav jeg henne tid til å utforske, kanskje til og med oppmuntret henne til å gå bort og finne ut at det ikke var farlig. Hun ble somregel veldig stolt og glad når hun fant ut at det ikke var skummelt likevel. Små seiere som gjorde henne tryggere hver gang. Om jeg ikke hadde tid så latet vi som ingenting, spøkelsesalderen går jo tross alt over.

Angående barn eller andre levende vesener ville jeg vært litt mer forsiktig. For eksempel om frykt blir til utagering så kan det bygge seg dårlige vaner. Så der ville jeg enten holdt avstand en periode til hundens hode kommer ned på skuldrene igjen. Eller brukt noen man kjenner bra til forsiktig miljøtrening i velldig avslappet form med masse positiv forsterkning.

Jeg vet sannelig ikke, personlig synes jeg ikke redd hund er så morsomt. Redd hund bekymrer meg mer enn det morer meg. 

Uansett, det jeg gjør er å forholde meg veldig rolig, og gjerne ta frem en godbit og enda bedre klikkeren, og så belønner jeg henne for å på tross av usikkerheten tørre å utforske det skumle. Men jeg opptrer så nøytralt som mulig, verken oppmuntrer veldig eller trøster. Bare viser henne at om hun tør å finne ut av det sjøl, så vanker det belønning. 

Normanna:

Jeg vet sannelig ikke, personlig synes jeg ikke redd hund er så morsomt. Redd hund bekymrer meg mer enn det morer meg. 

Uansett, det jeg gjør er å forholde meg veldig rolig, og gjerne ta frem en godbit og enda bedre klikkeren, og så belønner jeg henne for å på tross av usikkerheten tørre å utforske det skumle. Men jeg opptrer så nøytralt som mulig, verken oppmuntrer veldig eller trøster. Bare viser henne at om hun tør å finne ut av det sjøl, så vanker det belønning. 

Jeg er forsåvidt enig i at redde hunder ikke er morsomt, jeg har jobbet nok med angst til å se hvor vondt det kan være. Men jeg forstår hva ts mener. Spøkelses-redd er ofte en annen type. For meg vrengte det seg inni meg når jeg så at hunden hadde angst for mennesker eller lyder osv. Men de gangene hun plutselig fikk det for seg at en gjenstand hun egentlig kjente plutselig var farlig så kom latteren. Det er akkurat som om det er et element av lek i det. Min lille pleide å være skikkelig nysgjerrig, snike seg innpå og plutselig løpe fra tingen med halen mellom beina og masse bjeffing. Men så kunne hun ikke dy seg og kom en gang til snikende. Jeg har en film av det, men jeg finner den ikke. Det er vanskelig å forklare, men det er utrolig vanskelig å ikke le. Etter et par tre runder frem og tilbake bygde hun endelig opp mot til å snuse, puffe og smake. Og når hun da så at det bare var den gjenstanden hun tidligere kjente, så kom seiersrunda og gleden. Måtte bare si det fordi jeg skjønner hva ts mener med at det er vanskelig å ikke le. Ellers er jeg (som vanlig) enig i alt du skriver Normanna.

pokoli:

 

Normanna:

 

Jeg vet sannelig ikke, personlig synes jeg ikke redd hund er så morsomt. Redd hund bekymrer meg mer enn det morer meg. 

Uansett, det jeg gjør er å forholde meg veldig rolig, og gjerne ta frem en godbit og enda bedre klikkeren, og så belønner jeg henne for å på tross av usikkerheten tørre å utforske det skumle. Men jeg opptrer så nøytralt som mulig, verken oppmuntrer veldig eller trøster. Bare viser henne at om hun tør å finne ut av det sjøl, så vanker det belønning. 

 

 

Jeg er forsåvidt enig i at redde hunder ikke er morsomt, jeg har jobbet nok med angst til å se hvor vondt det kan være. Men jeg forstår hva ts mener. Spøkelses-redd er ofte en annen type. For meg vrengte det seg inni meg når jeg så at hunden hadde angst for mennesker eller lyder osv. Men de gangene hun plutselig fikk det for seg at en gjenstand hun egentlig kjente plutselig var farlig så kom latteren. Det er akkurat som om det er et element av lek i det. Min lille pleide å være skikkelig nysgjerrig, snike seg innpå og plutselig løpe fra tingen med halen mellom beina og masse bjeffing. Men så kunne hun ikke dy seg og kom en gang til snikende. Jeg har en film av det, men jeg finner den ikke. Det er vanskelig å forklare, men det er utrolig vanskelig å ikke le. Etter et par tre runder frem og tilbake bygde hun endelig opp mot til å snuse, puffe og smake. Og når hun da så at det bare var den gjenstanden hun tidligere kjente, så kom seiersrunda og gleden. Måtte bare si det fordi jeg skjønner hva ts mener med at det er vanskelig å ikke le. Ellers er jeg (som vanlig) enig i alt du skriver Normanna.

Normanna:

Jeg vet sannelig ikke, personlig synes jeg ikke redd hund er så morsomt. Redd hund bekymrer meg mer enn det morer meg. 

