Nata:

Jammen meg er det ikke tilfellet, ja.....!

10. Har du ikke tid til å trene opp gjeterhunden selv, kjøp en halv- eller heldressert gjeterhund. En et års halvdressert gjeterhund koster fra 15.000 til 25.000 kroner og en to års heldressert gjeterhund mellom 25.000 til 50.000 kroner.

hentet fra artikkel jeg fant nå:

Hadde ikke solgt snuppa mi for alt i verden.

Ja, selvfølgelig, gjeterhunder også. Og de tror jeg man har kunnet kjøpe ferdigdresserte i mange, mange år nå.

Når du nevner det, så hadde jeg en veninne tidlig på 90-tallet som hadde en far som var sauebonde og gjeterhundtrener:) Der solgte de hunder etter opplært.

Ferdigtrente jakthunder og det å sette bort jakthunden sin til bortetrening tror jeg har økt i utbredelse den senere tiden. 

Nata:

Jammen meg er det ikke tilfellet, ja.....!

10. Har du ikke tid til å trene opp gjeterhunden selv, kjøp en halv- eller heldressert gjeterhund. En et års halvdressert gjeterhund koster fra 15.000 til 25.000 kroner og en to års heldressert gjeterhund mellom 25.000 til 50.000 kroner.

hentet fra artikkel jeg fant nå:

Men det er jo forskjell på å skaffe seg hund som familiemedlem og de som avler/trener opp hunder med utgangspunkt i at hunden ikke skal forbli din så lenge den lever? Jeg har hatt innom noen hunder og katter som forvert, det var ikke veldig problematisk å la dem gå videre. Men jeg hadde jo ikke solgt en de som var mine og beholdt den jeg var forvert for om en av kjøperne heller ville ha min hund.

Zapp:

Det foregår nok både salg og byttehandel innenfor jakt og antagelig også andre grener.

Jeg ble tilbudt et stort beløp for blandingshunden min da han var unghund. Eller, jeg kunne bytte han i et avlsgodkjent Schæferpar:)

Der og da syntes jeg det bare var merkelig. Men ettersom jeg lærte mer om hund forstod jeg at han var uhyre spesiell. Og det var flere som drev med treniing av brukshunder som også hadde et godt øye til han. Så verdien hans lå tydligvis i potensialet, motet og gutsen. 

Så nylig et program på NRK tror jeg med en fyr som trente jakthunder. Mener det var nokså langt nord i landet. Og han skulle selge den ene tispen som var ferdig fra hans hånd. Og husker jeg riktig anslo han verdien på henne til rundt 40 tusen:)

Det var tydelig potensialet, vurdert utfra testinga vi gjorde den kvelden, som var utslagsgivende. Så mulig jeg har en spesiell hund. (Og sikkert da noen som ergrer seg over at hun ikke "utnyttes" fullt ut - i deres øyne.....) 

Jo, jeg ser forskjellen. Men har selv ikke opplevd den. Eller - kanskje litt, da vi tok over en hund for å omplassere den videre for eieren, som verken hadde tid eller engasjement til slikt. Da hadde vi hunden hos oss (dog som et familiemedlem) i noen uker/måneder. Og jeg tror at dersom omplasseringen hadde gått så knirkefritt som den burde gjort (hadde bare avtalen blitt holdt av dem som overtok, og hadde ikke vi vært så dum-naive som vi var), så hadde jeg kanskje ikke savnet den hunden så mye som jeg gjør.

En tar jo litt mer avstand mentalt fra en hund som en vet at en ikke skal ha på fanget de neste tretten årene, tenker jeg.

Så også det på en huskyfarm vi var og besøkte - mannen kjente hundene godt, visste mye om deres personligheter og hvem som passet med hvem og hvor i spannet osv.
Men det var ingen dulling, og omtalen om dem var veldig nøytral. Bortsett noe varme i stemmen da gamlefar ble snakket til, da.
Så da tenker jeg, for å gjøre det litt mer nyansert, at selv i spann og med hund som arbeid så må jo syv år med samarbeid gjøre noe med menneskets forhold til hunden. Jeg tviler liksom på at gamlefar hadde blitt solgt til noen nå. Men kanskje som ung, hvem vet?

Nei, jeg sliter nok litt med å skjønne grensene her allikevel:)

Så rart hvor ulikt man har det. Noen ser jo tydeligvis på hunder som utstyr. For meg er det spørsmålet tilsvarende "kan jeg kjøpe ungen din". Kjenner jeg blir kvalm bare av tanken. Jeg har faktisk fått spørsmålet en gang, og jeg unngikk den personen i ettertid fordi det gjorde meg ukomfortabel å møte på vedkommende. 

Det er noe annet når man for eksempel fostrer eller har en hund til opplæring i en periode. Da vet man jo hele veien at hunden hører hjemme hos noen andre, og at man selv bare passer den. 

pokoli:

 

Det er noe annet når man for eksempel fostrer eller har en hund til opplæring i en periode. Da vet man jo hele veien at hunden hører hjemme hos noen andre, og at man selv bare passer den. 