Uansett, det jeg gjør er å forholde meg veldig rolig, og gjerne ta frem en godbit og enda bedre klikkeren, og så belønner jeg henne for å på tross av usikkerheten tørre å utforske det skumle. Men jeg opptrer så nøytralt som mulig, verken oppmuntrer veldig eller trøster. Bare viser henne at om hun tør å finne ut av det sjøl, så vanker det belønning. 

Jeg er enig i at det å le av en hund vanligvis ikke fører noe bra med seg. 

Jeg synes det beste er å være helt rolig, ikke gjøre noe nummer ut av det, men utstråle ro og selvsikkerhet i situasjonen. I de tilfellene hvor det er mulig vil jeg selv gå foran og ta initiativet i forhold til det skumle, og ikke overlate f eks en hilsesituasjon til en usikker hund.   Jeg er skeptisk til belønning i selve øyeblikket fordi vi kan belønne tanken til hunden, altså belønne selve redselen. Men man kan selvsagt belønne rett etter på.  Som du sier når hunden selv har funnet ut av at  det ikke er noe farlig.

Normanna:

 

:). Jeg forstår hva du mener, men mitt syn er nok farget av den rasen jeg har. Hun er litt frynsete, og ethvert tegn på selv den litt uskyldige redsel du her beskriver har - med rette - bekymret meg. Derfor har jeg da også lagt mye engasjement inn i å gjøre henne tryggere, og ikke risikere å forsterke det ved f.eks å stå og le. Hvis man vet at man har en trygg og fin hund som bare får en duste-raptus en gang i blant, så er jo det så sin sak. Men TS nevner f.eks redsel for barn osv. Og da er det jo straks ikke så morsomt lenger... 

 

Joda, ser den. Jeg har jo også jobbet masse med min egen hund fordi hun har vært et nervevrak. Så frykt skal man ta på alvor. Spesielt frykt for mennesker og barn. Og ikke minst frykt som går over i utagering. For slik frykt forsterkes lett og blir sterkere. Pluss, som jeg nevnte, mange ganger bygges det uvaner rundt utagering som er vanskelig å riste.

Men akkurat den historien ts lo av er ganske uskyldig i mine øyne. Jeg brukte hele døgnet mitt på å jobbe med å forsterke selvtilliten til hunden min. Hver gang hun ble redd så var det et nederlag av dimensjoner for meg, får vondt i magen av å tenke på det faktisk.
Men den ganga hun fikk helt noia pga en vott noen hadde mistet i veien så lo jeg likevel. Hun oppførte seg veldig dramatisk, og slett ikke slik hun gjorde når angsten kom fram. Når hun endelig turte å utforske og fant ut at det ikke var farlig så ble det både lek og belønning og skryt.

Med andre ord: Jeg er egentlig enig med deg. Men jeg tror man kan risikere å forsterke frykt også med å ta hundens reaksjoner for alvorlig. Litt latter og lett stemning er ikke nødvendigvis galt. Man må selvsagt se an hund og situasjon, men om eier er redd for at hunden er redd så får man raskt en ond sirkel ;) 

jarvi:

Normanna:

Jeg vet sannelig ikke, personlig synes jeg ikke redd hund er så morsomt. Redd hund bekymrer meg mer enn det morer meg. 

Uansett, det jeg gjør er å forholde meg veldig rolig, og gjerne ta frem en godbit og enda bedre klikkeren, og så belønner jeg henne for å på tross av usikkerheten tørre å utforske det skumle. Men jeg opptrer så nøytralt som mulig, verken oppmuntrer veldig eller trøster. Bare viser henne at om hun tør å finne ut av det sjøl, så vanker det belønning. 

 

Jeg er enig i at det å le av en hund vanligvis ikke fører noe bra med seg. 

Jeg synes det beste er å være helt rolig, ikke gjøre noe nummer ut av det, men utstråle ro og selvsikkerhet i situasjonen. I de tilfellene hvor det er mulig vil jeg selv gå foran og ta initiativet i forhold til det skumle, og ikke overlate f eks en hilsesituasjon til en usikker hund.   Jeg er skeptisk til belønning i selve øyeblikket fordi vi kan belønne tanken til hunden, altså belønne selve redselen. Men man kan selvsagt belønne rett etter på.  Som du sier når hunden selv har funnet ut av at  det ikke er noe farlig.

Om du er redd og får en sjokolade, er det sannsynlig at du blir mer redd pga at du fikk den sjokoladen?

Bergljot:

jarvi:

Normanna:

Jeg vet sannelig ikke, personlig synes jeg ikke redd hund er så morsomt. Redd hund bekymrer meg mer enn det morer meg. 

Uansett, det jeg gjør er å forholde meg veldig rolig, og gjerne ta frem en godbit og enda bedre klikkeren, og så belønner jeg henne for å på tross av usikkerheten tørre å utforske det skumle. Men jeg opptrer så nøytralt som mulig, verken oppmuntrer veldig eller trøster. Bare viser henne at om hun tør å finne ut av det sjøl, så vanker det belønning. 

 

Jeg er enig i at det å le av en hund vanligvis ikke fører noe bra med seg. 

Jeg synes det beste er å være helt rolig, ikke gjøre noe nummer ut av det, men utstråle ro og selvsikkerhet i situasjonen. I de tilfellene hvor det er mulig vil jeg selv gå foran og ta initiativet i forhold til det skumle, og ikke overlate f eks en hilsesituasjon til en usikker hund.   Jeg er skeptisk til belønning i selve øyeblikket fordi vi kan belønne tanken til hunden, altså belønne selve redselen. Men man kan selvsagt belønne rett etter på.  Som du sier når hunden selv har funnet ut av at  det ikke er noe farlig.

Om du er redd og får en sjokolade, er det sannsynlig at du blir mer redd pga at du fikk den sjokoladen?

Nei, det er det ikke.  Men man kan belønne at hunden har overvunnet noe den var usikker på, og på den måten øke mestringsfølelsen til hunden.  Eks kan en hund være redd for å passere / gå over et hinder, og ved å belønne hunden for å gjøre det vil man forsterke mestringsfølelsen hos hunden.  Og sjansen vil da øke for at den gjentar handlingen.

Men utgangspunktet mitt er å ikke gjøre noe nummer ut av noe som hunden redd for.

jarvi:

 

Bergljot:

 

jarvi:

Normanna:

Jeg vet sannelig ikke, personlig synes jeg ikke redd hund er så morsomt. Redd hund bekymrer meg mer enn det morer meg. 

Uansett, det jeg gjør er å forholde meg veldig rolig, og gjerne ta frem en godbit og enda bedre klikkeren, og så belønner jeg henne for å på tross av usikkerheten tørre å utforske det skumle. Men jeg opptrer så nøytralt som mulig, verken oppmuntrer veldig eller trøster. Bare viser henne at om hun tør å finne ut av det sjøl, så vanker det belønning. 

 

Jeg er enig i at det å le av en hund vanligvis ikke fører noe bra med seg. 

Jeg synes det beste er å være helt rolig, ikke gjøre noe nummer ut av det, men utstråle ro og selvsikkerhet i situasjonen. I de tilfellene hvor det er mulig vil jeg selv gå foran og ta initiativet i forhold til det skumle, og ikke overlate f eks en hilsesituasjon til en usikker hund.   Jeg er skeptisk til belønning i selve øyeblikket fordi vi kan belønne tanken til hunden, altså belønne selve redselen. Men man kan selvsagt belønne rett etter på.  Som du sier når hunden selv har funnet ut av at  det ikke er noe farlig.

Om du er redd og får en sjokolade, er det sannsynlig at du blir mer redd pga at du fikk den sjokoladen?

 

 

Nei, det er det ikke.  Men man kan belønne at hunden har overvunnet noe den var usikker på, og på den måten øke mestringsfølelsen til hunden.  Eks kan en hund være redd for å passere / gå over et hinder, og ved å belønne hunden for å gjøre det vil man forsterke mestringsfølelsen hos hunden.  Og sjansen vil da øke for at den gjentar handlingen.

Men utgangspunktet mitt er å ikke gjøre noe nummer ut av noe som hunden redd for.

jarvi:

 

 

Nei, det er det ikke.  Men man kan belønne at hunden har overvunnet noe den var usikker på, og på den måten øke mestringsfølelsen til hunden.  Eks kan en hund være redd for å passere / gå over et hinder, og ved å belønne hunden for å gjøre det vil man forsterke mestringsfølelsen hos hunden.  Og sjansen vil da øke for at den gjentar handlingen.

Men utgangspunktet mitt er å ikke gjøre noe nummer ut av noe som hunden redd for.

Nei, jeg har ikke noen problemer med at du velger å tone ned i forhold til at hunden er redd.

Og det du skriver ovenfor er vel positivt? Altså at belønning kan føre til økt mestring, evnt kjappere mestring.

Jeg har bare ikke troen på at hunden blir mer redd av å bli belønnet i en ubehagelig situasjon. Den kan selvfølgelig få forsterket adferd som ikke er ønskelig, men det blir jo to forskjellige prosesser.

Jeg heller har ikke tro på å dille/styre med redsel, men jeg tror vi har ulik oppfattelse av dilling? Jeg har stor tro på å la hunden selv med minst mulig hjelp undersøke en skummel sak/mestre en skummel opplevelse. Men jeg velger også å belønne at hunden mestrer og i enkelte tilfeller ønsker jeg å skape en assossiasjon mellom et gode og et spesifikt stimuli for å øke sannsynligheten for mestring senere. Jeg ser ikke på dette som dilling og styrete.

Jeg har jo en hund som var redd for alt egentlig. Både folk og rare gjenstander og ting. Generelt forsiktig miljøtrening i hans tempo i små doser er jo det som har løst det meste. . Og at jeg har holdt meg helt unna de tingene jeg visste han virkelig var alvorlig redd for. Men fokuserte heller på å introdusere han for enkle ting først, for å bygge opp selvtillitten hans, og deretter ta de vanskeligere tingene senere. Og da var liksom ikke de tinga no vanskleige lenger fordi selvtillitten hans generelt var mye bedre.