Ja, men jeg kunne aldri hatt en av rasene "mine" som forvert, da hadde jeg sikkert ikke klart å sende den videre. Jeg driver å funderer på tanken med oppdrett, men er ikke sikker på at jeg er lagd for den slags.

Bergljot:

pokoli:

 

Det er noe annet når man for eksempel fostrer eller har en hund til opplæring i en periode. Da vet man jo hele veien at hunden hører hjemme hos noen andre, og at man selv bare passer den. 

Ja, men jeg kunne aldri hatt en av rasene "mine" som forvert, da hadde jeg sikkert ikke klart å sende den videre. Jeg driver å funderer på tanken med oppdrett, men er ikke sikker på at jeg er lagd for den slags.

Silverstream:

Bergljot:

pokoli:

 

Det er noe annet når man for eksempel fostrer eller har en hund til opplæring i en periode. Da vet man jo hele veien at hunden hører hjemme hos noen andre, og at man selv bare passer den. 

Ja, men jeg kunne aldri hatt en av rasene "mine" som forvert, da hadde jeg sikkert ikke klart å sende den videre. Jeg driver å funderer på tanken med oppdrett, men er ikke sikker på at jeg er lagd for den slags.

Hvilke av rasene dine ville du drevet oppdrett med da?

Hollenderen :-) Med tid og stunder og rette hundene. Hun jeg har nå er ikke rette hunden for avl.

Simira:

Her var det mange kontante nei! Jeg sier tja, jeg.

Odin, MIN hund, ville jeg aldri solgt så lenge jeg selv greier å ta vare på ham.

Men dersom ridgebacken var bare min hund (er deleid med gubben) kunne jeg fint vurdert å solgt ham til noen dersom jeg trodde han fikk det minst like bra der som hos oss (høres ikke ut som vedkommede i første tråd dog). Vi har overhodet ikke kjemi og han medfører en del komplikasjoner i hundeholdet som vi godt kunne vært foruten.

Så ja, gitt visse forutsetninger så kunne jeg funnet på å solgt hunden min. Men ikke til en tilfeldig fyr jeg ikke kjente og som ikke setter mer pris på hunder enn at han tror den kan byttes ut med en eller to tilfeldige andre individer. :P

Sara er babyen MIN med hud og pels! Så der blir det nei -nei og atter nei til evig tid. I tillegg har denne personen som kom med tilbudet (forøvrig kjent som dyktig innen sitt felt), en helt annen læringsfilosofi enn det jeg har, og jeg kunne aldri ha overlatt en av mine, uansett kjemi eller ikke, til en som forfekter aversjonstrening som svaret på effektiv jakttrening. Så av den grunn også ble det et veldig forsterket NEI. 

I det hele tatt er min filosofi der at skal jeg selge en hund (og da kun aktuelt med hund som jeg ikke har veldig nær kjemi med), må jeg selge den til noe bedre enn det jeg har å tilby akkurat DEN hunden. Og det har jeg forsåvidt gjort en gang, med samojeden. 

Bergljot:

 

pokoli:

 

 

Det er noe annet når man for eksempel fostrer eller har en hund til opplæring i en periode. Da vet man jo hele veien at hunden hører hjemme hos noen andre, og at man selv bare passer den. 

 

 

Ja, men jeg kunne aldri hatt en av rasene "mine" som forvert, da hadde jeg sikkert ikke klart å sende den videre. Jeg driver å funderer på tanken med oppdrett, men er ikke sikker på at jeg er lagd for den slags.

Jeg vet hva du mener. Jeg kunne ikke drevet oppdrett (av noen rase) fordi jeg hadde slitt meg i hjel med å finne perfekte valpekjøpere for babyene mine.
Jeg har ikke muligheten til å fostre pga min egen hund og henne issues med å dele leilighet. Dette gjør meg på en måte trist fordi det er et stort behov her. Men samtidig så er jeg litt letta for jeg vet hvor raskt jeg knytter meg og hvor vanskelig det hadde vært å gi videre en fosterhund. Jeg hadde vært livredd for at ikke den skulle få det bra nok osv. 

Absolutt ikke. Man selger da ikke familiemedlemmet sitt, enkelt å greit :) 

Nei det ville jeg overhode ikke gjort. 

nei aldri i livet! Da hun var ung var det faktisk veldig mange som stoppet helt spontant på tur/utenfor butikker/på gata spurte om få kjøpe hun!Eh snodig!Ingen ville kjøpe Engelsk Setteren min liksom!haha tror endel er litt begeistret for korthårete hunder med disse fargene.