Så jeg ville faktisk skåna bikkja i denne perioden for ting du vet hun er redd for. I en spøkelsesperiode dukker det jo opp ting som aldri før har vært skummelt osv, og det kan man jo ikke forutse. Men generelt ikke ha en krevende hverdag for hunden. Ha fokus på enkle øvelser og ting hun kan, og ikke utsett hun for mange nye og krevende ting. Ta heller det når denne perioden er over, av den enkle grunn at hun nå er i en såbar periode, og det kan lett skape seg adferdsmønstre man ikke vil ha, men som man kunne unngått om man bare hadde droppet å gjøre vanskelige ting i denne periode..

Og ellers når det dukker opp spesifikke ting hunden er redd for(gjenstander o.l.) så er det kjempeviktig at du gir hunden NULL respons på at den blir skeptisk. Jeg har alltid latt hunden min få ordne opp og finne ut av dette selv. Er han i bånd, så bare vender jeg meg vekk fra det han reagerer på, er VELDIG påpasselig med å ikke se på han og ikke snakke til han, og egetlig bare stå og vente. Dersom han prøvde å flykte vekk fra det, gikk jeg etter han og vekk(da var han somregel veldig redd). Men dersom han bare stod noen meter unna, bjeffa eller gjorde andre ting, men fortsatt viste interesse, så ble jeg stående til han turte å gå nærmere og lot han styre hele løpet selv. Og turte han ikke gå bort til gjenstanden akkurat i dag, men turte å komme nærmere, så oppsøkte jeg dette stedet flere dager på rad helt til han turte å snuse eller undersøke det. De gangene han er redd for noe, så passer jeg også på at for hver gang han går ett sritt eller flere mot gjenstanden, så følger jeg på etter han, for å vise at jeg støtter valget hans på en måte.

Men her var det da viktig med balansegangen mellom at det er håp for at bikkja går bort, eller om det er så skummelt at det ikke er sjangs. Han var en stund dritredd for statuer(sånn veldig) og da holdt jeg meg unna de, mens jeg i andre sammenhenger oppsøkte andre ting han var mindre redd for.

Så jeg tror det er viktig å gi hunden tid til å finne ut av ting selv, absolutt ikke pushe på noe vis, og være obs på sitt eget kroppspråk og måten man er på. Ser Tellus noe skummelt er jeg så uinteressert i det som overhodet mulig! Og da demonstrer jeg jo til han at dette ikke er farlig.

Men iblandt hender det også at jeg går i mellom, evt har tatt på postkassa eller stilt meg rett ved gjenstanden, og bare sakt "åh så fin denne er" til meg selv, men fortsatt vært obs på holdningen min og blikket mitt osv. Men jeg tror det beste er å la hunden finne ut av det helt selv, det vil nok ha best effekt på langsikt.

ifht folk osv, ville jeg hatt fokus på at hunden skal undersøke i sitt tempo her også, der folk ignorerer. Men dette har vel ikke noe med spøkelsesperioden å gjøre?eller? Og ellers i andre settinger passet på å ha god avstand og unngå trange passasjer osv. Og generelt passe på å kun( i den grad det er mulig) gi bikkja positive opplevelser ifht folk.

RED: jeg er vanvitti dårlig til å lese startinnlegg nøye:S Men å le ville jeg absolutt ikke gjort.

Man skal ikke le av en hund som er redd. 

Jeg vet ikke hvor lenge jeg jobbet med tilrettelegging og belønning på min usikre. Men kanskje i et år? Og det hjalp garantert ikke. Hun lærte å gjøre GREIA si.....så hun hadde egne øvelser på treningen hvor alle jobbet kun med henne, hvor hun gikk fra person til person og ble belønnet for å "hilse". Jeg benyttet også et hvert menneske  som smilte og så fin hund når vi var på bytrening og på tur hjemme. Alle fikk godbiter:) og hun fram å "hilse".

Men det var fullstendig dødfødt.

Så da hun bet sitt første menneske skjønte jeg at vi måtte endre på hele treningstyret.

Og så fikk hun ikke lov å hilse mer:)

Eller kanskje bedre, hun fikk SLIPPE hilsepresset. Og fremgangen kom veldig raskt. Og veldig tydelig.

Og først da hun hadde fått nærvene sine under kontroll kom den langvarige godbit-treningen tilsyne igjen. Når hun hilste på folk var hun rask til å dytte nesa si inni hånden på de, eller tilogmed nedi lommene på folk:)

Og siden det ikke var tilrettelagte situasjoner og folk ikke hadde godbit til henne, så begynte hun å jobbe med kontakt med disse folkene. Og det var noe helt annet enn den "roboten" som gikk fra hånd til hånd og tok godbiter på treninga. 

Det å se henne jobbe med kontakt på helt eget iniativ og ta til seg både godord og klapping som "belønning" var fint. Hun bød på segselv og syntes oppmerksomhet fra fremmede var stor stas.

Så det jeg lærte av henne var at det er enkelt nok å drille inn en adferd, som i f.eks hilse på fremmede for belønning. Men det gir ikke mestring av angsten. De lærer seg situasjonen, gjør som forventet. Og forblir engstelige. Selvom de mestrer handlingen.

Ved fravær av kommer trygghet. Så kommer nysjerrigheten og først når de tøyer segselv uten "hjelp" blir det fremgang.

Zapp:

Man skal ikke le av en hund som er redd. 

Synes fortsatt det må kunne gå an å skille mellom en hund som er redd i den forstand at det er et problem og en unghund som overreagerer litt på vanlige ting i en periode. Det er ikke uvanlig at unge hunder plutselig reagerer på gjenstander som er ufarlige med bjeff og bust og skremt oppførsel. Det går somregel over om man ikke gjør noe nummer utav det og er flink til å la hunden oppleve at det er ufarlig.

Jeg gjorde tabben at jeg var for forsiktig med min hund. Nå hadde hun allerede et problem riktignok. Men det at jeg overanalyserte hver reaksjon og alltid forsøkte å tilrettelegge alt hele tiden ble nok litt feil i motsatt retning. Det bygde seg opp som anspenthet inni meg fordi alt føltes som om det var utrolig viktig.

Det må gå an å slippe ned skuldrene av og til og tenke som så at unge hunder får rare ting for seg iblant. Hvis alle som har en skvetten unghund skal begynne med trening, desensitisering, tilrettelegging og alt som hører med til fryktplagede hunder, så blir hundehold veldig vanskelig. 

For all del, alle rådene som er gitt her er veldig bra, og jeg er helt enig i framgangsmåtene, spesielt når frykten går mot mennesker eller andre dyr. Da skal man trene, skjerme, desensitisere, og alt som hører med. Men jeg synes ikke det er så mye å lage sak utav om en ung hund blir litt redd for en leke.

Min hund blir ofte trygg av at jeg ler. Hvis hun er skeptisk til noe og jeg ler (avslappa, ikke hysterisk naturligvis) så slapper hun ofte mer av. Hun vet jo at latter er positivt og at jeg tydeligvis ikke ser noen fare i situasjonen.

Bergljot:

jarvi:

 

 

Nei, det er det ikke.  Men man kan belønne at hunden har overvunnet noe den var usikker på, og på den måten øke mestringsfølelsen til hunden.  Eks kan en hund være redd for å passere / gå over et hinder, og ved å belønne hunden for å gjøre det vil man forsterke mestringsfølelsen hos hunden.  Og sjansen vil da øke for at den gjentar handlingen.

Men utgangspunktet mitt er å ikke gjøre noe nummer ut av noe som hunden redd for.

Nei, jeg har ikke noen problemer med at du velger å tone ned i forhold til at hunden er redd.

Og det du skriver ovenfor er vel positivt? Altså at belønning kan føre til økt mestring, evnt kjappere mestring.

Ja, enig i at belønning fører til økt mestring, og at målet nås kjappere.

Jeg har bare ikke troen på at hunden blir mer redd av å bli belønnet i en ubehagelig situasjon. Den kan selvfølgelig få forsterket adferd som ikke er ønskelig, men det blir jo to forskjellige prosesser.

Man kan jo belønne og dermed forsterke tanken hos hunden enten den er redd, aggressive eller hva det måtte være.  La oss tenke oss en situasjon hvor to hunder er ved siden av hverandre.  F eks på et dressurkurs.  Man utfører diverse øvelser og eierne belønner for korrekt utført handling.  Eier sier braaa!! mens hundens fokus er rettet mot erkefienden ved siden av, og hundens tanke er:  Fy fae.... jeg skal banke deg!  Og eier roser, klapper og stryker hunden.  Vil ikke da hunden ble belønnet for ønske om å sloss ?

Jeg heller har ikke tro på å dille/styre med redsel, men jeg tror vi har ulik oppfattelse av dilling? Jeg har stor tro på å la hunden selv med minst mulig hjelp undersøke en skummel sak/mestre en skummel opplevelse. Men jeg velger også å belønne at hunden mestrer og i enkelte tilfeller ønsker jeg å skape en assossiasjon mellom et gode og et spesifikt stimuli for å øke sannsynligheten for mestring senere. Jeg ser ikke på dette som dilling og styrete.

Jeg ønsker også å skape en positivt assosiasjon mellom noe positivt og noe skummelt.  F eks så er det jo fint om et skummelt menneske kan gi hunden en biff når hunden endelig tør å ta kontakt.

Slik at det ikke skjer det som skjedde med en av mine engstelige hunder.  Hun møtte en person som forstod at hunden var engstelig, og oppførte seg eksemplarisk i forhold til dette.  Til slutt fikk hunden tillitt, og satte seg helt inntill personen som klappet henne.  Flott tenkte jeg ! Endelig !  MEN så av en eller annen idiotisk grunn knurret plutselig personen til henne, og hunden ble livredd.  Jeg måtte ta med sammen for ikke å gi personen en på kjeften.  Fikk mye jobb etter dette....

 

 

.

Hunder liker at vi ler og er glade. Og det blir vel å le MED de? ikke av de, selvom vi ler av de når de finner på ablegøyer.

Ofte skal det ikke mer til en litt latter fra oss, før en gøyeadferd er forsterket nok til å komme på hundens "reportuar".