Nå da hun straks blir 6 år å har blitt ganske så grå rundt nesa allerde er det ingen som vil kjøpe hun nei;)

Vi opplevde det samme med eldstetispa vår for et par år siden da hun var i sine glanstider innenfor jakt. Hun hadde fått så mange fine premieringer, så oppdretter ringte og var villig til å betale 50k for henne. Vi kunne også få velge en valp fra et kommende kull! Faren min var litt i tvil og tenkte faktisk tanken men jeg satte meg på bakføttene og sa nei. Jeg kunne aldri solgt en hund jeg var glad i. Og vi kunne jo ikke garantere at vi fikk en like god jakthund med ei så bra personlighet igjen, og uten tvil er hun den beste jakthunden vi har hatt. Perfekt søksbredde, bruker vinden, støkker aldri og røyser perfekt. Når hun jakter sammens med andre sekunderer hun hvis en annen tok stand først. Sitter seg alltid når fugl letter. Og så har hun den nydelige personligheta, så utrolig snill mot alt og alle.

red: skrivefeil

Om jeg skaffer meg en hund- og det viser seg at jeg ikke greier å holde det individet tilfredsstillende grunnet dens behov/utfordrende sider  (som noen kaller dårlig kjemi) har jeg ingen betenkeligheter med å selge den/gi den bort til en bedre/mer optimal hverdag. Det er å ha hundens ve og vel i høysetet. Uavhengig av "glad i"- faktor. Jeg er ikke et "for enhver pris"- menneske...

Så har også to høyt elskede hunder gått ut døren her de siste to årene, til fantastiske eiere- nettopp av hensyn til deres ve og vel.

Så det kommer an på individet.

Nei! :-) Har ikke betalt en euro for noen av dem og selger dem ikke for noen pris!  Gir dem heller ikke bort, selfølgelig.

Men tanken på å selge ett kull er meg ikke helt fremmed. Er villig til å betale for en hund jeg tror passer meg, og er ikke fremmed for tanken på at det å avle på en ekstra flott hund kan ha en verdi, tenker ikke økomoni men gemytt, helse og bruk, som det kan være verdt å dele med andre. 

Har en venninne som opplevde det der for litt siden. Hun har storpuddel.

Hun hadde fått en hendvendelse fra en dame som hadde sett og lest om hunden hennes. Og hun kunne tilby opp mot 30 000,- om hun fikk kjøpe hunden hennes. Venninna mi er trygda og har ikke allverden med penger. Og denne damen mente hun kunne tilby hunden hennes et mye bedre liv enn det venninna mi kunne. Venninna mi kunne da umulig gi hunden det den trengte, siden hun var trygda(hun hadde vært inne å sjekka skattelistene til venninna mi).

Venninna mi sa selvfølgelig nei og at om hun så hadde tilbudt henne 1 million, så hadde hunden fremdeles ikke vært tilsalgs...

Men denne kvinnen visste hvor hun bodde og ville komme å stjele hunden. Sistnevnte var nok bare tomme trusler, men det var skremmende nok for venninna mi.

Jeg må si at dette er toppen av frekkhet!!  Heldigvis sto venninna mi på sitt og sa at hunden IKKE var til salgs under noen omstendigheter... Men det er helt utrolig hva enkelte får seg til og si og gjøre altså!!

Jeg kunne nok ha vurdert det hvis det tilbudte beløpet var veldig høyt, men ikke noe vanlige folk ville hatt råd til.

Aldri i verden. Og om jeg av en eller annen grunn måtte kvitte meg med hunden, hadde jeg sikkert gitt henne gratis tilbake til oppdretter. Der vet jeg at hun hadde fått det strålende. Men jeg hadde aldri solgt henne til noen som bare ville ha en ferdigtrent hund.

øhh... NEI! Gemma er min, og bare min..Den dagen hun blir solgt/omplassert er både jeg om mannen min døden nær/død av noe, så vi ikke under noen omstendigheter kan ta oss av henne

Gamlehunden min fikk jeg tilbud om salg to ganger og en gang om å få bruke ham i avl... Han var en veldig pen blandingshund... 

Förste gangen var han bare 4 mnder og vi var ute på tunet og noen som gikk forbi stoppet og pratet, når de fikk höre at jeg hadde fått ham som omplassering tilböd de seg å kjöpe ham - svaret var så klart nei.

Fikk et avlstilbud av ei dame som stanset bilen ved siden av oss når vi gikk tur og hoppet ut og ville hilse på ham... Jeg sa igjen nei! Da var han to år gammel...

Så når han var fem år gammel fikk jeg tilbud midt i sentrum av noen der datteren forsökte å grine seg til hunden min - veldig spesiell opplevelse - jeg sa nei og tok med meg bikkja og gikk.

Folk er rare!

Aldri i verden... Theo skal aldri til noen andre. Kun til mamma og stefaren min om det hender noe, sånn at ikke jeg kan ha han. Å vist ikke de kan, så skal han få slippe enda ett nytt hjem.

Mamma ble tilbydt 35.000,- for sin Labrador Rertiver på slutten av 70-tallet. Noe som var veldig mye den gangen. Men hun sa blankt nei. Enda hun da lette etter ett nytt hjem til han.

Mannen så på han som en super avls hund, men mamma trodde ikke at han ville få det så bra der som hos noen annen...Penger er ikke alt...

Ikke for alt i verden.