Så selvfølgelig skal vi le sammen med de. Og ikke ta tulleadferd som i spøkelsesalder for mer enn det er.

Men grensen mellom skepsis i forhold til barn og fremmede mennesker og redsel for disse er en ting det lønner seg å ta litt seriøst når unghunden viser den type tegn. I hvertfall når det er snakk om en stor rase, som er ment å være "stødigere" enn som så.

Ikke helt samme sak om en liten hund som kanskje skal være litt mer skvetten.

Hos min var usikkerheten som valp og unghund ikke værre enn at det kom som et sjokk at hun ble fryktaggresiv litt senere i unghundalderen. Men det var faktisk et tegn på at redselen var på retur, eller si nedadgående på henne. Plutselig turde hun ta "situasjonene" i egen "hånd".

Og når hunden da veier 40-50kilo. Så har man et stort problem. Ikke et lite:) som det ville vært med en liten hund.

jarvi:

Bergljot:

jarvi:

 

 

Nei, det er det ikke.  Men man kan belønne at hunden har overvunnet noe den var usikker på, og på den måten øke mestringsfølelsen til hunden.  Eks kan en hund være redd for å passere / gå over et hinder, og ved å belønne hunden for å gjøre det vil man forsterke mestringsfølelsen hos hunden.  Og sjansen vil da øke for at den gjentar handlingen.

Men utgangspunktet mitt er å ikke gjøre noe nummer ut av noe som hunden redd for.

Nei, jeg har ikke noen problemer med at du velger å tone ned i forhold til at hunden er redd.

Og det du skriver ovenfor er vel positivt? Altså at belønning kan føre til økt mestring, evnt kjappere mestring.

Ja, enig i at belønning fører til økt mestring, og at målet nås kjappere.

Jeg har bare ikke troen på at hunden blir mer redd av å bli belønnet i en ubehagelig situasjon. Den kan selvfølgelig få forsterket adferd som ikke er ønskelig, men det blir jo to forskjellige prosesser.

Man kan jo belønne og dermed forsterke tanken hos hunden enten den er redd, aggressive eller hva det måtte være.  La oss tenke oss en situasjon hvor to hunder er ved siden av hverandre.  F eks på et dressurkurs.  Man utfører diverse øvelser og eierne belønner for korrekt utført handling.  Eier sier braaa!! mens hundens fokus er rettet mot erkefienden ved siden av, og hundens tanke er:  Fy fae.... jeg skal banke deg!  Og eier roser, klapper og stryker hunden.  Vil ikke da hunden ble belønnet for ønske om å sloss ?

Jeg heller har ikke tro på å dille/styre med redsel, men jeg tror vi har ulik oppfattelse av dilling? Jeg har stor tro på å la hunden selv med minst mulig hjelp undersøke en skummel sak/mestre en skummel opplevelse. Men jeg velger også å belønne at hunden mestrer og i enkelte tilfeller ønsker jeg å skape en assossiasjon mellom et gode og et spesifikt stimuli for å øke sannsynligheten for mestring senere. Jeg ser ikke på dette som dilling og styrete.

Jeg ønsker også å skape en positivt assosiasjon mellom noe positivt og noe skummelt.  F eks så er det jo fint om et skummelt menneske kan gi hunden en biff når hunden endelig tør å ta kontakt.

Slik at det ikke skjer det som skjedde med en av mine engstelige hunder.  Hun møtte en person som forstod at hunden var engstelig, og oppførte seg eksemplarisk i forhold til dette.  Til slutt fikk hunden tillitt, og satte seg helt inntill personen som klappet henne.  Flott tenkte jeg ! Endelig !  MEN så av en eller annen idiotisk grunn knurret plutselig personen til henne, og hunden ble livredd.  Jeg måtte ta med sammen for ikke å gi personen en på kjeften.  Fikk mye jobb etter dette....

 

 

 

.

 

Fy flate, toppen av idioti?!! Hele den flotte kjeden som hunden hadde gått gjennom ble jo rett og slett straffet!

Jeg er ikke helt enig i det at man belønner tanker, ikke på den måten i hvert fall, men det er nå så. Tror egentlig vi er ganske enig om man ser bort fra akkurat det? Bare at jeg kanskje bruker godbiter mer utstrakt i arbeid med frykt? Kan nevne at valpen jeg har fått meg her nede viste seg å ikke være preget og sosialisert som vi er vant til i Norge, og har dermed store fryktreaksjoner i forhold til de rareste ting. I forbindelse med dette har jeg brukt BAT(lite eller null bruk av godbiter), gode opplevelser i form av søk o.l, støtte i form av de andre hundene og noe shaping(e.l) m/godbiter. Alt etter situasjon og utfordring. Så jeg tror ikke at man alltid må benytte godbit, men i mange settinger kan de være gode å ty til.

Bergljot:

 

 

.

 

Fy flate, toppen av idioti?!! Hele den flotte kjeden som hunden hadde gått gjennom ble jo rett og slett straffet!

Ja, nettopp.  Jeg ble dritforbannet, og måtte begynne på nytt igjen, og det hadde vært mye jobb med denne hunden.

Jeg er ikke helt enig i det at man belønner tanker, ikke på den måten i hvert fall, men det er nå så.

Hvorfor ikke ?  Ikke for kverulere, men dette synes jeg er ganske interessant.  Det finnes mange eksempler på dette hvor folk ikke tenker over hva de gjør.  Eksempelvis er det helt vanlig å trene fuglehunder på utsatt fugl hvor man har hunden i langline, og dermed tilnærmet full kontroll. Hunden fester stand, hunden reiser fuglen, hunden setter seg på kommando, og eier roser.  Alt vel ?????  Det er i hvert fall det folk flest tror.  Men det som skjer er at hunden sitter der fullstendig intens, og hundens fokus er fullstendig låst på dua som flyr av gårde, og duer tar også gjerne en sving til over hunden.  Eier fortsetter å rose, å rose, å rose....  mens hunden antakelig er fullstendig opptatt av å egentlig ville løpe etter fulgen.  Tanken til hunden dreier seg om å løpe etter, og dette roser vi den for.  Dette bidrar til at så mange bruker så lang tid på å få hunden i ro.

Eller den utagerende hunden hvor eier kaster godbiter på bakken i møte med andre hunder.  Hunden forter seg med å spise opp godbitene, mens dens fokus er rettet mot den andre hunden, for så å utagere.

 

Altså; hvorfor mener du evt andre at vi ikke kan belønne tanken til hunden?

 Tror egentlig vi er ganske enig om man ser bort fra akkurat det?

Ja, enig.

.

jarvi:

Bergljot:

 

 

.

 

Fy flate, toppen av idioti?!! Hele den flotte kjeden som hunden hadde gått gjennom ble jo rett og slett straffet!

Ja, nettopp.  Jeg ble dritforbannet, og måtte begynne på nytt igjen, og det hadde vært mye jobb med denne hunden.

Jeg er ikke helt enig i det at man belønner tanker, ikke på den måten i hvert fall, men det er nå så.

Hvorfor ikke ?  Ikke for kverulere, men dette synes jeg er ganske interessant.  Det finnes mange eksempler på dette hvor folk ikke tenker over hva de gjør.  Eksempelvis er det helt vanlig å trene fuglehunder på utsatt fugl hvor man har hunden i langline, og dermed tilnærmet full kontroll. Hunden fester stand, hunden reiser fuglen, hunden setter seg på kommando, og eier roser.  Alt vel ?????  Det er i hvert fall det folk flest tror.  Men det som skjer er at hunden sitter der fullstendig intens, og hundens fokus er fullstendig låst på dua som flyr av gårde, og duer tar også gjerne en sving til over hunden.  Eier fortsetter å rose, å rose, å rose....  mens hunden antakelig er fullstendig opptatt av å egentlig ville løpe etter fulgen.  Tanken til hunden dreier seg om å løpe etter, og dette roser vi den for.  Dette bidrar til at så mange bruker så lang tid på å få hunden i ro.

Eller den utagerende hunden hvor eier kaster godbiter på bakken i møte med andre hunder.  Hunden forter seg med å spise opp godbitene, mens dens fokus er rettet mot den andre hunden, for så å utagere.

 

Altså; hvorfor mener du evt andre at vi ikke kan belønne tanken til hunden?

 Tror egentlig vi er ganske enig om man ser bort fra akkurat det?

Ja, enig.

 

.

Jeg skiller på at man får tanker med på kjøpet, men at det fortsatt er adferden som utføres som forsterkes. Altså at når jeg f.eks bruker leke som avstandsbelønning for at hunden ligger. Og her er det konflikt mellom hva hunden vil gjøre og hva jeg vil at den skal gjøre. Den ønsker mest å løpe etter leken. Jeg vil at hun skal ligge sphinx. Om det du sier stemmer så skulle jeg like gjerne ha belønnet at hunden ville ta leken som det å ligge. På sett og vis gjør man jo det, altså man får disse tankene og følelsene med på kjøpet. Noe som gjør det i en testefase mer sannsynlig at hunden reiser seg før jeg har sagt i fra. I tilfelle. Men så erfarer de at veien til leken er å ligge til de får beskjed om noe annet. På tross av at jeg er rimelig sikker på at hunden fortsatt tenker like mye på å løpe og hente den hersens leken! :-)

En annen ting med akkurat frykt og godbiter er jo at en veldig redd hund vil som oftest ikke spise. Så om hunden fortsatt spiser godbiter indikerer at man holder seg innenfor terskelverdiene for hva som er akspetabelt for hunden. Men selvsagt, noen hunder har større lyst på godbiten enn de er redd og går inn i settinger der de egentlig ikke mestrer situasjonen, der er jo f.eks lokking skummel. En klar fordel med godbiter er at de frigir blant annet endorfiner, noe som er gunstig på frykt.

Bergljot:

 

 

.

Jeg skiller på at man får tanker med på kjøpet, men at det fortsatt er adferden som utføres som forsterkes. Altså at når jeg f.eks bruker leke som avstandsbelønning for at hunden ligger. Og her er det konflikt mellom hva hunden vil gjøre og hva jeg vil at den skal gjøre. Den ønsker mest å løpe etter leken. Jeg vil at hun skal ligge sphinx. Om det du sier stemmer så skulle jeg like gjerne ha belønnet at hunden ville ta leken som det å ligge. På sett og vis gjør man jo det, altså man får disse tankene og følelsene med på kjøpet. Noe som gjør det i en testefase mer sannsynlig at hunden reiser seg før jeg har sagt i fra. I tilfelle. Men så erfarer de at veien til leken er å ligge til de får beskjed om noe annet. På tross av at jeg er rimelig sikker på at hunden fortsatt tenker like mye på å løpe og hente den hersens leken! :-)

En annen ting med akkurat frykt og godbiter er jo at en veldig redd hund vil som oftest ikke spise. Så om hunden fortsatt spiser godbiter indikerer at man holder seg innenfor terskelverdiene for hva som er akspetabelt for hunden. Men selvsagt, noen hunder har større lyst på godbiten enn de er redd og går inn i settinger der de egentlig ikke mestrer situasjonen, der er jo f.eks lokking skummel. En klar fordel med godbiter er at de frigir blant annet endorfiner, noe som er gunstig på frykt.

Ok, skjønner hva de mener.  Er også enig i at en veldig redd ikke vil spise. 

Normanna:

 

pokoli:

 

 

Normanna:

 

Jeg vet sannelig ikke, personlig synes jeg ikke redd hund er så morsomt. Redd hund bekymrer meg mer enn det morer meg. 

Uansett, det jeg gjør er å forholde meg veldig rolig, og gjerne ta frem en godbit og enda bedre klikkeren, og så belønner jeg henne for å på tross av usikkerheten tørre å utforske det skumle. Men jeg opptrer så nøytralt som mulig, verken oppmuntrer veldig eller trøster. Bare viser henne at om hun tør å finne ut av det sjøl, så vanker det belønning. 

 

 

Jeg er forsåvidt enig i at redde hunder ikke er morsomt, jeg har jobbet nok med angst til å se hvor vondt det kan være. Men jeg forstår hva ts mener. Spøkelses-redd er ofte en annen type. For meg vrengte det seg inni meg når jeg så at hunden hadde angst for mennesker eller lyder osv. Men de gangene hun plutselig fikk det for seg at en gjenstand hun egentlig kjente plutselig var farlig så kom latteren. Det er akkurat som om det er et element av lek i det. Min lille pleide å være skikkelig nysgjerrig, snike seg innpå og plutselig løpe fra tingen med halen mellom beina og masse bjeffing. Men så kunne hun ikke dy seg og kom en gang til snikende. Jeg har en film av det, men jeg finner den ikke. Det er vanskelig å forklare, men det er utrolig vanskelig å ikke le. Etter et par tre runder frem og tilbake bygde hun endelig opp mot til å snuse, puffe og smake. Og når hun da så at det bare var den gjenstanden hun tidligere kjente, så kom seiersrunda og gleden. Måtte bare si det fordi jeg skjønner hva ts mener med at det er vanskelig å ikke le. Ellers er jeg (som vanlig) enig i alt du skriver Normanna.

 

:). Jeg forstår hva du mener, men mitt syn er nok farget av den rasen jeg har. Hun er litt frynsete, og ethvert tegn på selv den litt uskyldige redsel du her beskriver har - med rette - bekymret meg. Derfor har jeg da også lagt mye engasjement inn i å gjøre henne tryggere, og ikke risikere å forsterke det ved f.eks å stå og le. Hvis man vet at man har en trygg og fin hund som bare får en duste-raptus en gang i blant, så er jo det så sin sak. Men TS nevner f.eks redsel for barn osv. Og da er det jo straks ikke så morsomt lenger... 

 

PS: Vi fikk faktisk tips om å le ved passering pga mopsen vår er redd andre hunder. For å vise at det ikke er noe farlig og bare morsomt og at vi var glade........ Greit at dere mener det er feil, men det hjelper faktisk å gjøre det, han blir jo bare giret og leken når vi ler..

I treningsituasjonen, når de er drillet godt nok i akkurat det. Jeg pleide å beskrive det som av ren høflighet:) for min. For godbiter var ikke gjevt i seg selv.

Så selvom de ikke tar godbit i de første forsøkene. Så kan de ta det nærmest for å være "flinke"  og vise "vilje" etterhvert. Selvom godbiten ikke er attraktiv i seg selv. Og heller ikke demper redselen i segselv. Så det blir bare noe tillært. Uten særlig virkning.

Zapp:

I treningsituasjonen, når de er drillet godt nok i akkurat det. Jeg pleide å beskrive det som av ren høflighet:) for min. For godbiter var ikke gjevt i seg selv.

Så selvom de ikke tar godbit i de første forsøkene. Så kan de ta det nærmest for å være "flinke"  og vise "vilje" etterhvert. Selvom godbiten ikke er attraktiv i seg selv. Og heller ikke demper redselen i segselv. Så det blir bare noe tillært. Uten særlig virkning.

Du mangler et "kan" inni der. Dette er jo knappest tilfellet for alle.